1
Vinterens vær betydde heldigvis at liket på bunnen av innsjøen ville være godt bevart, men kulden på stranden gikk gjennom marg og bein. Det fikk deg til å anstrenge deg for å huske hvordan det hadde vært i august. Solen som skinte mot ansiktet. Svetten som rant nedover ryggen. Luftkondisjoneringen i bilen som blåste ut en tåke fordi den ikke klarte å holde tritt med heten. Lena Adams anstrengte seg for å huske, men alle tanker om varme forsvant denne regnfulle morgenen i november. «Fant henne,» ropte lederen for dykkerne. Han ledet mennene sine fra strandkanten og stemmen ble dempet av lyden fra det konstant pøsende regnet. Lena vinket mot ham og kjente regnvann sildre nedover ermet på den tykke parkasen hun hadde tatt på seg da telefonen ringte klokken 3 om natten. Det regnet ikke kraftig, men pøste ned hele tiden og tappet insisterende mot ryggen hennes og paraplyen som hvilte mot skulderen. Sikten var omtrent ti meter, alt bortenfor det var en disig tåke. Hun lukket øynene og tenkte på den varme sengen sin, den enda varmere kroppen som hadde ligget tett inntil henne. Den skingrende ringetonen fra en telefon klokken 3 om natten var ingen velkommen lyd, spesielt ikke hvis du jobbet i politiet. Lena hadde våknet fra dyp søvn med hamrende hjerte og automatisk snappet til seg røret og presset det mot øret. Det var hun som var førstebetjent på sovende vakt, og det var hun som i tur og orden måtte begynne å ringe rundt til forskjellige steder i den sørlige delen av Geor19