En randstat på avveie?
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 1
04/10/2021 16:09
Tormod Heier
En randstat på avveie?
Norges vei inn i den nye kalde krigen, 2014–2021
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 3
04/10/2021 16:09
alt di nn-
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72879-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsfoto: Forsvaret Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT GRAFISK AS Forfatteren har mottat støtte fra Det faglitterære fond. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 4
04/10/2021 16:09
S/E - ka -m -m -m vert
Innhold Forord ............................................................................................................................... 9 Kapittel 1 Randstatens problemer ............................................................................................... 11 Fra buffer til springbrett ................................................................................................. 14 Amerikanske operasjoner ............................................................................................. 15 En ny kald krig? ............................................................................................................... 18 Konkurranse fremfor samarbeid .................................................................................. 20 Udelelig sikkerhet ........................................................................................................... 22 Kjernen i problemet ........................................................................................................ 25 Det teoretiske bakteppet ............................................................................................... 27 Stilltiende samarbeid ..................................................................................................... 28 Randstatens dilemma .................................................................................................... 31 Bokens oppbygging ........................................................................................................ 32 Kapittel 2 Lærdommer fra 9. april ................................................................................................. 33 Geografi, teknologi og alliert innsats .......................................................................... 34 Russiske bekymringer .................................................................................................... 37 Avskrekking og beroligelse ........................................................................................... 39 Enighet om spillereglene ............................................................................................... 40 Ubalanse ........................................................................................................................... 42 Kapittel 3 Hva er norske interesser? ........................................................................................... 46 Norges strategiske tomteverdi ..................................................................................... 48 Fra generelle til spesielle sikkerhetsinteresser .......................................................... 52 Mot en spissing av sikkerhetsinteressene ................................................................. 54 Sikkerhetsinteresse 1: Unngå stormaktsrivalisering i nord ..................................... 58
5
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 5
04/10/2021 16:09
innhold
Sikkerhetsinteresse 2: Unngå militarisering .............................................................. 63 Sikkerhetsinteresse 3: Unngå å bli en slagmark ........................................................ 69 Kapittel 4 Vår tids kriger ................................................................................................................. 73 Det militære underskuddet ........................................................................................... 74 NATOs sårbarheter ........................................................................................................ 76 Krig på russiske premisser ............................................................................................ 80 Cyberangrep .................................................................................................................... 82 Forebygging ..................................................................................................................... 83 Samfunnskontrakt under press .................................................................................... 85 Politisk krigføring ............................................................................................................ 87 Kapittel 5 Payback time .................................................................................................................. 90 Frykten for å bli forlatt ................................................................................................... 92 Det liberale stemningsskiftet ....................................................................................... 95 Flinkeste gutt i NATO-klassen ...................................................................................... 97 Eksport av militærmakt ................................................................................................. 99 Import av militærmakt ................................................................................................... 100 Russerne våkner .............................................................................................................. 102 Kampen om spillereglene .............................................................................................. 104 Kapittel 6 Verdier til besvær? ........................................................................................................ 107 Et alleuropeisk fellesskap? ............................................................................................ 109 Motstridende verdisystemer ........................................................................................ 111 Politiske dannelsesreiser ............................................................................................... 113 Alt som betyr noe for oss .............................................................................................. 116 Makt møtes med motmakt ........................................................................................... 118 Kapittel 7 Tilbake til et delt Europa .............................................................................................. 121 Det geopolitiske bakteppet ........................................................................................... 124 Ingen realpolitisk analyse .............................................................................................. 127 Den norske responsen ................................................................................................... 130 Den åpne strategien ....................................................................................................... 134 Den lukkede strategien .................................................................................................. 137
6
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 6
04/10/2021 16:09
innhold
Kapittel 8 Det militære uttrykket i nord ...................................................................................... 142 Invitasjonspolitikk ........................................................................................................... 143 Mer amerikansk oppmerksomhet ............................................................................... 146 Fra europeisk flanke til amerikansk front ................................................................... 147 Terrorbalansen utenfor norskekysten ......................................................................... 150 Paradokset ....................................................................................................................... 152 Kapittel 9 Randstatens interesser ................................................................................................ 156 Norges interesse i nord .................................................................................................. 158 Allierte fremfor norske beslutninger ........................................................................... 160 Norsk kontroll? ................................................................................................................ 162 Mellom pragmatisme og prinsippfasthet ................................................................... 163 Litteratur ......................................................................................................................... 169 Stikkord ............................................................................................................................ 185
7
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 7
04/10/2021 16:09
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 8
04/10/2021 16:09
Forord Alt starter med en idé. Og ideen til denne boken kom da julefreden senket seg over Oslo i desember 2020. Spørsmålet jeg stilte meg var om idealene vi i Norge setter så høyt, og som vi kjemper så innbitt for sammen med USA og NATO, er universelle? Er tolkningen vår av demokrati, menneskerettigheter og liberale rettsstatsprinsipper noe også andre land vil være enige i, som for eksempel Kina og Russland? Eller vil det alltid være en slags «gi-og-ta-logikk», der man stort sett går inn for kompromisser? Om ikke annet enn for å unngå for mye krig og elendighet, eller unødig spenning som kan føre til akkurat dét. Disse spørsmålene førte meg tilbake til Russlands anneksjon av Krimhalvøya i 2014, og til de skjellsettende endringene i årene etterpå da Europa ble delt på nytt. Delingen skjedde riktignok lenger øst enn i 1945, men hvordan er det mulig, tenkte jeg? Hvorfor er vi ikke flinkere til å finne løsninger alle kan leve med? For eksempel mellom ønsket om full nasjonal suverenitet og selvbestemmelse på den ene siden, og hensynet til hva naboene vil synes om akkurat det, på den annen. Mens julefreden senket seg, gikk tankene til den norske brobyggerrollen fra den kalde krigen. Var det noe i uttrykket om at «alt så mye bedre under den kalde krigen»? Mer stabilitet kanskje? En mer behersket stemning hos myndighetene? Mer realpolitikk, med «gammeldags» maktbalanse og avklarte innflytelsessfærer. Det var i hvert fall færre følelsesmessige utbrudd, der russerne ble sparket på leggen fordi de ikke respekterte den norske tolkningen av folkeretten. Idéen var sådd. Og gjennom debattene som fulgte utover våren, i Klassekampen, Dagens Næringsliv og Forsvarets forum, fikk boken se dagens lys. Takk til en oppmuntrende og konstruktiv fagfelle. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Og ikke minst, til Cappelen Damm ved forlagsredaktør Knut Vegard Bergem og manusredaktør Natasja Harung for effektivt samarbeid gjennom sommeren og høsten. Oslo, 1. oktober 2021 Tormod Heier 9
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 9
04/10/2021 16:09
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 10
04/10/2021 16:09
Kapittel 1
Randstatens problemer Har USA blitt en del av problemet snarere enn en del av løsningen på Norges sikkerhetsutfordringer i nord? Er det slik at jo mer Norge knyttes opp til USA, desto mer sikkerhet får landet? Hva med NATO, selve grunnpilaren i forsvaret av Norge? Vil mer alliansetilpasning gjøre befolkningen tryggere, eller vil myndighetene bare utsettes for mer russisk press? Det er ingen grunn til å anta at Russland er redd for et lite norsk forsvar, som ifølge egne myndigheter er så svakt at de knapt fungerer i fredstid (Forsvarsdepartementet 2018, s. 56). Det eneste Russland frykter når det gjelder Norge, er at landet blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner inn mot deres egne baser. Med felles grense til Russland er derfor spørsmålet hva som er i Norges interesse. Ikke minst ettersom Norge og resten av NATO, ifølge norske myndigheter, befinner seg i «en ny normaltilstand» (Stortinget 2014). Eller som den amerikanske historikeren Robert Legvold (2016) kaller det: en ny kald krig. Dette er en situasjon som skjærer tvers igjennom Europa, fra Varanger halvøya i nord til Krimhalvøya i sør. På begge sider av grensen forvitrer tilliten, blant annet fordi Russland og Vesten tolker hverandres intensjoner i verste mening. Egne forsvarstiltak blir utelukkende ansett som legitime og defensivt innrettet. Motpartens tilsvarende tiltak blir naturlig nok ansett som det stikk motsatte. Russland beskylder for eksempel NATO for å være aggressiv og ekspansjonistisk, blant annet fordi alliansen utvides mot øst, samtidig som flere NATOland bombet Serbia, Irak og Libya i 1999, 2003 og 2011. USA, NATO og Norge på sin side, beskylder Russland for gjentatte brudd på folkeretten, for eksempel i krigene mot Georgia i 2008 og mot Ukraina i 2014. Samtidig beskyldes Russland for ondsinnede cyberangrep mot samfunnskritisk infrastruktur, og bruk av kjemiske stridsmidler mot folk de ikke liker. 11
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 11
04/10/2021 16:09
kapittel 1
Når tilliten mellom partene forsvinner, reduseres også sikkerhetsmarginene i nord. Kanalene for dialog og samarbeid blir færre. Dermed settes også normene for ikke-fiendtlig adferd i norsk-russiske grenseområder på spill. Av den grunn skal det mindre til før misforståelser eller feiltolkninger av motpartens handlinger bærer galt av sted. Likevel er det kontroversielt å stille seg undrende til dreiningen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i perioden 2014–2021. Særlig i spørsmål om alliansetilpasning opp imot USA og NATO. I mange forskningsmiljøer, politiske partier og departementer er dette på grensen til det kjetterske. For hvem vil vel stille kritiske spørsmål ved NATO og USA når Norge trenger dem som mest? Når trusselbildet i nord blir mer alvorlig og den militære spenningen stiger, burde det ikke heller vært lojalitet og samhold som skulle vært normen? Ikke kritiske spørsmål mot dem vi trenger mest. Dette gjelder særlig forholdet til USA; landet som ofret hundretusenvis av soldater i to verdenskriger på europeisk jord, fordi europeerne selv ikke klarte å holde fred med hverandre. USA er landet som bygde Vest-Europa opp igjen etter andre verdenskrig; landet som under den kalde krigen ga Norge troverdige sikkerhetsgarantier mot sovjetisk press; landet som finansierte det norske forsvaret til en verdi av 83 milliarder 1996-kroner. USA betaler i dag godt over 70 prosent av NATOs utgifter – selve ankerfestet for din og min sikkerhet. Likevel må spørsmålene stilles. Ikke fordi det er noe galt ved å være NATOmedlem. Heller ikke å ha den militære supermakten USA som sin nærmeste allierte. Tvert imot. Norsk sikkerhet forutsetter et sterkt NATO. Norsk sikkerhet forutsetter også et sterkt amerikansk lederskap; et USA som er villig til å gå i front og lede an på vegne av det transatlantiske verdifellesskapet. Norge og de enorme havområdene utenfor kysten er for store, og befolkningsgrunnlaget for skrint til å kunne holde seg med et troverdig forsvar i møtet med Russland alene. Spørsmålet er bare om allmenheten har nok kunnskap om hva et stadig tettere alliansesamarbeid med USA og NATO fører med seg? Kan det være at økt integrasjon i NATO, eller tettere samarbeid med USA, også bidrar til økt spenning i egne nærområder? For hva er egentlig de norske interessene i nord, i sikkerhetspolitisk forstand? Dette er et helt grunnleggende spørsmål. I rollen som russisk randstat og alliert frontlinjestat må norske myndigheter hele tiden foreta vanskelige avveininger mellom kryssende syn og motstridende interesser. Hvor langt kan allianseintegrasjonen i NATO gå før samarbeidet risikerer å slå tilbake på en selv? 12
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 12
04/10/2021 16:09
randstatens problemer
Slike spørsmål er ikke bare et politisk anliggende. Dersom allianseintegrasjon og amerikansk forsvarssamarbeid gjør Norge til et mer utsatt krigsmål, øker også risikoen for at norske lokalsamfunn trekkes inn i den bredere stormaktsrivaliseringen som er på gang, mellom USA, Russland og Kina. Den norske utenriksministeren i 1970- og 1980-årene, Knut Frydenlund, formulerte det slik under den kalde krigen: Utenrikspolitikk er ikke lenger et felt for de få, for eksperter og enkelte politikere. Den angår alle i deres daglige liv. Derfor må folk gis muligheten til å engasjere seg i de utenrikspolitiske avgjørelser (Frydenlund 1982, s. 14).
Likevel finnes det få analyser som på systematisk vis beskriver hvordan forsvaret av landet har endret karakter. Fra å være et nasjonalt anliggende har i dag selv små hendelser, episoder og kriser som så vidt avviker fra en fredelig normaltilstand, blitt et amerikansk eller flernasjonalt NATO-anliggende – uten særlig debatt, og uten mye forskning som kan forklare hvilke årsaker som har vært i sving. Dermed kan det synes som at spørsmål rundt norsk alliansetilpasning tas for gitt. Norske myndigheter publiserer med jevne mellomrom langtidsplaner der «bredden i forsvarsstrukturen, spesielt for mindre stater» fordrer tettere NATO-samarbeid (Forsvarsdepartementet 2012, s, 33); der «NATO knyttes tettere til Norge og norske interesser i det daglige» (Forsvarsdepartementet 2016, s. 31), og hvor «Norge blir mer avhengig av alliert samarbeid» (Forsvarsdepartementet 2020, s. 23). Dette er en villet strategi fra myndighetene side. Strategien pakkes inn i vage ord og uttrykk som det nesten trengs en doktorgrad for å trenge igjennom. Mest av alt skyldes problemet manglende betalingsvilje fra Stortingets side, i en sektor der teknologisk fordyrelse og økte driftskostnader er høyere enn i andre samfunnssektorer (Dalseg 2003, s. 7). Argumentet om at tettere forsvarssamarbeid med Vestmaktene gir Norge mindre sikkerhet, avføder nye spørsmål. For hva er det da som er i norsk interesse, og hvordan skal i så fall disse interessene nås, ikke minst i Nordområdet, Norges viktigste strategiske nærområde? Det er her befolkningen henter ut enorme naturressurser; olje, gass, fisk (og på sikt også sjeldne jordarter) som gjør landet det bor i til ett av verdens rikeste. Det er også i nord at Norge, USA, NATO og Russland har fått den nye kalde krigen i fanget, etter at Russland annekterte Krimhalvøya i 2014, og støttet ukrainske separatister i Donbas-regionen. Selv om det er 3000 kilometer fra Svartehavet til Barentshavet er konsekvensene likevel merkbare. Som jeg skal 13
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 13
04/10/2021 16:09
kapittel 1
belyse i denne boken: Det er i disse havområdene, utenfor Norges stuedør, at mange av de viktigste sidene i den nye kalde krigen utkjempes.
Fra buffer til springbrett På samme tid som stormaktsrivaliseringen tiltar, hevder norske myndigheter at «hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast» (Regjeringen, 2016; Stortinget 2016). De lange linjene fra slutten av 1940-årene da Norge forlot nøytralitetspolitikken for å bli NATO-medlem, videreføres uavhengig av tid og rom. Til tross for at amerikanske styrker gis eksklusiv tilgang til militære baser på norsk jord, står basepolitikken fra 1949 – angivelig – «grunnstøtt» (Regjeringen 2021). Det er de lange linjene som skaper stabilitet og forutsigbarhet. På den ene siden, overfor myndighetene i Washington D.C., som lurer på om Norge vil støtte forsvarsstrategien fra 2016, der hensikten er å øke presset på den russiske Nordflåten i Barentshavet (Pentagon 2016; US Air Force 2020); fra baser på Grønland, Island og i Storbritannia, og fra støttepunkter i Norge, som norske og amerikanske myndigheter fremforhandlet i 2021; på Ramsund orlogsstasjon, samt på flyplassene Evenes, Rygge og Sola (Regjeringen 2021). På den annen side skal det også skapes forutsigbarhet overfor myndighetene i Moskva, som lurer på hvor strengt Norge vil praktisere de selvpålagte begrensningene om alliert militært nærvær, slik disse ble formulert i 1940- og 1950-årene. Dette er restriksjoner som blant annet regulerer hvor tett opptil de russiske atomstyrkene allierte styrker får være når de opererer ut fra norske områder. De selvpålagte restriksjonene fra norske myndigheter regulerer også hvor permanent det allierte styrkenærværet kan være i fredstid, og hvilke begrensninger som ligger i anløp av allierte styrker med kjernefysiske våpen (Skogrand 2004, s. 187). Norge gjør ikke dette for å blidgjøre Putin. Ei heller for å vise ettergivenhet overfor russiske krav og ønsker. Snarere forsøker norske myndigheter å holde USA og NATO på en armlengdes avstand fordi dette har vist seg å tjene norske interesser over tid (Holst 1967, s. 34–35). I hele etterkrigstiden har norske myndigheter nemlig vært opptatt av én ting: stabilitet og forutsigbarhet i nord. Det konkrete uttrykket for dette har vært å balansere mellom USA i vest og Russland i øst. Med andre ord å holde to baller i luften samtidig: å være en god alliert som aktivt understøtter det transatlantiske verdifellesskapet med 14
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 14
04/10/2021 16:09
randstatens problemer
USA i sin midte, enten det er i utlandet eller i nord. Og samtidig kommunisere gjennom naboskapet med Russland, at selv om Norge er en USA-alliert, og selv om landet spionerer på Russlands viktigste utenrikspolitiske instrument, atomstyrkene på Kolahalvøya, har landet lite å frykte fra den norske siden av grensen. Et eksempel på dette kan være innfasingen av nye norske maritime patruljefly i 2022–2023. Helt bevisst har norske myndigheter unnlatt å bevæpne disse flyene med missiler som kan senke russiske overflatefartøyer. Dette må utvilsomt relateres til ønsket om lavspenning i nord (Nordhagen 2021, s. 49). Et annet eksempel er avslaget på et amerikanske forslag fra 2018 om å integrere de norske fregattenes AEGIS-radarer inn i de amerikanske rakettskjoldplanene, noe som kunne ha truet stabiliteten i nord (Forsvarsdepartementet 2019, s. 15). Men i kjølvannet av den russiske annekteringen av Krim i 2014 har altså norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk endret karakter. Fra å være del av en nordisk buffer mellom øst og vest (Brundtland 1966) er Norge i dag et viktig utgangspunkt for amerikanske operasjoner. Her er det viktig å huske på at USA også opererer ut ifra eget land, samt fra nærliggende områder som Grønland, Island og Storbritannia. Dette er militære operasjoner som skjer i internasjonalt farvann og luftrom, og som norske myndigheter ikke kan påvirke. Snarere er slike operasjoner en naturlig del av hvordan stormaktene projiserer makt; dels for å kommunisere til Russland at Nordflåtens fremstøt i Nord-Atlanteren vil bli besvart på en resolutt og troverdig måte. Men også for å berolige allierte, som gjerne vil ha så konkrete og håndfaste forsikringer som mulig fra sin viktigste alliansepartner.
Amerikanske operasjoner Det jeg er opptatt av i denne boken er hva som er i norsk interesse når landets viktigste alliansepartner tar Norge i bruk for militære formål. Også dette perspektivet har solide historiske tradisjoner, der amerikanske forventninger til solidaritet fra mindre allierte går som en rød tråd gjennom NATO-medlemskapet. Den norske alliansetilpasningen er, ifølge historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Øystein Pharo (1997, s. 77), «… ikke bare et resultat av beslutninger tatt sentralt i NATO, men må også forstås ut fra forbeholdet og presset fra den viktigste beskyttelsesmakten, USA». De amerikanske operasjonene skjer oftest vest og nordover, ut i Norskehavet. Men av og til dreier de også østover, inn i Barentshavet for å teste varslings rutinene til Nordflåtens atomstyrker og årvåkenheten til Russlands nyoppret15
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 15
04/10/2021 16:09
kapittel 1
tede nordlige militærdistrikt. Tidvis projiseres det også militærmakt sør- og østover, fra Trøndelag og Østfold gjennom Sverige og Kattegat. Hensikten med dette er å bane vei inn i Østersjøen slik at baltiske NATO-land kan beskyttes. Sånn sett er Norge også et viktig bakland for amerikanske styrker, ikke minst for å skape dybde og manøvreringsrom i forsvaret av tre utsatte NATO-land som er for små til å forsvares fra egne jordlapper inne i Østersjøen. De amerikanske operasjonene som påvirker norsk sikkerhet kan dermed deles inn i fire kategorier. Den første kategorien er kystnære operasjoner som gjennomføres med amerikanske marinestyrker. Dette er styrker som siden 1981 har hatt forhåndslagre med utstyr til om lag 13 000 soldater i Midt-Norge, etter at den sovjetiske Nordflåten gjennomførte tre storøvelser i 1968, 1970 og 1975. I etterkant av disse øvelsene ble det klart at Norge risikerte å havne bak Sovjet unionens fremste linjer. Dette var fordi Nordflåten, siden slutten av 1960-årene gradvis hadde blitt en havgående flåte som kunne operere lenger vest i Atlanterhavet (Tamnes 1997, s. 76; Børresen, Gjeseth og Tamnes 2004, s. 85). Med dagens nye og mer stillegående ubåter på russisk side, som i tillegg kan frakte missiler med lengre rekkevidde, høyere hastighet og større presisjon, er dette igjen en trussel, sett med Vestmaktenes øyne. Den andre kategorien er luftoperasjoner, dels med maritime patruljefly P-8 Poseidon ut fra Andøya, dels med transportfly som kan gjennomføre lufttil-luft-tanking av jagerfly fra støttepunktet på Sola; og dels med jagerfly av typen F-22 Raptor ut fra Rygge hovedflystasjon. De sistnevnte flyene har såkalte stealth-egenskaper. Dette gjør flyene godt egnet til å trenge gjennom de russiske luftforsvarssystemene som beskytter Østersjøflåten i Kaliningrad, og som er underlagt Russlands vestlige militærdistrikt i St. Petersburg. Poseidon-flyene som opererer ut fra Andøya, har dessuten sensorer og missiler som gjør det mulig å finne, og eventuelt nedkjempe russiske undervannsbåter som har base på Kolahalvøya. Mange av disse ubåtene har såkalte kalibr-missiler med en rekkevidde på kanskje 2500 kilometer. Dermed kan russerne sette enhver europeisk storby eller hovedstad under press, dersom det skulle oppstå en krise i forholdet mellom USA og Russland. Den tredje kategorien er sjøoperasjoner, som i all hovedsak består av amerikanske ubåter som opererer ut fra Tromsøområdet. Ubåtene samarbeider blant annet med maritime patruljefly og overflatefartøyer i området, og dermed kan de lettere finne og eventuelt nedkjempe de stadig mer stillegående russiske ubåtene. Men de amerikanske ubåtene kan også sette russiske myndigheter 16
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 16
04/10/2021 16:09
randstatens problemer
under et tilsvarende press som sine kollegaer i Nordflåten. Blant annet med såkalte Tomahawk Land Attack Missiles, som også kan ha en rekkevidde på om lag 2500 kilometer. I krisetider kan også disse våpensystemene sette russiske myndigheter under press, som for eksempel mot Nordflåtens basekompleks på Kolahalvøya, eller mot presidentadministrasjonen og generalstaben i Moskva. Den fjerde kategorien er etterretningsoperasjoner. Dette er en mer indirekte form for amerikanske operasjoner ut fra Norge, fordi aktiviteten er underlagt streng norsk kontroll. Men finansieringen, teknologien og kompetansen er amerikansk. Eksempler på dette er den norske driften av etterretningsfartøyer, radarer, lyttekabler og systemer for satellittovervåkning. Dette er en døgnkontinuerlig innsats som gir norske og allierte myndigheter en bedre forståelse av situasjonen på russisk side av grensen. Denne informasjonen kan for eksempel brukes til å berolige egne myndigheter – ikke minst når en krise inntreffer. Da kan det oppstå et innenrikspolitisk press for å handle raskt, men kanskje også overilt dersom det i ettertid viser seg at informasjonen ikke var god nok. Etterretningen kan også brukes for å varsle myndighetene om forestående russiske operasjoner, og forutsi om det kanskje vil skje noe ekstraordinært som på kort sikt kan true «rikets sikkerhet». En av flere oppgaver for de amerikanske styrkene i Norge er å demme opp for erkerivalen i øst: et Russland som utover på 2000-tallet har blitt mer verdikonservativt, mer selvhevdende og mer opptatt av det Vesten forlot på 1990-tallet: innflytelsessfærer, militærmakt og maktbalanser. Som jeg skal komme tilbake til i kapittel 6 og 7, står denne realpolitiske tankegangen i skarp kontrast til et mer åpent og liberalt Europa lenger vest på kontinentet. Etter Sovjetunionens fall har de vesteuropeiske landene blitt innbitte forkjempere for økonomisk integrasjon, flernasjonalt samarbeid og nasjonenes rett til selv å bestemme hvor de vil høre hjemme – i øst eller i vest. Dette er ikke det samme som å si at statene i Vest-Europa ikke var opptatt av å forsvare det liberale verdigrunnlaget under den kalde krigen. Tvert imot. Den såkalte Truman-doktrinen fra 1947 og Marshall-planen fra 1948 er kanskje de beste eksemplene på hvordan amerikansk økonomisk og militær bistand bidro til å stabilisere de liberale demokratiene i Vest-Europa, og demme opp for kommunistisk innflytelse. Men kaldkrigsforsvaret av det liberale verdigrunnlaget fant sted i et sikkerhetspolitisk landskap preget av to ideologiske blokker. Og disse blokkene var nokså jevnbyrdige, og kunne dermed holde hverandre i sjakk. Slik er det ikke lenger. 17
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 17
04/10/2021 16:09
kapittel 1
Europa på 1990- og 2000-tallet er på samme tid både mer uensartet, mer sammenvevd og mer demokratisk enn under den kalde krigen. Tanken på å vende tilbake til et todelt Europa, der «makt er rett» ses dermed på som «gammeldags». Dermed utløses det også sterke reaksjoner hver gang Russland bruker makt mot nabostater som tidligere var sovjetrepublikker, og som i dag mer enn noe annet ønsker å komme seg ut av den russiske innflytelsessfæren. Mot denne bakgrunnen er kanskje tittelen på boken lite treffende? For er det riktig å hevde at Norge er inne i en ny kald krig?
En ny kald krig? På den ene siden kan det hevdes at uttrykket «en ny kald krig» overskygger viktige forskjeller mellom da og nå; mellom den kalde krigen i 1946–1991, og perioden etter 2014. Ifølge USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, Condoleezza Rice fra universitetet i Stanford, er det snakk om mer enn semantikk. Den kalde krigen var ideologisk begrunnet, noe den nye kalde krigen etter 2014 ikke er. Europa var etter andre verdenskrig delt i to parallelle samfunnssystemer, og det var den eksistensielle trusselen fra atomvåpnene som preget tenkningen, ifølge Rice. Dagens Russland er mye mer integrert i den globale økonomien enn det Sovjetunionen og Warszawapakt-landene var. I tillegg er den kommunistiske ideologien byttet ut med en mer verdikonservativ autoritær ideologi. Sånn sett kan det hevdes at Norge ikke er inne i en ny kald krig, men heller befinner seg i en klassisk og nokså normal stormaktsrivalisering mellom USA, Russland og Kina (Rice 2017). Dette synet støttes også av den britiske strategen Lawrence Freedman (2018). Han hevder at Russland er mye svakere enn Sovjetunionen. Den russiske innflytelsessfæren er ikke global slik den sovjetiske var. Snarere er den avgrenset til områdene rundt Hviterussland, Moldova, Ukraina, samt de tre kaukasiske og fem sentralasiatiske landene. I tillegg var den sovjetiske økonomien nest størst i verden; dagens Russland har en økonomi på størrelse med Texas (Holmes 2018). Freedman mener også at konfliktene i dag er annerledes. For mens den eksistensielle atomkrigen preget den kalde krigen, er det i dag såkalte limited wars som gjelder; kriger med begrenset varighet og med begrensede politiske mål. Ofte også over et Internett som ikke fantes under den kalde krigen; et Internett der tilgangen til statenes samfunnskritiske infrastruktur gjør det enklere og mindre risikabelt å påvirke politikkutformingen i andre land. 18
200450 GRMAT En randstat på avveie 210101.indd 18
04/10/2021 16:09
