4
Eve smatt inn i huset, snudde seg og presset seg mot inngangsdøra som en gekko, som om nøkkelen og skyvelåsen ikke var nok til å holde den lukket. Pusten gikk i korte, skjelvende støt mot tredøra, og hun kunne ikke kjenne beina under seg. Fra stua hørte hun lyden fra tv-en. Tåpelig musikk og publikumslatter. Et langt minutt bare lyttet hun til hjertet som dundret i brystet. Deretter greide hun sakte å skyve seg selv vekk fra døra. Hun var hjemme. Hun var i sikkerhet. Og der nede var beina hennes … Nå da det var over, følte hun seg ganske tåpelig. Fniste. Stakkars mann! Hun må ha skremt vettet av ham! Snu seg rundt og forlange at han skulle følge henne hjem! Ikke merkelig at han forsvant så brått. Hun var klin gæren! Eve fniste en gang til – fortsatt skjelven, men på bedringens vei. Hun tok av seg skjerfet, hanskene og kåpa mens redselen sakte trakk seg tilbake til fjerne steder, deretter gikk hun inn i stua. Mrs. Solomon satt i sofaen og strikket på noe blått og uformelig. Hun var en kraftig kvinne med antydning til bart, med digre armer og myk, hvit hud, som om hun var laget av rå deig klar til å bli kjevlet ut. 28