engelen_i_djevelgapet_blaiboka

til de som er litt eldre, men det mente han ble for vanskelig for de yngste skuespillerne. Dessuten ville jeg ikke fått noen hovedrolle hvis vi skulle spille Brødrene Løvehjerte. Selv om mange påstår at jeg ligner en gutt, kunne jeg ikke tenke meg å spille en på noen teaterscene.

Tommy og Annika kommer på det første besøket til Villa Villekulla, og vi leker «ikke-komme-borti-golvet-leken».

Så forteller jeg dem om faren min, sjøkapteinen og sydhavskongen, og får alle til å le når jeg etterligner hvordan han går. Jeg liker å få folk til å le, liker å få dem til å bli triste også. Da flaskeposten kommer om at kaptein Efraim er tatt til fange av sjørøvere, blir det helt stille i salen, og ei lita jente på første rad begynner å gråte. Så trist er det ikke meningen å gjøre publikum, og jeg holder på å komme helt ut av replikkene mine. Tommy må spørre to ganger om hva vi skal gjøre, før jeg klarer å svare at vi selvfølgelig må redde pappa Efraim.

Mens Tommy og Annika går hjem for å ta farvel med foreldrene sine før de skal overnatte hos meg, blir det et sceneskifte. Det er nå jeg har det lengste avbruddet fra teaterscena, for etter at publikum får se hvordan Tommy og Annika bor, har lærer Larsson lagt inn et sangnummer med de to politkonstablene Kling og Klang. Jeg tror ikke den scena egentlig er med i den filmen som lærer Larsson har hentet historia fra, men så lenge jeg har vært med i barneteatergruppa, har han alltid vært litt rotete. Det er derfor han klarte å legge sommerens teaterstykke slik at det etter premieren blir et opphold på en uke før vi får spilt de fire siste forestillingene.

Jeg løper av scena så fort jeg kan, og holder på å rive lærer Larsson over ende bak teppet.

10