Renita D’Silva
En mors hemmelighet Oversatt av Mette I. Gudevold
Renita D'Silva Originalens tittel: A Mother's Secret Oversatt av Mette I. Gudevold © Renita D’Silva, 2016 Published by special arrangement with Lorella Belli Literary Agency and 2 Seas Literary Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60183-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: www.emmagraves.co.uk Omslagsfoto: Trevillion, Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Ryan Anand D’Souza For vittige og treffsikre kommentarer og råd, diskusjoner og inspirasjon. For at du finnes. For alt.
Kapittel 1 Durga
Gaddehalli, India En gammel ruin «Kom igjen, jente, nå må du våkne, vi er framme i landsbyen til ajji*». Tante Lathakkas milde, men insisterende stemme borer seg inn i Durgas søvndrukne hjerne. Hun merker etter hvert at den vuggende bevegelsen til bussen, som hadde lullet henne i søvn, har stoppet opp. Hun registrerer praten rundt seg, kjenner det forsiktige trykket på armen og følelsen av å bli halvveis slept, halvveis båret ned trappa på bussen. Durga blunker og ser klyngen av småhus som stikker opp som paddehatter i den steinrike grunnen, flankert av fløyelsmyke jorder, og på toppen av den eneste åsen som finnes, en gammel truende ruin. Bussen kjører brummende videre og virvler opp en sky av støv. De få passasjerene om bord, som hadde hjulpet til slik at hun ikke hadde klart å hoppe av bussen og rømme sin vei, vinker gjennom vinduene. De råtne og gule tennene deres er pent innrammet av rustbelagte jernstenger. «Ha det, Durga. Nå må du være snill.» Nå må du være snill. En advarsel Durga har hørt hele sitt liv. En enslig rickshaw vansmekter under et fikentre i bunnen av bakken. Sjåføren ligger og slumrer på kalesjen med beina strukket ut over forhjulet og føttene hvilende mot stammen *
Bestemor på kanaresisk.
7
på treet. Tante Lathakka, familievennen som har fått i oppgave å følge Durga på den lange reisen til bestemoren, setter kursen mot rickshawsjåføren mens hun vinker på Durga. Durga gnir søvnen ut av øynene og er for sliten til å protestere, der hun står med den ruvende ruinen oppi åsen skulende ned på henne. Noen roper: «Hei, Lo, kunder til deg …», og rickshawsjåføren våkner med et rykk og skjeler spørrende på dem. Idet Durga snur seg for å se på bussen som kjører sin vei, legger hun merke til den lille gruppen av mennesker som har samlet seg, og hun skulle ønske hun hadde klart å kjempe mot Lathakka da hun strevet med å få henne ut av bussen. Hun trekker inn den skarpe lukten av kropper og olje, chilikrydder og kokosnøtt, mens menneskene rykker nærmere henne, og hun kjenner varmen deres, den nysgjerrige pusten mot nakken, kinnene. «Hvorfor har alle kommet hit?» spør Lathakka sjåføren. «Fordi det nesten aldri kommer noen til landsbyen vår. Dere er nykomlinger.» Han strekker langsomt ut kroppen mens han klør seg i det svette hodet. «Og hvor er det dere har tenkt dere?» «Til herregården.» Lathakka kneiser med nakken mot ruinen, og et stort blåmerke på haken kommer til syne i sola. «Durga skal bo der, sammen med bestemoren sin, ajji Sumathiamma.» Stemmen hennes høres påtatt munter ut. Hele forsamlingen av mennesker som står der og strekker hals og betrakter dem spent, tar et skritt tilbake. Forvirrede gisp. Sjokkerte grøsninger. Høylytte utåndinger. En mann banner. En kvinne roper monotont på gudene. En liten gutt tar til tårene. Selgeren som deler ut te og vadaer*, ris og fisk i karri fra en provisorisk bod i veikanten, en ekspert på å skjenke skummende te med armen høyt hevet, han bommer, og teen skvetter overalt og fyller den skitne luften med søtladen duft av kardemomme, melk som har kokt over, og nyskapt folkesnakk. Vannet i riskjelen, som bobler ved *
Frityrstekt smultring laget av bønnemel.
8
siden av pyramiden av vadaer som er invadert av fluer, tørker inn, og det ser ut som om karrien skal ta fyr, mens han og resten av forsamlingen stirrer på Durga og Lathakka, som om det har vokst ut to hoder på dem og elefantsnabler til neser. «Dere vet at det spøker der? At det hviler en forbannelse over stedet? At det bor en gæren dame der?» Rickshawsjåføren er den første som får summet seg. «Men …» begynner Lathakka, bare for å bli avbrutt tvert av sjåføren. «Det var en brann i huset for mange år siden. Når vinden kommer stupende ned åssiden, kan du kjenne den syrlige lukten av aske, og hvis du lytter godt, kan du høre de fortvilte skrikene fra beboerne som holder på å krepere.» Stemmen til sjåføren er med ett blitt veldig mye lavere, og Durga og de andre tilskuerne trekker litt nærmere for å få med seg det han sier. «Noen ganger, hvis du kommer helt nær ruinen,» fortsetter han med dirrende munn fylt av spytt og frykt, «føles det som om du blir kvalt av den flammeslikkende røyken, og det er som om huden din brenner.» Tilskuerne nikker og er enige. «Alle som våger å sette beina sine der, blir gærne.» Sjåføren danderer sarongen rundt seg med en besluttsom mine. «Hvorfor det?» spør Durga, og det lyder en gjennomtrengende gisping fra hele forsamlingen. «Hvorfor det?» Rickshawsjåføren rister på hodet og strekker hendene dramatisk mot himmelen. «Det var noen som hengte seg der. Kroppen hans ble først funnet da noen gutter løp opp til huset. Det var et veddemål. Da hang den og dingla fra en utbrent takbjelke, helt råtten og nesten ikke til å kjenne igjen. De kjente lukta først, og så fikk de øye på en søyle av fluer som hang ned fra taket og gynga fram og tilbake i den lette vinden,» sier en skallet mann fra forsamlingen, blikket hans er oppsperret. «Nei, det var kona hans som fant ham, og derfor ble hun 9
helt gæren!» Den gamle kvinnen som står ved siden av den skallede mannen, stikker den beinete albuen sin inn i ham. Ordene kommer surklende, og de røde leppene og munnen som drypper av paan*, minner om munnen til en blodsugende vampyr. «Så betyr det da at hun bare var halvgæren før?» Rickshawsjåføren snøfter og smekker til myggen som våger å lande på armen hans. «De nettene ruinen er opplyst av den spøkelsesaktige sirkelen til fullmånen, kan man nesten se gjenferdene av alle sjelene som døde der; de svever gjennom rommene,» bryter plutselig selgeren inn; han har tatt en pause i teskjenkingen. «Å, alt det som skjedde i det huset,» sier en gammelmodig dame som lener seg mot stammen på fikentreet. De tannløse gommene hennes lager smattelyder mens hun møysommelig tygger paan. «Bare fordi de var rike og eide alle i landsbyen, trodde de at de kunne gjøre hva de ville.» Hun sender fra seg en klyse som havner i spyttebakken med et skarpt smell, og jager bort de summende fluene som har samlet seg. De kommer tilbake, en svart pest som dekker den brunoransje smørja med en gang hun setter bakken ned igjen. Hva var det de hadde gjort? Hva var det som hadde skjedd der? undrer Durga. «Den gærne dama bringer med seg sju års ulykke. Hun kommer til å forhekse dere,» sier en annen. Tilskuerne har nå fått tilbake stemmens bruk samtidig som forferdelsen øker, mens de stirrer sjokkert på Durga. «Durgas ajji, Sumathiamma, bor der, og det er ikke noe i veien med henne.» Lathakka, Durgas anstand, tar endelig ordet. Stemmen hennes lyder usikker i møte med en slik voldsom reaksjon. «Ha! Hvem er det som har sagt det? Det er bare gærninger som ville velge å bo sammen med spøkelser og den gærne dama,» erklærer rickshawsjåføren. «Jeg er der oppe *
Skrå, snus.
10
én gang i uka med varer, i fullt dagslys, og jeg blir aldri så lenge at jeg rekker å bli forheksa eller besatt. Jeg har ennå ikke sett den gærne dama eller andre ånder, og takk og pris for det.» Sjåføren stryker over bildet av guden Vishnu som henger i frontspeilet på rickshawen, og kysser hånda som berørte guden hans, for å holde de onde åndene på avstand. Han kan jo ha manet dem fram bare ved å snakke om dem. «Sumathiamma er like gæren som den gamle dama hun passer på!» «Aaa… alt er bra med henne, det er jeg sikker på,» sier Lathakka, som kjemper for å få den skjelvende stemmen til å lyde mer overbevisende. Hun kaster et raskt blikk på Durga. De har sendt meg bort for å bo sammen med to gale damer, tenker Durga, som er så trøtt at hun knapt orker å stå på beina. Jeg bryr meg ikke engang om det, jeg vil bare at mamma og pappa skal bli friske igjen. «Ingen med vettet i behold ville finne på å reise dit – bortsett fra Sumathiamma, som ikke kan regnes med siden hun bor der. Og nonnene. Og meg som kommer med varer, selvfølgelig.» Rickshawsjåføren spytter. «Nonner?» spør Lathakka. «De passer på den gærne dama på dagtid, de ordner med medisinene hennes og sånn. Ikke at hun noen gang kommer til å bli frisk … hun blir voldelig, skjønner du.» «Å.» Lathakka ser på Durga igjen. Durga stirrer ned i bakken, på alle de skinnende glatte steinene. Hun tenker på hvor fint de hadde passet i slyngen – den nye, for den forrige, den som var best, den hadde blitt ødelagt i ulykken – og hun er irritert på seg selv fordi hun ikke har tatt den med seg. «Lykke til, jente. Måtte gudene være med deg,» sier rickshawsjåføren med glødende stemme. Forsamlingen bak Durga følger etter og blir til en høylytt kakofoni av stemmer. «Lykke til.» Hun innbiller seg at hun tar slyngen og skyter steiner mot forsamlingen, og at alle disse sjokkerte snylterne løper 11
hylende fra henne. Det får henne til å føle seg bedre, og hjertet hennes, som hun ikke engang hadde merket hadde slått for fort, roer seg litt ned. «Vil du kjøre oss dit, da?» spør Lathakka rickshawsjåføren mens hun myser mot ruinen. «Absolutt ikke. Det kommer til å være helt mørkt innen jeg skal ned igjen. Tror du at jeg også er gæren?» Etter å ha kjøpslått lenge går endelig rickshawsjåføren med på å kjøre dem for tre ganger prisen. Grådighet vinner over frykten for forbannelser skapt av gale damer og angsten for å bli forhekset av innesperrede spøkelser. Og før Durga rekker å protestere, farer de av gårde mot ruinen i rickshawen. Hun skjelver og kryper inntil Lathakka, og legger hånda nølende på de trælete fingrene hennes mens de humper av gårde over hullene på den støvete, uasfalterte landeveien. Tanten ser på henne og smiler; en matt rykning vises på de tynne, fargeløse leppene. Durga tar mot til seg og spør én gang til. «Må jeg bo hos ajji?» Tanten sukker, en utånding som ser ut til å komme fra dypet i henne. «Durga, beklager, men vi –» «Jeg skal være snill, jeg lover det.» «Å Durga …» Tanten ser ut som om hun har munnen full av sure gresskarbiter. «Så lenge mammaen og pappaen din er på sykehuset, er det best at du bor sammen med noen i familien.» Durga grøsser da hun hører ordet sykehus. Kroppene til mamma og pappa, koblet til maskiner. Bleke. Umulige å få kontakt med. Hun kniper sammen øynene for å stenge bildene ute, men de forsvinner ikke. Det lukter jord og støv av rickshawen, og idet den skjener over et digert hjulspor, smeller dørklaffen rett i ansiktet hennes. Hun plukker på klaffen og har mest lyst til å rive den i to biter. Men hun har lovet guden Krishna at hun skal være snill hvis han lar henne få tilbake foreldrene. Så hun tar seg kraftig sammen, trekker til seg hendene og setter seg på dem. «Du sender meg bort fordi jeg er slem, ikke sant?» spør hun, selv om hun selvsagt kjenner svaret. 12
Durga har alltid vært slem i henhold til innbyggerne i den landsbyen der hun har bodd i hele sitt liv, eller «temperamentsfull», som foreldrene liker å kalle det. Lista over alt det gale hun har gjort, ser ut til å være utømmelig. Hun stiller for mange spørsmål. Hun forstår ikke når hun bør gi seg. Hvis hun synes noe er urettferdig, slår hun vilt rundt seg. Hun hater at jenter ikke blir behandlet på samme måte som gutter, at de må la guttene få viljen sin, at guttene skal få velge først når det gjelder alt. Hun har et skremmende temperament. Hun slåss, banner og slår. Hun er sta og gir seg ikke. Hun nekter å oppføre seg som en jente. Det er det lærerne, naboene, vennene og fremmede har sørget for å fortelle foreldrene hennes mange ganger opp gjennom årene. «Hvis Durga hadde vært født gutt, ville vi ha prist henne opp i skyene for disse egenskapene,» hadde moren svart fornærmet. «Vi ville ha hyllet henne som den fødte leder, sett opp til henne og beundret henne.» «Durga har masse energi, det er alt. Hun er livlig og har en ganske sterk vilje. Mormoren var helt lik,» hadde Durgas pappa – som strevet for å bevare freden og roen – forsikret alle mens et snev av usikkerhet hadde krøpet inn i stemmen hans. Det nådde et klimaks da sønnen til Gowriakka, Rajesh, måtte dra til sykehuset fordi Durga hadde dyttet ham ned i en grøft. Landsbyboerne hadde sendt en representant, den mest sindige mannen i landsbyen – Baluanna – som hadde strøket seg over den glinsende skallen mens han danderte sarongen og jamret seg til Durgas foreldre: «For en skam! Dere har ett barn, og så er hun blitt slik.» «Hun er lojal og har en høyt utviklet rettferdighetssans. Det er ikke noe galt i det,» hadde moren til Durga svart med tynn stemme. «Ha! Truende, mener du. Durga har gått for langt når hun brekker beinet til Rajesh. Ser dere ikke at dere skader henne ved å forsvare henne?» «Hun dyttet ham fordi han gjorde narr av stakkars Jir13
jamma, som har mistet vettet etter at mannen døde,» hadde Durgas mamma protestert med skingrende stemme. «Rajesh kastet steiner på Jirjamma og kalte henne ting!» hadde Durga ropt fra gjemmestedet bak døra, der hun hadde stått og tyvlyttet. «Jirjamma mistet balansen og falt da en av steinene hans traff henne, så jeg syntes det var helt riktig at Rajesh skulle få kjenne hvordan det føltes.» «Der ser dere,» hadde Baluanna sagt til foreldrene til Durga mens han forferdet hadde ristet på hodet. «Durga er ikke engang lei seg for det hun har gjort. Hun har en skrue løs. Vi synes at dere bør ta henne med til et psykiatrisk sykehus for å få henne undersøkt.» «Nå holder det! Det er ikke noe i veien med henne, hun er bare litt temperamentsfull,» hadde faren bjeffet med skulende blikk. «Vel, dere har ikke kontroll over henne. Dere må gjøre noe, og det litt kvikt, ellers gjør vi det,» hadde Baluanna mumlet. Han hadde ristet på hodet og sukket igjen da han dro sin vei. Da han var kommet langt nok vekk, hadde Durga stukket fra foreldrene og fulgt etter ham. Hun hadde dratt til markedet og gjemt seg bak noen sekker med krydder, gyllenrøde og knall oransje, olivengrønne og gule som ringblomstene, og hun hadde kjempet for ikke å nyse av chili- og korianderkrydderet som hadde kriblet i nesa hennes. Hun hadde plukket opp en stein på størrelse med en tommel fra bakken og siktet med slyngen – det var det beste kastet hun hadde fått til så langt med den V-formede kvisten hun hadde funnet i Ashwins mangohage. Da Baluanna gjorde et byks av steinen som traff skulderen hans, og snudde seg rundt og stirret på henne, hadde hun ledd og danset en liten seiersdans før hun hadde stukket sin vei. Den kvelden, etter at faren hadde lekset opp for henne og Durga hadde bedt om unnskyldning, sa moren hennes: «Durga, du skulle ikke ha siktet på Baluanna med slyngen.» «Baluanna ville ikke høre på meg. Han hadde allerede bestemt seg. Akkurat som alle de andre. De synes jeg er fæl, 14
og ja, jeg vet at jeg kan være slem, men det er bare når jeg blir sinna … jeg bare hater det når jeg ser at de gjør narr av folk …» Durga hadde nesten ikke hatt pust igjen, og halsen hennes hadde vært helt tørr etter talen hennes. «De klarer ikke å forstå dem som ikke er helt lik dem selv, det er grunnen,» hadde moren hvisket i Durgas øre. «Alle syntes at guden Krishna var en røver da han var liten, vet du. Han gjorde mange rampestreker, han stjal surmelk og den slags …» Durga hadde trukket inn duften av moren – hun duftet av kokosolje og sandeltrepulver – mens hun fortalte historier om gudens krumspring. «Krishna var akkurat som deg, og se så bra det gikk med ham,» hadde moren sagt og blunket. «Heretter skal jeg bare be til Krishna,» hadde Durga lovet, og moren hennes hadde smilt og kysset Durga på nesetippen. Nå sitter Durga og drar i huden på hånda og kniper skinnet mellom fingrene. Hun vrir og snor på det til det blir rødt og vondt, like vondt som smerten i hjertet hennes. Tanten klapper henne litt klossete på armen. «Se der.» Rickshawen krenger farlig idet den skjener over enda et hull før den retter seg opp, i tide. «Jeg vet ikke engang hvem ajji er. Jeg har bare møtt henne én gang, og jeg kan ikke engang huske når det var.» Durga snufser og tørker nesa med håndbaken. Hun har lyst til å slå noen. Hun har lyst til å jumpe av rickshawen og løpe så langt vekk hun bare kan – tilbake til sykehuset, til de urørlige foreldrene. Den høyre foten hennes vipper opp og ned som om den lever sitt eget liv, og hun fester blikket på den. Tanten klemmer om Durgas skuldre. «Ajji har sagt ja til at du skal være hos henne nå.» * * * Etter ulykken hadde naboer og venner delt på å besøke Durgas foreldre på sykehuset, og de hadde latt Durga bo hos dem. Men de ble fort lei henne. Deres sjenerøsitet og snill15
het forsvant som dugg for sola, for Durga nektet å bli sjefet med. Hun klarte ikke å late som om hun var takknemlig for at vertskapet var så gjestfritt, når det hun ønsket, var å ligge ved siden av foreldrene i senga på sykehuset og passe på dem. Det vesle huset som hun hadde bodd i sammen med foreldrene, måtte selges for å dekke regningen fra sykehuset. Og når Durgas foreldre fremdeles ikke viste tegn til å kvikne til etter som tiden gikk, hadde de eldre i landsbyen avholdt et møte i Gowriakkas hus for å diskutere situasjonen til Durga. «Hvorfor kan ikke jeg få være med når det er min situasjon dere skal diskutere?» hadde Durga spurt. «Gå og spill med klinkekuler med de andre jentene,» hadde Gowriakka befalt med streng stemme og hendene godt plassert på de kraftige hoftene, uten å verdige Durgas spørsmål et svar. «Hvorfor kan jeg ikke få spille cricket med guttene?» hadde Durga protestert, mens hun hadde etterlignet Gowriakka og måten hun sto på, med beina fra hverandre og hendene på sine hofter. «Hvorfor er du så vrang? Hvorfor kan du ikke for en gangs skyld gjøre det du blir bedt om?» hadde Gowriakka bjeffet tilbake. Durga hadde blitt stående mens hun hadde plystret på en kanaresisk poplåt, myst opp på himmelen og skrapt med føttene på den støvete, sprukne bakken. «Pell deg vekk,» hadde Gowriakka stønnet og holdt palluen på sarien opp mot ansiktet for å beskytte seg mot den trykkende varmen. «Nei,» hadde Durga flirt til Gowriakka. «Jeg vil høre hva dere sier.» «Det kan du ikke. Det er voksensnakk.» Med overdreven kremting og rasling i det smaragdgrønne stoffet hadde Gowriakka lukket døra og låst Durga ute. «Men det er meg det handler om.» Durga hadde dundret i døra flere ganger og fyrt av en rekke banneord. 16
«Nå er det nok, jente. Hvis ikke kommer jeg ut og gir deg en omgang med én eneste gang,» hadde Gowriakka snerret fra innsiden. Durga hadde dunket i døra tre ganger til for å markere seg, og akkurat idet den knirkende døra ble åpnet, hadde hun stukket av. Guttene hadde gjort klart til cricketspill på en løkke utenfor skolen. «Kan jeg få være med og spille?» hadde Durga spurt. «Du?» De hadde ledd. Hun hadde snappet til seg ballen deres, slått og sparket og bitt alle som hadde forsøkt å ta den tilbake, og hun hadde banket ned trestokkene som de hadde gravd ned i bakken til gjerder, med den stjålne ballen. Og med guttene i hælene hadde hun spurtet av gårde og klatret opp på verandaen, der jentene hadde vært i gang med å spille med klinkekuler. Hun hadde snappet til seg alle kulene og rakt tunge til de sjokkerte jentene, før hun hadde tatt beina på nakken. Til slutt, da frykten hadde lagt seg, hadde hun sneket seg opp mot vinduet på Gowriakkas hus og presset seg inntil veggen, der hun kunne høre alt som ble sagt, mens hun hadde fingret med de kalde klinkekulene i hånda, stappet den ene i munnen og kjent på smaken av jord og de tusen fingrene som hadde tatt i den før henne. «Hun kan ikke være hos oss i all evighet. Hun er for vill og uberegnelig. Og hvordan skal vi ha råd til det når alle pengene fra salget av huset deres har gått til å dekke behandlingen?» Gowriakkas stemme hadde hørtes like skarp ut som skrapingen av kritt mot en skifertavle. «Vi sa til dem at de måtte sende Durga til et kloster, da hun begynte å vise den gærne, ukontrollerte siden ved seg – kanskje en katolsk gud som straffer, kunne ha temmet henne – men …» Gærne? hadde Durga tenkt og nesten satt klinkekula i halsen. Hun hadde kjent den skarpe smaken av noe surt og rustent i munnen. Jeg er ikke gæren, hadde hun hatt lyst til å skrike, men da hadde Gowriakka og de andre kommet til 17
å forstå at hun var der, og da ville hun ha gått glipp av resten av det de skulle si. «Jeg synes vi skal sende henne til bestemora,» hadde Baluanna sagt med en stemme som lød som knitrende sandpapir. «Heldigvis er det starten på skoleferien. Hun kan være hos bestemora da. Så får vi se hva vi gjør etter det.» Nei! Jeg vil ikke reise fra foreldrene mine. Jeg vil ikke bo hos ajji. Jeg kjenner henne ikke engang. Durgas ajji, som hadde røket uklar med datteren på grunn av hennes valg av ektefelle (som var av en mye lavere kaste), og derav ansvarlig for fargen på barnebarnet (mørk som sennepsfrø), hadde nektet å ha noe å gjøre med datteren og hennes familie siden den gangen. Durgas ajji hadde trasset alle ved å reise av gårde for å bo i et spøkelseshus på sine eldre dager, der hun skulle passe på en gal dame. «Men hva om Sumathiamma ikke vil ha Durga?» var det noen som spurte. «Som om hun har noe valg! Hun er den eneste slektningen Durga har,» hadde Gowriakka gryntet. Durga hadde åpnet hendene og latt klinkekulene falle ned på bakken, og skyer av støv fra aprikosblomstene hadde virvlet opp da de ble vekket. Så hadde hun stukket fingrene i ørene og skreket høyt, skingrende, og så enda høyere, helt til den skranglete døra i Gowriakkas hus hadde gått opp og sørget for at støvet som hadde lagt seg, virvlet opp med fornyet styrke. Alle de eldre hadde løpt sjokkert ut i sine knitrende sarier og opprørte saronger, klare til å bekjempe enhver djevelsk makt som hadde beseiret landsbyen deres. * * * Betyr det at de sender meg bort fra landsbyen min, til den ajjien jeg ikke kan huske at jeg har møtt, at foreldrene mine kommer til å dø? Det er dette spørsmålet Durga har lyst til å stille, men det kan hun ikke. Spørsmålet som svinner hen på munnen hennes idet det skal slippes ut, sprekker på tungen sammen med spyttboblene. 18
Vær så snill, gode Krishna, nei. Det er flere spørsmål. Hun legger dem til lista som hun lager i hodet. Liste over spørsmål jeg ikke ønsker å vite svaret på: 1) 2) 3) 4)
Har jeg blitt sendt så langt bort fordi foreldrene mine skal dø? Hvorfor bor ajji i ruinen hvis det spøker der, eller den er forhekset, som de sier at den er? Er ajji besatt av noe? Er hun gal? Nå som jeg må være der, vil jeg også bli forhekset?
Hun klemmer seg selv hardt og forsøker å legge varme i omfavnelsen, men klarer ikke å innbille seg at det er moren som klemmer henne. Du kommer til å klare deg, Durga, du livlige, flotte jenta mi, innbilte hun seg at moren sa. Hun skulle ønske hun hadde kunnet høre stemmen hennes, det milde syngende tonefallet, bare én gang til. Rickshawen passerer en enslig gateselger som rusler rundt med papirkremmerhus fylt med bhel* på salgsbrettet, som hviler på den innhule magen hans. Brettet er fullstappet med fete, hvite kuler av puffet ris, iblandet små biter av rødløk og grønn chili, koriander og tomater, i kremmerhus av avispapir som slåss om plassen på den ene siden. En duft av krydder når Durgas nese og får det til å rumle i magen hennes. Hun har ikke spist mye siden hun forsto at hun skulle sendes bort. Maten ble til lim i munnen hennes fordi hun var så bekymret over det som skulle skje, og mest av alt over å reise fra foreldrene. Hun kjempet med redselen for at det kom til å skje noe fælt med dem idet hun dro. Men det fæle hadde allerede skjedd – og det var på grunn av henne. Hun blunker bort tårene og ser trassig ut av vinduet på rickshawen. Tanten stryker klossete over Durgas rygg idet *
Indisk snacks av ris.
19
de kjører forbi små hus, kvinner som står og snakker med hverandre mens de plukker steiner ut av risen, og slitne menn som sitter på huk på bakken og røyker bidi*, mens de gransker himmelen. Barna som spiller lagori midt i den gjørmete landeveien, griper fatt i sine små altere av steiner og den velbrukte ballen og jumper til side for å gjøre plass til rickshawen, mens de stirrer mistenksomt på nykomlingene som våger å avbryte spillet deres. Rickshawen legger husene bak seg og tar stønnende og jamrende fatt på oppstigningen. Sjåføren presser kjøretøyet framover mens han mumler for seg selv; kakiskjorten er våt av svette. Skriking og hånsord, plystring og hyling får Durga og tanten til å snu seg og kikke ut gjennom den lille firkanten av gjennomsiktig plast som er skåret ut i den svarte presenningen som er trukket over bakre del av rickshawen. Barna som spiller lagori, har sluttet å spille og følger etter rickshawen på trygg avstand. En prosesjon av støvete kropper i fillete klær. Nysgjerrige øyne. «Vet dere ikke at det spøker i ruinen?» roper en av dem mens de skumper til hverandre og lager grusomme grimaser. Durga gjør grimaser tilbake. Nok en gang skulle hun ønske at hun hadde tatt med seg slyngen, for da skulle hun ha pepret dem med stein. «Den gærne dama som bor der, forhekser alle som tør dra dit!» roper en annen med øyne som lyser av fryd ved tanken. Durga setter seg tilbake i setet og griper tantens hånd. Endelig har hun samlet nok mot til å stille de spørsmålene som surrer rundt i hodet. «Er det sant? Er det derfor jeg har blitt sendt hit?» Tanten ser vennlig ned på henne. «Nei da, dumrian,» svarer hun og rynker på nesa. «Og ikke tro på det tøyset om forbannelser heller.» «Å, forbannelser er det nå,» peser rickshawsjåføren. «Ingen guttebarn overlever i den familien. Alle som har *
Billige indiske sigaretter.
20
hatt noe å gjøre med den herregården, har blitt ramma av forbannelser som ulykke, galskap og død. Dere må være helt gærne som har tenkt dere dit, nå som jeg har advart dere mange ganger. Men det er ikke min business så lenge dere betaler tre ganger prisen, slik dere har lovet.» Håret til rickshawsjåføren drypper av svette mens det vaklevorne kjøretøyet bringer dem stadig nærmere ruinen, som ruger over de smaragdgrønne engene, og farger leiren under og får den til å ligne på beksvart, størknet blod.
Kapittel 2 Jaya
London, Storbritannia Drømmelasert maling «Jeg føler meg sint hele tiden,» sier Jaya med en stemme som røper dyp smerte. «Sorgen er ikke så tung lenger, men det er som om jeg bærer på en stor klump av skummende raseri inni meg. Hver morgen våkner jeg og er helt øm i kjevene etter å ha skåret tenner om natten …» Hun snufser og trekker ut et papirlommetørkle fra esken ved siden av seg og snyter seg kraftig. «Er det noen spesiell du er sint på?» spør dr. Meadows, terapeuten hennes, og stemmen er vennlig og oppmuntrende. Jaya har valgt dr. Caroline Meadows på grunn av det vakre navnet hennes – det minner henne om duggfriske enger med flokker av svarte og hvite kyr – og også, selvfølgelig, på grunn av all den kompetansen som følger med på kjøpet. «Jeg er sint på skjebnen, på alt som har skjedd.» Det stikker i Jayas venstre skulder; det rufsete stoffet på puten hun lener seg mot, klør. «Men mest av alt … jeg er mest sint på mor.» «Hvorfor er du sint på moren din?» spør terapeuten henne. Hvorfor? Jaya ser for seg moren i den oransje favorittsarien overstrødd med små, blå blomster, som klamrer seg til 22
det spinkle skjelettet, de trette furene som er risset inn i det magre ansiktet, det utmattede blikket. «Jeg …» Hvor skal hun starte? «Hun …» Hvordan skal hun sette ord på et helt liv med kriser, kjærlighet og smerte? Hvordan skal Jaya få uttrykt hvor mye hun savner moren, hvor sterkt hun trenger henne – særlig nå – samtidig som hun er fryktelig sint på henne? «Greit, men fortell meg først – hvordan vil du beskrive moren din?» «Alene,» svarer Jaya med en gang, hun trenger ikke engang å tenke seg om. «Hvorfor alene?» Dr. Meadows bøyer seg fram over pulten og legger ansiktet i hendene. «Kall meg Caroline,» hadde hun sagt første gangen de møttes, men Jaya tenker fremdeles på henne som dr. Meadows, det har en god og beroligende klang ved seg. Jaya svelger. «Moren min … Hun holdt folk på avstand. Hun hadde ingen venner. Hun avviste beundrere. Hun var en stille, selvstendig og sær person.» «Du sa alene. Ikke ensom. Hvorfor det?» Jaya grubler over det. «Hun var alltid på farten. Jeg tror hun hadde det for travelt til å føle seg ensom. Men hun var ensom. Bortsett fra meg hadde hun ingen. Og jeg fikk alltid følelsen av at det var slik hun ville ha det, at hun hele tiden bevisst opprettholdt denne avstanden til folk rundt seg. Men selv om jeg pirket borti henne, fortalte hun meg aldri grunnen til det.» «Følte du at hun hadde for liten tid til deg?» «Nei. Aldri.» Nok et svar som Jaya ikke trengte å tenke over. «Hun var ikke en varm og overstrømmende person som uttrykte hengivenhet. Men hun var der for meg. Jeg visste at hun var glad i meg. Jeg visste at hun satte meg foran alt og alle. Men … hun ga meg aldri noen svar når jeg spurte om fortiden hennes. Hun var veldig lukket og reservert om alt som hadde å gjøre med hennes historie og min.» Jaya trekker pusten dypt. «Jeg var glad i henne. Og jeg var sint på henne.» 23
«Å …» «Hele tiden hadde hun det travelt, hun sjonglerte med to eller tre jobber, selv etter at jeg hadde flyttet ut og hun hadde nedbetalt lånet. Jeg trodde det var for å fylle tiden. Men nå lurer jeg …» Moren hennes. Alltid opptatt, jobbet alltid. Akkurat som Ben. Ben … Jaya er her på grunn av ham. For å redde forholdet som vakler på grunn av sorg og en stikkende smerte av savn. Hun forstår at å jobbe er Bens måte å takle sorgen på, den som har ligget og lurt på dem hele dette året. Men hvorfor fortsatte Jayas mor å jobbe like mye? Hva var det hun flyktet fra? «Det var aldri noen andre enn oss to – moren min og meg,» sier Jaya. «Jeg hadde ikke noen far eller andre slektninger. Ingen besteforeldre, onkler, tanter eller søskenbarn. Jeg har mast på mor om dette utallige ganger. Men svarene var unnvikende, og hun hadde alltid noen unnskyldninger på lur.» Hun krympet seg når Jaya spurte henne ut, trakk seg inn i seg selv, med et blikk som var vidåpent, på vakt og fraværende på samme tid, et blikk som advarte Jaya mot å mase på henne. «Fortalte hun deg noe i det hele tatt?» spør dr. Meadows. «Ingenting. Og …» Jaya skjelver og slipper ut pusten. «Og så døde hun og tok med seg hemmeligheten om hvem som var faren min.» Men selv om jeg aldri fikk møtt ham, hadde jeg en rett til å få vite sannheten. Den nektet hun meg. Hun …» Jaya tar et nytt papirlommetørkle ut av esken og river det i strimler. «Du ble aldri kjent med faren din?» «Jeg vet ikke engang hvordan han ser ut. Det var ingen bilder av ham hjemme hos oss, ikke ett eneste.» «Vi dro fra alle sammen,» lød den ynkelige unnskyldningen fra Jayas mor. «Det var viktigere ting å ta med seg da vi røsket opp røttene for å reise hit. Og her, mens vi kjempet for å få endene til å møtes, var det å kjøpe et kamera 24
en unødvendig kostnad, det å ta bilder var en luksus vi ikke kunne tillate oss,» hadde moren sagt, med en stemme som satte en stopper for flere spørsmål. «Hva var det hun fortalte deg om faren din?» spør dr. Meadows. «Forferdelig lite,» sukker Jaya. «Hun sa at faren min var en vanlig arbeider som hadde jobbet i Abu Dhabi og fått muligheten til å komme hit. De hadde vært her i ett år da han døde på grunn av en utposing på hovedpulsåren. På den tiden var hun åtte måneder på vei med meg.» * * * «Savner du ikke faren min?» hadde Jaya spurt moren. «Selvfølgelig gjør jeg det,» hadde moren svart, men det var ingen spor av følelser i stemmen hennes, og ansiktet var uttrykksløst. «Men skulle du ikke ønske at du hadde hatt et bilde av pappa?» hadde Jaya insistert, «til minne om ham?» «Det har jeg i hjertet mitt.» Hvis ikke Jaya hadde vært så opprørt, ville hun ha ledd. Det var et paradoks at denne kvinnen, med den monotone stemmen, det tomme blikket, følelsesløsheten, snakket om å ta vare på bilder av en mann hun hevdet å ha elsket, i hjertet sitt. «Men det har ikke jeg,» hadde Jaya svart fornærmet. «Jeg kunne godt tenke meg et bilde av ham, istedenfor at han er en ukjent person uten ansikt, en person som døde før jeg ble født.» «Nå er det nok. Jeg trodde han kom til å være her sammen med oss. Jeg tenkte ikke på at jeg skulle trenge et bilde til deg.» Og det hadde vært slutten på den samtalen. Uansett hvor mye Jaya hadde mast og tryglet, uansett hvor mange tårer hun hadde felt, hvor mange raserianfall hun hadde hatt – hun fikk aldri vite noe mer. Mange ganger opp gjennom årene hadde Jaya undret seg over morens historie og alle 25
disse fiks ferdige forklaringene som ble avlevert med flat stemme, en stemme som avviste enhver videre diskusjon. Men den skeptiske stemmen som spant bak i hodet til Jaya, den som stilte spørsmål ved morens framstilling av deres felles fortid, den ble alltid brakt til taushet. Moren var som et forseglet skrin av hemmeligheter som Jaya aldri hadde klart å låse opp. En gang hadde Jaya presset henne enda mer fordi hun hadde hatt et ess i ermet. «Så du har ikke ett eneste bilde av faren min?» hadde hun spurt. «Nei.» «Ikke ett eneste?» Munnen til moren hadde blitt til denne smale streken som betydde at hun var i ferd med å bli irritert, men Jaya hadde fått nok av avvisningene. «Hva med passet hans?» Moren hadde gjort noen grimaser. «Hva med det?» «Det må ha vært et bilde av ham i det.» «Jeg …» hadde moren svart mens hun hadde svelget én gang, to ganger. «Det ble ødelagt. I e… en brann.» Det hadde gått et drag over morens ansikt da hun sa det – et uttrykk som hadde skremt Jaya til taushet mye raskere enn at moren nektet å svare på spørsmålene hennes. Hun hadde aldri sett det ansiktsuttrykket hos moren tidligere: en intens, stikkende smerte. Hun hadde sett et glimt av det før morens ansikt igjen hadde lagt seg i normale folder. Det hadde gjort Jaya skrekkslagen, dette blikket inn i en mor som ikke var den rolige og dyktige kvinnen hun kjente, men en oppkavet og vettskremt person. Hun skulle gjerne ha visst hva som lå begravd i morens fortid … men det gjorde hun ikke. Hun hadde sagt til seg selv at moren var en enslig kvinne som hadde blitt gravid, og som hadde latt Jaya tro at hun hadde en far, selv om hun innerst inne visste at hun ikke ante hvem faren var, fordi en falsk følelse av moral hadde hindret henne i å innrømme at hun hadde ligget med flere. Men det hørtes ikke riktig ut. Jaya kunne ikke se for seg at moren hadde ligget med flere. Hun var for alvorlig, for streng. Hun hadde en høy moral, alltid, selvføl26
gelig bortsett fra når det gjaldt å fortelle datteren om opphavet hennes. * * * «Så du er sint på moren din fordi hun har holdt tilbake opplysninger om faren din?» Dr. Meadows’ vennlige stemme trenger inn i Jayas dagdrømmer. «Ja. Og jeg vet det er irrasjonelt, men jeg er også lei meg fordi hun ikke er her nå.» Et nytt papirlommetørkle gir tapt for Jayas kompliserte følelser overfor den døde moren. «Mesteparten av tiden føler jeg meg så ensom. Med Ben som er av gårde på jobben. Og Arun som ikke er her lenger …» Hun tenker på den glatte gravsteinen i marmor hun nettopp har besøkt, et minnesmerke som er høyere enn babyen hennes noen gang vil bli, et minnesmerke med få, gripende ord som skildrer det altfor korte livet til barnet hennes: «Arun Benjamin Campbell. Vår elskede engel. Dypt savnet.» Hun forsøker å svelge klumpen i halsen. «Jeg har alltid ønsket meg en stor familie. For å bøte på at jeg ikke har noen slektninger. Når det engang var slik at jeg ikke kunne få ha en fortid, ønsket jeg meg en travel, høylytt framtid med minst fire barn. Ben var enig. Men nå … Nå er det vanskelig å få øye på veien videre. Og jeg føler … jeg føler at hvis jeg vet hvem jeg er, når det gjelder fortiden min, vil jeg kunne klare å komme meg videre. Jeg … jeg greier ikke å forklare det på en riktig måte.» Dr. Meadows nikker. «Du ønsker en bekreftelse fra den eneste personen, utenom Ben, som var din.» «Ja. Akkurat slik er det. Jeg savner mor. Jeg vil ha noen svar av henne. Jeg føler det som om hun forlot meg da jeg trengte henne som mest, selv om jeg selvfølgelig vet at det ikke er hennes skyld at hun døde.» Jaya ler, en tåredryppende, usammenhengende tale til seg selv fordi hun er så irrasjonell. 27
«Jeg vil ha tilbake moren min. Og … jeg vil ha tilbake Arun.» Terapeuten venter. «Den dagen jeg fant ut at jeg var gravid med Arun, klarte jeg endelig å legge bak meg de brikkene som manglet i fortiden min, jeg klarte å se framover …» Hun hadde stirret på det lille vinduet på graviditetstesten mens hun satt innelåst på doen hos McDonald’s, som lå rett ved siden av apoteket – hun hadde ikke engang ventet til hun kom hjem. De to blå strekene hadde lyst mot henne, og hun hadde strøket seg over magen der barnet som hun og Ben hadde skapt – framtiden deres – vokste. Hun hadde snublet ut av kabinettet, uten å ense køen som hadde samlet seg på yttersiden, og hun hadde kjærlig betraktet alle små barn som gomlet i seg pommes frites dynket i ketchup. Hun hadde ikke klart å skjule gleden som lyste i ansiktet mens hun fant fram telefonen for å ringe til Ben. Hun hadde smilt til alle ukjente hele veien hjem. Hun åpner munnen og smaker på den lille resten av dette håpet. Det er seks måneder siden hun og Ben mistet Arun. En grusom periode som de har klart å kjempe seg gjennom – så vidt. Men til hvilken pris? Jaya klemmer om papirlommetørkleet i hånda. Hun kan ikke tenke på det nå. Denne timen handler om moren hennes, og hvis hun bringer Ben inn i den også, kommer hun til å bli værende her. Det vesle uret på dr. Meadows’ pult teller ned minuttene til Jayas tildelte halvannen time er brukt opp. Rommet utstråler tålmodighet og smerte. «Jeg tenker ofte på hvordan moren min ville ha oppført seg sammen med dattersønnen sin. Jeg ser ansiktet hennes for meg, der det lyser av den stoltheten hun viste når hun snakket om meg til andre – det gjorde meg forlegen, men samtidig umåtelig glad … Hun var ikke typen som ga klemmer og spontane uttrykk for kjærlighet, skjønner du, så jeg satte stor pris på det ansiktsuttrykket, det det betydde … Jeg ser henne for meg sammen med Arun, og så … Og så takker jeg Gud for at hun slapp å oppleve tapet av Arun.» 28
«Forrige time nevnte du eiendelene hennes. Har du orket å gå gjennom dem slik vi snakket om?» Jaya tenker på morens eiendeler, som samler støv på gjesterommet, som fungerer som kontor i det huset hun og Ben kjøpte da de fant ut at hun var gravid. De hadde løpt gjennom rommene mens de holdt hverandre i hånda, stoppet opp i alle tomme kroker og skrevet historier inn i veggene, fylt de uttrykksløse rommene med en strøm av håp i alle farger, det blendende kaleidoskopet med alle fantasiene deres, malt de nakne veggene med den drømmelaserte malingen i troen på at lykken deres skulle vare i all evighet. Hun svelger, mens hun føler sorg og lengsel – kjent og bitter. «Jeg har ikke greid å …» Jaya og Ben hadde ventet med å fortelle moren noe til Jaya hadde tatt ultralyd i tolvte uke. Jaya hadde tenkt ut det hun skulle si; hun hadde uendelig mange ganger manet fram morens ansiktsuttrykk når moren forsto at hun skulle bli mormor. Moren fikk aldri vite det. Da Jaya var i ellevte uke, var hun ikke der lenger. Hjerteinfarkt. Helt plutselig. Dødelig. Knusende. Siden Jaya hadde vært kvalm hele tiden under svangerskapet, hadde hun ikke fått gått gjennom morens eiendeler. Å rydde i det som var igjen av morens liv, hadde føltes for tøft på toppen av det uventede tapet. Hun hadde derfor satt oppgaven på vent, og de få minnene fra morens liv hadde blitt stående urørte på gjesterommet. Og så kom Arun. Og så døde han. Og etter det … etter det, i veldig lang tid, var det ingenting. Et enormt, svart hull av tomhet som Jaya først nylig hadde stukket hodet opp av. «Du fikk aldri sørget over moren din, gjorde du vel? Du var gravid. Du gledet deg til babyen skulle komme. Du var irritert på henne som forsvant akkurat idet du selv skulle bli mor og kunne ha trengt henne som mest. Så du undertrykket følelsene dine og pakket dem bort sammen med eiendelene hennes. Nå kommer alle opp til overflaten,» sier dr. Meadows. 29
«Jeg … jeg klarer bare ikke å gå gjennom tingene hennes.» Jaya river et nytt papirlommetørkle i strimler. «Tror du ikke at det er din måte å utsette alt på? Ved at du ikke treffer noen beslutninger. Å sveve i det uvisse, innkapslet i sorg og sinne – følelser du er fortrolig med, og som du søker – slik at du ikke trenger å bevege deg inn i det ukjente, møte verden, uten sønnen og moren din.» Jaya krymper seg ved dr. Meadows’ ord. «Hva mener du?» «Tingene til moren din – i overført betydning representerer de det fjellet du må bestige, Jaya. Det hindrer deg i å komme deg videre. Du må gjøre det – sørge over henne på en riktig måte, legge sorgen og det sinnet du føler overfor henne, bak deg – slik at du kan komme deg videre.» «Jeg trenger ikke å gå gjennom tingene hennes for å gjøre det. Det er bare snakk om noen esker. Jeg har bare … jeg har bare ikke fått gjort det.» Hun hører selv hvor defensiv hun lyder. «Tror du ikke,» sier dr. Meadows med rolig stemme, «at du utsetter å gå gjennom tingene hennes fordi du er redd for ikke å finne noe? Ingen kjærlighetserklæring. Ikke et farvel. Ingenting som gjør at du kan finne ut hvem faren din er. Absolutt ingenting.» «Det kommer ikke til å være noe der,» innvender Jaya. «Moren min var ingen sentimental person.» «Noen ganger er det de minst sentimentale som overrasker mest.» «Ja vel, men ikke hun. Hun mente at det beste var å vandre gjennom livet med svært liten bagasje. Hun lukket døra til fortiden og åpnet den aldri igjen – selv ikke for meg. Hun etterlot seg ikke noe personlig sammen med testamentet, ikke engang et brev.» Den smerten Jaya hadde følt den gangen, var fremdeles like vond. Hun hadde håpet å finne noe håndfast som hun kunne ta vare på, kanskje et brev med morens sirlige håndskrift. Hvorfor hun hadde forventet det når moren aldri hadde vist følelser, kunne hun ikke si. «Moren min var så lukket.» 30
Uret på pulten til dr. Meadows sier bipp. Jayas time er over. «Denne uka vil jeg at du går gjennom tingene til moren din, Jaya. Jeg tror du er klar for det.» Kanskje har dr. Meadows rett, tenker Jaya. Kanskje hun har utsatt å gjennomgå eiendelene til moren i så lang tid fordi hun ikke ønsker å bli skuffet en gang til, slik hun ble da hun fikk vite om det tørre og upersonlige innholdet i morens testamente. «På et eller annet tidspunkt må du gjøre det. Du kan like godt gjøre det nå. Vi snakker om det du finner, neste uke.» Dr. Meadows reiser seg og går rundt pulten for å ta Jaya i hånda og følge henne ut.
Kapittel 3 Kali
Gaddehalli (nå) og Bannihalli (tidligere), India Duften av sevje «Hva gjør du her? Jeg har sett etter deg overalt.» En stemme trenger seg inn i hodet mitt, klagende, som en katt som ikke har fått mat i tide av eieren sin. «Da har du ikke sett veldig godt etter, har du vel?» avbryter jeg. Jeg er irritert over at noen forstyrrer meg, selv om jeg ikke for mitt bare liv kan huske hvor jeg er, eller hva jeg har gjort. «Hvorfor er det så mørkt? Sett på lyset.» «Det er midt på natten, og du har gått i søvne igjen. Du er ute, i hagen,» sukker stemmen i mørket. «Er strømmen gått? Hvor er mamma og pappa?» Hver gang strømmen går, noe som skjer nesten hver kveld, setter mamma og pappa og jeg oss utenfor huset. Vi sitter og dasker etter myggen og skravler med naboene. Stemmene og latteren vår skjærer gjennom mørket, og jeg kan kjenne duften av ristede peanøtter og godterier av sesamfrø der jeg sitter med korslagte bein i støvet; den duften får det til å rumle i magen min. Vi ser på stjernene, lytter til froskene som kvekker, hundene som hyler, og sangen til sirissene. Trommingen av regndråper fra ettermiddagsskuren har løsnet det gjenstridige grepet deres på bladene. Vi smaker på mørket, blekksvart og fylt med skygger, krydret med intriger. 32
Ansiktsløse stemmer roper i mørket. «Kom, nå må vi legge oss.» Jeg holder på med yndlingsleken min, som er å få stemmen til å passe med ansiktet. Men denne stemmen … Jeg klarer ikke å komme på hvem den tilhører. Helt klart en kvinne. Men hvem? Ikke Vasukiamma. Ikke Chinnakka eller Beerakka. Duften av sevje. Ugler som roper. Jeg tenker på den gangen han kom og satte seg ved siden av meg i mørket. Jeg skravlet i vei, trodde det var pappa, og så merket jeg smilet hans, hørte den fornøyde, klukkende latteren da hånda hans grep etter min. «Manu!» Jeg hadde hylt. Jeg ble irritert fordi han hadde lurt meg, og trakk til meg hånda og deljet løst på ham med knyttnevene mens han lo og forsøkte å unngå slagene. Naboene klaget på bråket, og mamma ga beskjed om at jeg måtte slutte å lage scener, og pappa ba mamma om å tie stille og la meg være i fred. Var det i dag det hadde skjedd? Er det derfor jeg er her? Og hvor er i så fall mamma og pappa og Manu? Hvorfor klarer jeg ikke å huske det? Duften av sevje. Kjent. Den forsiktige dyttingen. Hva er det jeg glemmer? «Kom, Kali, du er sikkert trøtt etter å ha flakket rundt.» En hånd finner min, trekker forsiktig i meg, og jeg blir forbauset over meg selv som lar den føre meg bort. Den anonyme stemmen beroliger meg mens jeg følger etter den. Jeg er trøtt, veldig trøtt. De har stappet meg ned i senga, og da jeg trekker sengetøyet helt opp til ørene, slik jeg pleier å gjøre, kjenner jeg duften av sevje på hendene mine, og da ser jeg ham for meg. * * * Jeg står og spionerer på Manu, som pløyer jordene til faren; jeg har gjemt meg bak den tykke stammen på jackfrukttreet. Den taggete frukten graver seg inn i lårene mine, og den gylne sevjen renner fra barken. Mens jeg står der, tar jeg en 33
bit av en rå mango. For at den ikke skal smake så beskt, har jeg drysset på rikelig med bergsalt, som jeg har stukket ned i lommene mine. Manu er bestevennen min. Jeg har vokst opp med ham, og flere ganger har vi to sittet i den samme klemma. Tanken på om han var kjekk eller ikke, har aldri slått meg, jeg har aldri sett på ham på den måten. Men nå som jeg står her og ser på ham, kjenner jeg at jeg liker den måten musklene hans beveger seg på når han driver bøflene framover. «Alle jentene i landsbyen er betatt av Manu,» hadde Arathi fortalt meg i dag morges, da en av jentene fra Sannipur syskole kom bort til meg og tilbød seg å reparere tjudidar-sjalet som en busk hadde laget rifter i. «Hvorfor tror du alle disse jentene ønsker å bli venn med deg og tilbyr seg å gjøre ting for deg? Det er ikke sånn de oppfører seg overfor meg. Det er fordi Manu er vennen din. Ikke fortell meg at du ikke har lagt merke til hvor kjekk han er?» hadde Arathi mumlet. «Det har jeg virkelig ikke,» hadde jeg svart. «Det tror jeg ikke noe på.» Et skulende blikk hadde vist seg på ansiktet til Arathi. Jeg hadde blåst av henne, tenkt, lagt sammen to og to. Det var noe i det. Jentene samlet seg i nærheten, særlig etter skolen, når Manu pleide å gå helt opp i ryggen min og dra meg i fletta. Da pleide jeg å dunke til ham fordi han bustet til håret mitt. Jeg fikk ham til å bære ranselen min, og så gikk vi i takt hele veien hjem. «Er du forelsket i ham?» hadde Arathi spurt, ingen skuling nå, bare et ivrig ansikt. Jeg hadde spyttet ut sukkerrøret som jeg drev og tygget på. «Forelsket? Han er vennen min!» Og nå står jeg her fordi jeg ønsker å se hvorfor alle jentene i landsbyen, og enda lenger vekk, i henhold til Arathi, synes han er så kjekk. Jeg ser på ham mens fluene biter og maur som liker jackfrukttreet, kryper oppover beina mine. Jeg børster dem bort, med fingre som er seige av rå mango34
juice og smeltet salt. Men jeg blir snart lei. Når alt kommer til alt, er det bare Manu, irriterende Manu – bestevennen min og han som kjenner de innerste hemmelighetene mine. «Hei, Manu!» roper jeg. Han slutter å drive bøflene framover og skygger med hånda over øynene mot sollyset. Når han ser meg, gliser han. Jeg må innrømme at smilehullene hans er ganske søte, og jeg liker smilet hans. Men helt ærlig, den kjekkeste gutten i landsbyen ? Ærlig talt. «Jeg tenkte du kanskje var sulten.» Jeg rekker ham restene av mangoen og trekker opp noen svette saltkorn med lo på fra lomma mi. «Æsj!» Han griner på nesa da han ser de bedrøvelige klumpene. «De der vil ikke jeg ha.» Han tar en bit av mangoen og spytter den ut fordi den er så sur. Jeg ler. «Kanskje jeg vil ha litt likevel.» Han griper hånda mi for å ta litt salt, og det er da det skjer – det går et elektrisk støt mellom oss. Da han slipper den og ser på meg, vet jeg at han føler det samme. Plutselig blir jeg klar over de møkkete klærne mine, det ødelagte sjalet, det bustete håret, det svette ansiktet. Det er noe i blikket til vennen min som får meg til å rødme og gjøre meg rødere enn hibiskusblomstene som vinker i solskinnet i enden av jordet. «Nå …» sier han og tørker hendene på shortsen sin. Det ser ut til å ha oppstått noe anspent mellom oss. Luften som stryker over ansiktet mitt, smaker av vilje og forvirring. Er støtet mellom oss bare noe jeg innbiller meg? Er det ubehaget som har tatt over for alt det sorgløse vi deler, bare noe som sitter i hodet mitt? Bøflene begynner å bli urolige. De senker hornene og gnir dem. Manu napper meg i fletta og drar meg inntil seg, og det føles så riktig. I de svette armene hans, som lukter høy og hardt arbeid, føler jeg meg hjemme. Han planter et mykt kyss på hodet mitt og slipper meg. Det er som om vi har inngått en pakt. Han ser meg inn i 35
øynene. Det er ikke slik han pleier å se på meg. Det tenner en lengsel i meg. Jeg ønsker at han skal legge armene rundt meg. Jeg står og tripper og ser ned på føttene mine, som er dekket av støv og skitt. Hva er det som skjer med meg? «Ha det,» sier jeg og løper min vei. Jeg trenger ikke å se meg tilbake, jeg vet at han ser på meg. Jeg spurter helt til enden av jordet og stiller meg opp bak et annet tre og stirrer på Manu; det er ikke lenger kjedelig. Knirkingen fra åkene starter på nytt, og med sin myke stemme godsnakker han med bøflene. Jeg fortsetter å se på ham. Han blåser et kyss i min retning, og jeg rødmer, selv om det ikke går an å få øye på meg. Den kvelden går strømmen igjen. Jeg sitter på den våte bakken, som er helt myk etter den siste ettermiddagsskuren. De voksne skravler med hverandre mens de gomler på paan, og roper tvers over de bløte jordene. «Hvor har det blitt av pappa?» spør mamma og sveiper med lykta over oss. Hun sjekker at jeg sitter rett ved siden av henne, før hun skrur den av for å spare lampeolje. Skygger danser på mørke ansikter – fordypninger fylt av grimaser, gule tenner. Om og om igjen skriver jeg Manus navn med en pinne på den våte bakken, mens den sjasminfylte brisen får bladene på palmetreet over meg til å rasle, så det faller regndråper i hodet mitt. Hvor er han? Kommer han ikke for å sitte ved siden av meg? Det pleier han å gjøre. For å sette i gang med alle skøyerstrekene sine, som å stikke gress inn i fletta mi. Eller gi meg en meitemark i gave, åpne hånda mi og legge den buktende, slimete skapningen i hånda, og så hylet mitt, som får alle hundene i nabolaget til å bjeffe vanvittig høyt i kor, og moren min som glefser: «Hva hjelper det med et pent ansikt når du oppfører deg som en sjuske?» Her om dagen, da mamma hadde eksplodert og gitt meg en av sine mange skjenneprekener, sa hun: «Å, gode Krishna, hvordan skal denne villkatten av en datter noen 36
gang kunne bli gift?» Pappa hadde kastet et blikk på meg og himlet med øynene. Min allierte. «Og du!» hadde hun ropt og snudd seg mot pappa. «Du er ikke til noe hjelp. Du oppmuntrer henne til å fortsette med rampestrekene.» Pappa hadde sett ut som om han hadde fått en straff. Senere tok han meg til side. «Kom hit,» sa han. «Nå skal jeg lære deg å gå som en dame.» Jeg brast i latter og spyttet ut safta fra cashewnøtta som jeg tygget på. «Du skal lære meg å gå som en dame ?» «Du må lære deg å le med munnen igjen, som en dame,» irettesatte pappa i sine mer eller mindre mislykkede forsøk på å herme etter mamma når hun maste. «Se her,» sa han. Han hadde holdt føttene samlet og gikk i sikksakk rundt på gårdsplassen som en elegant fyllik. «Bare gjør som meg.» Han hadde tatt flere notatbøker og plassert én på hodet mitt. «Forsøk å gå med boka på hodet. Du må ta små skritt med beina samlet, sånn.» Han hadde lagt en av mine notatbøker på hodet sitt, og sammen forsøkte vi å gå på rett linje over gårdsplassen mens vi balanserte bøkene på hodet – ingen enkel prestasjon med hunden bjeffende i hælene våre. Og selvfølgelig hadde mamma kommet tidligere hjem fra vaskejobben. Hun hadde funnet oss rullende rundt på bakken, med bøkene spredt rundt om, arkene som danset og hadde blitt flekkete av gjørme, og en hund som hadde slikket oss entusiastisk i ansiktet. Mamma hadde ristet så hardt på hodet at jeg hadde vært redd for at det kunne falle av. «Kom deg opp fra bakken, Kali. Klærne dine er skitne. Du trenger en vask. Jeg skjønner ikke hva faren din har å gjøre i gjørma heller. Ikke si at han er full midt på dagen og lar deg holde på med tullballet ditt. Hva kommer naboene til å tro?» Nå sitter vi på gårdsplassen, mens mørket fylles av naboenes erting. Mamma hvisker: «Hvor er faren din?» mens hun spytter ut paanen sin og begynner på en ny. Jeg bryr meg ikke om hvor faren min er. Jeg vil vite hvor 37
Manu er. Har det som skjedde mellom oss i dag morges, skremt ham? Har han ikke tenkt å være vennen min lenger? Det knyter seg i magen min ved tanken. Men så merker jeg en bevegelse i luften ved siden av meg. Noen fanger hånda mi, og det sender ilinger nedover hele ryggen min. Jeg smiler i mørket, selv om jeg skjelver, og trekker inn duften av ham, av lime og mangoblader og moskus. Han skriver noe i håndflaten min med fingeren sin, og selv om det er en lek vi har lekt millioner av ganger – den andre personen skal gjette hvilket ord det er – sitrer det i hele kroppen. «Er det en J for jeg?» undrer jeg, og stemmen min skjelver. Jeg merker at han nikker. «E. L. S. K. … Elsker?» Han nikker igjen, tilsynelatende uten å vite at hele kroppen min har tatt fyr. D. E. G., skriver han. Jeg får ikke fram et ord. Jeg er varm, jeg skjelver, jeg er svimmel og forvirret. Han lener seg mot meg og hvisker meg i øret: «Jeg elsker deg.» Luften rundt oss er elektrisk. Jeg vil at han skal holde rundt meg, ta meg i armene sine, og det gjør han. Stemmene til naboene våre skyller over oss, sammen med duften av røyk og risvelling i luften, den jublende, spennende smaken av kjærlighet. «Manu!» roper faren hans, og motvillig slipper han meg og går. Fem minutter senere høres et hei og et rop. «Hei, Jaljakka!» roper Manus far til min mor, «sønnen min ønsker å gifte seg med dattera di.» Jeg fryser selv om kroppen min fortsetter å blusse etter at han tok på meg. Det blir stille i nabolaget. Det oppstår en stillhet mens alle venter på å se hvordan dette kommer til å utvikle seg. «Har du drukket toddy, eller, siden du annonserer dette for hele verden?» spør moren min, og det er latter i stemmen 38
hennes. Ser man det, dattera mi har allerede fått en frier, tenker hun. Nabolaget bryter ut i en strøm av hviskende ord, iblandet fnising. Det tygges og spyttes paan og spekulasjoner. «Min datter er for god for din sønn.» Denne gangen bobler latteren i mammas stemme over. «Vær så snill, Jaljakka, sønnen min er forelska.» «Ja vel, jeg skal tenke på det. Da må du gjøre det på riktig måte – komme hjem til oss sammen med kona di og be om hånda til dattera mi.» «Det skal jeg gjøre, hvis jeg finner henne,» svarer faren til Manu og ler. «Best å passe godt på henne, den vakreste dama i landsbyen!» er det noen som roper. «Hvis jeg hadde vært gift med henne, ville jeg ha holdt et godt øye med henne hele tida.» Manu har arvet det vakre utseendet, den majestetiske nesa, de store, runde øynene med de tykke øyenvippene, fra moren Vasuki. En kjent skjønnhet. «En skikkelig jåle,» hadde mamma sagt hånlig med munnen full av paan og misunnelse. «Hva er det alle driver og skriker om?» Pappa setter seg ved siden av meg og hvisker i øret mitt. Han lukter annerledes, en rar lukt. Søt og salt på samme tid. «Hvor har du vært?» freser mamma til pappa. «Dattera di har akkurat mottatt sitt første frieri, og det gikk du glipp av.» «Fra hvem da?» «Manu.» Jeg merker at pappa blir veldig stille ved siden av meg. Så begynner han å le, en liten, klukkende latter i forsvar. «Han er nesten broren hennes.» «Nei, det er han ikke,» sier jeg sint idet strømmen kommer tilbake med knitring og summing. Hurra, lyder det fra forsamlingen, og alle reiser seg, en felles rasling og bøying og knaking i knær og stønning fra de eldre, som børster stø39
vet av seg og gjør seg klare til å gå inn igjen. «Nei, det er han ikke.» * * * «Det var kjærlighet, og det var helt naturlig. Vi bare visste det. Og selv om de spøkefullt hadde avvist vår kunngjøring, trodde vi at foreldrene våre mente vi var et godt parti. Hvorfor skulle de ikke det? Vi var de to vakreste unge menneskene i landsbyen. Vi delte religion og kom fra samme kaste. Vi var som skapt for hverandre, eller det var det vi trodde …» Jeg er tørr i munnen, det svir i halsen. Jeg trenger noe å drikke. Hvem er det jeg snakker med? Jeg vet ikke helt. Men jeg må fortsette, jeg må det, like mye for min egen del som for den som måtte høre på meg. Jeg legger meg ned, jeg er altfor sliten til å sitte. Jeg har kanskje vært syk? Ja, det er det nok. Det er derfor hjernen min nekter å samarbeide og gi meg de opplysningene jeg vet finnes et eller annet sted i hukommelsen min. Hvis jeg ikke snakker ut, har jeg en følelse av at det jeg ønsker å si, kommer til å smette ned i en av de hemmelige gjemmestedene hjernen min har så mange av nå om dagen. «Å, så dumme vi var. Så utrolig naive. Vi satt i enden av jordet, vi gomlet i oss ananas og drakk det kalde, sølvfargede, glatte vannet fra bekken og la felles planer for framtiden. Så lite vi visste …»