En bønn faller til jorden av Sema Kaygusuz by Cappelen Damm AS

Sema Kaygusuz

en bønn faller til jorden Oversatt av Cora Skylstad

Sema Kaygusuz Originalens tittel: Yere dü˛sen dualar Oversatt av Cora Skylstad Original publisher: Doǧan Kitap, Istanbul © Sema Kaygusuz, 2006 (publication rights obtained through Ye˛sim Vesper) Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-40138-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Innkjøpt av Norsk kulturråd Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

vin

ryktet

Jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort hvis det ikke hadde begynt å gå rykter om meg. Hele min fremtoning, fra topp til tå, er et verk av øyfolkets ustyrlige fantasi. Det er ene og alene disse menneskene jeg har å takke for min ordknapphet, som jeg holder på så godt jeg kan, for det overdrevne kroppsspråket mitt, som får det jeg sier til å fremstå som løgn, og, fremfor alt, for skyggen min, som faller på nåtidens filmlerret fra et dunkelt stykke av tiden. De har skapt meg her, ord for ord, centimeter for centimeter. Det er gått fire år siden dette ryktet ble så allestedsnærværende at det tok alle i sitt grep. Det var en vindstille, solrik dag i september. Jeg vil særlig understreke at den var vindstille. I løpet av et år er det bare tjue dager det ikke blåser her. Vanligvis blir stemmene til salt i det fjerne. De krystalliseres før de rekker å bli hørt. Vi stiller oss med ryggen til vinden for å klare å høre hverandre. Men denne septembermåneden løp ordene i bane tilbake til oss, det gikk ikke lenger an å lage tvetydige setninger. Samtidig hadde luften blitt fylt av et øredøvende spetakkel. Sommeren var på hell, og med det forvandlet turistene kaia til en karnevalsplass der de i stim trengte seg sammen på fergen med kassevis med vin, flettede kurver og flasker med olivenolje i bagasjen, og forlot øya. Vi som bor her, ble nok en gang sittende alene igjen. Drueinnhøstingen var nettopp avsluttet, og i brakkene hadde drueplukkerne begynt å pakke sammen ma7

drassene sine, den sure druelukten hang igjen etter dem i gatene. Til tross for all denne ferdselen var det for meg en helt vanlig dag. Klokken halv ni den morgenen hadde jeg åpnet biblioteket, kokt te på den lille gassbeholderen min og så løst kryssord ved respatexbordet mitt frem til lunsj. Jeg hadde for lengst sluttet å sortere bøkene. Biblioteket mitt er en form for bokgravlund. Et livløst sted uten lesere. Om vinteren er det ingen som kommer innom, med unntak av skoleelevene som kommer for å gjøre lekser. Huset er et enkelt rektangel bygd i de første årene av republikken, overgrodd med treaktig eføy, det ligner på et hundre år gammelt gravkammer. Gjennom de to små vinduene i fasaden strømmer irrgrønne lysstråler inn. Når man betrakter bygningen utenfra, kan man allerede før man går inn fornemme en dysterhet som gjemmer seg bak det harde skallet. Alle veggene på øya er imidlertid tynne og gjennomtrengelige. Det er umulig å gjemme seg. Lydene og persepsjonene blander seg med hverandre, især når det er vindstille. Frem til ryktet spredte seg, var respatexbordet mitt, hvor det på fremsiden var klistret en lapp der det stod «Jeg erklærer at det i skuffene på dette bordet ikke befinner seg dokumenter av høyere hemmelighetsgrad enn KUN FOR BETJENINGEN», det eneste vitnet på jorden til sorgene jeg i stillhet hadde båret gjennom min åtte år lange tjeneste. I denne perioden bet jeg meg merke i to prosesser. Den ene var hvordan leddene mine mistet smidigheten, den andre var hvordan det gulnende papiret fikk rifter av seg selv … Jeg var i ferd med å råtne bort på dette kummerlige og lysfattige folkebiblioteket, glemt blant papir fullt av mugg. I takt med at luftfuktigheten steg frem mot lunsj, begynte gjennomsiktige midd som så vidt kunne skimtes med det blotte øye, å kravle over hele meg, og jeg klødde som en gal. Det var visst ikke nok for denne hærskaren som formerte seg på boksidene, å okkupere biblioteket fullstendig, de gikk også inn for å fortære meg og angrep i tropp. Den 8

dagen klarte jeg til slutt ikke å utholde kløen lenger og dro mot min vane ut for å spise lunsj. Folk er ikke vant til å se meg midt på dagen. Så da jeg gikk over torget i retning utendørskafeen, begynte kjøpmennene som satt uvirksomme foran butikkene sine, gamlingene som fordrev tiden på balkongen, og kvinnene som hadde samlet seg i hagene, å mumle til hverandre. Men i stedet for å utsette meg for et hagl av spørsmål, stirret de på meg med store øyne, og av en eller annen grunn spurte ingen hvordan det gikk med faren min. På vei til kafeen kjøpte jeg en kringle med valmuefrø fra bakeriet. Bakeren tok imot myntene i håndflaten min uten å se meg i ansiktet og puttet dem i lommen på det grånede forkleet sitt. Etterpå gikk jeg inn i kolonialbutikken og ba om to stykker smelteost. Muzaffer Kardeş, som ventet som en edderkopp bak disken, tok seg all verdens tid idet han hentet den gylne smelteosten frem fra kjøleskapet. Alle disse detaljene kunne kanskje inngått i den vanlige atferden til mennesker som har gått lut lei hverandre, men de vitnet om en uvanlig, nærmest skremmende stillhet. Det var en avtalt taushet som møtte meg. Ingen brydde seg om jeg hadde hørt noe fra moren min, om jeg hadde tatt med faren min til legen eller hvilken fabrikk jeg hadde solgt druene fra vingården vår til. Av det kunne man forstå at det hadde spredt seg et rykte som hadde med meg å gjøre, en usmakelig historie som hadde erobret sentrum av øya allerede før den hadde kommet meg for øre. Naboene kom ikke bort til meg for å spørre hvordan det egentlige lå an, for så å gi meg kjeft og en mengde formaninger og fryse meg ut for en periode, slik jeg var vant til. De oppførte seg i stedet vaktsomt og avmålt overfor meg. Jeg kjenner den tausheten. Den er på et vis en stillhetsmassakre. Man utsettes ikke for fiendskap, hat eller juling, men blåses brått ut i en ensomhet som forsteines mer og mer for hver dag som går. Ryktet som verserte om meg, måtte iallfall ha virket foruroligende på dem alle, for kroppen min, som ikke 9

en levende sjel hadde lagt merke til på årevis, var blitt like fremtredende som den barmfagre gudinnestatuen på torget. Helt siden den statuen ble satt opp har jeg syntes den var skremmende. Bronsekvinnen står der med sitt tomme, pupilløse blikk og armene strukket frem som for å fortære hele meg, og venter på at jeg skal krype opp i armene hennes. Jeg antar at hun må ha hatt den samme virkningen på oss alle, for til dags dato har ikke mer enn en håndfull personer satt seg på benkene foran denne statuen. Som følge av den mistenksomme stillheten som bredte seg rundt meg, ble også jeg forvandlet til bronse. Men min bronse var noe mer. Jeg kunne kjenne hvordan den flytende legeringen på huden min hadde hardnet til mot min vilje. Alle stirret på meg, og mens de gjorde det, formet de meg. Jeg var dømt til å formes og kunne ikke røre meg. Etter at jeg tålmodig hadde holdt ut med å bli beglodd slik i noen dager, oppsøkte jeg Latife Keşal. Idet jeg gikk mot huset hennes, hvor ingen satte sine bein, ante jeg ikke at jeg fra da av ikke ville klare meg uten henne. Latife Keşal var den eneste sigøyneren på øya som var stolt av å være sigøyner. Hun var en mandelfarget kvinne. Mens hun formulerte lange setninger med barytonrøsten sin, uten å miste sigaretten som hun knep mellom leppene, pleide det å flamme opp et skremmende lys i øynene hennes, som ble smale av røyken. Jeg pleide å se henne bare én gang om dagen, når hun gikk til kolonialbutikken etter bønneropet om kvelden. Med en liten flaske raki pakket inn i avispapir i hånden slo hun av en prat med menneskene hun møtte på hjemveien og snappet opp siste nytt. Det var noe merkelig utfordrende ved den overdrevne måten hun svingte de brede hoftene sine på. Ved å fremheve at hun var enke, hadde hun rent fått oss til å glemme at hun også var kvinne. Når hun gikk, svingte det døde menn fra skjørtet hennes. Og det var derfor jeg oppsøkte henne. Fordi hun husket alt og ga blanke i alt. Som en naturlig konsekvens samlet alle hemmelighetene på øya seg hos Latife, hvor 10

de ble alminneliggjort og forduftet. Bare hun kunne fortelle hva som foregikk rundt meg, bare en som henne, som hadde overvunnet alle med sin djervhet … Da hun åpnet døren, slo en ekkel stank imot meg. Av anis, kattepiss og andre illeluktende ting. Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle invitere meg inn. Hun tok meg med ut i hagen bak det enetasjes huset, ba meg sette meg på en av putene som kattene hadde revet i filler, og bød meg på et glass raki. Det krydde av katter overalt. En familie av rovdyr som alle var forskjellige fra hverandre. De hoppet opp på bordet, satte potene i fatene med meze og klatret hit og dit. Samme hvor jeg la hånden min, ble den full av kattehår. En besynderlig kløe inntok halsen min … Jeg angret bittert på at jeg hadde kommet, mens jeg anstrengte meg for å svare på Latifes intetsigende spørsmål. «Hvordan går det på jobb?» «Jo … Det er rolig, som vanlig.» «Har du hørt noe fra moren din?» «Nei.» «Jeg håper hun ikke er død?» «I så fall ville vi ha fått vite det.» «Venter faren din fortsatt?» «Ja, det gjør han.» «Drikker han fremdeles?» «Ja.» Latife Keşal dampet på sigaretten sin og stirret på meg med et grusomt smil. Hun hevet glasset sitt og befalte meg med øyenbrynet å drikke opp rakien min. Jeg tok en slurk, men klarte ikke å svelge. Det var fullstendig frastøtende, som gift. Glasset var fullt av kliss. Alt var skittent, flekkete og dekket av lag på lag med fett. Men hun ville ikke fortelle meg et ord dersom jeg ikke drakk. Jeg ble rød som en tomat. Den sure smaken brant i strupen min og gjorde meg kvalm. En slurk til … Da hun tente lyset i hagen, svermet enorme fluer til rundt hodene våre. Etter en stund var det umulig 11

å skimte de skivede tomatene bak alle fluene. Sneipene på bakken, boksene med kattemat som stinket av råtne matrester, og søppelet som lå strødd til alle kanter, ga en lyst til å sette fyr på hele huset. Men all denne skitten demonstrerte Latife Keşals likegyldighet overfor øya, og så lenge den ikke var min skitt, ville jeg ikke kunne snakke med henne. Den beste løsningen var å bli full. Etter det tredje glasset ble Latife vant til meg. Slik man venner seg til en kattunge som nettopp er kommet inn i huset. Men jeg greide likevel ikke å stille de spørsmålene som gnagde i meg. Til slutt bestemte hun seg for å komme meg til unnsetning og spurte om jeg hadde lyst på en kopp kaffe. Jeg hadde holdt ut så langt, så jeg kunne vel holde ut litt til. «Ja takk,» sa jeg, «med sukker». «La meg spå deg,» sa hun, som om hun skjenket meg en gave. «La gå,» sa jeg. Så ble all skitten til Latife plutselig min egen. Å skitne seg til, tenkte jeg for meg selv, må innebære å stanse tiden i en annen flyt. Hun måtte på død og liv ta seg et glass før hun begynte å snakke. Rakien vokste i glasset idet hun tilsatte vann … Hun kunne ikke tyde det som stod i koppen med mindre hun tok små slurker av rakien samtidig. Etter å ha tenkt seg om en lang stund fortalte hun om en myldrende hop. «En mengde skapninger har samlet seg og snakker brummende om et eller annet. En flokk med uhyrer som er halvt dyr, halvt menneske … Blant dem finnes det menn med horn og kvinner med hale. De har møttes i helvete. Pusten deres flyter sammen og blir til svarte skyer. De kommer med en ulykksalig spådom til deg. Tankene deres har blitt spredt ut i luften, du er beleiret av giftige ord på alle kanter. Hvert eneste ord tynger skuldrene dine. Du holder en mann i armene dine. En som er eldre enn deg. Han har for lengst passert femti og har svær mage, fyldig hår og pløsent fjes. Han lener seg mot deg, med en fot i graven. Dere sitter ansikt til ansikt. Tungen hans har blitt så lang at den har viklet seg rundt halsen din. Du kommer 12

deg ikke løs. Dere kjemper begge for livet. Det er vanskelig å se om det er han eller du som er i ferd med å dø. Dere har tatt tak rundt strupen på hverandre. Du har ikke hjerte til å drepe ham, men det er som om du er nødt. Du holder en kniv i hånden, og det er like før du stikker den i ham.» Før Latife Keşal rakk å sette ned koppen, spratt jeg opp i raseri. Så brått at jeg dunket hodet borti lyspæren som svingte like over hodene våre. Kattene som slumret rundt meg, skvatt forvirret til alle kanter. Alle hjørner av hagen bevegde seg i takt med lyset som sveipet fra side til side. Latife Keşals øyne glitret av nysgjerrighet. «Hva er det du sier?» skrek jeg mens jeg knyttet nevene mine. «Hvem dreper vel sin egen far!»

berøringer

Da jeg forlot Latife Keşals hus, føltes det som om jeg befant meg på bunnen et sted og nå klatret opp til natten. All stank var som blåst bort. Mørket svøpte meg inn i sitt sus. Alle mulige slags tanker for gjennom hodet mitt i den funklende svartheten, jeg skulle løpe til marinaen og se etter i hver eneste kneipe, og så snart jeg fant ham, skulle jeg rope så alle kunne høre: «Å, pappa! Kjære pappa, du er jo den eneste familien jeg har … Hvordan skulle jeg noensinne kunne drepe deg!» Hvilket glassklart dementi ville ikke dette være foran mine kryssforhørere! Men selv jeg var under ryktets forhekselse, og jeg hadde vanskelig for å forstå mine egne tanker. Det gikk så langt at da jeg like etter vandret gjennom de trange gatene ned mot marinaen, viste enkelte scener seg foran øynene mine. Der drepte jeg virkelig faren min. Jeg skåldet ham med kokende vann og kløyvde brystet hans med kniv. Og mens jeg gjorde alt dette, saktnet skrittene mine. Kvinnene som satt på trammen og knasket solsikkefrø, ble stumme av skrekk, som om de var vitne til de samme scenene som meg. Jeg kikket på hendene mine i lyset fra gatelykten. De var små, de var rene, de var ikke mine. De hadde delt seg i to tanker. Den ene forsvarte kjærligheten til far med en stakkarslig krampetrekning, mens den andre var hevet truende over ham. Jeg var fullstendig forvirret, ikke så mye fordi det hadde spredt seg et rykte om meg, men fordi det hvilte en sannsynlighet over denne nifse historien. Folk mente åpenbart at jeg var skikket til å begå 14

et slikt forrædersk mord. Det verste var at jeg straks hadde vennet meg til tanken på dette forræderiet. Det hendte selvfølgelig at også jeg lot meg fascinere av sladderen som hjalp oss å fordrive kjedsomheten på øya. Uten ryktene som spredte seg så å si en gang hver tredje måned – for det meste oppspinn eller ganske overdrevne historier om en av kvinnene eller ungdommene, plukket ut slik primitive stammer velger en av sine som skal ofres til gudene – klarte vi ikke å overvinne den ubeskrivelige kvelningsfornemmelsen som hjemsøkte oss. Etter alt å dømme var denne tre måneders syklusen tilfeldigvis akkurat over, og det var nå min tur. Men et rykte burde da i det minste være litt underholdende. Historien om meg bebudet derimot en skremmende tragedie av et slag som man aldri hadde opplevd i øyas historie. Jeg var mer ensom enn alle andre. Selv mer enn dem som i alles påsyn utvikler et hardt skall av ensomhet. Når en person antyder noe om andre, suger han det meste fra eget bryst. For man kan ikke se noe i en annen som ikke finnes i en selv. Bak dette ligger det et søskenbånd, om det så er fiendtlig. Selv om alle på øya enten de ville det eller ei var mine medskyldige, la de skylden utelukkende over på meg. Det var ingen vits i å kjempe imot. Enten måtte jeg smøre meg med tålmodighet inntil et nytt rykte dukket opp og vente på å bli glemt, eller så måtte jeg kaste liket av faren min foran dem. Den kvelden fant jeg far i Eşbers vinstue. Man kunne lese av ansiktet hans hvor nedbrutt leveren hans var. Kjeven hans hang slapt ned, den var sliten både av å drikke og av å snakke. Lenge begrep jeg ikke hva han fant på å diskutere med kameratene sine, som han hadde delt et helt liv med, dersom vi ser bort fra de årene han tilbrakte i militæret. Hvorfor pleide denne gjengen med gamle menn som hadde blitt omskåret i hagen bak det samme sommerhuset, giftet seg i samme bryllupslokale, jobbet som kjøpmenn i samme gate og nå bodde i hus som var sammenbygd, å sitte vemo15

dige rundt samme bord og drikke? Men så, da det gikk opp for meg at oppstarten for disse møtene sammenfalt med en periode hvor ikke bare hverdagslige ulykker hadde inntruffet, men også rent eksistensielle, begynte det å ane meg hva de snakket om. Onsdagsmiddagene på Eşbers vinstue hadde blitt innført i den perioden da İlias Ritsos satte pengene sine over styr på børsen og solgte vinmarkene sine for en billig penge, da Rıza Filiz forelsket seg i stedatteren sin og skammet seg dypt, og da moren min reiste fra hus og hjem. Gjennom onsdagsseansene fikk disse mennene fornyet sin opprørthet, anger og medfølelse med hverandre, og de andre dagene i uka fikk en besynderlig glans av den glitrende smerten som ble slipt som en diamant. Dere kan nok forestille dere hvordan en smerte som er så stor at den må uttrykkes, omformer et menneskes ansikt linje for linje. Det ligger en nytelse det er vanskelig å forklare i det å nære en smerte. Ettersom mennenes reaksjoner ble ansett som nokså berettigete, ble de ufordragelige karaktertrekkene deres forvandlet til tilgivelige lyter. İlias Ritsos, Rıza Filiz og faren min, Kutsi Karaca, hadde trass i alle sine nykker og upålitelige, ja, rent uutholdelige trekk opparbeidet seg en ukrenkelig posisjon på øya takket være denne usømmelige forelskelsen, uflaksen og konen som dro sin vei. Det falt en iskald stillhet da jeg trådte inn i vinstua. Under sinktaket satt små grupper slitne menn ved bord som var flyttet inntil hverandre, blant rekeskall, fiskebein og dvaske salatblader og hørte på arabeskmusikk, bøyd over vinglass fulle av fettflekker. På veggene var det spikret opp døde havdyr. Knusktørre sjøstjerner, svamper og en gigantisk sverdfisk … Jeg så inn i øynene på dem alle etter tur. De visste. De var overbevist om at jeg kom til å drepe faren min. Selv Yorgo, som satt ved bordet i hjørnet, gransket meg mistenksomt. Da far så at jeg kom inn, sank han forover i frustrasjon og fylte glasset sitt med vin. Et siste glass før vi går, betydde det. Han var altså uvitende om det hele. Tryglingen hans var like stakkarslig som vanlig. Jeg ble 16

svært forundret. Det var virkelig et mirakel at far ennå ikke hadde hørt noe. Det var like før jeg innbilte meg at han bar en usynlig rustning som beskyttet ham mot ryktene på øya. Jeg sier «det var like før», for her på denne øya er antakelsene betydelig kraftigere enn på fastlandet. De trenger straks inn i en og når helt frem til ens innerste vev. Selv om fortryllelse og villfarelse også ligger i antakelsenes natur, oppstår de ved rene tilfeldigheter. Men tilfeldighetene gjør av en eller annen grunn langt større inntrykk her på øya, kanskje fordi vi lever midt ute på havet, eller fordi vi stilles ansikt til ansikt med naturens uregjerlighet ved hver storm, hver flo og fjære, ved hvert jordskjelv og hver regnskur. Om hverdagslivet rammes av en vilkårlig hendelse, utvikler den seg raskt til en avledningsmanøver som sprer frykt. I tillegg til tragediene som griper inn i livene våre på dypeste vis, inntreffer det naturligvis også mindre episoder. Og i kjølvannet av dem vokser det frem store overbevisninger … For eksempel hadde jeg en gang i tiden en veldig søt føflekk i høyre lyske, like ved trusekanten. Den var virkelig fin. En uregelmessig, rødbrun prikk på den hvite huden min. Føflekken ga meg håp om at jeg ville bli en kvinne utenom det vanlige. Den var et tegn på at jeg ville bli mer kvinne enn alle de andre kvinnene på øya. En dag jeg plukket timian sammen med Yorgo, jeg tror jeg var elleve, viste jeg ham føflekken min. Han spurte om han kunne få ta på den, og jeg sa ja. Han førte den nervøse pekefingeren sin forsiktig over lysken min, som for å unngå å skade føflekken. Jeg kjente en ørsvak varme … En merkelig følelse av å slutte fred med kroppen. Mer enn at Yorgo berørte den, likte jeg måten han gjorde det på, og hvordan han samtidig som han strakte frem fingeren, anstrengte seg for ikke å blunke. Så skjedde noe jeg slett ikke hadde forventet. Jeg oppdaget det neste dag da jeg gikk på toalettet. Føflekken min hadde forduftet, uten å etterlate seg det minste spor. Noen dager senere fant jeg den igjen i den venstre håndflaten min. Like nedenfor hjertelinjen, stadig den samme blandingen av skitt og sjokolade … Innerst inne var jeg sint på 17

Yorgo. Det var som om han hadde stjålet mitt mest dyrebare smykke, angret seg og tatt det med tilbake, men lagt det på feil sted. På et åpenlyst sted hvor alle kunne se det … Den dagen ble jeg Yorgos fange. Etter hvert som han ble eldre, utviklet den vemmelige skyldfølelsen i ansiktet hans seg til en herskesyk kåthet. Sent om kveldene når far var på vinstua, kunne Yorgo plutselig dukke opp utenfor døren min, og allerede før jeg hadde åpnet den, hadde han kneppet opp skjorten sin. Han elsket meg ikke overhodet, men han ville likevel at jeg ikke skulle slutte å være underlagt ham. Riktignok er det jeg nå har fortalt, utvilsomt bare tilfeldigheter. Selvfølgelig kunne enkelte føflekker plutselig oppstå og på et uventet tidspunkt fordufte. De kunne også forandre det som var mellom Yorgo og meg. Jeg vet ikke hvordan min kvinnelighet ville ha utviklet seg dersom føflekken i lysken min ikke hadde blitt stjålet. Som sagt hadde jeg ikke noe annet valg enn å nære meg av blind tro. For på denne øya får ingen forandre seg uten tillatelse. Da jeg forsøkte å ta far med hjem fra vinstua den kvelden, kom Yorgo bort til meg. Han var eplekjekk på en måte jeg ikke var vant til. «Bare gå du,» sa han, «jeg skal følge faren din hjem.» Det påminnet meg om de gangene han la seg lynraskt oppå meg med hele sin vekt … Han hadde et eiesykt smil i fjeset. På et annet tidspunkt ville jeg ha adlydt ham og gått hjem uten et knyst. Men nå hadde jeg blitt farlig, og alle visste det. «Ikke tale om,» sa jeg, «jeg går ikke noe sted uten far!» Yorgo vek et par skritt tilbake. Han oppdaget den morderiske kraften som lå bak ordene mine og ble forvirret, nesten som om jeg stod naken foran ham og yppet til strid. Plutselig steg en styrke opp i meg. For et dyrebart våpen det var å være skremmende! Uten å utgyte en eneste dråpe blod hadde jeg allerede krevd min plass blant øyas villstyringer. Jeg dyttet Yorgo til side og gikk frem til bordet, tok tak i armhulene til far og dro ham opp på beina. «Kom igjen, du har drukket nok nå!» Han hadde ikke krefter til å stritte 18

imot. Jeg tok varsomt på ham jakken som hang over stolryggen. «Ellers kommer du til å bli forkjølet, du er svett …» Det var ikke godt å vite om jeg sa det av ømhet eller som en befaling. Ingen ble klok på om jeg var datteren hans eller dødsengelen Azrail. Jeg sa farvel til alle sammen og dro med far støttet på skuldrene mine. Idet jeg gikk ut, snudde jeg meg og ropte: «Kom igjen, mine herrer, ikke sitt her og søl bort tiden for lenge! Dere har noen der hjemme som venter på dere …» Vi tok snarveien gjennom parken for å slippe å gå langs hele marinaen. Far brummet og mumlet i vei uten stans. Da vi kom frem til utendørskafeen Eik, stoppet vi og tok en pust i bakken. Klokken hadde for lengst passert midnatt, og foruten en enslig lyspære var alle lysene i kafeen slukket. I det grelle lyset fra denne lyspæren satt Süha Melek alene i dystre tanker, med haken falt ned mot brystet. Fra sigaretten han gjemte i hånden, steg det opp en røykstrime som buktet seg som en slange. Han snudde seg ikke en eneste gang mens vi passerte. Kanskje han ikke la merke til oss? Vi hadde ikke rukket å komme langt bort fra ham da far snublet og lente seg på meg. Jeg klarte ikke å bære tyngden av ham og ropte: «Süha! Vær så snill å hjelpe meg!» Jeg snudde meg. Süha viste overhodet ingen interesse. Han satt med hodet støttet mellom håndflatene sine og stirret inn i dypet av parken. Han hørte meg ikke i det hele tatt. Med mye strev kom vi oss hjem. Armene mine var blitt numne av å bære vekten av far. Først satte jeg ham pent ned i sofaen. Jeg ga ham salviete med honning og masserte ryggen hans med johannesurtolje. Jeg oppdaget at underbuksene hans var blitt helt gule, så jeg skiftet på ham et rent par. Selv om han var vant til at jeg tok på ham, strevde han likevel med å underkaste seg en slik røff ømhet. Han dyttet meg stadig bort. Etter en stund duppet han av på sofaen. Jeg gikk inn på rommet hans og skiftet på sengen hans, sengetøyet hadde begynt å lukte vondt. Jeg åpnet vinduet. Tømte askebegrene, som var fylt til randen. Den tunge luften i rommet ble litt friskere. Jeg samlet sammen skitten19

tøyet som lå i hauger ved fotenden av sengen, ryddet det vekk og tok frem et rent sengeteppe. Da jeg la ham i sengen, var far nokså forbauset. Jeg bredte dynen over ham og hvisket ømme ord i øret hans. «Før jeg drar på jobb i morgen skal jeg lage sjasminte til deg. Og barbere deg riktig fint. Jeg skal ta på deg en skinnende hvit skjorte. Og pusse skoene dine. Bare vent og se, du kommer ikke til å kjenne igjen deg selv.» Fars slitne øyne gled langsomt igjen. Han var for full til å oppfatte hva jeg sa. Noen minutter senere falt han inn i en kullsvart søvn og snorket noe forferdelig. Jeg så på ham helt til det ble morgen. Betraktet hvordan han la hånden sin under hodet, hvordan han grettent klødde på myggstikkene sine. Han var forsvarsløs. Leppene hans hang ned, og brystet hans lå blottet for alle farer. Jeg likte å se ham så avvæpnet. Til slutt ble jeg overmannet av tretthet og la meg på sengen uten å kle av meg. Jeg hadde tatt meg så nær av alt det som ble sagt om meg, at jeg ikke klarte å få blund på øynene. Jeg kastet meg frem og tilbake hele tiden. Ubehaget gjorde meg klam av svette. Akkurat da jeg holdt på å sovne, hørte jeg en velkjent stemme i det fjerne. Et hjerteskjærende skrik … Ropet som gjallet over øya, var en beskjed fra Gud som beviste at ingen fikk forandre seg på egen hånd her ute. «Osman! Osman, du må våkne! Sønnen din har dødd igjen!»

blekksprutens sønn

Ropet til Sait Güler, øyas imam, rykket oss alle ut av vår svettestenkte søvn denne besværlige septembermorgenen, og slengte nok en gang i ansiktet på oss hvor uunngåelige de skjebnene vi hadde utformet for hverandre, var. Ensomheten her ute er så nådeløs at man ikke holder den ut alene. Hver og en er nødt til å skape sin egen åndelige verden. Ja, man kan i noen øyeblikk til og med få det for seg at man er født av en blekksprut. Den eneste måten å utholde stillheten på er om man klarer å gjøre en oppdiktet grunn om til en virkelig årsak. Vi kan ikke på noen annen måte forklare hvordan fantasien vår forvandles til et villdyr med klør, som aldri vil kunne temmes. Eller den fortvilelsen vi opplever når vi stilles ansikt til ansikt med dyret i oss selv. For det meste er det et hevnlystent dyr, som reagerer voldsomt på frykt og skuffelse. Her på øya vår blir ett tap til tre og en beruselse til en svimmelhet som varer et helt liv. Om det ikke var for alle disse forestillingene som gjør minnene våre så intense, og alle overbevisningene våre basert på disse forestillingene, ville vi nok ikke greid å skjule at vi ikke kan utstå hverandre. Dessverre forårsaker de overdrevne åndelige forestillingene som holder oss sammen, også enkeltes ulykke. Det altfor tidlige dødsfallet til Osman Meleks sønn Süha var i pakt med nettopp en slik overbevisning. Sait Güler hadde forlatt huset sitt på den nordlige delen av øya i grålysningen og gått gjennom de trange gatenes lange 21

bue for å stikke innom bakeriet som vanlig. Etter å ha spist frokosten sin bestående av brød med smør sammen med de ansatte på bakeriet, hadde han satt kursen mot moskeen på torget, for å fremsi ropet til morgenbønnen. På veien fikk han øye på en underlig skygge ute på Kafé Eik og gjemte seg skremt i et hjørne. Først trodde han at han så et gjenferd som bevegde seg på stedet, en gåtefull skapning som ventet mellom lønnetrærne … Men da Sait Gülers øyne vennet seg til halvmørket, kom han frem til at det han så, var en gjenstand som bevegde seg i bølger, slik som et teppe eller en duk. Etter å ha gått en runde gjennom parken som omgir kafeen – det er ikke godt å vite om han gjorde det fordi han ante uråd eller for å overvinne sin egen redsel –, innså han at skapningen var en ung mann, som lå sammensunket med armene hengende ned langs sidene, ved et bord under et av lønnetrærne. Sait Güler fortalte at da han fikk se den livløse kroppen, hadde han allerede før han så ansiktet straks forstått hvem den unge mannen var, med en gudgitt intuisjon. Deretter hadde han ropt på guttens far av sine lungers fulle kraft. For faren bar et større ansvar enn moren for Sühas død. Ryktene om Süha Meleks rystende død ble formet gjennom en hel vinter ned til minste detalj, og vokste til en tragisk historie som ble fortalt i en stadig mer utbrodert versjon til turistene som gjorde sine inntog på pensjonatene fra juni av. Etter hvert som denne historien ble gjenfortalt, forsvant den opprinnelige smerten som hadde drevet Süha Melek til sin død, og den merkelige resignasjonen i Sait Gülers hjerteskjærende rop, i en fiksjonalitet. Alle interesserte seg hovedsakelig for den mest dramatiske delen: Gutten virket nedtrykt den dagen. «Hva er i veien?» spurte vi, men han svarte ikke. Han dro ned til havet sammen med vennene sine. De drakk noen øl på Ayazma-stranden. Han sa han frøs. Det fikk selvfølgelig vennene til å stusse. Det er jo aldri noen som fryser her. Du kan ikke fryse. Så snart du blir født, er du omgitt av nordavindene på alle kanter. 22

Før jordmoren tar deg i armene sine, svøpes du inn i en fuktig, iskald vind. På denne øya er det bare dere turister som fryser. Om kvelden sitter dere i hagene deres med strikkejakker over skuldrene og håret i en eneste stor floke. Omtåket av vinden sitter dere og drikker salviete som i svime. Derfor ble vi alle overrasket da Süha sa han frøs. Vi kunne ikke hjelpe for å synes han var merkelig. Ved solnedgang tente han og vennene bål i en skjermet hule mellom klippene ved enden av stranden. Det er det skjulestedet hvor vi alle har blitt voksne. Kyssenes, tårenes og smertens grotte. Mens sjøsprøyten skvatt over klippene og fikk bålet til å sprake, drakk Süha øl med vodka og skuet taust ut over havet. Alle som satt sammen med ham den kvelden, minnes denne sprakingen godt. Og Sühas taushet … Da de andre ungdommene begynte å diskutere i detalj hvordan man fanger blekksprut, spratt Süha plutselig opp og kastet seg ut i havet. Med en kvikk bevegelse dro han opp en blekksprut fra et lite basseng som hadde dannet seg mellom noen marmorblokker et steinkast unna. Som dere sikkert vet, pleier havets skapninger å trekke inn mot land om kvelden for å jakte. Fiskerne skryter aller mest når de fanger blekksprut. Det krever en egen dyktighet og fingerferdighet. Det var selvfølgelig ingen som forventet å se slike ferdigheter hos Süha. Han var svakelig, blek og hostet støtt. Han var spøkelset iblant oss. Blekksprutens armer klistret seg straks rundt håndleddene hans. «Vri det om,» ropte de andre, «vri om hodet på dyret!» Men Süha hørte ikke etter, i stedet betraktet han en stund hvordan blekkspruten kjempet for livet. Deretter bøyde han seg ned mot vannflaten og ventet på at blekkspruten skulle slippe taket i armene hans. Vennene spurte ikke hvorfor han ikke gjorde som de sa. «Kom, la oss dra inn til byen igjen,» sa han bare. «Jeg fryser …» Sent den kvelden kom de inn på Kafé Eik og slo seg spredt ned ved noen bord. Alle var fulle med unntak av Süha. Han satt alene. Han røykte den ene sigaretten etter den andre og gjemte dem i håndflaten. Nærmere midnatt begynte kafeen å falle til ro. Først dro de slitne arbeiderne, 23

deretter de som hadde tatt seg en kveldspromenade, og tilbake ble en og annen som spilte backgammon og noen få som så på spørrekonkurranser på tv. Süha ble sittende. Gutten som tok seg av teen, spurte om han ville ha et glass til før han skrudde av samovaren. Süha viste med en håndbevegelse at han var fornøyd. Da de ryddet inn borddukene, ba Süha dem om å la duken hans ligge. Så ble lyset slått av. Det eneste som hørtes, var latteren fra restaurantene langs marinaen. Tegutten gikk nysgjerrig bort til Süha og fortalte noen vitser. «Det holder nå,» sa Süha raskt, han orket ikke å høre på. Gutten fjernet seg ettertenksomt. Senere kom Kutsi Karaca og datteren hans gående like forbi Süha. Kutsi Karaca var full som en alke, som vanlig. Han har et vagt minne om gutten. Datteren forteller derimot ingenting. Hun blir attpåtil sint om man spør henne. Om man tenker det verste, kunne man tro at det var hun som stanset hjertet på Süha. Uansett, det var imam Sait som fant ham på morgenkvisten. Da de løftet gutten opp fra bordplaten, var han helt stiv. Som om han hadde vært død i årevis. Vi kunne ikke fatte og begripe hvordan han hadde kunnet sitte så fredelig for seg selv, for så plutselig å dø. Om man skal tro det legene sier, var det hjerteinfarkt … Hjertet til gutten var visst eldgammelt. Etter en tid tålte vi ikke lenger synet av lønnetreet som Süha døde ved siden av. Det gikk oss på nervene å se det stå der. Eieren av kafeen, madam Sula, gikk til tross for at hun elsket trær med på å hugge ned det livskraftige treet. I dag er det eneste som er igjen etter Süha, en stubbe som barna snubler i og faller over. Akkurat på størrelse med en gravstein. Det er ikke til å holde ut! Å utsmykke den tragiske historien om et menneskes død med måten det dør på og brette ut en purung gutts dødsfall mens man fryder seg over en grisk turists enfoldige blikk – det er så usselt! Forestill dere bildet av en ung mann som har lidd fra det øyeblikk han kom til verden, vise seg i et solbrent fjes som gjemmer seg bak en stråhatt. Og den svakelige kroppen hans som dør om og 24

om igjen, der den ligger sammensunket under et ærverdig lønnetre. Saken er egentlig den at Süha hadde en tvilling vokst fast til hodet sitt. En hemmelig bror som vi ikke kunne skjelne med det blotte øye. Han var en form for håpløshet som hang fra Sühas nakkebein; en dødstanke, dødens kritthvite ansikt, som skyldtes at han aldri hadde blitt født. Süha døde fordi han var lut lei av å drasse på broren, ja, han døde for å drepe ham. Han hadde ingen annen utvei enn å utslette tvillingen som nærte seg av ham, og konfrontere faren med sin egen ufødthet. Han hadde fått nok av å være Osman Meleks store bløff. For å lette ryggraden sin, som hadde begynt å bli krum allerede i hans unge alder, kvelte han broren mens han stirret oss rett inn i øynene. Da jeg var liten, før Süha ble født, fantes det en annen Süha. En ekte Süha, så å si … En lyshudet gutt med krøllete hår som aldri kløv ned av sin fars skuldre. Den gangen var Osman Meleks barter korte. Stoltheten hans over å bli far til en sønn hadde gjort ham til en staselig mann med sin firskårne kropp. Süha var et par måneder yngre enn meg. Faren oppmuntret stadig den ville aggressiviteten hans typisk for guttebarn. Kattemassakrer, steining av kråker, kløyving av skilpaddeskall … Han gikk stadig rundt med døde dyr i armene sine. Moren hans, Gülşah Melek, greide ikke for sitt bare liv å få Süha til å adlyde, men hun var i all hemmelighet kry over sønnens utemmelige uskikkelighet. Man kunne straks se den beundringen for menn som lå bak stoltheten hennes. For å få en liten smak av den friheten som tilfalt guttene, pleide jentene, som allerede i ung alder ble dyttet og skubbet hit og dit, å løpe langt av sted, til timianengene innerst på øya, hvor de ble forvandlet til tøffe og farlige gresshoppejegere. Ingen av oss var i skolealder ennå. Hver dag, mandag til fredag, pleide vi fulle av misunnelse å følge med på hvordan de eldre barna sang nasjonalsangen og sverget troskap til fedrelandet i skolegården ved siden av rådhuset, iført de svarte skoleuniformene sine, 25

før de forsvant inn i klasserommene i det grå bygget, og vi fantaserte om selv å sprade rundt med skolesekk. Noen av oss myste mot verden i et forsøk på å se ut som skoleelever. Et latterlig tegn på at vi ble eldre, på at vi vennet oss til å ikke la oss forundre etter hvert som vi vokste … Dessverre forble Sühas øyne for alltid vidt oppspilte. Før vi begynte på skolen fikk vi vite at han hadde leukemi. På den tiden var noe slikt som en beinmargstransplantasjon en umulighet. Det var som om fastlandet var enda fjernere enn det er i dag. Litt etter litt visnet Süha hen foran øynene våre. Han tok avskjed med livet før han rakk å fylle syv. Vi hadde egentlig forsonet oss med Sühas død allerede før han gikk bort. Derfor avsluttet vi sørgetiden tidlig. Samtidig døde ikke bare barnas, men også de voksnes barndom brått med ham. Vi begynte å tvile på at våre forfedres nitti år lange livsløp skulle gå i arv til oss. Med Sühas død hadde tilliten vår til at vi skulle leve inntil vi ikke lenger hadde vettet i behold, brutt sammen. Det var tåpelig, men vi bebreidet ham for det. I dag forstår jeg årsaken til dette raseriet bedre. Da jeg gikk på skolen, hadde jeg en venninne som stadig pleide å forbanne sin døde far. Etter det hun fortalte, hadde han verken vært ubehøvlet eller en far å skamme seg over. Men hun holdt simpelthen ikke ut tanken på at han hadde forlatt verden. På samme vis som vi ikke holdt ut med Sühas bleke, lille kropp. Hele den høsten Süha døde skammet vi oss over de stadig kaldere hjertene våre. Kanskje fordi vi ikke klarte å gråte nok eller forstå hva det var vi hadde mistet. Osman og Gülşah Melek trodde imidlertid slett ikke på at Süha var død. Og ikke nok med det, de begynte å fortelle underlige historier som antydet at sønnen deres var udødelig. De sa for eksempel at Süha hadde kommet ved midnatt og banket på vinduene deres eller at han hadde ristet på morbærtreet i hagen. Vi trodde dem naturligvis med en gang. Den dagen jeg begynte på skolen, løp noen gutter i klassen min gråtende hjem. De påsto at de hadde sett Süha i skolegården. Han hadde sittet sammensunket under bysten av Ata26

türk og sett på elevene som marsjerte inn til klasserommene sine på en eneste lang rekke, mens han gråt. Innen kort tid fantes det ikke det hus og den krok hvor Süha ikke hadde blitt observert. Selv om jeg aldri møtte på dette gjenferdet, var jeg livredd. Moren min var imidlertid uanfektet av alle disse hendelsene. Da far hadde gått, trakk hun meg til side og hvisket at det hele bunnet i smerte. Noen ganger ante ikke folk hvor de skulle gjøre av den. Dette spøkelsesryktet var ikke mer enn en smerte som rant over for folk. Et utbrudd som et for tidlig dødsfall ga i arv til nåtiden … Jeg begrep ikke et ord av det hun sa. Til å begynne med klarte jeg ikke å godta måten hun oppførte seg på, så uhyre kjølig og nedlatende sammenlignet med de andre menneskene på øya. I gatene, på gårdsplassene, i vinrankene og på torget fantes ikke det minste spor av den harde virkeligheten hun forsøkte å gjøre meg oppmerksom på. Alle hadde foretrukket å la seg oppholde av det lille spøkelset med krøllete hår som hoppet rundt oss, fremfor å sørge. Det var dager hvor jeg tryglet Gud om at også jeg skulle få et glimt av Süha. Men jeg så ham aldri. Likevel føltes det som om han alltid var i nærheten av meg. Det var muligens mitt livs første uhellsvangre overbevisning. Det ble Gülşah Melek som brått satte punktum for den stadig mer utartede spøkelseshistorien, akkurat slik hun hadde satt den i gang. Da vi noen måneder etter Sühas død fikk vite at Gülşah Melek var gravid igjen, mistet det kollektive eventyret som vi med skrekkblandet fryd hadde skapt, sin spenning. De utrolige spøkelseshistoriene som vi andpustne hadde fortalt i hagene bak husene og i hjørnene av skolegården hvor vi stimlet sammen i friminuttene, begynte å kjede oss. Etter en stund var det ikke lenger en sjel som snakket om Süha. Vi hadde endelig begravd ham for godt. Men Gülşah og Osman Melek viste seg å være nokså skruppelløse. Derfor skulle det nye barnet ikke bare leve livet til en bror han aldri hadde kjent, men også dø hans død. Den dagen den andre Süha ble født, hopet det seg opp 27

mengder av damesandaler foran huset til Gülşah Melek. Det ble en blodig fødsel som varte i timevis, med dype rifter og tjue sting. Om man skal tro det som fortelles, var barnet ganske mørkt i huden. Men likevel prikk likt Süha. De samme ørene, de samme lubne hendene, det samme rynkete fjeset … Ingen stusset over at også det nye barnet fikk navnet Süha. Gutten ble ikke tatt med ut av huset en eneste gang før han var passert tre år. I årevis ble han holdt langt unna fukt, vind, det onde øyet, enøyde katter og geitveden som blomstret i sommermånedene. Da han omsider kom ut, var han likblek. Ettersom han ikke hadde vokst opp iblant oss, klarte vi aldri å akseptere ham. Han bar den første Sühas klær og holdt lekene hans i hendene sine. Rommet hans var overfylt av fotografier av den første Süha … Han stirret alltid på oss med skyldfølelse over at han ikke klarte å nå opp til det bildet som hadde brent seg inn i oss av den hostende, lyshudede Süha med det krøllete håret, altså over at han ikke var nok Süha. Han så på oss fra sidelinjen, uten å delta, og var utrolig treg. Likevel tilga vi ham. Selv om han ikke var like uskikkelig og livlig som før i tiden, syntes vi at alt han gjorde, påminnet oss om den første Süha. Helt fra han ble født hadde selvmord vært en del av hans verdensanskuelse. Det var på den tiden Yorgo stjal føflekken i lysken min. Jeg hadde gjemt meg i en båt som lå på verftet til kalfatring, og gråt av sinne, da jeg hørte en lyd. Bak en haug dekket av gyvel hadde Süha stupt ned i beket mellom rustne malingsspann, og satt og lekte i søppeldynga der fiskerne kastet fra seg alle slags uhumskheter. Han satte en tom blikkboks opp-ned og la en morken plankebit oppå den, kastet over et sønderrevet garn hvor han festet glasskår, skjell og lignende ting mellom maskene, før han vek noen skritt tilbake og tok en god titt på kunstverket sitt. Deretter sparket han til hele konstruksjonen han hadde bygd av blikkboksen, yoghurtspann, gyllen emballasje, glasskår og skjell, og satte i gang med å bygge et nytt tårn. Over hodet hadde han en sverm 28

av fluer som fulgte bevegelsene hans. Han bar en likblek gru i ansiktet. Lille Süha, som Gülşah Melek med sykelig omsorg hadde latt vokse opp i snøhvite klær, hadde gått i gang med en stinkende lek i protest mot den plagsomme renheten som hadde omgitt ham helt fra han ble født. Det var som om han med vilje ga blaffen i Gülşah Meleks angst for hepatitt, tuberkulose og stivkrampe. Jeg dro gutten bort fra søppeldynga og spurte ham hva han drev med. «Jeg bygger hus,» mumlet han. «Til hvem da?» spurte jeg. Han svarte ikke. «Hvor er moren din, Süha?» Han pekte mot markedsplassen i det fjerne, hvor det vrimlet av folk. Han var tilsølt av bek helt opp til strupen. Han stirret på meg med store øyne for å finne ut om jeg kom til å forråde ham. Han var altså klar over hvor skitten han var. Det fineste med å være barn her på øya er at ingen bekymrer seg for at man skal forsvinne eller bli påkjørt av en bil. Dovenheten her ute er også en betryggende langsomhet. Inntil den dagen hadde intet barn latt seg lokke til søppeldynga ved verftet. Jeg tok tak rundt livet til Süha og bar ham gjennom bakgatene og hjem til oss. Han gjorde ingen motstand mot å bli kledt splitter naken. Jeg tok ham mellom beina mine og vasket ham i en hel time. Mens jeg skrubbet de beksvarte knærne hans med parafin, grep han med et barns grenseløse nysgjerrighet tak i det venstre brystet mitt. «Så små de er,» sa han … Brystene mine verket mye på den tiden. Den lynende smerten fikk meg til å klaske til hodet hans. Han fniste søtt. Så stakk han den oppblåste magen sin godt ut i et forsøk på å etterligne den enorme barmen til moren. Da fikk jeg øye på føflekken på høyre side av magen hans, som lignet på en nellikspiker. «Vet du hva dette er, Süha?» «Hva da?» sa han og kikket interessert på stedet jeg berørte med fingeren min. «Dette er føflekken din. Et fødselsmerke.» «Har jeg født den?» spurte han forfjamset. «Nei, nei … Det er bare det man kaller den, føflekk.» Han begynte å klø på føflekken, han var åpenbart i stuss. 29

Jeg tok tak rundt skuldrene hans og trakk ham inntil meg. Mens jeg strøk tilbake det våte håret som hadde klistret seg til pannen hans, sa jeg: «Du må aldri finne på å vise føflekken din til noen, Süha.» Han så rart på den svarte flekken som hadde tittet frem på magen hans. Jeg var ikke klar over at jeg hadde gitt den fire år gamle gutten, som var intetanende om identitetsmerker som underskrifter, emblemer og monogrammer, et umulig råd. Men det var til en viss grad også et råd til meg selv. Süha stod med armene hengende ned langs siden, fjern i blikket og sliten av å gruble. Jeg begynte å vaske vekk såpeskummet som hadde havnet inni ørene hans. Jeg tørket ham hardere enn nødvendig akkurat slik jeg hadde vasket ham hardere enn nødvendig. Inni meg våknet det en skjult voldsomhet som stod i fare for å gjøre meg uforsiktig, den blandet seg med ømhet, og jeg plaget gutten med tilfeldige klask og stjålne klyp. Med samme lidenskap som gir en lyst til å rive filledukken sin i stykker … Süha tok på sin side ikke blikket av brystene mine, som i det siste hadde blitt fyldigere. Han sammenlignet meg med moren sin. «Hvor gammel er du?» spurte han meg på et tidspunkt. «Tolv,» glapp det ut av munnen min. «Jeg er i mitt trettende år, men jeg er tolv … Egentlig kunne jeg si tretten også.» Han bøyde seg frem mot ansiktet mitt med et bredt smil og sa: «Samme her, jeg er også tolv år.» Jeg klemte ham tett, tett inntil meg. Innvendig kjente jeg både frykt og en overveldende ømhet. Selv om jeg ikke ante at jeg en fuktig septembermorgen mange år senere skulle finne liket av Süha på Kafé Eik, tok jeg avskjed med ham der og da, grepet av en uhyggelig forutanelse. Jeg forstår fremdeles ikke den smerten som strømmet gjennom meg fra den våte kroppen hans mens jeg klemte ham. Den kom enten av å ikke være født eller av det fremmede ved å være født av en blekksprut.

druerøveren

Med unntak av et par skjellsettende hendelser forløp barndommen min i en horisontal linje med en betraktende, rytmisk langsomhet. I likhet med jentene i alle de andre husene på øya, tilbrakte jeg mesteparten av tiden med å løpe ærend, luke ugress, plukke druer og være sendebud. Jeg kunne ha vært hvem som helst av de solbrente ungene som sprang barbeint rundt på torget. Jeg var den vesle jenta som hver kveld vasket vekk de hårete såperestene som festet seg i den fuktige utslagsvasken, før farens barberforretning stengte. Et flatbrystet ikon med træler etter kosten i høyre håndflate og fingre som var skrukkete av hele tiden å være i vann. De horisontale linjene som begynte med de lave trehusenes trappetrinn og fortsatte med de brosteinsbelagte gatene, rekkene med vinranker og de bølgende sandlinjene på stranden, løp også parallelt med en annen strek, som et skalldyr bevegde seg langs helt nede på havbunnen. I tomrommene som strakte seg mellom disse parallellene, som burde ha delt barndommen min inn i en tydelig regelmessighet, døde den i stedet hen i en primitiv monotoni. Jeg var like fremmed for tekstens linjer som jeg var for linjene i jordskorpen. Jeg kunne ikke fordra bokstaver. Med en gang jeg begynte å lese en setning, stakk streker og cediller i øynene mine, de gled over i hverandre, og nye ord satte viltert i gang med å formere seg. Jeg klarte overhodet ikke å kontrollere ordene. Måne ble nåde, for eksempel, serviett 31

versiett, og trikk drikk … Jeg fikk ikke til å skrive skikkelig heller. Jeg klarte ikke å styre hånden min så den formet det ordet jeg hadde i tankene. Den store likheten mellom p og b gjorde det umulig for meg å skille klart mellom park og bark. Først etter lang tid oppdaget jeg at årsaken til den stygge håndskriften min, full av feil, var at jeg ikke klarte å forbinde bokstavene med lyder. På skolen satt jeg med ører og øyne på stilk for å holde skavanken min skjult for alle. Alt jeg lærte, lærte jeg takket være ørene og øynene mine. Hver gang jeg leste en bok, særlig hvis det var en roman, var jeg hjelpeløs overfor de mange utenlandske navnene som jeg ikke greide å uttale. Tekstlinjene fløt sammen, miljøene kom aldri på plass, og karakterene snakket med en syntaks jeg ikke forsto det dugg av. Allerede etter å ha lest en side ble jeg kastet ut av boken med et merkelig ubehag. Min største hemmelighet i livet var at jeg ikke likte å skrive eller noe som var skrevet. Med unntak av dette – og kirsebærsteinen jeg gikk rundt med i munnen en hel sommer, og hvor glad jeg var i onkelen min – holdt jeg ingenting skjult. Onkelen min, Mercan Karaca, var fisker. En heller stygg mann, undersetsig og med hodet innsunket mellom skuldrene. Jeg så ham ikke svømme en eneste gang. Fra sin båts gyngende kontinent trosset han havet med en bisk humor typisk for fastlandsmennesker. Han fikk meg til å tenke på øya som en gigantisk båt. Jeg tror det eneste jeg lærte av ham, var tålmodighet. Den hadde preget hele hans liv. Å tie tålmodig, sove tålmodig, vente tålmodig på en tunfisk … Han pleide å sove i kjelleretasjen i det treetasjes greske huset vårt, i det vindusløse spiskammeret like ved siden av vinkjelleren. Så snart han falt i søvn, begynte havlukten som hang over ham, å sive opp trappen. Det var som om han holdt svetten sin inni seg som en smerte, men mistet kontrollen over den når han sov. Han omfavnet meg aldri og bredte aldri dynen over meg. Han tok meg aldri med ut på havet for å lære meg å fiske. 32

Men han sa navnet mitt på en måte som overbeviste meg om at jeg ikke kunne overleve uten det. Det var som om han kalte på meg fra en annen verden. I Mercan Karacas strupehode fikk navnet mitt en forlokkende klang og lukket seg silkemykt over meg. Onkels stemme fylte avstanden mellom oss fullstendig og skapte et land som bare han og jeg visste om. Hver gang jeg hørte ham si navnet mitt, ble jeg hel, og jeg så med beundring på munnen som den vakre stemmen strømmet ut av. Da jeg mistet onkel, bleknet både havet og navnet mitt. Fra da av skulle jeg være skinnmager og, verst av alt, så lidenskapsløs at jeg ble usynlig. Jeg var fjorten. Far kom hjem på morgenkvisten med en giftig eim av salt over seg, han satte seg i sofaen, drakk en slurk vann, svelget og sa at onkel hadde druknet. Jeg la med en gang på sprang langt av gårde, løp opp til haugene dekket av tistler og skrek så høyt jeg kunne. En dyp skyldfølelse overtok plassen til ensomheten i onkels stemme. Jeg var overbevist om at han hadde dødd fordi jeg var så glad i ham. Mor gråt i skjul i dagevis, men aldri så vi så det. Med tårene visket hun gradvis ut sitt eget ansikt. Når vi forsiktig dyttet døren opp på gløtt, var det første som fanget blikket vårt, en indigofarge. Hun hadde verken noen nese eller leppebue lenger. Alle ansiktsuttrykkene hennes, og alle linjene som ga liv til disse uttrykkene, var tilslørt av en blodskutt sorg. Når vi så på henne, så vi ikke lenger mor, men kroppen til en ung mann som var i ferd med å råtne i havets vannskorpe. Mor var hele tiden taus; hun holdt seg på avstand, på lang avstand. Hun gikk klistret inntil veggene, og så snart hun var ferdig med gjøremålene sine, la hun ut på lange spaserturer. Huset vårt ble mer nakent for hver dag som gikk. Det var som om mor hadde tegnet en jezidisk sirkel rundt seg selv og med vilje holdt far og meg på utsiden. For hver dag som gikk, ble sirkelens diameter trangere, og til slutt fikk ikke engang mor plass inni den lenger. En morgen noen uker senere stod hun opp og ga meg brød med smør, slik hun pleide. Plutselig oppdaget jeg at hun holdt 33

en blygrå koffert i hånden. Fôret var opprevet og mønsteret blekt av støv. Hun puttet noen få klesplagg inn i den. Ett reiseantrekk, én hverdagskjole og én nattkjole … Som om hun bare hadde én eneste dag igjen å leve. Så tok hun på seg sandalene sine og dro. Jeg klamret meg til det øyeblikket, til det korte tidsrommet hvor mors føtter gled inn i sandalene. Ungpikekroppen min, som var i ferd med å forandre seg til et dyr med skinnende pels som jeg ikke kjente, stivnet til den dagen mor forlot oss. Jeg dvelte ved de små øyeblikkene for å forsinke at jeg ble forlatt. En oppsprukket hæl, et merkelig svisj, fottrinnene som først bevegde seg over tregulvet, så forsvant over steinen; mor dro. Hun travet mot kaia med lange skritt. Jeg fulgte etter henne helt frem til fergen, med en katts nysgjerrighet. Jeg følte ikke noe særlig annet enn at jeg vaklet. Men den natten, da far kom hjem med sin vanlige ustøe gange og fikk høre at mor hadde reist, plantet han blikket sitt i meg med et uttrykk jeg aldri før hadde sett, og åpnet et stort tomrom midt i ansiktet mitt. Det tomrommet var meg. Den dagen fornemmet jeg at det lille som fantes mellom far og meg, var en strøm av følelser som bare var knyttet til mor. Det var da jeg begynte å bli en fremmed på øya. Like etter at mor dro sin vei. Den dagen stoppet jeg opp. Jeg stod så stille at jeg kunne fortelle etter tur og i århundrer om hvordan en stein på stranden ble mer og mer avrundet for hver bølge, om den glitrende bevegelsen til sand som var i ferd med å bli til glass, og om hvordan treverket forandret seg av seg selv. De spisse skuldrene mine ble aldri avrundet, men lutet seg fremover. Kneskålene mine passet ikke inn i leddene, og håret mitt falt hele tiden ned foran øynene mine. Det handlet på et vis om å ikke bli voksen. Samtidig kunne jeg dag for dag lese av regresjonen i kroppen min at tiden gikk. Av den klossete gangen og lutende holdningen min, av de tilfeldige bevegelsene til hendene mine, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av … Alt dette, denne androgyne fremtoningen som verken minnet om en gammel kones eller en ung jentes, skyldtes fraværet av kvinnelighet. Det var dette som 34

var igjen av meg uten mor. Jeg var altfor ung til å bli forlatt av en årsak jeg ikke kjente til. Selv om jeg plutselig var blitt morløs, bar jeg i det minste på visse likhetstrekk med far som trøstet meg. Min høyre side var prikk lik hans. Straks jeg snudde høyre side av ansiktet mitt mot speilet, trådte det beinete ansiktet hans, skygget til av harde konturer, frem foran meg. På den andre siden min lå derimot bare et eneste stort spørsmålstegn. Det begynte ved tinningen og snodde seg nedover mot kinnbeina, det sperret opp blikket mitt og understreket enhver forbauselse, bebreidelse og stolthet med et ekstra tydelig uttrykk. Men min høyre side var fars opp av dage. Den bar et blikk uten noe spørsmål, uten noen forundring, som dessuten var altfor vant til verden. Det høyre øyet stirret på meg som for å irettesette umodenheten min. Halsen min lutet seg instinktivt mot høyre, som om den var sliten av å bære på en sur gamlings mårøyne. Jeg var veldig utslitt av å se på far. Etter at mor dro, forlot ikke far huset på førti dager, som om han stengte seg inne i en sørgehule. Kanskje for å møte mor på en renset måte dersom hun kom tilbake. Han spiste så lite han kunne, og drakk bare så vidt nok vann til å holde seg i live. Årsaken var at han ikke var modig nok til å piske seg selv. Han hadde ikke noen forklaring på onkels uventede forsvinning og mors plutselige avreise og lyktes heller ikke med å se tilstrekkelig forbauset ut, så han tok ikke et skritt utenfor døren. De første dagene ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Den eneste metoden jeg kjente til for å riste av meg menneskene som flokket seg rundt meg så snart jeg viste meg på gaten, var å bli den kalde taushetens mester. I løpet av kort tid ble hele huset dekket av støv, spiskammeret invadert av sommerfugler og klesskapene inntatt av møll. Vindusrutene ble så skitne at det ikke lenger sivet inn noe lys. Plutselig oppdaget jeg at det ikke var noen lyd i den store stua, hvor edderkoppene spant det ene nettet etter det andre. Jeg greide ikke å høre jordklodens vibrasjon, den 35

uendelige C-en. Hjemme hos oss var vi ikke lenger på jordens overflate. Vi hadde havnet på en annen øy, som hadde revet seg løs fra øya vi tidligere hadde bodd på. Det var en skremmende øy, omgitt av forsømte vegger på alle kanter og patruljert av mus. Nå og da gikk vi en tur til torget og ble menneskelige igjen, før vi knakk sammen under vekten av de endeløse spørsmålene og vendte hjem. Da disse førti dagene var over, gikk faren min, Kutsi Karaca, innom postkontoret nesten hver eneste dag for å se om det var kommet brev til ham. Men til tross for at han ringte alle slektningene til mor, fant han ikke noe spor etter henne. I flere år troppet han alltid opp foran fergen som brakte med seg passasjerer fra fastlandet tre ganger om dagen, uten å sluntre unna. Han stod midt foran landgangen ved siden av rampen og ventet; uanfektet av bilenes hissige tuting gransket han ansiktet til hver eneste passasjer på jakt etter konen sin, uten å rikke seg en tomme fra der han stod. Dette gjorde han år etter år. Han lot ikke øya få glemme at han var blitt forlatt. Da all ventingen til slutt fikk ham til å gi opp håpet, gjenåpnet han ikke barberforretningen sin. I stedet stod han opp før det grydde av dag og bega seg ut av byen, og etter en times strevsom gåtur kom han frem til vingården vår, som lå på nordsiden av øya. Der tilbrakte han hele dagen med å kappe tørre grener av vinrankene og hakke opp jorden rundt røttene slik at luften slapp til, og når han ble sliten, tok han seg en dupp i det falleferdige huset. Om kvelden dro han hjemover full av risp etter grenene, dekket av støv og nesten gal av tørste. Så snart han kom inn i huset, kastet han seg over vinen som belønning for dagens slit. Han drakk ikke, han bet. Som for å forbanne vinmarken han hadde arbeidet så hardt for hele dagen. Etter hvert som han drakk, ble han langsommere og roligere. Han vasket seg på hendene og i ansiktet og dro til vinstua med sinktaket, som lå ved verftet på marinaen. Det var det. Ikke en setning, ikke en tilnærming. Han ga meg aldri det som tilfalt meg av følelsene i hjertet sitt, som hard36

net som stål. I løpet av de siste femten årene prøvde han seg på denne førtidagers fasten et par ganger til, men han ble aldri befridd fra lengselen som fylte brystet hans og sinnet som gnagde inni ham. Han falt mer sammen dag for dag. Aldringen hans var like rask som stagnasjonen min var absolutt. Håret hans ble kritthvitt. Det ene øyet hans begynte å fordunkles. Nesen hans hadde vokst seg på størrelse med en knyttneve av all vindrikkingen og var full av store porer. Noen ganger innbilte jeg meg at han bar et levende vesen midt i ansiktet. En stor skapning som nærte seg av fars blod … Kan en nese snakke? Jeg forestilte meg at jeg ville få høre setninger fulle av eder og forbannelser dersom jeg hørte etter. Tre år etter at jeg gikk ut fra gymnaset, begynte jeg som ansatt ved Folkebiblioteket, som ingen noen gang åpnet døren til. Der var jeg gudskjelov alene. Det gjorde at jeg oftere hørte lyden av universets grunntone. Jeg fikk i det minste dager ute av huset hvor jeg kunne være for meg selv. Tidlig hver morgen søkte jeg tilflukt på biblioteket, og på vei hjem fra jobb hentet jeg far fra vinstua. Iblant nektet han plent å dra og skjelte meg ut helt til han ble kvitt meg. Da satte jeg meg på en benk i parken og ventet langt inn i de små timer på at han skulle sovne. Det var nær sagt ingenting som bandt Kutsi Karaca og meg sammen, men det var noe. Dette ytterst lille bestod av våre forpliktelser overfor hverandre og det faktum at vi var livredde for hverandre. Jeg tålte ikke det glassaktige blikket hans, og han tålte ikke hvordan jeg minnet ham om mor. Ansiktsfargen min, som grånet for hvert pust av den stinkende ånden til denne drikkfeldige mannen, bar enda mer enn mors fravær preg av fars forbannelse. Hendene mine, knærne mine og magen min, alle mine likhetstrekk med mor, føltes ikke bare tilfeldige, de fremhevet også mannen i meg. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg iblant ønsket ham død så fort som mulig. Men det var ikke fordi jeg var lei av å se 37

på drukkenskapen hans. Selv om jeg hadde fått nok av hver kveld å slepe ham til sengs, rense de verkende sårene som åpnet seg på ryggen hans, og tørke opp spyet som kvelte natten med sin sure stank, kan jeg ikke legge skjul på at jeg fant en djevelsk nytelse i alt dette. Å betrakte ham råtne i skitten i alles påsyn ga meg sinnsro. Hvor rart det enn høres ut, var vemmelsen den eneste følelsen som tillot meg å forstå naturen og forråtnelsen som lå gjemt inne i kroppen. Ja, jeg kjente en stor respekt for den kampen for overlevelse som gjemte seg bak jamringen, brølingen og den kvelende hosten. Jeg ventet tålmodig på at far skulle snakke. Jeg ga aldri opp håpet om å få høre min virkelige historie komme ut av den vinstenkte munnen hans. Hva skjedde med onkel, hvorfor dro mor? Hvem stammet vi fra, hvorfor var vi helt alene og slektsløse blant grekerne, kurderne, turistene og sigøynerne her på denne øya? Han fortalte ingenting. Han stirret bare på pannen min med de blodskutte øynene sine og ga fra seg en uforståelig mumling, det var alt. Når han så sluknet og begynte å snorke, måtte jeg holde meg tilbake for ikke å dekke ansiktet hans med en pute og kvele ham. I morgen, sa jeg til meg selv. I morgen skal denne druerøveren fortelle alt!