Eva Dunkel av Astrid Nordang

Page 1


Astrid Nordang

Eva Dunkel Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39459-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Judith Nærland Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 9,8/12 pkt Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


This isn’t a question of geography. You can’t geographise this. Joseph O’Neill, Netherland



Innhold

Del I Djangalays essay . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kaliningrad Futura . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det räcker nu. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Levitasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Båtfolket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kalde føtter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 21 34 52 60 77

Del II Av sporet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adam. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Greyhound. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89 108 129

Del III Stockholmsyndromet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Toktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kollektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kaliningrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

145 167 187 205



Del I



Djangalays essay

Han satt bøyd over suppen i et forsøk på å skjule gråten. Dermed var vi to som gråt. Selv om det var for jævlig å skulle være en del av den voksende statistikken blant dem som griner offentlig, gjorde han meg nysgjerrig av den enkle grunn at han forsøkte å skjule det. Men var det tapperhet jeg så, eller var han aldri så lite kokett, der han innbilte seg at det var mulig å la gråten bli usynlig i dampen fra sjøtangsuppen? Hvem trodde han egentlig at han lurte med det osmosetrikset. Jeg var ikke alene om å søke ly i det vietnamesiske mathuset når det presset på. I en sårbar tilstand virket det beroligende å bli hilst velkommen av den vesle Buddha-statuen, ibenholtsvart og ufarliggjort av nudelbollen og plastblomstene i en vase. Han borget for billig mat og en nedstrippet atmosfære. I Østen vet man å omgås mat og gudehold, og buddhaens avvæpnende smil innga en profanisert tempelfølelse. Gjorde oss mindre oppskrudd. Men egentlig var det en gapskratt han satte opp, og når vi ble beroliget av de asiatiske kelnerne, kom det av deres utstuderte likegyldighet. Derfor dro jeg gjerne hit når det rant over, skjønt jeg kom like mye for vårrullene, byens desidert beste. De overgår sushi, som med grøtrisen får magen til å svelle opp mens pepperroten svir av smaksløkene. Jeg kom for å få være i fred på en måte som ikke var mulig hjemme, fordi det ikke lenger kunne kalles et hjem etter at Ragna var borte, og jeg var henvist til Ragnas trebente katt, samt mitt eget selskap og de tilhørende nagende tanker, yogaen og tedrikkingen. På et 11


gitt punkt holdt jeg det ikke lenger ut, og poppet en sjøgrønn pille, jeg også. Den drev meg ut og opp Grønlandsleiret, i sikksakk mellom juggel og halalos i Brugata, og inn hit, hvor kroppens demning lot vannreservene piple ut gjennom tårekanalene. Jeg var blindet av tårer en god stund. Kelneren ventet taktfullt mens jeg skottet bort på den elegante, magre fyren og ventet på at han skulle tørke opp. Før det kunne jeg ikke gjøre regning med ham. Jeg var nokså sikker på at han var den forfatteren som stadig deltok i paneldebatter om klima, psykologi og underlige fenomener, en av de synserne som gjør seg på tv og snakker et språk alle kan forstå. Han var mer tilårskommen enn det sminkede fjernsynsansiktet bar bud om, men jeg var ingen ungsau, jeg heller. To bord og ett til siden, lik springeren på sjakkbrettet. Reglene var rigide som i kongens spill, fastlagte og tvangsmessige, en handling som ble rituell etter at Ragna ble buret inne. Mitt eget kjøtt og blod i fengsel. Hun satt inne for sabotasjeforsøk. Skade på offentlig eiendom. En hund gikk også med. Det skjedde så fort som når man knipser, og så er det måneder med tautrekking etterpå. Hun hadde hengt sammen med 9hil-gruppen i underkant av et år, og gikk så fra å være passiv til å bli en såkalt aktivist. Hun hadde ikke bare vært med på å fyre av disse kinaputtene, hun var en av initiativtakerne. Hun sa hun ville se den blå elefanten bli blåst til himmels. Jeg mistenker at ordene ikke er hennes, at de er blitt tillagt henne i ettertid. Selv sa hun ikke stort, til det er hun for sint. Jeg er en pårørende. Håvard og jeg. Vår Ragna var smurt utover forsidene, lå høyt oppe på nettavisenes pergamentruller. Jenteterrorister har en egen aura. Jenter og aggresjon er fremdeles sjelden vare. De skulle sett henne nå, der hun sitter bak lås og slå og eter boller og lapskaus. Rundere og fjernere for hver dag. Jeg blir nødt til å tenke ut noe for å riste henne ut av sløvheten. Hun får medisiner. Det er der Aljoshka kommer inn. For er det noe Aljoshka kan noe om, er det medisiner. Jeg må finne opp framtiden hennes. 12


Det begynte som en hevnaksjon, selv om det ikke skadet andre enn meg. Skadet oss. Det å plukke ut menn fra omgangskretsen, en kunstner med nokså stor K, var min måte å straffe Ulf på. Gjengjeldelsen var uren, for jeg plukket dem ut uten tanke på om noen kunne være såkalt uskyldige. Skyld som begrep videt seg ut med tiden, ble utvannet. Øye for øye ble tåre for tåre. Ble sølete. Men jeg kunne ikke lenger stanse, prosjektet var gått fra å være privat til å institusjonaliseres, bli omdannet til kunst. Kan misbruk og smerte presses hardt nok, som bergarter og lag med sand og vekster, til ren olje? Nå ja, jeg var uansett villig til å vedde en kunstnerlønn på at mannen jeg hadde sett meg ut i sin tid figurerte i fars omgangskrets. Da kroppen hadde innstilt seg på ebbe, sørget jeg for at han oppdaget meg. Jeg gjorde meg blyg, vekket interesse. Det falt meg ikke vanskelig, for jeg ble faktisk rørt av å se at gråten gjorde ham forlegen. At den gjorde noen forlegen, når alle andre så markskrikersk ønsket å bli sett, og jeg var ikke alene om å være luta lei disse vulgærgrinerne som kry blottstiller sin smerte, alle ekshibisjonistene og hylerne som albuer seg inn i det ene tv-programmet etter det andre for å kappes om å klemme ut mest mulig medynk. For ikke å snakke om dem som utsetter seg for psykisk tortur i håp om å fylle de tusen hjem med et tårevått ansikt. – Datteren min ler av meg fordi jeg skamrødmer ved synet av deltakerne i No pain no gain, sa jeg da samtalen var i gang. – Og når jeg spør henne om det virkelig var dette vi ønsket oss av den nye inderligheten – et brueghelsk middelaldertorg av iscenesatte pinsler – svarer hun ja, mamma. Dønn alvorlig. Ungdommens kontraironiske utsagn. Ragna blir aldri lei av å minne meg på at jeg tilhører ironigenerasjonen. – Et misvisende begrep, sa han med rødkantede øyne. – Ikke sant? Det nytter ikke å fortelle henne at vi alle er sublimert inn i denne inderligheten. Den er markedsstyrt fra ende til annen. Det hele er et farmasøytisk jippo. Ragna og jeg så ham sammen, hun elsket å terge meg med 13


å se på tv mens hun tvitret og alte opp disse krypene på zoonet. Men når de sendte Klimakanalen kikket hun ofte opp, interessert, og jeg tror det var hun som fanget opp at han ble kalt Febermagnaten, et tilnavn som var blitt ham til del fordi han teoretiserte rundt menneskets kroppsvarme i forhold til klodens temperaturøkning og det trådløse samfunn. Ragna tok imot budskapet hans, men hun er naturligvis like inkonsekvent som alle oss andre – hvem kan vel leve uten mobiltelefon og internett, om de aldri så mye tilhører dem som mener at det foreligger bevis for at trådløse signaler er en viktig medårsak til biedøden? At signalene forvirrer hannbiene, så de ikke lenger finner tilbake til kuben og dronningen? Insektmidler, søte deg, er og blir hovedårsaken, men hun er en sta faen, min datter. – Biene dør uansett, sier hun. – Ifølge Einstein har vi fire år igjen på jorden dersom pollineringen avtar. Det var jeg som spurte om å få slå meg ned ved hans bord, etter å ha brukt servietten til å tørke ut øynenes elveleier. Med kjente folk må en ta initiativet selv. Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen. – Mitt navn er Must, sa han og rakte meg hånden. – Henry Mulholland Must. – Eva Dunkel her. Maten min kom idet suppen hans ble ryddet bort. Over en kaffe ble han sittende og følge med på hvordan jeg skar opp maten, blåste på hver bit før jeg førte den til munnen. Svelget. Innledningen er bestandig åpen, og jeg nøt å vekke sansene hans. En fakir må være seg bevisst hver bevegelse, og hun må være nøye med maten. Tygge tolv ganger før en svelger den ned. Disse vårrullene var blitt en nødvendighet for meg i timene før en opptreden, smultbadet gir en uovertruffen metthetsfølelse. Jeg avledet oppmerksomheten hans ved å nikke i retning et par som omfavnet hverandre, dypt inne i en felles gråteri. – Se på dem, sa jeg. 14


– Det er underlig, hva? At det skulle bli en farsott. De er tross alt reseptbelagte. Folk har en tendens til å glemme det. – Sånn som enkelte snakker skulle man tro at staten fôret folket med Serio og Lacrima for å styre oss i retning av alvor og pliktfølelse – men det forholder seg jo helt motsatt. Jeg har lest at staten forsøker å bremse salget. Det er vel en følge av den «avsløringen» om at medikamentene skaper en anarkistisk holdning. Leste du den artikkelen i Aftenposten om hvor mye mindre produktive vi er blitt? – Ja, jeg leste den, sa Henry Must og så sky opp fra kaffen. – Om ikke annet forstår vi at vi må lutres. Det heter seg jo at man er på leting etter sin indre munk eller nonne. Jeg boret et hull i duken med spisepinnen, jeg brukte aldri disse pinnene. Kanskje var hullet der fra før, dukene var uansett fulle av skjolder og pletter. Da jeg så opp, fikk jeg øye på det vietnamesiske barnet, som ellers aldri møtte blikket mitt. Perpleks trakk jeg mitt til meg. – Hva var det? – Hun så på meg, sa jeg. – Det har aldri skjedd før. Jeg har sett henne sitte der fra hun gikk i barnehagen. I timevis har hun sittet der, etter skoletid, ved det samme bordet. Med tegnesaker og små figurer og miniskjermer som lager ratatalyder. Og jeg har kommet fram til at hun må være verdensmester i å glane ut i luften, for ingen av disse tingene interesserer henne. – En innadvendt barndom. Du skal se hun blir forfatter. – Jeg har innbilt meg at hun huler ut et rom til voksenårene, sa jeg og lente meg bakover. Tallerkenen hadde jeg skjøvet lenger inn på bordet. – For å kunne bli en del av staben der inne. – Du mener at hun bokstavelig talt stålsetter seg til å delta i det sydende kollektivet av frityrsteking og smelling med gryter? For en grufull tanke. Nettopp i de formende barneårene, hvor hun skulle ha lekt og sosialisert seg. Nei, jeg synes blikket hennes er uutgrunnelig. Det er umulig å ane hva som foregår i den jenta. Men jeg var sikker på å ha rett. En dag ville hun måtte 15


tåle et umenneskelig press og fordi hun hadde kapslet seg inn fra hun var liten, ville hun bli usårlig. Skape seg et eget rom i det mangehendige. Jeg forsøkte å smile til henne, men hun så opp i taket. Han skulle egentlig ha vært på hotellunsjen med kollegene sine, på seminaret der han skulle holde et foredrag. Men idet han hadde fylt opp tallerkenen med roastbeef og trollkrabbeklør, hadde han kjent at et gråteanfall var i anmarsj, satt fra seg tallerkenen og gått hit. Han hadde vært her før. Det forestående foredraget gjorde ham nervøs. Vi kom inn på Djangalay, mannen bak essayet om gråten som det overskridende uttrykket, en ydmyk søken etter kontakt og samforståelse. Den skulle bygge en «gjennomsiktig, lesbar demning mellom deg og meg», og utradere den skammen som var forbundet med et gråtende ansikt, skrev Djangalay. Vi måtte tape vårt eget ansikt og danne et kollektivt topos der smerten kunne renne ut. En motgeografi for å redde oss selv og hverandre, og til syvende og sist også klimaet. Gråten var vår tids svar på Madan Kataris latteryoga, men enhver skuespiller visste hvor vanskelig det var å forløse gråten uten en konkret tapserfaring; en kunne ikke nettopp stille seg i horder og gråte på anvisning av en guru. Da Djangalay lanserte Lacrima som idé, kunne han neppe ane at det ville bli plukket opp av legemiddelindustrien med et fingerknips. Men man kan spørre seg om han lo eller gråt da produktet ble lansert, slik det tok av på rekordtid, sugd opp av trendsettere, og skapte et sug i folket. De første gangene var vidunderlig, det var som om du kjente en veldig kraft ta tak i deg innenfra, og når smerten banet seg vei gjennom systemet var du bare nødt til å stortute. Sjokkerende deilig var det, orgiastisk, du måtte gi deg over og la syndfloden av følelser skylle deg avsted. Gradvis forsvant skammen ved å grine, men Djangalay selv tjente ikke en dritt på det. Det hjalp ikke at han gikk til sak mot produsenten av Lacrima, som hevdet å ha funnet på navnet før offentliggjøringen av essayet – hvem i bransjen leste vel The New Yorker? Det ble dess16


uten markedsført som et alternativ til antidepressiva for dem som ikke responderte på stoffer som Lyrica. Lacrima var aldri ment å ha en samfunnsundergravende effekt, het det. Melankolien som litterært felt lå tilsynelatende forsvarlig langt unna kjemikernes og farmasøytenes mangel på ethos, og hvordan kunne en tro at bransjen konsulterte en indiskamerikaners «opptrinn», attpåtil en komiker, ja Djangalay ble hengt ut som latterlig når han uttalte at gråten ville bli «det eneste virkelig komiske i nær framtid». Dette var medisin på linje med penicillin og kjemoterapi. Mente han at det var komisk var jo essayet bare dypt tragisk, ute av takt med folkets behov. Om det så var enkle eller doble negasjoner han ble beskutt med, kunne han uansett ikke ha forutsett hele dette medisinske menasjeriets komme. Men store bevegelser igangsettes av de små, og her var vi. – Er det så sikkert at det er han som har skrevet det? spurte jeg. – Mange hevder at Djangalay bare frontet en idé satt ut av et legemiddelfirma. – Jeg nekter å tenke så kynisk, svarte Must. – Det er bare nok et forsøk på å undergrave menneskets frie tanke. Det måtte en komiker til for å tenke ut noe sånt. Har du lest essayet? Det er ikke spesielt godt skrevet, men det kom til rett tid. – I rett tid til prestene også. Som de svinger seg. – Ja, og de er ikke spesielt morsomme. Etter de siste års terrordåder fyller de opp det offentlige rom med sine visdomsord. – «Traumene snyter en for sorgen», siterte jeg, – «sorgen stjeler energi». Vi snakket i munnen på hverandre og tok det litt på husken idet vi tilla prestene den ene klisjeen etter den andre. Prestene snakket ikke lenger om Gud, for ikke å si djevelen, og englene våget de seg ikke på etter at disse var blitt kidnappet til nye religioner. Nei, helt umerkelig hadde teologene reformert kristendommen for å gi den relevans i vår tid, og alliert seg med humanister som siterte bibelvers for å opphøye ordtilfanget og lire av seg essays som «Væskenes åpenba17


ringer» og «Frelsens anatomi». De edruelige stemmene som manet til kollektiv bevissthetsutvidelse ble latterliggjort, sågar truet på livet, av de aggressive nyfølerne. På tv hadde Must poengtert at gråten fungerte som kompensasjon for temperaturøkningen vi opplevde i takt med kloden, den var et slags kroppens overrislingssystem. I paneldebattene advarte han likevel mot å misbruke det spesifikt menneskelige, som gråten tross alt er, og mot å drive rovdrift på kroppen. Så hvorfor satt han her og gråt? Hvorfor skulle en mann i hans posisjon, med papegøyemønster i dempede lillatoner på en skjorte som ledet tanken hen på karibiske drinker, gå på grinepiller? – Trenger du å kjøles ned? ertet jeg. – Nei, jeg kjenner meg ikke videre heit. Jeg vet virkelig ikke hvorfor det kom over meg i dag, jeg har for lengst gitt opp de greiene. Enn du? – Jeg trenger dem mer enn noensinne. Men jo, jeg har forsøkt å slutte. De motvirker nemlig medisinen jeg tar for bipolaritet. Men jeg vil ha begge. Medisinen får meg i balanse, gråten driver ut dritten. – Gråter du daglig? – Spør du om jeg er misbruker? Vel, det får en i det minste til å kjenne seg levende. Før brukte jeg Lacrima, den gir jo en «dypere» følelse enn Serio, men jeg har sett så mange skli ut at jeg bare sverger til den siste. – Østrogenet øker dessuten kreftfaren. Som på signal lot jeg kneet hans streife innsiden av låret mitt. Han så rett på meg. – Jeg forstår ikke at legene kan skrive det ut, sa han. – Legen min sier det ikke er hans sak om folk vil grine. Han mener preparatene burde selges fritt over disk. – Da har han ikke skjønt loven om markedet, selv om han på et vis har rett, sa Must. Jeg rykket stolen nærmere bordet, manøvrerte kneet hans inn mellom mine. – Det ville undergrave den følelsen av eksklusivitet som 18


den jevne mann og kvinne får ved at preparatet skrives ut av legen, fortsatte han. – Og svartebørsmarkedet blomstrer. Langt de fleste foretrekker illegal gråt fremfor en statlig ordning som gir følelsen av å være en kjertelstyrt tåreprodusent, ganske sikkert til noens nytte. Jeg fortsatte å massere kneet hans. – Dette er folkets form for revolt. Alt dette foregår parallelt med det gjengse dopmarkedet, med alle uppers og opiater. Det du sier om Lacrima … vel, det ryktes at oppskriften er forandret. Fåglarna vet! Noen hevder at de er blitt synske. Kneet var benete, lårene tynne. Jeg kunne bekrefte det siste han sa, for i det siste hadde jeg merket meg at Håvard, som gjorde suksess med sine bibelmonologer, hadde begynt å snakke med døde. Jeg hadde bedt ham hjelpe meg med Mac-en og forsvant ut for å handle mens maskinen var i hans varetekt, og da jeg var tilbake, tok jeg ham i å snakke inn i skjermen. Hvem snakker du med, spurte jeg, men han overhørte meg, fortsatte bare å snakke med den Abraham-stemmen han nå har gjort til sin: Ja, mor, sa han, jeg lover. Kors på halsen. Så snudde Håvard seg mot meg, fjern i blikket, og sa noe om at moren hadde bedt ham gi gifteringen til Ragna. Hele denne kinaputthistorien og den påfølgende rettssaken har gått hardt inn på Håvard. Ragnas fantestreker ga henne en dom på halvannet år, de andre i 9hil fikk henholdsvis to, to og et halvt og fire. Alvoret besto i intensjonen: å ramme statsministeren. At de bare fikk blåst en steinløve og en terrier i luften, ga ingen uttelling. Ingen ville høre på meg. Hvem sier at de virkelig ønsket å ramme den blå elefanten? Livet er blitt hardere under henne, det er så, og det er et uomtvistelig faktum at hun var på vei ut av Stortinget den dagen. Var det tilfeldig? Hadde de kartlagt bevegelsene hennes? Heldigvis for alle parter var statsministeren blitt oppholdt av en kollega, og så hadde disse ungdommene klønet det til med den fjernkontrollen. Det var vanskelig å lese Musts reaksjon på det som skjedde under bordet, han virket ikke synlig påvirket. Før han med ett livnet til. 19


– Tenk hva disse sørgepillene gjør med omgivelsene, sa han, – havet er jo fullt av forstemt fisk! Han lo. Jeg manøvrerte kneet hans nærmere skrittet og utfordret ham med blikket. Han var nødt til å ha sett meg før, hele landet har sett meg naken, i flere utgaver. Jeg er den mest brukte av Ulf Myrvolds modeller, fra jeg var ganske ung. De jevnlige skriveriene om hvor grensen gikk for å bruke barnemodeller, tenåringer og så videre, hvor grensen gikk for hva som var tendensiøst, dubiøst og ja, incestuøst, hevet han seg suverent over. Og hva med mor, hva mente hun? Hva kan en mor mene? Must trakk seg brått ut. – Tiden renner ut, sa han og reiste seg. – Jeg må tilbake. Han gikk bort til disken, der kassen var, og betalte. For meg også. På vei tilbake la han til at han hadde tatt med en kaffekopp også. Så blunket han. Jeg drikker ikke kaffe. Jeg er overbevist om at det avmagnetiserer kroppen, og jeg er avhengig av magnetisme for å opprettholde nummeret. Jeg nøyde meg med å nikke og avgi et vagt løfte om å høre på foredraget hans. – Det er opp til deg. Lå det en oppmuntring i stemmen hans? Eller var han bare feig? – Denne gang handler det verken om feber eller temperaturøkning, sa han, – men forstyrrelse av lineariteten. Jeg tar utgangspunkt i en selsom opplevelse, en spådom. Hva slags oppfordring var det?


Kaliningrad Futura

Føttene gikk av seg selv. Snart var jeg innenfor svingdøren, på vei inn i resepsjonsområdet. Den enorme disken i børstet stål. Nakne vegger hvor det hang et abstrakt maleri. Ved siden av meg et par japanere, og selv om de neppe kunne norsk, føltes det idiotisk å skulle si hele navnet hans. Kanskje var det ikke nødvendig å ta med Mulholland? Men med det ellers så korthugde navnet så jeg for meg at den distré resepsjonisten ville be meg gjenta det, ikke bare én, men flere ganger, ledsaget av et unnskyld, slik at situasjonen ville ende i pinlig og forvirret mumling før hun høyt og tydelig ville si: Åh, du mener Henry Mulholland Must, forfatteren? Så jeg tok sats og spurte om hele Henry Mulholland Must, og fikk beskjed om at foredraget ville bli holdt rett fram og til venstre før toalettene. Han var allerede i gang, så jeg snek meg inn og satte meg på bakerste rad. Han liknet en prest bak talerstolen med hotellets logo på, men det var som han hadde sagt – denne gang forkynte han ikke menneskets langsomme oppheting av kroppen fra 36 grader Celsius til 38 på et par årtusen. Jeg husker han en gang sa at vi i en fjern urtid hadde hatt samme temperatur som dyrene, den gang mennesket hadde et optimalt forhold mellom virke og hvile, før språkinduksjonen og sammenblandingen av folkeslag fikk den til å stige til 37,7 grader Celsius, inntil den siste målingen, som også inkluderte de mer kaldblodige urbefolkningsgruppene, viste at vi nå var blitt enda varmere. I stedet fortalte han en historie.

21


«For elleve år siden, en månefase, var jeg altså i den byen som i sin tid ble kalt matematikkens høyborg, og hvor man stilte klokken etter Immanuel Kants spaserturer seks om ettermiddagen. Jeg reiste med andre ord til Kaliningrad, tidligere Königsberg, som i det østprøyssiske riket var hovedstaden i den såkalte opplysningstiden. Etter annen verdenskrig fikk den navn etter en av Stalins trofaste sverddragere, Kalinin, og jeg vil i dag fortelle om mitt opphold ved det statlige sykehuset, der man hadde opprettet en egen avdeling som forsket på kriminell atferd. På samme måte som man ikke kan forutsi hvor nye trender vil oppstå, er det umulig å sette knappenålen på hvor fremtiden ligger. Ingen kan si noe om hvordan verdenskartet vil se ut, da er det enklere å kartlegge menneskesinnet. Og det jeg ble vitne til i Kaliningrad, gjorde meg overbevist om å ha fått et gløtt inn i framtiden. Dette har verken med NASAs romfartsforskning eller CERNs utforskning av svart materie og Higgs-bosonets påvisning av masseansamling. Nei, det handler om menneskets iboende evne til å påvirke andre. Det handler om mennesker. Uavhengig av hva vitenskapen finner ut, vil en forfatter fortsette å fortelle historier. Virkemidlene vil i noen grad variere, men språket er fortsatt redskapet. Fortellerstrukturene endres imidlertid, og via det som skjedde meg i Kaliningrad vil jeg forsøke å gi et eksempel på det. Legg til at vår økte kroppstemperatur, den såkalte feberen, minsker konsentrasjonen, og at vi med internettet har fått knappere historier. Ønsket og evnen til å lese innfløkte setninger og gå inn i kompliserte strukturer avtar. Det gjenspeiles også i historiene som blir fortalt. Og dét er naturligvis til å grine over. Når jeg fikk innvilget dette oppholdet i den russiske enklaven er det fordi jeg i essays, romaner og annen prosa har reflektert over språkets relasjon til de faktiske fysiske vilkår. Jeg dro dit med tanke på å forfatte en roman der frenesien var blitt vår nye tilstand, vår tids hysteri, og hvor kriminaliteten gjennomsyrer næringslivet i så stor grad at 22


den griper inn i alle større selskaper. Jeg ankom en avdeling i Kaliningrad Futura, et sykehus som i tillegg til de mer alminnelige sykdommene vektlegger traume- og angstbehandling, som var avsondret fra de andre. Der ble jeg møtt av et team satt sammen av en psykolog, en psykiater (ja, her måtte de arbeide sammen!), to anestesileger og fem genforskere. Sammen laget de en profil for å kunne forutsi hva som ville ramme pasienten, og hvordan pasienten ville ramme samfunnet. Det skjedde ved at man stilte hypotetiske diagnoser og injiserte hallusinogener som var tilpasset genene, etter først å ha kartlagt pasientens psykiske profil ved hjelp av biografiske og biologiske data. Når alle instanser mente at tiden var inne, koblet man inn krisepersonellet og påførte pasienten sjokk. Tanken var å endre et livsløp ved å indusere en ny livsstil, ikke sjelden via hypnose. Det er ikke tilfeldig at dette foregår nettopp i Kaliningrad, en levning fra Bismarcks Prøyssen og det for lengst oppsmuldrede Sovjetunionen. Byen må ses som en tenkt tilstand, en speiling av det Europa som ble spaltet fra og med annen verdenskrig, da den ble jevnet med jorden og bygd opp igjen med de velkjente sovjetiske høyblokkene. Jeg fikk møte Vanja. I sykehusets åpne del gikk han til behandling for HIV, til tross for at han i likhet med tusener av andre unge russere hadde fått merkelappen «vrakpant». Kaliningrad er et innestengt område, og de russiske ungdommene her har så lave odds for å kunne skape seg en normal tilværelse med arbeid og familie, at man sjelden levner en narkoman og HIV-infisert tenåring over seksten noen sjanse. Få mottar behandling før de overlates til en miserabel gatetilværelse, man prioriterer dem under fjorten. Dette er unge mennesker som ofte har brutt forbindelsen med familien, om de da ikke stikker innom for å raske med seg noe som kan omsettes «der ute» og for å lete etter penger i krukker, madrasser eller gamle bøker. Blant disse framtidsløse vesenene tar man altså inn noen i sykehusets ambisiøse forskningsprogram. Forutsetningen 23


er at pasienten skriver under på å ville forandre sitt liv, og ikke huske noe etter at han eller hun ankom sykehuset, som oftest akuttmottaket. Nitten år gamle Vanja var hensatt i sjokk da jeg først møtte ham, i en ganske annen rus enn den han var vant til. Psykologen, en litauer ved navn Vautas Busabus, ga oss hans videre livsløp ifølge prognosene i den utarbeidede profilen. Altså: Ifølge dette Sibylla-programmet ville vår venn Vanja kunne leve med HIV-viruset, han ville gifte seg tre ganger, øve vold mot to av sine framtidige koner, vansire sin egen sønn, misbruke et ukjent antall kvinner og få til sammen tre barn, hvorav en ville bli tungkriminell og forsøke å drepe ham. Hvordan Vanja ville dø kunne ikke Vautas uttale seg om, de avleste ikke dødsårsaken til folk, til det var variablene for mange. De kunne bare føre prognoser. I hans tilfelle, med en slik voldsgrad, kunne man imidlertid anslå med sytti prosents sikkerhet at han ville dø på voldelig vis. En kan si at Vanja i ung alder var programmert til å leve i og opprettholde en voldelig verden. Det var nifst å skue inn i blikket til denne unggutten, allerede fylt av gru om det som ventet ham. Jeg tenkte på alt det Vanja dro med seg av arvesynd og spurte Vautas Busabus om hvordan man kunne bryte kjeden. Og hvorfor antok man at den unge gutten ikke ville utøve vold mot den siste av konene, bare de to første? Til det svarte psykologen at det lå en variabel i ham som kunne utvikles til en frelsertype, forutsatt at han kom sammen med et godt menneske. Da ville han kunne virke blant kriminelle og voldsmenn som en godhetens apostel. Jeg må innrømme at jeg ikke så for meg Vanja som en redningsmann, men ifølge Vautas var det altså en reell mulighet for det. I noen minutter var det bare oss tre der inne, Vautas Busabus, Vanja og jeg. I tilstøtende rom støvet assistenter rundt oss, det ble tegnet diagrammer og tastet inn data på sykehusets database. Det hersket en innforstått stillhet, som i respekt for de vanskeligstilte. Jeg konfronterte Busabus med det mest åpenbare dilemmaet, om hva alterna24


tivet ville være. Kunne han da ikke bli forskånet for noe av dette, nå som man visste mer? Måtte skadene skje for at han skulle kunne virke som barmhjertig samaritan siden? Busabus smilte av ordet «dilemma». Et vakkert ord, sa han, det gjenlød av humanisme og filosofi. Det var så han hørte Kant knirke i bakgrunnen, med sitt kategoriske imperativ, sitt prinsipp for moralske handlinger. I sine tidlige verker forutsatte Kant at mennesket selv vet hvilke handlinger som er av det gode. Nå vel, Busabus godtok mitt dilemma som en hypotese, og oppsummerte: Dersom man så fordelen med en framtidig kyllingredder, måtte det knuses mange egg før den rette molekylærstrukturen viste seg. Og hvem kunne si om Vanjas prekende virksomhet på noen måte ville kunne veie opp for illgjerningene? For å svare på mitt andre spørsmål: Nei, det var ingen snarvei til samaritanen i ham, ingen måte å framskynde det på. Busabus sukket, her var det ikke rom for subtiliteter. Psykologen hadde så liten tro på en frelser at han for enhver pris ville fortsette med programmet. Vanja selv var ikke i stand til å ta avgjørelser, han nøyde seg med å nikke. Og med hånden på hjertet, kan noen her si at verden er blitt et bedre sted med mennesker som har utpekt seg selv til reddere? Er det kanskje ikke idealister som har forårsaket de største ødeleggelser? Men hva om han virkelig huset en ny Gandhi, en Gurdjieff, og ville øve stor innflytelse på folk fra de nedre samfunnslag? Busabus forholdt seg lunken til tanken, han satt som en passiv lagdommer ved Vår Herres side. Han var den klassiske forskeren som ville vrake en naturlig iboende mulighet til fordel for en totalrenovering. Han ville «gjenskape» Vanjas liv. Jeg fikk forklart at man allerede hadde kostet på Vanja for mye til å kunne sende ham tilbake og «la tingene gå sin gang». Man landet på å nullstille atferden hans, det var ikke lenger tale om en psykologisk brush up. Som Busabus formulerte det, hadde ikke Kaliningrad Futura råd til annet enn den totale optimisme. Så langt hadde man avlest 25


ham i isolasjon og påført ham sjokk, han ville ikke gjenkjent sin egen mor om han møtte henne. Mens jeg var blitt en del av hans nye jeg. I den katatoniske tilstanden var bevisstheten satt i sjakk, og han beveget seg i ett av underbevissthetens lag, fanget midt i mellom de to kategorier den tsjekkiske teologen Jakob Böhme kalte das Licht und die Grimmigkeit. Lyset og grimheten. I denne tilstanden var det at man aktet å omkode ham og gjøre ham til en hederlig borger ved å gjøre flere ting samtidig, som å manipulere med DNA-et hans, innpode en alternativ livshistorie og injisere en dose kunnskap om verden. Jeg så aldri noe mer til den unge Vanja. Mange av dere vil nok reagere på en forskning som leder tanken hen mot mer fascistisk orienterte regimer, dere kjenner nok også den huxleyske uhyggen i den vidunderlige nye verden og spør dere hvordan resultatet kunne ha blitt dersom man underla en intelligent, lærd og våken person samme behandling. Straks jeg var tilbake på hotellet angret jeg på at jeg hadde vært så tilbakeholden, ja, jeg mistenkte at Vanja, dersom behandlingen mislyktes, ville bli brukt som bank for organtransplantasjon. Men da jeg ringte Vautas Busabus opp igjen dagen etter, fikk jeg høre at Vanja hadde rømt. Under en luftetur i parken hadde han slått ned tre pleiere og forsvunnet sporløst. Siden har jeg alltid tenkt på Vanja som Schlemihl, som på jiddisk betyr «den uheldige», og som ga navn til en historie av Adalbert Chamisso. Historien om Peter Schlemihl er historien om mannen som mente å gjøre en glimrende handel idet han byttet til seg evig liv mot sin egen skygge. Hva skulle han vel med den? Hvis djevelen var interessert i den, så vær så god! Siden skulle Schlemihl få oppdage at alle var redd en mann som ikke kastet skygge, ja, at man tok ham for å være djevelen selv. Det er kanskje irrasjonelt, men jeg blir heller ikke kvitt bildet av Vanja som min egen skygge. Jeg fikk aldri skrevet den romanen jeg skulle skrive i Kaliningrad, jeg avskrev alt om russernes Sibylla-program, som hadde truk26


ket meg dit med nysgjerrighetens kraftige magnet. Men det var noe irreversibelt ved dette møtet som jeg følte at jeg måtte gjøre godt igjen. Men hvordan var det mulig? Hva ville dere, kjære tilhørere, gjort i min situasjon? Er en historie verdt noe om den ikke er uavvendelig, om den ikke endrer et menneske for livet? For meg handler dette om å stå overfor vanskelige valg. Om verdien av å handle adekvat er forenlig med verdien av å formidle en god historie? Hvor går veien videre, hvordan vil vi leve og fortelle våre historier? Er «historiefortelling» på gamlemåten torpedert av det teknologiske, framskrittet? Blir ikke all fiksjonaliseringen allerede levd ut av hvermannsen når vi kan skrive våre historier på nettet? Der ute, eller der inne, skrives det ned, alt sammen, minutt for minutt, uten at noen kaster skygge. Hvem har vel lenger bruk for bøker av den typen som gjendikter verden? Selv bøker med så korte setninger at de vil kunne svelges hele, også for dem med intoleranser og allergier? Skal jeg personlig begi meg inn på en spådom, betviler jeg rett og slett muligheten for å skrive med en lineær horisont, med et plot som fortelles med rasjonaliteten i sentrum. Fra og med i dag gir jeg opp diktningen og forsøker i stedet å gjøre nytte for meg, fordi alle nå er blitt forfattere, og fordi alle lesere kan svare med en litterært formulert situasjonsrapport. Diktningens sted heter Vanja, og han har stukket av.» Jeg skvatt til da han sto over meg, tankene mine hadde drevet av sted. Et matt smil ble dratt opp i munnvikene mine i forsøket på å besvare hans. Så ordnet jeg håret og fulgte lydig etter. Kobberdørene i heisen fikk oss til å likne dverger, og i speilbildet så jeg også en tredje person. Han sto bak oss. Jeg trengte ikke snu meg for å se at det var en av seminardeltakerne, og at han ikke var noen hvem som helst: Det var den hippe kunstneren som nå også var blitt kultromanforfatter, Marius Tjærebred. Jeg krympet meg ved tanken på at jeg valgte en som Must, og ikke la meg etter en som Tjærebred. 27


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.