Camron Wright
En lykkens dag Oversatt av Nina Aspen, MNO
Camron Wright Originalens tittel: The Rent Collector Oversatt av Nina Aspen © 2012 Camron Wright Published under license from Shadow Mountain Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60184-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til den som gir oss håp, drømmer og nye muligheter
«Når det går opp for deg hvor fullkomment alt sammen er, vil du legge hodet bakover og le av full hals.» Buddha
Kapittel 1
Før i tiden trodde jeg at helter bare fantes i gamle legender, at ondskapen i verden hadde seiret over godheten, og at kjærligheten – en ekte, uegoistisk og vedvarende kjærlighet – bare fantes i småjenters fantasiverden. Jeg var sikker på at gudene var døve, at Buddha var glemt, og at jeg aldri kom til å få se igjen den vakre landsdelen jeg kommer fra. Det var en gang jeg fikk høre om hamløpere, skygger og forløsning, da jeg endelig forsto betydningen av et kinesisk ordtak som fremdeles skramler rundt i hodet mitt: De viktigste kampene i livet er dem vi kjemper inni oss. Det var også det året jeg virkelig lærte pengeinnkreveren å kjenne. Biiip, biiip, biiip. Det evinnelige drønnet fra ubudne lastebiler prøver å snike seg inn i drømmen min. I den drømmen er jeg fremdeles et barn som spretter bortover stien på vei til rismarkene der familien min arbeider i Prey Veng-provinsen på landsbygda i Kambodsja. Det er en lys og vennlig morgen, og jeg haler og drar i bestefars krokete fingre mens han strever med å holde følge. «Skynd deg, gamle snegl,» sier jeg med en selvgod, men også energisk, pågåenhet. «Hvis jeg er en snegl, må du være saltet,» spøker han, «og 9
du vil snart måtte slepe den døde og livløse kroppen min hjem igjen og fortelle landsbyen hva du har gjort!» Jeg later som ingenting og hopper fra stein til stein som en frosk der på stien. «Så bra,» svarer jeg uten å la meg vippe av pinnen. «Alle i landsbyen elsker snegler. I kveld kommer vi til å spise som de kongelige.» Jeg skimter et lite smil før han sukker, men så stopper han plutselig. Han myser, legger hodet på skakke og vender oppmerksomheten mot landskapet i det fjerne. Så kjenner vi begge at bakken begynner å riste under føttene våre. Han bøyer seg nærmere, ser meg inn i øynene og stirrer inn i tankene mine som om han var landsbyens spåkone. Det gjør meg nervøs, så derfor titter jeg ned på de nakne og skitne tærne mine. Han lar meg ikke få lov til det. Han løfter haka mi med en trælet finger. Stemmen er innstendig, men har fremdeles et snev av bestefaderlig fnising i seg for å forsikre seg om at de små ørene mine får med seg hver eneste smilende stavelse. «Livet kommer ikke alltid til å være så vanskelig eller grusomt. Vanskelighetene våre vil bare vare en stund.» Jeg stirrer tilbake mens jeg prøver å begripe hva han sier, for livet mitt er verken vanskelig eller grusomt. Jeg er fremdeles for ung til å erkjenne at vi er fattige, at vi ikke eier jorden vi jobber på, til tross for at vi bor i en storslått landsdel og familien min jobber og sliter i timevis hver dag. Jeg har ennå ikke skjønt at å tjene nok penger til mat på selve dagen vi spiser den, ikke er et eventyr som verden omfavner. Drønnet øker på, og bestefar vipper fremover på tærne. «Husk det, Sang Ly. Når du finner ut hva du vil gjøre her i livet – og det vil du – må du aldri slippe taket. Fred er resultatet av både tålmodighet og utholdenhet.» Hvordan kan vel et barn bli klok på en så forvirrende uttalelse? 10
«Sang Ly,» gjentar han, som om han har en fortreffelig glede i å høre navnet mitt, «det begynner i dag. Dagen i dag kommer til å bli en lykkens dag.» Jeg er lei av leken, lei av ordene som glir forbi som forvirrede ildfluer. Jeg får tak i kinnene hans og presser dem hardt sammen. «Hva er det du sier, bestefar? Jeg skjønner meg ikke på deg.» «Lastebilene kommer, Sang Ly. Det er på tide å dra.» Leppene fortsetter å bevege seg, men stemmen blir yngre, sterkere. «Våkne opp, Sang Ly. Lastebilene er her. Jeg må dra.» Mens mannen min, Ki Lim, rister meg våken, er det ikke bestefar som suges bort fra tryggheten i barnets drøm. Det er snarere meg. Min manns berøring, vårt barns bevegelser, den nådeløse bipingen fra de buktende lastebilene bekrefter at jeg ikke lenger er en sju år gammel jente hjemme på landsbygda langt der borte, men en tjueni år gammel voksen dame som bor i Stung Meanchey. «Unnskyld,» hvisker jeg til den mørke skikkelsen som står over meg. «Jeg har forsovet meg. Jeg drømte at jeg …» Jeg gnir meg i øynene. Drømmene har ingenting å si. Jeg skulle jo pakke gårsdagens ris oppi Kis matboks så han kunne ha den med seg til lunsj. Han skal tidlig av gårde, for vi må tjene 12 000 riel ekstra i dag for å kunne betale Kua. «Unnskyld,» sier jeg igjen for å få forståelse, og det med all den mykheten og oppriktigheten som en fortumlet og søvnig kone kan frembringe. «Skynd deg. Dra nå, så kommer jeg med lunsjen senere.» Ki sukker tungt, akkurat sånn som bestefar gjorde i drømmen jeg nettopp hadde. «Hvis du gjør det, må du være forsiktig. Pass deg for sprøytespissene, og hold deg langt unna lastebilene. Du vet hva som skjedde med Prak Sim.» Jeg nikker, er fremdeles ør, men våken nok til å lure på om jeg kan legge meg igjen etter at han har dratt, lukke 11
øynene og få lokket bestefars drøm tilbake – men så begynner barnet å gråte. Ki løfter sønnen vår, Nisay, forsiktig opp fra matten han sover på, og rekker ham til meg. Han er seksten måneder gammel nå og er fortsatt liten nok til at jeg kan bære ham lett på én arm. Han burde ha snakket, studert leppene våre, lyttet til at vi gjentok navnet hans, etterlignet ordene våre med latter og knis. I stedet, når han ikke er urolig, er blikket tomt og fjernt. Håret er tynt og glissent, den lille nakne magen stikker ut under de magre ribbeina, som om han har svelget en ball, og jeg føler meg som en dårlig mor hver gang vi går i gatene nedi sentrum. Det er ikke det at vi ikke prøver å mate gutten; vi trygler ham om å spise. Men når han gjør det, renner maten bare tvers gjennom ham i løpet av natten og strømmer ut i den andre enden som en utømmelig diaré som jeg må gni bort fra gulvet hver morgen. «Skal han ha medisinen så tidlig?» spør Ki. «Senere, etter at han har spist. Da er det lettere for ham å holde på den.» «Vi får håpe han er bedre,» sier Ki før han vender seg mot lyden av lastebilene. «Helt sikkert,» svarer jeg og har lyst til å fortelle ham om drømmen. I stedet pakker jeg barnet inn i et håndkle og vugger ham forsiktig i armene for å stilne gråten. «Vær så snill og vær forsiktig,» gjentar Ki idet han går mot lerretsforhenget vi bruker som entrédør, for å ta på seg støvlene. Jeg løfter barnets pinnetynne arm i et forsøk på å vinke til pappa, men Ki Lim har allerede gått og trasker nå av sted i morgenmørket for å lystre de uopphørlige lokkeropene som de prustende lastebilene gir fra seg. «Jeg drømte om bestefar igjen,» hvisker jeg endelig til den eneste som kan høre meg, et barn som nå suger på brystet mitt i mørket. «Bortsett fra at det var annerledes i dag.» 12
Jeg lytter til den anstrengte pustingen, mens jeg ser for meg at han vipper hodet bakover og spør: «Hvordan da? Hvordan var drømmen om bestefar annerledes i dag, mamma?» Det går en stund før jeg svarer, mens jeg venter akkurat lenge nok til å vekke interessen hans. «Det var annerledes i dag, Nisay, for før bestefar gikk, lovet han at det skulle bli en lykkens dag i dag.» Når folk spør hvor vi bor, sier jeg at vi er bosatt langs bredden av den vakre elva som heter Stung Meanchey. Navnet betyr tross alt Seierens elv. Hvis de har hørt om stedet, nøler de, og smiler spørrende før vi bryter ut i gaplatter, for til tross for at Stung Meanchey kalles en elv, er det den største kommunale søppelfyllingen i Phnom Penh – ja, i hele Kambodsja. Den ligger i et fjellområde som dekker over 400 mål. Hauger med råttent søppel ruver hundrevis av meter til værs og er omgitt av daler som forandrer seg hele tiden og flettes og knyttes sammen som spindelvevet til en jungeledderkopp. Det kan være vanskelig å bevege seg langs stiene, som er i stadig forandring. Jeg samler håret i en knute bak på hodet og går ut av bygningen vi kaller hjemmet vårt: et slags skur med tre vegger som en gang ble brukt til å beskytte sementsekker mot regnet. Skuret står oppå en liten høyde på fyllingens nordøstlige kant. Siden det ikke er lov til å lage bygningskonstruksjoner på selve fyllingen, har jeg god utsikt, og noen ganger er den også praktfull, særlig etter at en voldsom regnskur har jaget bort den evinnelige disen. Hvis noen prøver å bygge et permanent tilholdssted på selve fyllingen, blir det faktisk revet av statsansatte (innleide kriminelle). Så det enorme kongeriket Stung Meanchey er en omringet festning som er bevoktet av slottsmurer av metall og papp rundt det hele. 13
Jeg har ikke til hensikt å skildre stedet som bedrøvelig eller fullstendig gledeløst. Tvert imot. Til tross for stedets gjenvordigheter fins det stunder når livet føles normalt her på fyllingen, nesten vakkert. Griser leter etter mat langs de gjørmete stiene, barn velger lag og spiller fotball, mødre og fedre spøker om hvordan de har det, barn blir født, livet presser seg fram. Det er de vakre stundene jeg verner om. Denne morgenen står jeg og ser utover omgivelsene i håp om å forutsi hva som er i vente. Røyken er tålelig, den er blitt presset unna av nattens korte tordenvær, og jeg nikker til mine fjerne naboer, som allerede er i gang med sine hverdagslige sysler. Jeg vifter de summende fluene bort fra cisternen, øser vann opp i et kar og skynder meg tilbake for å vaske matten Nisay sover på. Han har ikke vært frisk, så det første jeg har gjort om morgenen de siste ukene, har vært å vaske bort diareen. Det høres kanskje ekkelt ut, men på et sted der stanken er konstant, merker vi den nesten ikke. Å vaske bort diaré er faktisk det minste problemet vårt. Jeg spøker med at vi bor ved en elv, men det er noe sant i det. Når regntiden kommer, filtreres regnet gjennom det råtne søppelet slik at vemmelige væsker lekker ut, blander seg og danner giftige bekker. Vannet spruter, for så å tørke ut og etterlate seg stygge, svarte flekker som ikke går bort på dagevis. Vi får utslett. Først og fremst stinker de bare. Det er ikke så lurt å komme borti slikt forurenset vann, men det er vanskelig å unngå det. Vi har nemlig ikke funnet en måte å bevege oss på her på stedet uten å komme borti bakken. Men det er ikke giftig vann som er den største faren. Det er det nok brannene som er. I dag er som sagt røyken tålelig. Andre dager henger den så tjukk noen steder at det er umulig å se bortenfor første søppeldynge. Det er både røyk og brann fordi det dannes og fanges opp metangass når søppelbergene rundt oss bry14
tes ned. Under vekten av søppelet stiger temperaturen, helt til gassen antennes og begynner å brenne. Stung Meanchey står nesten alltid i brann, og det er nærmest umulig å slukke flammene. Gedigne bulldosere flytter søppelet rundt i håp om å redusere faren for brann, men myndighetene bryr seg ironisk nok ikke om hvem de i samme slengen kjører over og begraver. Under regntiden slipper vi røyken, men da dannes de brune elvene, og … det er slitsomt å bo i Stung Meanchey. Vi vet aldri om vi bør håpe på regn eller ikke. Kua kommer tidlig og banker på. Vi kaller henne ikke Kua så hun hører det, men jeg tror ikke hun ville ha merket det eller brydd seg om vi gjorde det. Kanskje hun til og med ville ha båret navnet med stolthet. Egentlig heter hun Sopeap Sin, som betyr den snille og pene. Foreldrene hennes hadde vrangforestillinger og var blinde. Sopeap er en brysk, bitter, sint dame som har bodd på Stung Meanchey lenger enn noen kan huske. Noen forteller historier – kanskje det er myter, kanskje ikke – som påstår at hun var det uekte barnet til Vadavamukha, en himmelgud som har menneskekropp og hestehode. (Det hadde forklart en god del om hun hadde en far med hestehode.) Myten sier at han i flere år oppbevarte datteren i en søppelbøtte for at kona, Reak Ksaksar Devy, blodgudinnen, ikke skulle finne ut at han hadde vært utro. Men en dag da Reak ble mistenksom, kylte han bøtta ned fra himmelen. Den landet på Stung Meanchey med Sopeap oppi – og siden har hun vært her. Jeg tror selvsagt ikke på den myten. En himmelgud, med eller uten hestehode, ville aldri ha kastet bort en fullt brukelig søppelbøtte på Sopeap Sin. En sjelden gang gjenvinner dama søppel som alle oss andre. Men for det meste går tiden med til å sove, banne 15
eller drikke billig risvin. Første dagen i måneden – de eneste gangene Sopeap later til å være noenlunde edru – krever hun dessuten inn husleie av fattige familier som bor i skurene som omgir Stung Meanchey, på vegne av flere jordeiere. I tillegg til Kua kaller vi henne også Pengeinnkreveren. Sopeap kaster ikke bort tiden. «Har du ikke pengene?» spør hun og høres ut som en sint rektor, en sånn type som har mistet tålmodigheten og medfølelsen for lenge siden. Jeg stikker hånden i lommen og drar opp hele formuen vår, hvert øre vi eier, og rekker henne pengene (bortsett fra at jeg har lagt til side akkurat nok til å kunne kjøpe dagens middag). Hun vet bedre enn å kaste bort tiden på å telle. «Dette holder ikke. Jeg må ha resten!» Siden jeg nøler, røper jeg den halvhjertede unnskyldningen jeg har på tungen. Hun venter ikke på at jeg skal lyve, men begynner i stedet å kjefte. «Dovne jentunge! Sang Ly, det fins folk som trygler om å få bo her.» Det ville vært morsomt om det ikke var sant – ikke det første hun sa, for Ki og jeg er alt annet enn dovne, men den kjensgjerning at andre gjerne vil bo på Stung Meanchey. Tanken gjør meg lattermild. «Hva er det du flirer av?» brøler hun. «Hvis dere ikke kan betale for dere, har jeg ikke noe annet valg enn å overlate stedet til andre. Dumme jentunge!» Jeg har lyst til å sparke Kua i jurene, men slår i stedet hendene sammen i et forsøk på å få hennes barmhjertighet, en enkel bønn om forståelse. «Vi hadde pengene, men Nisay har ikke vært helt frisk. Vi har vært nødt til å kjøpe medisiner til ham denne uka, amerikanske medisiner, for å se om de hjelper.» «Dumskap!» freser hun. 16
Når jeg er i godt humør, teller jeg gjerne hvor ofte Sopeap bruker ordet dumskap. Men i dag er hun spesielt irritert, så jeg prøver å være alvorlig. «Vi får helt sikkert nok til husleien i dag, garantert. Ki Lim har allerede dratt etter lastebilen. Han kommer til å tjene mer enn nok.» Jeg retter meg opp og blir stående i et forsøk på å fremstå selvsikker. «På én dag? Umulig!» erklærer hun. Jeg nikker, men med en sirkelbevegelse, så jeg viser at jeg verken er enig eller uenig. Hun betrakter det snurrende hodet mitt, tar en slurk av flasken og svelger hardt. «Sang Ly!» utbryter hun irritert. «Jordeierne tar for gitt at de får pengene sine, og jeg har mine plikter.» Hun snur seg med avsky før hun roper tilbake til meg: «Jeg kommer tilbake i kveld!» På denne søppelfyllingen er vi ikke så opptatt av mote, men idet hun vagger av gårde, presser jeg tennene sammen for ikke å le. Uansett årstid og vær tar dama aldri av seg de grufulle brune sokkene som krøller seg komisk rundt de tjukke anklene. Hun fornemmer på en eller annen måte at jeg er lattermild, for hun underbygger trusselen sin uten å snu seg. «I kveld!»
Kapittel 2
Solen over Stung Meanchey gjør ingen forskjell på folk. Den svir gammel og ung, tjukk og mager, ydmyk og stolt. En gang sa Ki at han syntes solen bare skinte på de fattige akkurat her i Kambodsja, og det har han helt rett i, men det er bare fordi det ikke bor noen rike mennesker på denne søppelfyllingen. Heten fra solen er særlig brutal mot plukkerne, de som sorterer søppelet. De fleste har på seg langermede skjorter og langbukser som de har stappet nedi tunge gummistøvler for å beskytte seg mot fluer, dritt og ulmende branner. Det er svært anstrengende å jobbe på dette stedet, der Phnom Penhs aller fattigste strever med å bygge seg et liv ut av det andre kaster, et liv der håpet for morgendagen handler om å tilfredsstille sulten i dag. For å klare seg gjennom den lange arbeidsdagen er det mange som tar seg en hvil tidlig på ettermiddagen og spiser lunsj under provisoriske leskur. Disse leskurene er midlertidige og er laget av pappgulv (papp fins det massevis av på fyllingen), bambuspinner eller kvister bundet sammen til et skrantent skjelett, samt et tøystykke eller en lerretsbaldakin på toppen for skyggens del. Selv om de fleste av leskurene er uferdige og spinkle, er det noen av dem som er forseggjorte, til og med kunstferdige. Og et skur som det har vært mye arbeid med å bygge, 18
blir noen ganger mer enn bare et midlertidig sted for hvile. Det blir en oase i all skitten, et samlingssted. Dette fenomenet har jeg særlig bitt meg merke i hos de kvinnelige plukkerne. Kanskje dette er en underbevisst redebyggingskonkurranse. Jorani Kahn bruker et blomstrete laken i stedet for et skittent lerretsstoff. Dara Neak legger flere papplag oppå hverandre så bakken blir mykere å sitte på. Sida Son bærer inn en større vannbøtte til dem hun inviterer inn. Selv på Stung Meanchey – kanskje særlig på Stung Meanchey – higer folk etter å bli akseptert sosialt. Til tross for disse anstrengelsene er forsøk på å få ting til å vare en flyktig ting. De som kjører monsterbulldoserne som skyver søppelet i hauger nattetid, arbeider seg noen ganger rundt leskurene og lar dem stå i flere dager. Andre ganger er et vakkert leskur som er omhyggelig bygget i løpet av en formiddag, ingenting annet enn en blanding av flattrykt håp og morkent søppel dagen etter. Dette er en lærepenge folk får tidlig på Stung Meanchey, men det er uansett en lærepenge som gjør oss utholdende snarere enn motløse. Vi vender tilbake akkurat som maur når tua er blitt endevendt, betrakter skaden og setter i gang med å bygge den opp igjen uten å nøle. Selv om mange av leskurene er innbydende, fortryllende til og med, er det ikke en eneste med hodet på rett plass som våger å være der natten over, særlig hvis man ikke synes det er en spesielt morsom måte å dø på: under et berg av ulmende, stinkende, kvalmende søppel. Ki sier at broren til søskenbarnet til en venn av ham døde på den måten, men jeg tror bare han erter meg, og prøver å skremme meg så jeg er ekstra forsiktig når jeg må gå langs stiene på fyllingen. Hver gang jeg ber ham om å vise meg hvem denne vennen eller dette søskenbarnet er, lover han å gjøre det, men det skjer aldri. 19
Jeg tar ungen med meg bort til leskurene, på et platå over lastebilene, og prøver å få øye på Ki. Klokken er litt over tolv, og det er for tidlig for plukkerne å ta sin første pause, så lastebilene er fremdeles omringet av plukkere. Noen av dem kjenner jeg igjen, andre ikke. Ansiktene her på fyllingen byttes stadig ut. Jeg har lagt Kis ris oppi matboksen, bortsett fra litt som jeg moste for å gi Nisay, og da jeg endelig oppdager mannen min, strekker jeg boksen i været med den ledige hånden for at han skal få øye på meg. Han gir tegn om at han kommer straks. Jeg ser meg om etter et sted å sitte, for den venstre hofta har sovnet av vekten av Nisay, mens den høyre er i ferd med å gjøre det samme. «Hei, Sang Ly! Kom hit!» Det er Tjukke Løkki. Gutten huier på oss. Han har bygget et ganske dårlig leskur, men jeg tar ydmykt imot tilbudet og legger Nisay på pappen i skyggen under baldakinen. Den lille gutten min sutrer da jeg legger ham ned, men jeg lar ham sutre og håper varmen snart vil bysse ham i søvn igjen. «Har du med deg lunsjen til Ki?» spør Løkki lystigere enn et levende menneske på en søppelfylling burde greie å få til. «Ja visst. Har du noe å spise?» Han nikker og ser ut til å være glad for at jeg spør. Jeg vet ikke hva Tjukke Løkki egentlig heter, men jeg tviler ikke et sekund på at han var lubben og lykkelig da han gled ut av moren sin. Siden han ble forlatt som barn, er det dessverre ingen foreldre å spørre. Han blir kalt Tjukke fordi … nja, fordi han er tjukk. Han blir kalt Løkki fordi han har et forbløffende talent for å finne penger i søppelet. Mange sier at Løkki ligner på en glisende kinesisk buddha (ikke den kambodsjanske buddhaen, som er ganske mager). Løkki tar den sammenligningen pent, og i løpet av det siste året har han samlet på buddhaer som han finner blant alt søppelet. Nå er skuret hans så fullt av knuste buddhaer at 20
en nykommer kan tro at gutten er religiøs, besatt eller har lyst til å bli munk. Til tross for kallenavnet har ikke Løkki hatt noe enkelt liv. Han ble overlatt til seg selv på fyllingen som sjuåring, like etter at vi kom hit. Selv om jeg aldri kunne ha gått fra barnet mitt, har jeg sett nok fortvilelse i livet til å forstå tankemønsteret til dem som gjør det. Det som imidlertid er uforståelig for meg, er hvordan en mor kan velge å forlate barnet sitt på en søppelfylling, et sted der ubrukelige ting blir kastet, når det fins et utall andre muligheter: overlate barnet til et barnehjem, et kloster, utenlandske sykehus. Uansett har Løkki overlevd på en beundringsverdig måte. Prak Sim, en annen foreldreløs gutt som var fire år eldre enn Løkki, lærte Løkki å sortere søppel. De ble fort venner, til tross for aldersforskjellen, og begynte å jobbe sammen og leve som brødre. Men for åtte måneder siden ble Prak Sim overkjørt og drept av en søppelbil. Hvis det var meg og jeg hadde mistet familien min under slike tragiske omstendigheter, på et så fortvilt og utrivelig sted, ville jeg ha løpt etter lastebilen og selv kastet meg under de enorme og hjerteløse dekkene. Løkki gjorde ikke det. Selv i dag er han en munter kar. Mens Ki nærmer seg og har et svare strev med å holde fast i sekken sin, gliser Løkki enda bredere enn vanlig. «Enten så har mannen min begynt å samle på steiner, eller så har det vært en skikkelig god dag,» sier jeg til Løkki, der jeg står og venter på at Ki skal gi en forklaring. Han kaster ikke bort tiden. «Dette var den andre lastebilen denne formiddagen. Den var full av bøyde rørforbindelser. Vi hørte at de smalt mot siden før de ble slengt ut, og vi stimlet rundt haugen. Jeg sto klar og fikk tak i ganske mange.» Løkki nikker ivrig, som om han har visst det hele tiden, og det er først da jeg skjønner at han selv sitter lent opp mot en sekk full av metallbiter. 21
«Vet du hva det betyr?» spør Ki. «At vi kan få oss noe å spise i kveld?» sier jeg syrlig. «Vi vil faktisk ha nok til å betale Kua. Jurene hennes kommer til å sprekke.» Løkki ler som en sjakal, og vi blir så overrumplet at vi ikke kan annet enn å gjøre det samme. Da begynner Nisay å bevege på seg. «Å, det hadde jeg nesten glemt,» legger Ki til idet han strekker seg etter sekken. Han romsterer oppi den og tar ut en bok. «Den er gammel, men jeg tror Nisay vil like den.» Han rekker meg den, og jeg blar gjennom de skitne sidene. Boken er slitt i kantene, og ryggen er full av fuktflekker, men illustrasjonene inni er fortsatt livfulle, klare og fargerike. Jeg kan ikke lese ordene, men ser at det absolutt er en barnebok – og en perfekt presang. «Har du kjøpt den?» spør jeg. «Nei. Jeg fant den rett før alle rørene kom. Meng strakte seg etter den samtidig som meg, og grabbet den faktisk til seg først, men da jeg minnet ham på at Nisay har vært syk, ga han den til meg.» «Det var hyggelig av ham,» sa jeg. «Ta nå de pengene jeg har,» fortsetter han, «og gå og kjøp svin og papaya til middag, og litt god ris. Jeg kommer hjem senere for å feire. Hvem vet hva annet jeg finner?» Da jeg begir meg ned stien med nedtrampet søppel, synger bestefars ord i hodet mitt. «Dette kommer til å bli en lykkens dag.» Til tross for det skarpe sollyset løfter jeg haka og trer selvsikkert over på den sammenfiltrede stien med nedtråkket søppel. «Jeg gleder meg til å se ansiktet til Sopeap,» sier jeg til Nisay, som bare grynter til svar mens jeg trasker hjemover med ham i armene. «Til å begynne med skal jeg ikke si noen ting når hun krever inn pengene. I stedet skal jeg bøye hodet 22
og vente tålmodig på at raseriet bygger seg opp i henne. Det kommer til å bli som når uværsskyer samler og beveger seg urolig og drønnende over fyllingen.» Jeg stopper for at Nisay skal si seg enig i at moren har lagt en så glimrende plan. Men han sier ingenting, og jeg vil ikke at hans manglende entusiasme skal bringe meg til taushet. «Jeg må prøve alt jeg kan for ikke å flire henne opp i ansiktet,» sier jeg. «Jeg skal stå der til hun har kalt meg dum, minst fem–seks ganger. Så skal jeg løfte haka og spørre om hun er ferdig. Hun kommer til å bli så forundret over væremåten og selvsikkerheten min at hun kommer til å bli taus av sjokk. Etter at hun har utstøtt et langt og innestengt stønn og så skal til å gyve løs igjen, skal jeg bøye opp fingrene og vise henne resten av denne månedens husleie og mesteparten av neste. Hvis hun ikke snapper pengene til seg med en gang, kommer jeg til å presse dem inn i hånden hennes og så skyve henne mot døra og kunngjøre: ’Da er visst våre forretninger opp- og avgjort, Sopeap!’» Jeg har lirt av meg en så levende fortelling at jeg har lyst til å klappe. Det er selvsagt vanskelig siden jeg har et barn på den ene armen og en barnebok under den andre. «Moren din, Nisay,» sier jeg i stedet, «skal stå stolt overfor Pengeinnkreveren på Stung Meanchey.» Det er først da jeg endelig hører at sønnen min gurgler og ler. Nisay sitter på gulvet mellom beina mine. Han føler seg bedre nå, så vi benytter anledningen til å studere presangen nærmere, hans første bok. Jeg peker på et bilde og venter på at han skal legge merke til det, som om moren hans leser for ham hver eneste kveld før han skal sove. I stedet strekker han seg etter boken som om han vil si: Hvis jeg får tak i den der, skal jeg putte den rett i munnen. Jeg holder boken et stykke unna ham, men han lar seg ikke stoppe. 23
«Jeg skal lese for deg, Nisay,» sier jeg, som om det vil få ham til å ombestemme seg og ikke ville bite i hjørnene på denne deilige boken. Det første oppslaget er en illustrasjon av en majestetisk klynge med trær. Under trærne står en ung kambodsjansk mor og legger sønnen sin i vuggen. Det blåser visst, for bladene virvler rundt dem mens de ser på med dyp undring. Jeg aner ikke hva teksten under bildet forteller, så i stedet peker jeg på figurene og dikter opp min egen historie. «Moren er veldig glad i sønnen sin, akkurat sånn som jeg er i deg.» Selv om det er sant, er det en latterlig måte å begynne en bok på, så jeg er overbevist om at Nisay skjønner at moren hans er en bløffmaker. Jeg blar om og oppdager at den samme kvinnen og sønnen har klatret opp på et høyt fjell. Jeg hopper til neste side og ser at de står ved et stort, blått hav. Hvordan klarer denne moren og barnet å komme seg så fort rundt? lurer jeg på. Hvis jeg hadde skrevet denne boken, ville jeg helt klart gjort det på en annen måte. Jeg skal til å gjøre et nytt forsøk og klekke ut en fornuftig fortelling i hodet da jeg hører Ki nærme seg. Han kommer til å bli overrasket over at vi sitter her og leser. Da han ikke kommer inn og jeg hører snøvling, går det opp for meg at det må være Sopeap som fremdeles er full og er kommet for å hente husleiepengene. «Jeg kommer,» sier jeg, for jeg vil ikke at dama skal komme inn uten min tillatelse. Jeg lar Nisay ligge igjen der på gulvet, men plasserer boken utenfor rekkevidde, i hvert fall akkurat nå da jeg går for å snakke med Sopeap. Solen er i ferd med å gå ned, og da jeg drar presenningen til side, tar det en stund før jeg klarer å se skikkelig. Jeg kjenner et stikk i brystet. Det er ikke Sopeap. Det er Ki. Han har falt og krabber nå mot meg. Skjorten er full av flekker fra blod som renner bak det høyre øret. Han prøver å si noe, men spytter bare rødt. 24