Kaliningrad Futura
Føttene gikk av seg selv. Snart var jeg innenfor svingdøren, på vei inn i resepsjonsområdet. Den enorme disken i børstet stål. Nakne vegger hvor det hang et abstrakt maleri. Ved siden av meg et par japanere, og selv om de neppe kunne norsk, føltes det idiotisk å skulle si hele navnet hans. Kanskje var det ikke nødvendig å ta med Mulholland? Men med det ellers så korthugde navnet så jeg for meg at den distré resepsjonisten ville be meg gjenta det, ikke bare én, men flere ganger, ledsaget av et unnskyld, slik at situasjonen ville ende i pinlig og forvirret mumling før hun høyt og tydelig ville si: Åh, du mener Henry Mulholland Must, forfatteren? Så jeg tok sats og spurte om hele Henry Mulholland Must, og fikk beskjed om at foredraget ville bli holdt rett fram og til venstre før toalettene. Han var allerede i gang, så jeg snek meg inn og satte meg på bakerste rad. Han liknet en prest bak talerstolen med hotellets logo på, men det var som han hadde sagt – denne gang forkynte han ikke menneskets langsomme oppheting av kroppen fra 36 grader Celsius til 38 på et par årtusen. Jeg husker han en gang sa at vi i en fjern urtid hadde hatt samme temperatur som dyrene, den gang mennesket hadde et optimalt forhold mellom virke og hvile, før språkinduksjonen og sammenblandingen av folkeslag fikk den til å stige til 37,7 grader Celsius, inntil den siste målingen, som også inkluderte de mer kaldblodige urbefolkningsgruppene, viste at vi nå var blitt enda varmere. I stedet fortalte han en historie.
21