Dodsspillet_blaibok

Da jeg hørte om Gregers’ og Tallaksens avtale med tyskere om å møte innendørs på Plasskafeen, synes jeg nok de hadde laget en kørka avtale. Selv ville jeg aldri ha møtt tyskere, heller ikke andre jeg kunne nære den minste tvil om, innendørs. Men hvert menneske får ta ansvar for egne valg. De betalte alt for å være modige.

Ingen hadde plikt til det. Selv ville jeg ha valgt feighet i et slikt tilfelle, om det var det det sto på.6 Gram og Tallaksen opptrådte altså alt for dristig. Men dette var ikke resultatet av at de to drev et solospill, som man kanskje kan få inntrykk av. Etter at Johan Edvard Tallaksen hadde gjort en avtale med de to Luftwaffe-desertørene, hadde han et møte med flere av karene i Oslogjengen. En av dem som var til stede, Birger Rasmussen, skriver i sin rapport til den skandinaviske avdelingen i SOE: Vi diskuterte saken frem og tilbake og var fullstendig klar over at det kunne være en felle. Vi bestemte oss likevel for at det var vel verdt å ta sjansen på å møte opp. Det var full enighet om dette. Den opprinnelige planen var at Tallaksen og jeg [Birger Rasmussen] skulle gå, men da Gregers Gram fikk høre om saken, ble han voldsomt interessert, fordi han var ivrig etter å skaffe seg Wehrmachtkontakter på grunn av sitt Derby-arbeide. Det ble derfor enighet om at Tallaksen og Gregers Gram skulle gå alene, det var ikke noe poeng i å ta med folk som kunne dekke dem, fordi vi regnet med at nabolaget ville være omringet hvis desertørene ikke var ekte.7