Dyreriket

Dyreriket

Jean-Baptiste Del Amo

Dyreriket Oversatt av Gøril Eldøen

Jean-Baptiste Del Amo Originalens tittel: Règne animal Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen, medlem av Norsk Oversetterforening © Éditions Gallimard, Paris, 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Vers på side 115 er fra «Sonett til savnet» i Ta denne rose av Pierre de Ronsard og Joachim du Bellay, gjendiktet av Annie Riis, Tiden Norsk Forlag, 1993.

ISBN 978-82-02-68964-3 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Michel Vanden Eeckhoudt / Agence VU’ Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sébastien, til mine foreldre og min søster

Innhold

Denne elendige jorden

(1898–1914) . . . . . . . . . . .

9

(1914–1917) . . . . . . . . . . . . . . .

95

Flokken (1981) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183

Sammenbruddet (1981) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

271

Post tenebras lux

denne elendige jorden

(1898–1914)

Fra de første vårkveldene til de siste milde høststundene pleier han å sitte på den naglebeslåtte og markstukne lille trebenken med sviktende sete som står under vinduet, der rammen får et lite skyggeteater til å tre frem på steinveggen og ut i mørket. Inne i huset står en oljelampe og flakker på eikebordet, og den evige ilden i grua sender skyggen av den travle kona hans over de salpeterflekkete veggene, slynger den plutselig opp mot bjelkene eller bryter den av i et hjørne, og dette vaklende, gule lyset blåser rommet opp før det stikker hull på mørket ute på tunet, slik at faren ser fordreid ut der han sitter urørlig og mørk i noe som ligner et motlys. Uansett årstid innventer han natten på denne trebenken, den samme trebenken som han så sin far sitte på før ham, der beina er mosegrodde og medtatte av tiden og holder på å synke sammen. Når han har satt seg, rekker knærne hans kvartveis opp over magen og det er strevsomt å reise seg igjen, men det har aldri falt ham inn å bytte den ut, selv om det ikke skulle være mer igjen av den enn en plankestubb på bakken. Han mener at ting så lenge som mulig bør forbli slik han alltid har kjent dem, slik andre før ham har ment at de skal være, eller slik de er blitt av å være i bruk.

Når han kommer hjem fra jordene, tar han av seg på beina mens han støtter seg til dørkarmen, fjerner omhyggelig skitten fra skoene og stanser på terskelen inn til rommet, der 11

han blir stående og snuse inn den fuktige luften, pusten fra dyrene, de motbydelige dunstene av ragu og suppe som dugger til vinduene, slik han som barn pleide å stå og vente på at moren skulle vinke ham til bords, eller at faren skulle komme inn etter ham og skynde på ham med en dytt i skulderen. Den lange, magre kroppen hans er krumbøyd og har en uvanlig vinkel ved nakkeroten. Halsen, som er så brunbarket at den ikke engang blekner om vinteren, er omsluttet av et garvet, møkkete skinn og ser brukket ut. Den første brystvirvelen stikker ut mellom skuldrene som en knoklete cyste. Han tar av seg den formløse hatten og blotter issen som allerede er skallet og flekket av sol, holder den i hendene en stund, prøver kanskje å komme på hva det var han skulle gjøre nå, eller kanskje venter han ennå på klarsignal fra denne moren som for lengst er død, svelget og fordøyd av jorden. Da det eneste som møter ham er konas innbitte taushet, bestemmer han seg til slutt for å gå inn, fulgt av sin egen stank og stanken fra dyrene, og åpner døren til skapsengen. Her setter han seg på madrasskanten eller støtter seg til den utskårne treplaten mens han mellom to hostekuler knepper opp den klebrige skjorten. Mot slutten av dagen er det ikke kroppens vekt han ikke lenger orker å bære, for sykdommen har møysommelig tært vekk både fett og kjøtt, men simpelthen kroppens vertikalitet, og det er som om han når som helst kan segne om, falle som et blad og flagre gjennom den innestengte luften i rommet, fra høyre til venstre og fra venstre til høyre, før han ganske enkelt lander på gulvet eller glir inn under sengen.

I jerngryten på grua er vannet blitt varmt, og stammoren rekker Éléonore kannen med kaldt vann. Jenta går med langsomme skritt, redd for at vannet skal renne over kanten, for enda så oppmerksom hun er, drypper det på hendene og armene, og de oppbrettede ermene på skjorteblusen blir våte mens hun høytidelig beveger seg mot faren.

Hun kjenner nakken sitre under det misbilligende blikket fra stammoren, som er i hælene på henne og truer med å tømme fatet med kokende vann over henne hvis hun ikke 12

får fart på seg. Faren sitter som en stor fugl i halvmørket med albuene plantet på knærne og armene hengende ned foran seg mens han stirrer tomt på kvisthullene i skapet eller på den tente veken på toalettbordet som kjemper mot dunkelheten. Slik den blir reflektert i det ovale speilet som er spikret fast til veggen, gir veken et fordreid og så vidt synbart bilde av rommet. Gjennom en åpning som er laget i livhøyde på den leirklinte veggen, stikker to drøvtyggende kyr hodet inn. Heten fra de urørlige kroppene deres og ekskrementene som slippes ut av dem, holder menneskene varme.

De små scenene menneskene spiller ut i skjæret fra flammen i grua, gjenspeiles i kyrnes blålige iriser. Ved synet av kona og datteren er det som om faren trekkes ut av vage drømmerier og bringes tilbake til denne svakelige, åresprengte kroppen som er hans. Motstrebende samler han krefter til å bevege seg på nytt. Han kreker seg opp av det vonde leiet, retter ut den gustne ryggen og en overkropp full av grå hår som er fanget i furene mellom ribbein og kragebein som raigresset i kornåkeren. Magen er innfallen, gulaktig i skinnet fra stearinlyset. Han lar armene med de trælete albuene hvile og trekker av og til på smilebåndet.

Stammoren heller det varme vannet over i vaskevannsfatet på toalettbordet. Hun tar kannen ut av hendene på Éléonore og setter den på den lille hylla før hun går tilbake til kjøkkenet uten å kaste så mye som et blikk på faren, vil ikke se på mannen med den nakne, radmagre overkroppen, like uttæret som Kristus-figuren som er spikret opp på innerveggen ved fotenden av sengen. Der han henger på korset, våker han over søvnen hennes og viser seg for henne i sene, søvndrukne bønner, så vidt synlig i skinnet fra en månestråle eller fra den blafrende stumpen av et talglys som siver inn gjennom den smale glipen i skapsengdøren, et fastspikret, livløst bilde av faren som ligger og slumrer ved siden av henne, og som hun sørger for å holde avstand til fordi hun ikke lenger holder ut nattesvetten hans, de spisse knoklene, den hivende pusten. Men noen ganger tenker hun at hun ved å vende ryggen til denne mannen som giftet seg med 13

henne og gjorde henne svanger, svikter sin tro og vender seg fra Sønnen og fra Gud selv. Da får skyldfølelsen henne til å snu seg mot ham, ektemannen, med et raskt blikk, en brysk, motvillig gest som skal vise medynk, og hun står opp for å tømme fatet med blodblandet slim som han hoster opp natten lang, lage grøtomslag med sennepsfrø eller brygge urtete med timian, honning og sprit som han drikker i små slurker mens han sitter ved hodegjerdet, støttet opp av putene, nesten rørt av omtanken og påpasselig med ikke å drikke for raskt for å vise henne sin takknemlighet, som om han nøt dette bitre, gagnløse oppkoket, mens hun tripper utålmodig ved siden av ham. For bildet av faren på korset er allerede svekket, og dermed også skyldfølelsen, så nå vil hun komme seg i seng igjen så fort som mulig og forsvinne inn i søvnen. Hun snur seg vekk, med en kopp eller et fat i hånden, og murrer så lavt at han tror ordene hennes er en klagesang over hans sykelige natur, over den kroniske lidelsen som har tært på lungene hans i snart ti år og forvandlet den en gang så staute mannen til denne hengslete og medtatte skikkelsen som hører hjemme på sanatorium, og over hennes egen uflaks eller den harde skjebnen hun kjemper mot, hun som allerede har tatt seg av en vanfør mor og fulgt begge sine foreldre til graven.

Når faren bøyer seg over det rykende fatet, fyller hendene med vann og fører dem opp mot ansiktet, holder Éléonore seg litt i bakgrunnen, vàr for hver eneste bevegelse i dette ritualet, som utføres hver kveld i samme rekkefølge, samme rytme, i lysringen fra lampen. Hvis stammoren beordrer henne til å sette seg, iakttar hun fra øyekroken farens krumme rygg, rosenkransperlene langs ryggraden, den såpeskummende vaskekluten han fører over huden og de ømme musklene, bevegelsene hans når han tar på seg en ren skjorte. Med naturlig, skjør eleganse løper fingrene hans over knappene som de lett skjelvende føttene til nattsommerfuglene, dødninghodesvermerne som klekkes ut av pupper i potetåkrene. Så reiser han seg, tar plass ved bordet, og når stammoren også har satt seg, løfter han de 14

foldede hendene med sammenflettede grunnfalanger opp foran ansiktet, og blikket hans forsvinner bak utstikkende fingerledd og svarte negler. Han ber bordbønn med en stemme som er blitt dypere av hosten, og endelig spiser de i en stillhet som kun brytes av lyden av deres egen tygging, bestikket som skraper mot bunnen av tallerkenene, og summingen fra fluene de har gitt opp å vifte vekk fra munnvikene, mens stammoren svelger og svelger for å få ned den lille klumpen som har kilt seg fast i halsen, irritasjonen over de siklende snøftene og lyden av gnissende jeksler som slipper ut av ektemannens munn.

Av alle kroppsfunksjoner er det særlig inntak av føde stammoren avskyr; hun som heiser opp skjørt og underskjørt, sprer beina og later vannet hvor enn hun måtte befinne seg, ute på et jorde, i rennesteinen i landsbyen eller rett på møkkhaugen som troner midt på tunet, der tisset hennes sildrer over jorden og blander seg med dyrenes, og som når det andre behovet melder seg, så vidt søker ly bak et kratt før hun setter seg på huk og tømmer tarmen. Hun inntar kun ørsmå rasjoner, sparsomme slurker, og svelger dem motstrebende mens hun griner på nesen av vemmelse eller umiddelbar metthet. Andres appetitt byr henne enda mer imot. Hun refser datteren og mannen som har lært å senke blikket når de spiser, og hvis faren ynkelig ber om et glass vin til, minner hun ham – mens hun skotter mistenksomt på datteren – om Noa som drakk seg full og kledde seg naken foran sønnene sine, eller Lot som begikk incest.

Hun kan pålegge seg selv å faste i dager, i uker, og tillater seg bare noen få slurker vann når tørsten martrer henne. Om sommeren bedyrer hun at hun skal spare på føden og ikke spise annet enn bjørnebær og frukt fra hagen. Når hun finner en mark i plommen eller eplet, gransker hun den, viser den frem, og så spiser hun den. Hun synes den smaker av oppofrelse. Hun har skrumpet inn til hun ikke er mer enn et hylster av blodfattig hud festet til knudrete muskler og utstikkende knokler. Den eneste gangen Éléonore ser henne nyte noe, er under nattverden på søndagsmessen, når hun 15

mottar sakramentet ved foten av alteret. Da sutter hun ekstatisk på Kristi legeme, før hun med en hoven mine går tilbake til benken mens hun glor lystent på det lille skrinet der fader Antoine nidkjært oppbevarer hostien. På vei ut av kirken stanser hun på plassen utenfor, liksom keiserlig, mens folk står og skravler omkring henne, som om hun må vekke seg selv opp av en dagdrøm der nattverden, mottatt av alle, men egentlig bare av henne, tillegger henne en særegen betydning og skiller henne fra den gemene hop av landsbyfolk. Hun smekker litt med tungen for å løsne de siste smulene av alterbrød fra ganen, før hun trekker datteren med seg etter armen og tar fatt på hjemveien over åsene uten å ha ytret et ord til noen, mens faren, for å nyte de få timene av frihet hun bevilger ham, går på kafeene og drikker sammen med andre menn. En gang i året føler hun behov for en pilegrimsferd til Cahuzac i Gimoès, der hun ber til Den salige jomfru Maria av de syv sorger, Beata Maria Virgo Perdolens, hvis statue, oppdaget av en bonde i middelalderen, sies å utføre mirakler, og som hun kjenner en hemmelig forbindelse til. Men når unge menn banker på døren hennes i adventstiden for å synge Aguillonné-sangen som gir løfter om lykke og helbred, vil hun helst ikke åpne og beklager seg over å måtte sløse bort brennevin eller noen egg som gjenytelse. Hun alene vet hva som skiller tro fra overtro. På markedet hender det hun går forbi spåkvinner; også da trekker hun datteren med seg, ja, rykker nesten skulderen hennes ut av ledd, samtidig som hun over sin egen skulder sender sannsigersken et blikk fylt av misunnelse, sinne og lengsel.

Så snart måltidet er over, skyver faren stolen bakover og reiser seg med et dypt sukk, tar atter på seg ullfrakken og setter seg endelig på trebenken der han stopper og tenner snadden, og snart kaster glørne et rødlig skjær over den skarpe neseryggen og øyehulenes mørke fordypning. Da kommer Éléonore ut til ham med gløgg som dufter godt av nellik, et glass brennevin eller vin fra Armagnac, setter seg ved siden av ham på den naglebeslåtte og markstukne lille trebenken og trekker inn den beske dunsten av tobakk der 16

den stiger opp i skumringen eller bekmørket og blander seg med luktene fra jorder som er oppbløtte av regn eller, om kvelden etter en het dag, gir fra seg en eim av brunsvidde kløfter og kratt. I det fjerne vandrer en saueflokk med ringlende bjeller gjennom skumringen. Stammoren blir sittende ved grua og spinne lin på en tein. Faren er taus, men han godtar Éléonores spede, milde nærvær, armen som streifer hans. Hun prøver å være like samlet som ham, å sitte som ham og betrakte mørket og roen på tunet, den rødfiolette og dypblå himmelkulissen bak den allerede svarte linjen av mønestein på taket av uthusene, kronene på de store eikene og kastanjetrærne og etter hvert den dempede lyden av dyr som slumrer bak dørene til hønsehuset eller i båsene, grisen som grynter i grisefjøset, hønene som klukker. På svale sensommerkvelder, når den skyfrie himmelen danner en majestetisk, stjernebestrødd kuppel, kan hun fryse litt og stikker føttene under den bankende flanken til hunden som ligger foran dem, før hun kryper inntil faren, som noen ganger løfter armen så hun kan begrave hodet i armhulen hans.

Denne kroppen er henne fremmed, i likhet med mennesket den legemliggjør, denne tause og skrøpelige faren som hun ikke har utvekslet mer enn hundre ord med siden hun kom til verden, denne stakkarslige bonden som arbeider seg i hjel eller bruker arbeidet til å fremskynde sitt endelikt, som om han bare vil bli ferdig med det, men først etter skuronna, såinga, pløyinga, etter … Stammoren trekker på skuldrene, sukker. «Vi får nå se», «om Gud vil», «måtte Herren høre deg og ha miskunn med oss», sier hun. Hun frykter at han skal bukke under før det-eller-det er gjort, for hva skal hun gjøre da, morløs og farløs som hun er, med et barn å fø på? Hun snakker også om sitt strev med å avle barn og hvilken ulykke det var å lykkes for sent, i en alder av tjueåtte år, allerede gammel. Og så ble det ikke engang en sønn, en som fra tidlig ungdom ville vært til støtte for faren, denne tapre og halsstarrige mannen som likevel er blottet for ærgjerrighet og ikke vil etterlate seg annet enn et stykke skrinn jord, enda en av disse familiegårdene som kaster så 17

lite av seg. En gang eide mannens familie en vingård, men vinlusas herjinger på vinmarkene skånte ikke deres få mål med oppstykket og steinete jord, og forfaren, farens far, gikk bort like etter, brått og uten et ord. Han falt simpelthen død om ved siden av kua si, som ble funnet beitende i grøfta hun hadde trukket med seg plogen til, mens han lå død der mellom jordryggene, tørr og innskrumpet som en vissen vinstokk. Ingenting, eller så godt som ingenting, ser ut til å ha overlevd landbrukskrisa og fallet i kornprisene.

Stadig mer land ligger brakk, og de unge drar fra bygda.

Jentene søker arbeid som barnepike eller hushjelp for velstående familier i byen, mens guttene tjener bedre på å leie ut arbeidskraften sin til steinbrudd og byggeplasser, sterke som de er etter strevet på jordene. Noen ganger sier hun at snart er det bare dem igjen på dette ugjestmilde bondelandet, der de innbitt hakker løs på en gjenstridig jord som saktens kommer til å ta knekken på dem til slutt. Éléonore blir sittende urørlig, sammenkrøpet i lukten fra faren, pusten hans, ånden som stinker av tobakk, kamfer og medisinene han inhalerer fra et stenket lommetørkle han går med dagen lang, stukket inn i ermet. Hun kjenner hvordan de harde ribbeina svulmer opp under skjortestoffet når han tar et dypt åndedrag eller får et hosteanfall og spytter ut slimklyser på bakken. Jenta synker litt sammen, dupper av. En etter en forsvinner steinbygningene på gården, og deretter bakken under dem, og bare hun selv, faren og den usynlige fuglehunden ved føttene deres blir igjen i nattemørket som nå er tett, vannaktig, og trenger inn i nesen hennes, fyller lungene. Bare de, svevende i en hieratisk romtid der insektenes og rovfuglenes sang synes å stamme fra eldgamle, forgangne tider, som skinnet fra de for lengst døde stjernene over dem. Etter en stund, så snart pipa slukner, mønstrer faren sine siste krefter for å løfte seg selv og Éléonore, som straks legger beina om livet og armene om halsen på ham, mens haken hviler bakpå skulderen hans.

Han legger henne ned i den kistelignende lille sengen som 18

står inntil foreldrenes. Han brer så varsomt om henne at hun aldri husker at hun kom inn i huset igjen, og når hun våkner neste dag, er hun ikke sikker på om hun virkelig har delt disse stundene med ham.

Stammoren, en mager kvinne med rødflammet nakke og driftige hender, vier ikke datteren noen overflødig oppmerksomhet. Hun nøyer seg med å lære henne opp, overbringe henne kunnskapen om de daglige gjøremålene som tilfaller deres kjønn, og jenta lærer tidlig å følge moren i alle hennes arbeidsoppgaver, å etterligne bevegelser og positurer. Allerede som femåring står hun rak og streng som en bondekone, med beina godt plantet på bakken og knyttede never mot de smale hoftene. Hun banker vasketøy, kjerner smør og henter vann i brønnen eller ved kildene uten forhåpninger om å bli belønnet, verken med takknemlighet eller ømhet. Før Éléonore ble født, gjorde faren stammoren svanger to ganger, men menstruasjonen hennes er skrinn, uregelmessig, og den fortsatte å komme i disse månedene da hun må ha vært gravid, forstår hun i ettertid, enda magen bare så vidt hadde begynt å vokse. Som barn hadde hun kulemage selv om hun var tynn, for organene var spente og oppsvulmede av parasittsykdommene hun fikk av å leke i jorden og i møkkhauger eller av å spise svinekjøtt med tinte, som moren hennes forgjeves prøvde å behandle med uttrekk av hvitløk.

En oktobermorgen da stammoren er alene i grisefjøset og steller med den drektige purka, blir hun meid ned av en smerte så sterk at hun uten engang å få frem et skrik faller på kne midt i bingen, på halmen hun nettopp har strødd ut over gulvet, og som fortsatt virvler opp sitt bleke, duftende støv. Fostervannet strømmer ned over lårene og strømpene hennes. Purka, plaget av egne rier, traver rundt henne mens hun utstøter lange, klagende hyl, og den enorme magen disser der hun løper, spenene er allerede sprengfulle av melk, de svulmende kjønnsleppene halvåpne; og det er her, først 19

på kne og deretter på siden, at stammoren nedkommer, valpende som ei tispe, grisende som ei purke, andpusten, rød i fjeset og med svetteperler i pannen. Hun stikker en hånd inn mellom beina og kjenner på den klebrige massen som river henne opp. Så presser hun fingrene inn i fontanellen, trekker det ufullbårne fosteret ut og slynger det fra seg. Hun griper den blålige navlestrengen det er festet til og drar ut morkaken, som treffer gulvet med et klask. Hun stirrer på den lille kroppen som er dekket av fostertalg; den minner om en gulaktig mark, om koloradobillens grå og gyllenbrune larve som er rykket opp av jorden, vekk fra røttene den lever på. Dagslyset siver inn mellom de løse plankene og streker opp den sure, støvete luften og det dystre halvmørket som stinker av slaktehus, før det rører ved den livløse bylten i halmen. Stammoren reiser seg, kløyvd i to, mens hun holder en hånd under skjørtene, mot underlivets vrengte kjøtt. Skrekkslagen rygger hun bakover, ut av bingen, mens hun passer på å skyve for slåen, og lar purka bli igjen med etterbyrden og frukten av den. En lang stund står hun urørlig og hiver etter pusten, lent mot en av veggene i grisefjøset. Uskarpe, lysende former glir omkring i synsfeltet hennes. Så forlater hun gården og går oppover veien mot Puy-Larroque, stavrer seg frem i et tett duskregn som skyller tinningene og skjørtet, som er brunflekkete av renselsen. Hun krysser landsbytorget uten å ofre noen et blikk.

De som ser henne gå forbi, legger merke til det skitne skjørtet hun holder i neven, det likbleke ansiktet og munnen som hun kniper så hardt sammen at leppene er hvite som et gammelt arr. Det brune håret stikker ut fra skautet og klistrer seg til kinnene og halsen. Hun skyver opp kirkedøren og synker i kne ved foten av korset.

Hun begir seg tilbake til gården i øsende regnvær, holder strikkejakken samlet med knyttede never på flatdelen av brystet og trasker langs grøftene mens kyrne står stille i regnskuren og ser på henne med sitt stoiske blikk. Med hodet trukket ned mellom skuldrene sleper hun de sølete treskoene etter veien mens hun messer en Ave Maria i takt 20

med den gispende pusten og tresålene som støter mot den bløte bakken. På vei over gårdstunet ser hun to mannsskikkelser borte ved inngangen til grisefjøset. Hun stanser brått, lammet av en primitiv frykt. Hjertet hennes, som først stanset opp, hamrer nå helt oppe i halsen. Øsregnet danner striper på den skifergrå himmelen, og det er som om luften er gjennomhullet av millioner av nåler. Skikkelsene, liksom oppløste, flyter ut over fjøsveggens brune masse, i den grad at hun til å begynne med ikke kan se om mennene står vendt mot henne eller med ryggen til. Etter hvert aner hun håndbevegelser, skyer av frostrøyk fra munnene, høye stemmer, også de i blaff. Hun drister seg til å ta et skritt frem, flytte på beinet, men liksom bedøvet eller styrt av en underliggende vilje, før hun skynder seg inn i våningshuset, kler av seg i all hast og kaster strømpene og underskjørtet i grua, der de blir liggende på glørne og hvese som et ormebol før de blusser opp mens de to kyrne står likeglade og ser på. Hun vasker seg med oppvaskvann og tørker seg med en fille som hun legger mellom beina, før hun tar på seg tørre, rene klær.

Hun setter seg på benken ved bordet. Hun ser ut av vinduet, på regnet som høljer ned i gjørma på tunet. Hun ser mannsskikkelsene komme til syne i rammen og kjenner igjen den halte gangen til Albert Brisard, en klumpfotet kar fra egnen som tilbyr sine tjenester fra gård til gård. Hun leer seg ikke mens de kommer nærmere. Hun holder en rosenkrans mot lårene, så hardt at knokene hvitner, og mumler på latin: «… du som tar bort verdens synder, miskunn deg over oss. Du som tar bort verdens synder, hør min bønn. Du som sitter ved Faderens høyre hånd, miskunn deg over oss …»

Da de skyver opp døren, reiser hun seg brått og blir stående stiv og taus ved bordkanten. Et vindkast feier over tunet og inn i rommet, bringer med seg kaldt yr og lukten av mennene, som tar av seg gabardinfrakkene, puster ut og tørker seg i ansiktet.

«Så du er her», sier ektemannen.

De står et øyeblikk helt stille i det fuktige og røykfylte 21

halvmørket før ektemannen ber Brisard ta plass, og de setter seg ved bordet. Hun går bort til skjenken der hun legger rosenkransen fra seg og finner frem flasken med Armagnac og to glass som hun setter foran mennene og fyller til randen. Flaskehalsen klirrer så høyt mot kanten av glassene at hun må støtte underarmen med den andre hånden.

«Hvor har du vært?» spør mannen hennes.

«Jeg gikk til landsbyen», svarer hun.

«Mens purka skulle grise?»

«Jeg hadde strødd halm, men det så ikke ut til at det skulle skje med det første.»

«Hun åt dem, er ikke mer igjen å redde», legger han til.

«Er nok ikke det», sier Brisard og dypper den digre barten i brennevinet.

Mennene tømmer glassene og hun fyller dem igjen, de tømmer dem på ny og hun fyller dem en gang til før hun korker flasken og rydder den på plass i skjenken. Så trekker hun seg unna, setter seg på melkisten.

«Heller ikke den purka di», sier Albert Brisard og blåser opp kinnene i en rap. «Du kan være trygg på at hun kommer til å gjøre det igjen … Like lenge som hun kommer til å grise …. Hun har fått smaken på det nå, så å si … Hun har fått det i blodet. Hvis du skåner henne og får henne bedekket på nytt, og selv om du hindrer henne i å røre ungene, kommer de til å få den samme styggedommen selv, og hunnene kommer til å ete avkommet sitt på samme måte. Det er som en lyte, en skavank … Jeg har sett det med mine egne øyne. Ikke annet å gjøre enn å slakte henne.»

Han nikker, snøfter og tørker nesen med håndbaken, der det blir igjen et skinnende spor av snørr, før han løfter det tomme glasset til leppene og vipper det opp mens han bøyer hodet bakover i håp om å få i seg en siste dråpe sprit.

«Er nok ikke det», sier han.

«Men vi før jo bra på dyra våre», sier ektemannen.

Brisard trekker på skuldrene: «Kan godt hende det er for å veie opp for blodtapet. Eller så er det smerten som gjør at … Best å plukke opp etterbyr22

den og skifte halm så fort den er skitna til. Når ungene har letta mora for råmelk, er det ikke så farlig lenger.»

Så kaster han et blikk over skulderen og reiser seg: «Ser ut til at regnet har gitt seg. Får snakke mer seinere.»

Ektemannen nikker, reiser seg og følger Brisard bort til døråpningen. De ser på mens han tar frakken på, vrir opp bereten så en brun væske spruter ut på den blanke, grå brolegningen på tunet, setter den på hodet og går etter å ha nikket kort til dem. Med en gretten mine tar ektemannen på seg skinnvest og et par naglebeslåtte støvler og går mot grisefjøset. Stammoren lukker døren. Hun ser etter den ennå robuste ryggen til denne mannen som hun må anse som sin, det brede, langsomme ganglaget hans under de mørke skyene som nå driver over himmelen, og så snur hun seg, går bort til sengen, legger seg ned, skjelvende over hele kroppen, og faller straks i søvn.

Allerede samme kveld synes hun hendelsen virker fjern.

Det er bare et vagt minne igjen av den, et inntrykk likt det en drøm kan etterlate seg, og som dukker opp igjen i våken tilstand, bare enda mer utydelig; en diffus følelse som kan blusse opp av en tilfeldig detalj som i seg selv rommer hele drømmen eller minnet om drømmen, en tråd som ryker med en gang hun forsøker å trekke den opp til bevissthetens overflate, og selv om hun en stund minnes en bestemt fysisk tilstand, et bunnløst tomrom, så svinner denne fornemmelsen fra dag til dag helt til alt eller nesten alt ved nedkomsten på gulvet i grisebingen er visket ut. Den ungemyrdende purka er satt på fetekur før slakting, og de får en avlsråne fra en nabogård til å pare seg med den andre purka, som griser tre måneder, tre uker og tre dager senere. For å være på den sikre siden følger de Albert Brisards råd om å stryke et bittert brygg av kolokvint og einerbær over de nyfødte grisene. Hendelsen blir glemt.

Ved hver ukeslutt, etter å ha røykt sin pipe og drukket sitt glass med brennevin eller gløgg på den naglebeslåtte og 23

markstukne lille trebenken mens han ser dagen svinne over de mosegrodde takene på gårdshusene der ringdueparene døser, går mannen inn til ektesengen. I skjæret fra lampen kler han av seg, tar på seg en nattskjorte, glir inn under lakenet, lukker sengedøren og griper etter kroppen til kona som ligger på magen eller på siden og later som hun sover eller bevisstløst avviser ham. Ingenting kan få ham til å tro at hun deltar i paringsakten som følger, snarere at hun, enten hun vil det eller ei, finner seg i de rykkete bevegelsene med hvilke han febrilsk krøller nattskjortene deres, griper de små brystene eller omklamrer skuldrene hennes mens han omsvøpsløst herjer mellom lårene på henne og fører inn et langt, hardt lem som er knudrete som en knokkel eller en slik oksesene som folk pleier å tørke i solen og lage pisker av. Stum og med lukkede øyne hører hun den groteske knirkingen fra skapsengen, der det ser ut som om veggene holder på å falle fra hverandre. Hun kjenner vekten av denne kroppen, kontakten med denne huden som lukter surt av harsk svette, jord og hestepærer, denne utveksten som argt trenger inn i henne, gang på gang, blaffene av stank når han løfter på lakenet og spytter seg i hånden for å fukte det leddormaktige lemmet, ånden fra de råtne tennene når han stønner inn i øret hennes og gnir den myke barten mot kinnet hennes før han i en siste krampetrekning som kunne ha vært enden på en dødskamp, begraver ansiktet i puten og gir fra seg et gutturalt stønn før han ruller over på siden, et stønn som minner om jamringen til et skadeskutt dyr som sleper seg av sted langs skogbunnen. Hun venter til han har sovnet før hun står opp, setter seg på huk over en balje og skyller skrittet som er klebrig av kald sæd; så kneler hun ved fotenden av sengen, og med trælete knær på det hardstampede jordgulvet og hender foldet høyt på pannen hvisker hun en bønn.

Hver gang hun kommer over to hunder som parer seg, kaster hun seg over dem, rustet med en feiekost, en høygaffel, en kjepp. Rasende slår hun løs på ryggen til hannen helt 24

til den slipper taket, og det stakkars dyret, som ikke klarer å trekke seg ut øyeblikkelig, tar ulende imot slagene mens tispa prøver å flykte, hvilket noen ganger fører til at penisbeinet brekker. Etterpå står stammoren og hiver etter pusten mens hun fråder og tørker pannen med håndbaken.

Hun forakter så å si alle dyr, og hvis man skulle slumpe til å se henne ømhjertet overfor et barn, er det bare fordi barnet trekker etter seg en svakelig, halvdød hundevalp som er dekket av søle og har båndet festet til labben, eller at barnet slynger en due, festet til det samme båndet, opp i luften. Alphonse, som hun har brukket korsryggen på, skyr henne som pesten. Kyrne har hun derimot en forkjærlighet for, siden hun får melk fra dem, og hun knar jurene deres med tørre hender innsatt med smør. Målet helliger middelet, så vellysten til slaktedyr og avlsdyr gjør hun ikke noe stort vesen av. Når purka, kua eller unghoppa skal bedekkes, vurderer hun vulvaenes farge, åpningsgrad, opphovning, stimulerer avlshannen når det trengs, griper fatt i skjedene, masturberer de spiral-, lansett- eller s-formede penisene og fører dem dit de skal, holder nede hunner som stritter imot og hanner som kvier seg, og etterpå tørker hun hendene, klebrige av tykk sæd, på dyrets bakpart, sitt eget skjørt eller med en neve halm. Overalt driver dyrene og knuller og kopulerer: Hannendene stikker korketrekkerpenisen sin frenetisk inn i hunnendenes snirklete vagina, gassene ejakulerer i konsentriske kjønnsfolder, påfuglen folder ut halen før den dekker den forskremte hunnen med sin egen vekt, sæden pipler frem, drypper, siver ut, eksploderer og spruter mellom fjær og ragg, til skrik eller kakling som vitner om en kortvarig eller misunnelsesverdig nytelse. Da noen menn står og ser på mens en råne tar ei purke, bemerker Albert Brisard, som vet hva han snakker om, på gascognemål: «Rykningene til de jævlene her kan vare i en halvtime.»

Så gjentar han litt lavere for seg selv: «En halvtime …», og mennene, som har falt i staver, ris25

ter langsomt på hodet uten å ta blikket fra det frådende dyret. Året etter hendelsen i grisefjøset, en knugende het sommernatt som anger tungt av gyvel og fet saueull, våkner kona med en foruroligende følelse. Hun setter seg på sengekanten, legger en hånd på magen, febril i blikket, men uten å kunne se, og sonderer sitt eget kjøtts fremmedhet, de underjordiske strømmene som later til å sildre og flomme fra denne underlige kroppen og ut på madrassen, renne langs leggene og dryppe ned på gulvet. Hun reiser seg, vakler gjennom rommet og ut på grovkjøkkenet, lukker døren bak seg og føder i den samme baljen som hun hver uke bruker til å skylle vekk ektemannens gjennomskinnelige sæd mens han snorker i rommet ved siden av, bak veggene i skapsengen. Det er raskt overstått, nesten smertefritt, eller i én sammenhengende iling, som om hun – kroppen hennes – letter seg for noe tyngende, kvitter seg med denne ubevegelige, tause byrden som hun nå står og ser på, grepet av en skrekk som tilintetgjør enhver tanke, før hun svøper et sjal om skuldrene, griper baljen, går ut på tunet og forsvinner ut i natten, mot grisefjøset der grisene sover under haugene av halm og valnøttkvist der de lager sine leier.

Dagen etter, idet morgengryet åpner en ultramarin revne langs Pyreneenes mørke silhuett som avtegner seg mot himmelen i det fjerne, setter hun seg på sykkelen, tråkker inn til landsbyen og krysser det fredelige torget der kastanjetrærne med sine uskarpe kroner kaster veldige skygger. Hun åpner kirkedørene på vidt gap, og ut slipper et blaff av kjølig stein, av myrra- og virakduftende røkelse. Hun flytter på benker og bedeskamler, feier og skrubber gulvet i skipet med grønnsåpe. Hun boner skriftestolen, altertavlen og treverket, tørker støv av vokslysene og den perlemorskimrende Kristi kropp. Hun gnir det skarlagensrøde såret på hans høyre side. Da hun endelig setter seg på kirketrappen, dyvåt av svette, bryter dagslyset frem over kastanjetrærne 26

og meisler ut bladenes takkete omriss. Tre Charolais-kyr med duggperler på skinnet og vaklende kalver med uforholdsmessig lange bakbein hengende etter jurene, går og gresser på torget, og de roterende kjevene deres og den bløte kimingen fra kubjellene følger rytmen i spurvenes kvitring.

Pusten deres blir til små skyer som fører frem til stammoren lukten av vom og metan som de med jevne mellomrom raper og promper ut i den bleke luften, og som blander seg med duften av gjær og nystekt brød fra bakeriet. Hun reiser seg igjen uten å bry seg om leddene som knaker, går over torget og bort til vaskeplassen, bøyer seg over kanten og skyller det svette ansiktet sitt. Hun tørker seg med skjorteblusen, former hendene til en kopp og drikker av det grumsete vannet, som også en av kyrne kommer slentrende bort til for å slukke tørsten mens det damper av ryggen og den beinete bakparten på den. Mellom beina har den en skjelvende kalv som dunster av myse. Den gransker bondekona med et vassent, febrilt blikk, og i pupillene kan hun se et buet speilbilde av seg selv og torget bak, der resten av flokken gresser videre i ro og mak.

Da mannen blir syk for første gang, håper hun at hun skal få et lite avbrekk. Men i likhet med døgnfluer som straks etter metamorfosen har som eneste mål å forplante seg og gjemme eggene sine i ferskvann og myrlende, blir han enda mer iherdig og glødende i sin attrå. Kanskje aner han hvor alvorlig sykdommen er, og søker instinktivt å føre slektens og blodets lyter videre. Da han våren etter gjør henne svanger på ny, øyner hun håp om at askesen og de mange botshandlingene hennes er blitt tilgodesett med litt velsignelse fra oven, siden menstruasjonen uteblir. Magen vokser, om enn lite, og hun våkner stadig av sterk kvalme: Det hun bærer på, må altså være et menneskebarn og ikke en av disse skapningene som kjøttet hennes har drevet ut, et av disse djevelens utskudd som hun nå ikke helt kan tro var virkelige. Likevel er det med avstand til seg selv, med denne følelsen av fremmedhet som nå er blitt velkjent, at hun betrakter sin egen forvandling til en gravid og lidende 27

skapning som drasser på sin drektighet som om det var vekten av verden hun bar.

Da Éléonore ser dagens lys, er den svarte jorden blitt hard, det er sprengkaldt, og dyrene flakker omkring som fortapte sjeler over de ugjestmilde hedene på jakt etter gresstuster stive av rimfrost. Det brenner i grua, men faren sitter ute i kulden og venter, innsvøpt i tepper, på den naglebeslåtte og markstukne lille trebenken. Han holder seg på trygg avstand til jordmødrene som haster fra grovkjøkkenet til sengen og fra sengen til grovkjøkkenet mens de brygger urtete av nellik og bringebærblader som sprer vellukt i rommene, skyller opp tøy, heller varmt vann i kobberkar og hever stemmen for å oppmuntre barselkvinnen til å trykke hardere eller bite i en skinnlapp som er stukket inn mellom tennene hennes. Med kyndige hender knar de den stinne magen og skyver på kjøttet hver gang en ri får livmoren til å trekke seg sammen. Éléonore blir født med navlestrengen rundt halsen, blå og stemmeløs, og kvinnene kutter strengen med kniv, rister henne etter føttene til de får henne til å skrike som om hun er i ferd med å drukne, før de vasker henne og legger henne på magen til stammoren som ligger urørlig som en stokk, og ser henne krype opp til brystet.

En av fødekonene går ut på tunet og snakker med faren, som reiser seg høytidelig og blir stående i døråpningen uten å våge seg over terskelen. Ørsmå flekker av rim smelter på skuldrene hans og suges straks opp av de lodne ullteppene.

Han lar blikket falle på kona og det illrøde barnet.

«Det er ei jente», sier hun.

Han nikker og svarer: «Jeg går og mater dyra», og så går han ut i mørket for å pisse.

Fødekonene henger sengetøy til tørk ved grua. De retter på skautet rundt ansiktet, og med et godt grep om knuten under haken begir de seg tilbake til Puy-Larroque. Barselkvinnen er alene igjen med barnet, som er så spinkelt at det får plass i håndflaten, men drevet av et slags fremsyn hamrer det med knyttede never på brystet for å få ut råmelk, 28

brått hungrende etter å leve. I ukevis ligger det og vegeterer i reivene, men fra tid til annen klarer det å rykke seg ut av den anemiske dvalen og ser med grå og tomme øyne på det himmelfalne ansiktet til stammoren, som forgjeves stikker en brun brystvorte inn mellom spedbarnets små, bleke lepper.

De skynder seg å døpe barnet hvis dager, får de høre, er talte. Stammoren nekter å gå ut av huset, uren som hun er etter fødselen, og setter sin ære i ikke å lage mat eller hente vann fra brønnen. Hun bare sitter, fortumlet og alvorlig, med Éléonore i fanget eller i kurven ved siden av seg, mens faren rører i kjøttsuppen eller maisgrøten som er laget etter hennes instrukser. Når folk fra nabogårdene kommer på visitt, rynker hun på nesen av gavene de har med for å feire barnets fødsel. Da Éléonore blir båret frem for Gud, svøpt i en heklet, hvit bomullskjole pyntet med kniplinger og bivånet av Kristus med den illrøde flanken, er det bare faren som er til stede, motvillig, men kledd i pendressen.

Han bryr seg ikke om religiøse følelser og tar i det stille avstand fra stammorens gudelighet. I likhet med sjøfolk er bøndene overtroiske og går i kirken av ren høflighet. Likevel ser han en mystisk skjønnhet i gudsdyrkelsen, i ritualene som er gjentatt lenger enn noen kan huske. Han står tett inntil døpefonten og svarer på anmodningene fra fader Antoine, en kronisk forkjølet prest som snyter seg i albaen og preker på gascognemål for å gjøre seg forstått blant sine sognebarn: «Forsaker du synden?»

«Ja, jeg forsaker.»

«Forsaker du ondskapens forførelser?»

«Ja, jeg forsaker.»

«Forsaker du Satan, han som er syndens opphavsmann?»

«Ja, jeg forsaker.»

«Tror du på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper?»

«Ja, jeg tror.»

29

Landsbyfolket, som sitter på rekke og rad på benkene, presset inn i sine loslitte, lappede dresser og falmede kjoler med lommer bulende av møllkuler som lukter sterkere enn vokslysene og røkelsen, gjentar i kor: «Dette er vår tro. Dette er Kirkens tro, som vi stolt bekjenner, i Kristus Jesus, vår Herre.» Å stelle dyrene tilfaller stammoren, slik det i uminnelige tider har tilfalt mennene å dyrke jorden og slakte buskapen.

Hun går over tunet idet brolegningen så vidt har begynt å blåne, med en sovende Éléonore i vidjekurven som henger etter hanken fra albuekroken hennes, og en bøtte med korn og tørt brød i den andre hånden. Barnet våkner til lukten av hønsemøkk og halmstøv, i den tørre varmen som viftes rundt av hønenes vinger, og stammoren legger de varme, velduftende eggene ved føttene hennes, i foldene på teppet, før hun går gjennom grisenes innhegning, stamper i den løse jorden mens hun heiser opp skjørtet med den ene hånden og krøller tærne for å holde de sprukne treskoene på plass. Inne i grisefjøset ligger ei purke i ro og mak på siden i halmen og ammer en skokk med grisunger som stimler sammen langs de lodne spenene hennes etter å ha kjempet om tilgangen til hver og én av dem, og kvinker frydefullt med øynene lukket. Det tyter hvitt skum ut av de glupske trynene deres. Stammoren står lenge og ser på dem, og så kommer hun til å tenke på et gammelt eventyr som ennå fortelles i ovnskroker rundt omkring. Hun løfter opp en av grisungene, som spreller i hånden hennes mens den utstøter skingrende skrik, og legger den i kurven, under teppene som er varmet opp av Éléonores kropp, der den romsterer litt før den dupper av. Så legger hun datteren i halmen, inntil purkas mage, griper en spene med to fingre og fører den til munnen på barnet, som straks dier iherdig. De små hendene klemmer melkekjertelen så spenen hun dier av svulmer, og grisungene varmer den røde og hårløse lille kroppen hennes. Stammoren stikker hendene ned i kurven. Hun legger dem om halsen på den sovende grisungen og vrir hardt 30

til hun hører et kort knekk. På vei tilbake over tunet stanser hun ved møkkhaugen, graver et hull med skotuppen, trykker liket nedi og dekker til.

De aler bare opp en eller to griser, for flere kan de ikke fø på. Den ene beholder de; den andre er ment for salg. Før det årlige kjøttmarkedet lemper de grisen, som de har sørget for å fete opp litt ekstra de siste dagene, inn i et trebur og frakter den til markedet i en kjerre. Stammoren sitter ved siden av buret på det gjennombrutte lasteplanet, og mellom plankene som tjener som sprinkler, fôrer hun grisen med kokte poteter så den skal holde seg rolig og ikke gå ned i vekt om den tømmer tarmen på den skumpete veien.

Hvis grisen har god konstitusjon og røktes godt, kan den veie to hundre kilo, av og til mer, og de får mellom tusen og elleve hundre franc for den, penger de bruker på å kjøpe to unge griser av grisehandleren, en rødmusset fyr som går med rød filtberet på hodet og ellers er elegant antrukket i paletot, fløyelsknebukser og skinnstøvler. Mannen tjener seg rik på handel med griser han kjøper andre steder, ofte i Ariège, frakter og selger videre. Hvis det er et dårlig år og gården ikke gir nok korn og rotvekster, feter de bare opp én gris og betaler grisehandleren i skinke året etter. Da velger de en grisunge blant dem kjøpmannen har å tilby, og som han gnir inn med eddik og rødt okerpulver for at de skal se penere og mer blodfylte ut. Dermed står grisen, straks etter sin død, i det uendelige opp av asken som en vulgær fugl føniks; grisefjøset blir sjelden stående tomt i mer enn noen få dager. I gode år har de ei purke som de får bedekket. Da selger de smågrisene så snart de er avvent, for ikke å måtte fø på dem. Grisehandleren kommer og henter dem.

Så er det tid for barselkonas kirkegang. Den dagen står stammoren opp før daggry og utfører høytidelig sin rituelle vask i skjæret fra et stearinlys. Hun børster håret og fester det bakpå hodet. Hun heller noen dråper olje i håndflaten og gnir dem godt inn. Hun plasserer et hvitt bomullsskaut 31

høyt på pannen og knyter det ved halsen. Hun tar på seg en skjortebluse, en ullkjole, og blir deretter stående og betrakte speilbildet av ansiktet sitt, som er strammet til av skautet. Med årene er munnen krympet til en smal strek, kinnene har falt inn mot kinnbena, og huden er blitt tykkere og dekket av et gjennomsiktig dun. Det er som om hun bærer dødsmasken til sin stakkars mor, hvis knokler ligger på kirkegården i en nabolandsby, blandet med andre knokler som ikke er hennes, plankerester og råtnet taft. Hun vender blikket bort. I melkisten velger hun det største av de runde brødene og pakker det inn i et kjøkkenhåndkle, før hun bøyer seg over krybba, løfter opp det reivede barnet og legger det ved siden av brødet i vidjekurven. Da stammoren går over den lille trebroen på veien til Puy-Larroque, bevrer Venus ennå, og dagslysets knivblad stikker hull på himmelen før det skjærer til verdens ytterkanter. Sumpbevere flykter inn mellom sivklyngene og starrens skarpe strå. Natteduggen i gresset får underskjørtet hennes til å mørkne, og hjertet blir lettere jo lenger unna gården hun kommer.

I kurven har Éléonore våknet, men sier ingenting; det slørete blikket hennes er vendt mot det avlange, uskarpe ansiktet hun ser nedenfra, og de løvrike greinene som stikker frem bak det som mørke nerver. Da hun begynner å gråte, martret av sult, går stammoren frem til landeveiskrusifikset der sokkelen er dekket av sølvhvit lav. Hun setter fra seg vidjekurven, knepper opp skjorteblusen og byr det skrinne brystet sitt til barnet, som nå klarer å suge melk ut av det.

Hun blir sittende der i det fuktige, kjølige morgengryet, i lukten av mose, av grøft, av platantrærne som omkranser krusifikset. Silhuetter av rådyr glir gjennom skodden som ligger over jordene, og hun kunne vært det eneste mennesket i denne verden. En radmager bikkje med noe svart og uformelig i kjeften – kanskje en død ravn – tripper raskt forbi og etterlater seg en lukt av åtsel, og så, litt senere, da den matte solen trer frem mellom to dalsenkninger av varm jord, dukker en kjerre opp i enden av veien; den er trukket av et muldyr og føres av et barn, og er på vei opp mot 32

henne. Da kjerra kjører forbi, snur barnet seg mot henne med et apeaktig ansikt, en nese tett av grønt snørr, et kraftig kjeveparti, og hun drar kjensel på den innavlede guttungen fra Bernard-gården. Han kjører videre, ut av syne, mens han pisker løs på bakparten til muldyret med en hasselkvist.

Muldyret løfter hodet, pruster og ruller med øynene der det sleper vognen, som er lastet med rødbeter eller poteter, gjennom grusen. Éléonore dupper av, og stammoren legger henne i vidjekurven, tørker vekk spytt fra brystet med sjalet sitt, og deretter barnets hake og hals som er dekket av melkeskurv, før hun knepper igjen skjorteblusen, reiser seg og begir seg videre mot Puy-Larroque. Da hun kommer til kirken, kneler hun foran døren i det skyggefulle våpenhuset uten å ense kvinnene som kommer og går på torget og fyller vannmugger ved kilden, eller mennene som er på vei til jordene, til fots eller på sykkel, og spytter ut brun saft fra dagens første skråtobakk. Når noen får øye på henne og hilser, vokter hun seg vel for å svare og later til å hengi seg til bønnen med enda større glød, så ingen våger å nærme seg. Hun venter lenge, med de magre knærne presset mot steingulvet, til døren endelig går opp og fader Antoine ser på henne, før han lar blikket gli gjennom våpenhuset.

«Du kommer alene?» Ånden hans stinker av altervin og dårlig søvn. Hun løfter hodet og nikker, og presten sier: «Hvor er hun andre, hun som skulle følge deg?»

«Det er ingen som følger meg», svarer stammoren og reiser seg besværlig opp.

Fader Antoine visler ergerlig mellom tennene, og så får han øye på en ung, blekfet kvinne som går forbi like ved, og roper på henne: «Suzanne, kom hit bort.»

Jenta kommer frem til kirken og går opp de tre trinnene til våpenhuset. Hun ser på stammoren, på det sovende barnet i kurven og deretter på presten.

33

«Tre inn», sier kirkens mann, «og hent vigslet vann til henne.»

Den unge kvinnen går inn i kirken etter fader Antoine, som snur seg og skrider oppover skipet med lange skritt og raslende alba, og så kommer hun tilbake og rekker stammoren de skålformede hendene sine, der vievannet har samlet seg i sprekkene av hard hud, i livslinjene som er korte og dype som kløfter. Stammoren setter kurven fra seg på gulvet, dypper pekefinger og langfinger i dette vievannskaret av skinn før hun korser seg to ganger, og så åpner den unge kvinnen hendene og lar resten av vannet dryppe ned på tuppen av treskoene hennes og på våpenhusets mattslepne gulv.

Også hun korser seg, før hun tørker håndflatene på skjørtet og går inn i kirken. Pannen hennes glinser, og vievannet renner langs oppstoppernesen. Fader Antoine står utenfor det lille kapellet og venter med en gullbrodert stola over skuldrene. Ved hans side står en mager, gråblek korgutt, rak og høytidelig som et vokslys. Presten rekker den ene enden av stolaen mot stammoren: «Stig inn i Guds tempel og lovpris Jomfru Marias Sønn, som har gitt deg ditt barn.»

Nå skynder hun seg frem, synker i kne ved foten av alteret med hendene foldet foran pannen og ber sin takkebønn, og hennes anmodninger blander seg med prestens, som erklærer: «Herre, miskunn deg, Kristus, miskunn deg, Herre, miskunn deg … Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde … Herre, beskytt din tjenerinne som setter sin lit til deg, send henne din hjelp, Herre, fra din helligdom …»

De ber sammen, Suzanne gir seg også til å mumle, og presten lyser velsignelsen over stammoren som sitrer under vievannet han stenker henne med: «Pax et benedictio Dei omnipotentis, Patris, et Filii, et Spiritus sancti, descendat super te, et maneat semper.

Amen.»

Så vigsler han brødet, og stammoren reiser seg, lidende og oppglødd. Hun blåser ut lyset hun har holdt i hendene.

34