bestandig den samme, fordi alle mennesker ble utstyrt med den samme engstelsesbagasjen mens vi var under produksjon i våre mødres liv. Og det gjelder ikke bare oss mennesker: Hvis du fører hånden din over et petriglass med et rumpetroll, vil du se at rumpetrollet krymper seg under skyggen av den. Det rumpetrollet kan ikke skrive dikt, det kan ikke synge, det vil aldri kjenne på kjærlighet eller sjalusi eller triumf, og det har en hjerne på størrelse med et punktum, men det er faen meg redd for det ukjente allikevel. Vel, det er jeg også. Det er vi alle. Og det står det ikke noe særlig respekt av. Skjønner du hva jeg mener? Du får ikke noe ekstra kred av å være redd for det ukjente, det er det jeg mener. Frykt er et dypt og urgammelt instinkt, eller med andre ord et evolusjonsmessig livsviktig et … men det gjør det ikke noe smartere av den grunn. Gjennom hele mitt unge og nervøse liv var jeg fiksert på frykten min, som om den skulle vært det mest interessante ved meg, mens den faktisk var det mest ordinære. Når sant skal sies, var den frykten antagelig det eneste ved meg som var 100 % ordinært. Jeg hadde en kreativitet i meg som var unik; jeg hadde en personlighet i meg som var unik; jeg hadde drømmer og perspektiver og ambisjoner i meg som var unike. Men frykten min var ikke unik overhodet. Den var ingen sjelden, håndlaget gjenstand; den var ikke annet enn en masseprodusert ting, til salgs på hyllene i en helt alminnelig kiosk. Og det var altså det utgangspunktet jeg ønsket å bygge hele identiteten min på? Det kjedeligste instinktet jeg hadde? Panikkrefleksen i mitt enfoldigste, indre rumpetroll? Nei.
20