En ny kald krig?

kapittel 1

Europa på 1990- og 2000-tallet er på samme tid både mer uensartet, mer sammenvevd og mer demokratisk enn under den kalde krigen. Tanken på å vende tilbake til et todelt Europa, der «makt er rett» ses dermed på som «gammeldags». Dermed utløses det også sterke reaksjoner hver gang Russland bruker makt mot nabostater som tidligere var sovjetrepublikker, og som i dag mer enn noe annet ønsker å komme seg ut av den russiske innflytelsessfæren. Mot denne bakgrunnen er kanskje tittelen på boken lite treffende? For er det riktig å hevde at Norge er inne i en ny kald krig?

På den ene siden kan det hevdes at uttrykket «en ny kald krig» overskygger viktige forskjeller mellom da og nå; mellom den kalde krigen i 1946–1991, og perioden etter 2014. Ifølge USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, Condoleezza Rice fra universitetet i Stanford, er det snakk om mer enn semantikk. Den kalde krigen var ideologisk begrunnet, noe den nye kalde krigen etter 2014 ikke er. Europa var etter andre verdenskrig delt i to parallelle samfunnssystemer, og det var den eksistensielle trusselen fra atomvåpnene som preget tenkningen, ifølge Rice. Dagens Russland er mye mer integrert i den globale økonomien enn det Sovjetunionen og Warszawapakt-landene var. I tillegg er den kommunistiske ideologien byttet ut med en mer verdikonservativ autoritær ideologi. Sånn sett kan det hevdes at Norge ikke er inne i en ny kald krig, men heller befinner seg i en klassisk og nokså normal stormaktsrivalisering mellom USA, Russland og Kina (Rice 2017).

Dette synet støttes også av den britiske strategen Lawrence Freedman (2018). Han hevder at Russland er mye svakere enn Sovjetunionen. Den russiske innflytelsessfæren er ikke global slik den sovjetiske var. Snarere er den avgrenset til områdene rundt Hviterussland, Moldova, Ukraina, samt de tre kaukasiske og fem sentralasiatiske landene. I tillegg var den sovjetiske økonomien nest størst i verden; dagens Russland har en økonomi på størrelse med Texas (Holmes 2018).

Freedman mener også at konfliktene i dag er annerledes. For mens den eksistensielle atomkrigen preget den kalde krigen, er det i dag såkalte limited wars som gjelder; kriger med begrenset varighet og med begrensede politiske mål. Ofte også over et Internett som ikke fantes under den kalde krigen; et Internett der tilgangen til statenes samfunnskritiske infrastruktur gjør det enklere og mindre risikabelt å påvirke politikkutformingen i andre land.

18