11
Dødsengler
Hele natten lette Gram og Manus etter de seks containerne som var sluppet fra Douglas-flyet. Forgjeves. Ut på morgensiden bestemte de seg for å få litt søvn, de la pistoler og håndgranater klar og tullet seg inn i fallskjermene. Gram våknet av at Manus hakket tenner. – Fryser du? Manus bekreftet det. De to nordmennene krøp tettere sammen, rygg mot rygg, og sovnet snart igjen. De våknet en gang ut på dagen, og gjenopptok straks letingen etter containerne. Endelig fant de dem. De seks hundrekilos sylinderne hang etter fallskjermene høyt oppe i en treklynge. Det ble Gregers Gram som måtte klatre opp for å få dem løs. Manus var langt ifra frisk; Gram fryktet at han hadde pådratt seg lungebetennelse. Det gikk mot kveld. De to NORIC-karene hadde fått containerne ned fra tretoppene, men hadde ikke tid til å gjemme dem skikkelig. De måtte få satt opp tomannsteltet; Manus var for syk til å sove ute en natt til. De bygde en flytende øy på en myr og slo opp teltet på den, hele øya var skjult av et stort kratt. De krøp ned i hver sin sovepose, Gram tente primusen og laget middag. De var utrolig godt utstyrt med mat; tørkede frukter, kokesjokolade, eggepulver, tørrmelk og Kreybergs vakuumtørkede kjøttproviant innpakket i bekpapir. Etter middagen tok de et glass rom og en røyk, før de la seg til å sove. Men Gram fikk ikke blund på øynene et eneste sekund den natten. Manus var blitt dårligere, feberen føyk opp i førti grader og han snakket i villelse. 62