Et hus av minner av Jenny Eclair

radiatorene har sluttet å virke, de trenger sannsynligvis å luftes.

Edwina setter seg i kurvstolen som alltid har stått ved siden av kommoden. Setet er falmet, og rosa, og hun klarer ikke for sitt bare liv å komme på om hun noensinne har sittet i den før. Det spiller ingen rolle, ingenting spiller egentlig noen rolle lenger, det er på tide å gi slipp på alt nå, alt fra radiatorene som må luftes til kalkavleiringene og møllen. Hun har klamret seg mer enn lenge nok til dette hjemmet. Akkurat som med eføyen på baksiden av huset, er det nå på tide at hun klippes løs. Hun er nødt til å lukke døren til nummer 137. Hun kommer til å ta med seg noen minner, pakke en liten koffert med de aller fineste av dem, men hun trenger ikke mye bagasje. Det er mye hun kan la ligge igjen.

Så rart at hun skulle bli den siste som dro, og et øyeblikk er det som om hun kan høre dem igjen, der de springer opp og ned trappen, alt ståket og latteren, etterfulgt av stillhet.

Ikke gråt, sier hun til seg selv.