Tom Ingar Eliassen
Det en gang så vakre
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-63940-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Tom Ingar Eliassen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Novellen «Stoppe i tide» er inspirert av «Hva er det?» av Raymond Carver fra samlingen Hvem har ligget i denne sengen? og andre noveller, Gyldendal Norsk Forlag AS 2004. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
De mørke stiene omkring . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
Oksene finnes ikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25
Stoppe i tide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
41
Den fineste gaven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
57
Hvem kan hjelpe oss med det? . . . . . . . . . . . . . . .
75
Bukta på andre siden av svabergene . . . . . . . . . . .
93
Jeg som ikke finnes lenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Det en gang så vakre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Pærene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 En storesøster i Ottawa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149
de mørke stiene omkring
Siri sto med armene i kors, tittet ned, stille som om hun forsøkte å be. Vi hadde kjørt hele ettermiddagen. Var på vei til Simen og Iris sitt bryllup. Jeg hadde sagt at vi ikke behøvde stoppe der, men hun ville det annerledes. Dersom det er greit for deg, sa hun. Det fantes fremdeles merker i stammen. To nyreformede, dype hakk der bilen hadde truffet. Til tross for at jeg hadde sett det før, overrasket det meg at de ikke hadde blitt borte. Jeg trodde at trær, i motsetning til mennesker, var i stand til å reparere seg selv. Regnværet hadde dessuten gjort merkene mørke, mørkere enn de egentlig var. Jeg blir helt nummen, sa Siri. Ja, sa jeg. Det var seks år siden ulykken. Likevel kunne ansiktet hennes komme til meg om nettene, i kort glimt, eller drømmer hvor hun lå urørlig og ventet på meg. Da våknet jeg nesten alltid, andpusten og dyvåt av svette, mens jeg i noen sekunder lyttet forgjeves etter en pust som ikke var der. Siri gikk nærmere stammen, huket seg ned. Det sorte 9
buksestoffet jevnet seg ut, knærne kom frem. Trekronene over oss var som frosset fast i den grå himmelen. Vannet sildret gjennom løvverket. Tenk at det var her, sa hun. Jeg nikket. Hun var på vei hjem, ikke sant? Jo, sa jeg. Så rettet hun fingrene varsomt mot stammen, tok på den uten egentlig å være nær. Det var mer at hun så vidt berørte barken med fingertuppene, kilte og kjærtegnet en kjent rygg. Det er nesten så jeg kan kjenne det, sa hun. Kjenne hva? Bilen, sa hun. Sammenstøtet. Hun reiste seg, og da så jeg at hun ikke var forberedt. Det triste uttrykket i ansiktet, de urolige øynene. Bare hun ikke begynner å gråte, tenkte jeg, bare hun ikke begynner å gråte og tror at jeg kan trøste henne. Regnet. Snart ville vi begynne å fryse, når vi ble bløte nok. Jeg kjente det allerede, hvordan huden nuppet seg, den varme luften som ikke lenger lindret. Jeg ville se det for din skyld, sa hun. For min skyld? Ja. Men Siri, da, sa jeg. Nettopp, sa hun. Det er min ulykke, svarte jeg. Men skjønner du det ikke, sa hun. Skjønner du det virkelig ikke? Jeg tittet bort på treet, på stammen og greinene. Ingenting beveget seg, ikke et eneste løv. 10
La det være, sa jeg. Før eller siden må vi gjøre noe med det, sa hun. Det kom en elg i veien, sa jeg. Hun forsøkte bare å svinge unna. Sånne ting skjer. Sånne ting skjer hele tiden. Hva mener du? Det var en ulykke. Det dryppet fra luggen hennes, små dråper som hun først viftet bort med hånden, før hun samlet håret mellom fingrene, forsøkte å klemme ut vannet. Jeg er redd det aldri vil ta slutt, sa hun. Men du har helt rett, selvfølgelig har du det, det er din ulykke. Ja, sa jeg. Vi burde ikke stoppet her, sa hun. Jeg visste hele tiden at vi ikke burde stoppe, likevel ville jeg det. Hva tror du? Er det fordi vi aldri snakker om det? Jeg vet ikke, sa jeg. Hva vil du jeg skal si? Nesten hva som helst, sa hun. Jeg snudde meg og gikk til bilen. Hun ble værende en liten stund ute i regnet, først trodde jeg at hun skulle komme, men så stanset hun noen meter fra bilen, bare sto der og lot regnet falle over håret og skuldrene. Det varte ikke så lenge, likevel følte jeg at det aldri tok slutt. Jeg åpnet vinduet. Sett deg inn, sa jeg. Hvis ikke, sa hun. Har du tenkt å kjøre fra meg? Ikke vær dum, sa jeg. Da tok hun de siste to–tre skrittene, åpnet døren og satte seg inn. De våte klærne, det våte håret, gjorde at det dugget på innsiden av vinduene, og vi måtte vente litt før duggen forsvant. Jeg tittet ut på treet som gradvis kom til 11
syne. Vi sa ingenting til hverandre. Jeg tenkte på hvordan Ninni plutselig må ha oppdaget det den kvelden, oppdaget treet, da frontlysene skar ut og traff stammen. Jeg kunne ikke noe for at jeg traff Siri, men den først tiden hadde jeg dårlig samvittighet; det føltes litt som å være utro. Stadig tenkte jeg at jeg måtte forlate henne, ikke fordi det var problemer mellom oss, men fordi hun ikke var Ninni. En gang snakket vi om det, vi hadde nettopp landet på Heathrow, satt på flybussen på vei inn til London. Men kjære deg, sa hun, hvorfor sier du det nå? Vi var i begynnelsen av vår første ferie sammen, og jeg hadde ikke noe svar. Da vi kom frem til hotellet, pakket hun ut alle skjortene mine, hengte dem opp i et skap, ved siden av kjolene sine. Simen og Iris var et vennepar av Ninni og meg. Siri hadde så vidt truffet dem, på en fest i Oslo. Da bryllupsinvitasjonen kom, ville hun først ikke være med. Men jeg overtalte henne, snakket om hvor fint det kom til å bli, hotellet vi skulle ligge på som hadde egen spa-avdeling, utsikten mot fjorden og fjellene. Bare det ikke blir kleint, sa hun. Lokalet må ha vært et gammelt bedehus, for på endeveggen, bak brudeparet, hang fremdeles Jesus. Det var et bilde jeg hadde sett før. Han sto med hendene foran seg, viste frem to åpne håndflater, og han hadde det bedende, milde ansiktet som liksom sa: Kom til meg. Jeg tenkte på Ninni, klarte ikke la være å tenke på henne. Bordene var satt sammen til mindre grupper, enkelt 12
pyntet med hvit duk og noen avskårne, røde roser. Stolene var ikke særlig behagelige eller pene, de minnet meg om de trestolene vi satt på da jeg spilte i korpset på skolen. Rett overfor oss satt Nora og Lars. Lars var blitt tynnere i håret siden sist, men han hadde det samme kraftige ansiktet, den samme brede nesen. Jeg var glad for at han hadde med seg Nora, ei lystige og snakkesalig sørlandsjenta. Hun holdt praten i gang gjennom hele middagen, og jeg så på Siri at hun syntes det var fint. Sanger og taler avløste hverandre, noen fikk meg til å le, andre brakte frem episoder jeg hadde glemt, fester jeg var på med Ninni, steder vi hadde overnattet, ting vi hadde gjort mens vi var forelsket. Det ble servert rikelig med vin. Jeg forsøkte å holde igjen, men Siri ble stadig blankere i øynene, og før desserten kom på bordet, hadde hun begynt å fortelle om seg selv; om frisørsalongen, de lange dagene, utslettet på hendene. Hva med deg? spurte Nora. Hvordan har du det? Fint, sa jeg. Siri tok hånden min under bordet. Han er søt, da, sa hun. Søt, sa Lars og lo. Så smilte vi alle sammen, og jeg tittet opp på brudeparet. Simen holdt i et glass, men han drakk ikke, Iris rullet litt med skuldrene, tittet utover lokalet. De virket slitne, utladet og slitne. Det var ingen glede der, i ansiktene. Bor dere på hotellet? spurte Lars Ja, sa jeg. Dere også? Nei, svarte han. Bobil. 13