− Men tenk om jeg blir såret og de plukker giftpillen fra meg. Å henge meg klarer jeg ikke! – Har du ingen annen utvei klarer du nok det, og, innvendte en av tilhørerne.− I alle fall du!3 Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen tok toget tilbake til Oslo den 1. november. Noen dager senere reiste Tallaksen for å hente bilen han hadde satt igjen på et verksted i Tønsberg. På veien tilbake til hovedstaden får han imidlertid på nytt problemer med motoren. Han bestemmer seg for å oppsøke kontakter i Milorg D14, Drammen, som kan hjelpe ham med å få bilen på verksted. Mekanikerne fortalte at reparasjonen ville ta noen dager og Tallaksen tok toget til Oslo. Da han er tilbake i Drammen til avtalt tid, venter imidlertid en overraskelse på ham. Da han nærmet seg verkstedet så han at den reparerte bilen står parkert i en sidegate. Ved siden av sto en Milorgmann som Tallaksen hadde samarbeidet med tidligere. Og inne i bilen satt to menn. Tallaksen spør hvem de er. Det er tyske offiserer som har desertert fra Luftwaffe, fortalte D14-karen. – De har siden hatt kontakt med en kommunistisk organisasjon i Drammen. Nå hadde de sagt seg villige til å gjennomføre en sabotasjeaksjon i Oslo-området. Kommunistene hadde utstyrt dem med sprengstoff og bil, men bilen brøt sammen for de var kommet seg ut av byen. Milorgmannen så lenge på Tallaksen. – Så nå tenkte jeg at de i stedet kunne sitte på med deg innover.4 Johan Edvard Tallaksen følte seg slett ikke komfortabel med opplegget. Instinktet sa ham at han ikke skulle ha noe å gjøre med tyskere. Riktignok hadde han hørt at det fantes avhoppere blant dem, folk som slåss sammen med nordmennene mot sine egne, men likevel … Han spurte om D14-mannen gikk god for de to tyskerne. Ja, det gjorde han. Og Tallaksen visste at vedkommende var en pålitelig kar. Han hadde nemlig vært en av de lokale milorgfolkene som hadde hjulpet Tallaksen da han i januar 1944 ble sendt til Buskerudområdet for å delta i likvidasjonen av politibetjent Yngvar Løvdok.5 154