Den vakre død
Belinda Bauer
Den vakre død Oversatt av Tor Edvin Dahl
Belinda Bauer Originalens tittel: The Beautiful Dead Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © Belinda Bauer 2016 First published in Great Britain in 2016 by Bantam Press an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57230-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Arndt Vladimir/Getty Images og Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til Cardiff Poker Tour for all moroa og alle gratispengene …
Tenk på all den skjønnheten som bare døden kan frambringe. Tenk på Medusas flåte, der de voksaktige likene lener seg likegyldig over de ødelagte tømmerstokkene, hendene er ikke lenger knyttet og øynene ser ikke lenger denne verdens grusomheter. Endelig har de fått fred, ansiktene deres er avklarte, mens de ulykkelige overlevende vrir seg i forferdelse. Se Døden kreve sin Jomfru. Kjøttet råtner fortsatt på knoklene hans. Se hvordan hun vender hodet vekk i blyg skrekk – mens en listig arm omfavner ham … Se de to martyrene ute i arenaen mens den snerrende tigeren når fram til dem. Også de er vakre. Rolige – selv idet den første kloa stikker hull på huden deres. De holder hverandre i hendene i trygg forvissning om at all livets smerte vil vike, og at de vil være sammen på den andre siden … En stor kunstner vet hvordan han kan føre oss ut av dette livet uten klage og inn i det neste. De gamle mestrene gjorde det med kinahvitt og elegante strøk, med øyevipper sunket ned mot bleke kinn – med stoiske sørgende og tragiske helter. Hvem ønsker vel ikke å bli husket slik? Hvem ville vel ikke foretrekke det evige liv i en verden som er vennligere enn denne? Hvem vil vel ikke ønske å bli så vakker? Kjære leser, vær ærlig. Hvem vil vel ikke helst være død?
del en
1
1. desember Skoene til Layla Martin tok livet av henne. Hun hadde kjøpt dem på torsdag, på tross av at de klemte over lilletærne. Ett hundre og tretti pund. En tredjedel av ukelønna hennes. Hun hadde hatt dem på seg på torsdag og deretter på fredag kveld mens hun laget grillet ostesmørbrød til kvelds. Og hun hadde dem på seg på jobben lørdag, enda hun visste at hun ville være helt alene i niende etasje – høyst sannsynlig den eneste i hele bygget. Hun ønsket å venne seg til dem, slik at hun kunne bruke dem på mandag, for da hadde hun planlagt å gå forbi glassbur-kontoret til den nye regnskapssjefen minst tjue ganger. Han hadde sportsbil og flott rumpe, og de latterlig høye hælene gjorde at leggene hennes så fabelaktige ut. Men nå var det de samme skoene hun løp i. Løp for livet, gikk hun ut fra. Mens den maskingeværliknende klapringen fra de splitter nye hælene ga gjenlyd nedover den tomme trappa, ønsket Layla Martin desperat at hun hadde kommet på jobben i de vanlige weekendklærne – dongeri, jumper og Reeboksko. Men aller mest kjente hun på den skrekken det var å bli jaget av en galning. Og akkurat nå, akkurat her, var det kanskje skoene som avgjorde om hun kom til å dø eller leve … Mannen hadde dukket opp i den andre enden av det åpne kontorlandskapet. Hun hadde sett opp fra ToppFlyte-map11
pen og oppdaget ham stående rett ved siden av heisen. Det hadde gjort at hun skvatt, både litt overrasket og litt redd. Egentlig helt tåpelig – de befant seg i London og det var høylys dag. Men hun var alene i niende etasje og det forandret saken. Men han så helt alminnelig ut. Ikke noe skummel. Kanskje han skulle levere noe, eller – det mest sannsynlige var vel at han hadde rotet seg bort. «Hei», sa hun. «Er det noe jeg kan hjelpe med?» «Jeg er en venn», sa han. «Jeg er ikke farlig.» Hun rynket panna. «Hva var det du sa?» Det eneste svaret den helt alminnelige mannen ga, var å stikke en behansket hånd innenfor jakka og trekke fram en kniv. Layla Martin hadde aldri vært i fare før, men hun nølte ikke et sekund før hun spratt opp, grep veska si og begynte å løpe. Ettersom han blokkerte veien til heisen, satte hun kursen mot trappa … Layla skrek ikke. Tanken på lyden som ville gi ekko oppover og nedover i trappeoppgangen gjorde henne enda mer forskremt – og hun var opptatt av ikke å få panikk, og tenke i stedet. Hun løp så fort hun våget med de jævla skoene, klamret seg til det plastkledde rekkverket i tilfelle hun skulle snuble, stirret med øyne som bulte av konsentrasjon på trinnene som ble utydelig rett nedenfor henne, livredd for å falle, mens det lange, blonde håret hennes viklet seg inn i munnen hennes og veska slo mot ribbeina. Det burde være noen i femte etasje. En gang hadde hun tatt heisen halvveis opp sammen med en kvinne som klaget fordi hun måtte arbeide i helgene. Layla stoppet på trappeavsatsen mellom sjette og femte etasje, peste og gispet etter pusten. Hun tvang seg selv til å være så stille at hun kunne lytte. Hun hørte ingenting. Ingen. 12
Kanskje han ikke kom etter henne. Kanskje han ikke hadde tenkt å gjøre det heller. Kanskje han ikke hadde hatt noen kniv engang. Men det hadde han faktisk … Hun begynte å gå videre nedover – sakte denne gangen – knærne hennes var gelé og tærne brant. Hun dro opp branndøra merket med et digert 5-tall og tok et prøvende skritt bortover teppet. «Hei!» Heisdøra gled opp. Mannen sto der inne. Rolig og taus og med en kniv – det var en kniv – som han holdt helt avslappet i hånden. Han smilte. Layla skrek, sjokkert, redd og vantro. Hun svingte med veska mot hodet hans, traff ham så vidt, overøste ham med all verdens veskeskrot og så ham rykke til og dukke. Deretter snudde hun seg mot trappen igjen og løp videre nedover. I neste etasje sparket hun av seg skoene og lot dem ligge igjen. Det hjalp. Layla var ikke spesielt sprek, men hun var ung og slank og – uten de høye hælene – kjapp. Hun begynte å få opp farten. Hun berørte knapt trappa nå, hoppet fire eller fem trinn av gangen ned til hver ny etasje, klamret seg til rekkverket når trappa dreide og brukte det til å svinge rundt de massive murhjørnene. Et eller annet sted bak seg hørte hun en dør smelle igjen. Men det var langt bak. Han kom ikke til å nå henne igjen! Han greide ikke nå henne igjen! Hun kom til å greie det! Hulkene som nesten hadde kvalt henne, ble hysterisk latter. De strømpekledde føttene skled, men det kunne hun utnytte. Dette gikk jo så det suste! Hun hadde alt under kontroll. Løp hopp gli sving – hold fast … løp hopp gli sving – hold fast … Det var som å forsere en kjempelang vannsklie uten 13
matte, men med ekstra frykt. Men det var bare bra, for alt kom til å gå godt til slutt. Med den hysteriske latteren boblende inni seg, styrtet Layla gjennom døra med den store G-en og ut i den digre, opplyste resepsjonen med det skinnende blanke gulvet. Hun snudde seg så fort mot utgangen at hun skled og falt mot høyre med et smell, men kom seg på beina igjen før hun rakk å registrere at hun hadde falt. Døra var rett der borte. Redningen var i sikte. Ikke bare i sikte … Redningen var et panorama. Coldharbour var et helt nytt bygg, og resepsjonen var glatt og skinnende og full av glassvegger og digre marmorgulvflater som fortsatt luktet steinstøv og ennå ikke mennesker. Fronten var utelukkende glass – sotgrå og ugjennomtrengelig fra utsiden, men fra innsiden kunne Layla se at bare tretti meter unna var Oxford Street, full av juleshoppere som tråkket opp stier i den skitne snøen. Hun løp bort til døra, famlet under armhulen og ned i veska, fingrene hennes lette i panikk mellom alskens gjenstander, famlet og fingret med uvant uro. Nøklene. Nøklene! I weekendene måtte de låse seg inn selv og sørge for at dørene alltid var låst. Det gjaldt å spare på utgiftene til sikkerhetsordningene. Gjerrige jævler! Hun skulle gjerne høre hva de tenkte om å spare på utgiftene etter denne lille episoden … En dør klikket bak henne. Hun snurret rundt og så mannen stå ved inngangen til trappa. Hun skrek mot ham som en heks. «FAEN ta deg!» hylte hun. «Faen ta DEG!» Hun snudde seg mot døra igjen. I tankene var hun allerede der ute. Allerede i sikkerhet. Men hvor var nøklene? Men så hørte hun dem – den vidunderlige klirringen av velkjent metall – og i et fantastisk øyeblikk hadde Layla kommet seg ut i Oxford Street med all sin sølete skjønn14
het. Hun gikk bortover det travle fortauet ved siden av den kunstigblonde kvinnen og datteren med den gotiske stilen. Hun trengte seg forbi den unge mannen med den billige blomsterbuketten som sto med ryggen til glassveggen og stirret bortover gata og helt sikkert ventet på noen. Hun kunne allerede kjenne de våte snøfnuggene smelte på de varme kinnene … Men så skjønte hun at nøklene ringlet bak henne. Med en hånd fortsatt nede i veska så Layla seg sakte rundt. Mannen hadde nøklene hennes. Kanskje hadde de truffet ham da hun svingte med veska, kanskje hadde hun glemt å legge dem i veska, og han hadde funnet dem på plassen hennes. Det var ikke så viktig hvordan han hadde greid det. Han hadde dem. Og hun hadde dem ikke. Han smilte så vidt og kastet nøklene noen centimeter opp i lufta igjen. De falt ned i hånden hans med en lyd som klirrende mynter. Fra der hun sto, kunne Layla se nøkkelringen Dougie, som hun delte leilighet med, hadde kjøpt til henne på bensinstasjonen de brukte borte på Old Kent Road. Den lille plastfiguren som forestilte Lisa Simpson, lå trygt mellom de svarte hanskefingrene til mannen med kniven. Han hadde jaget henne ned hit. Layla skjønte det nå. Og nå var det for sent. Han kunne drept henne oppe i niende etasje, og han kunne drept henne i femte. Han kunne sannsynligvis ha tatt henne igjen i trappa også og drept henne der. Men i stedet hadde han drevet henne foran seg ned til dette helt trygge stedet – som om hun skulle vært en tåpelig sau i et tv-show om bønder og gjeterhunder. Hun så det i det helt alminnelige ansiktet hans: Han hadde henne akkurat der han ville ha henne. Akkurat her i det store åpne rommet med en masse mennesker som gikk forbi utenfor. «Vær ved godt mot», sa han. «Jeg er ikke farlig.» Og selv 15
om han ikke snakket høyt, fylte stemmen hans marmorresepsjonen slik at ordene ga gjenlyd fra alle kanter. Mannen puttet nøklene hennes i lomma og begynte å gå mot henne, nærmest likegyldig, mens hånden med kniven svingte lett og mumlingen hans strøk over henne som en bris. «Og kommer ikke for å straffe deg.» Hun snudde seg og slo mot døra med knyttnevene. Bygningen var ny, ingenting raslet, ingenting ga etter, og det hjerteløse glasset svelget lyden uten vanskeligheter. Ga ingenting tilbake. Layla tok sitt livs dypeste pust, dypere enn hun hadde gjort siden sitt første pust, tjuefire år tidligere, og skrek. Det eneste som slapp ut av henne var et kvelt pip som skrenset bortover resepsjonen og ga et ekko som minte om en liten hvit mus. Hun prøvde en gang til, men halsen hennes var så stram at hun ikke fikk presset luft verken opp eller ned. Plutselig overveldet frykten henne, og Layla kastet seg mot det kalde glasset – slik at bare et uendelig langt én og en halv centimeter tykt vindu skilte henne fra der folk var i sikkerhet. Nå kunne hun ikke annet enn å vente på at mannen kom bort til henne. Det gjorde han. «Du skal sove mykt i mine armer», mumlet han vennlig. Helt til det absolutt siste sekundet trodde ikke Layla Martin at hun ville bli – eller kunne bli – myrdet. Hun var overbevist om at noe ville redde henne. Det gjorde det ikke. * Kniven hadde gått inn, blodet rent ut. Det hadde varmet hendene til morderen og fylt ham med skaperglede. Til å begynne med hadde jenta hoppet rundt som en fisk på gulvet. Men straks hun skjønte hva som var i ferd med å skje, hadde hun roet seg ned og dødd som hun skulle. Vakkert. 16
Hun studerte ansiktet hans med takknemlige øyne helt til de bleknet til aske. Og mens hun var blitt tømt, var han blitt fylt. For første gang på lenge hadde hjertet hans begynt å banke, og han hadde ropt ut av lettelse. Takk skal du ha, hadde han hulket mot det lukkede øret. Takk skal du ha. Og han visste at dette måtte han gjøre om igjen. Han ønsket det. Trengte det. Så fram til det.
2
Eve Singer kastet opp frokosten sin i det skinnende hvite toalettet. Ristet brød og marmelade. Hun knelte på det glatte, svarte gulvet og hvilte kinnet mot toalettskåla – med det rette, svarte håret samlet i en knyttneve bak i nakken – og ventet for å se om hun kom til å kaste opp gårsdagens kinesiske hentemat også. Mens magen hennes tenkte seg om, stirret Eve sløvt på ordene rett nedenfor kanten: Armitage Shanks. Kvalitet. Hun hadde kastet opp i mange toalettskåler siden hun begynte å arbeide i iWitness News og så på Armitage Shanks som en gammel venn, en trøster som støttet hodet hennes med den kjølige porselenshånden mens hun brekte seg og stønnet. Hun hadde truffet Mrs. Twyford og Dr. Imperial også, pluss en rekke mindre produsenter som hun opp gjennom årene vagt hadde lagt merke til, men hun følte seg alltid mest hjemme når hun kastet opp i et Shanks-toalett. Det å være krimjournalist i tv var spennende, men synet av blod gjorde Eve kvalm hver gang. Etter å ha sett grufulle drapssteder i tre år hadde hun fått mange anledninger til å perfeksjonere brekningsteknikken. Dagens åsted var et effektivt brekkmiddel. Hun hadde ikke kunnet se noe som helst ute på Oxford Street på grunn av enveisglasset, så etter at hun hadde snakket seg ferdig foran kamera, snek hun seg inn gjennom en 18
sidedør bemannet av en nybegynner av en politimann. Med en kombinasjon av trusler og forhandlinger – en teknikk kameramannen hennes, Joe Ward, kalte «trulling» – hadde han ikke vært vanskelig å håndtere. Politimannen hadde sluppet henne inn, men nå ønsket Eve nesten at han ikke hadde gjort det. Liket var fjernet, men blodet hadde vært nok. Før magen hennes hadde reagert på sitt vis, rakk Eve å registrere den enorme mengden av blod. Den hadde sprutet opp på glassveggene, og skapt en bred, rolig, rødbrun innsjø – nesten som om noen hadde tatt tak i den unge kvinnen med kjempehender og klemt henne som en tannpastatube helt til hun var tom. Fra den ene ytterkanten gikk det et spor av røde fotavtrykk der morderen hadde tråkket ut av innsjøen, opp på tørr marmor og ut inngangsdøra. Eve brekte seg bare ved tanken, uten at det kom noe mer ned i skåla, og la panna på kanten, gispet og prøvde å tenke på stjerneskinn og ponnier. Det var ikke lett all den stund hun arbeidet på det ledelsen kalte «kjøttavdelingen». En endeløs rekke av lik, svarte poser og blodflekker. Hun var tjueni år gammel, men på dager som denne følte hun at hun var førti. Hun hadde allerede skaffet seg et magesår som slo til hver gang spenningen ble for sterk. Høyst sannsynlig et magesår. Hun håpet det var et magesår, for hun hadde ikke tid til å ta kontakt med en lege for å få vite noe sikkert. «Er du ok?» En mannsstemme utenfor døra. Eve løftet på hodet lenge nok og høyt nok til at stemmen kunne lyde forbannet. «Høres det ut som jeg er ok?» Hun senket hodet igjen og merket kald svette tørke bak i nakken. Jævla Guy Smith. Hun hatet alle som visste at hun var pysete. Du måtte være tøff i denne bransjen. Hvis du ikke var tøff, tok de sikte og felte deg som om du skulle vært en såret gnu. 19
Særlig hvis du var en såret hunn-gnu. Eve spyttet og skar en grimase ned i skåla. Magen hennes hadde åpenbart bestemt seg for at nok var nok, så hun kom seg sakte på beina og skylte ned. Deretter åpnet hun døra til avlukket. Guy Smith fra News 24/7 sjekket øyebrynene sine i et speil innrammet av showbizlyspærer. Eve skylte munnen og vasket ansiktet. Trakk et papirtørk fra holderen. «Syk?» sa Guy. Eve kastet et raskt blikk på speilbildet sitt og sa skarpt: «Skummel karri i går kveld.» Han gliste smart og vinket med tommelen mot døra. «Jeg mener – den som gjorde det der. Syk.» Eve så skeptisk på ham. Hun stolte ikke på Guy Smith for fem øre. Han var like forfengelig som en tenåringsjente og løy like mye. Dessuten snakket han som regel til brystene hennes, som om puppene var vinduet inn til sjelen hennes. Hun klemte sammen det brukte papirhåndkleet og kastet det i papirkurven. «Hva gjør du her inne, Guy?» Han trakk på skuldrene. «Vi lever i en fri verden, gjør vi ikke?» «I tilfelle du ikke vet det, dette er dametoalettet.» Guy slikket på tommelen og dyttet et uregjerlig bryn tilbake på plass. «Er du alltid så gretten?» «Ja.» Hun børstet knærne på de beste svarte buksene og gikk i håp om å legge ham bak seg. Men Guy fulgte etter henne gjennom den bakre delen av den enorme resepsjonen, som nå var full av politi og kriminalteknikere. Det var sent på kvelden, og julelysene i Oxford Street glitret i vinduene. To politimenn snakket alvorlig sammen, og hun kunne se speilbildene deres i den mørkerøde dammen der offeret hadde blødd i hjel. En av dem var kriminalinspektør Huw Rees. Han var ikke glad i journalister, følgelig styrte 20
de unna, holdt seg inntil veggen og gikk uten å si noe mer. Straks de var utenfor, forsvant Guy, mens Eve stoppet og smilte til den unge politimannen som hadde sluppet henne inn. «Takk», sa hun. «Jeg skylder deg en drink.» Hun stakk hånden ned i veska. «Jeg heter Eve», sa hun, selv om han sannsynligvis visste det allerede. «Her er kortet mitt.» Det var et bra kort. Hun hadde laget det selv. Svart, med hvite bokstaver og en enkel blodflekk i det ene hjørnet. EVE SINGER iWITNESS NEWS KRIMJOURNALIST «Takk», sa han. «Mobilnummeret mitt er på baksiden», påpekte Eve. «Behold det i tilfelle du skulle oppdage noe interessant.» «Ok», sa han begeistret. «Skal bli.» Hun visste han kom til å gjøre det. De gjorde det alle sammen. Ringte henne. Deretter inviterte hun dem ut på en drink for å gjøre det klart for dem at de var på samme side i kampen mot forbrytelsene – mer skulle det ikke til for at hun ble den første sivilisten de ringte når noe blodig hadde funnet sted. Hun kunne ikke gjort jobben sin uten dette nettverket av informanter hun hadde sikret seg. Politifolk og ambulansearbeidere og brannmenn og ansatte på politilaboratoriet og rettstjenere. Hun så på dem som det sikkerhetsnettet hun trengte hver gang hun hadde behov for å få innpass et eller annet sted, eller noen var villig til å lukke øynene for et eller annet, nikke eller blunke. Alle gangene hun trengte litt ekstra. Forrige jul hadde hun kjøpt en flaske rosa champagne til en ambulansesjåfør som het Mandy Flynn, og det hadde gjort at Flynn nå var villig til å fortelle henne navnet på offeret. Innen de gikk på lufta ville iWitness News ha et foto av Layla Martin, mens News 24/7 ville være nødt til å kalle henne «en tjuefire år gammel kvinne», og dermed ville Eves jobb være sikret. 21
Enda noen dager, i det minste. I tankene jaget Eve gjennom de nærmeste timene. Hva som måtte gjøres, hvem hun skulle ringe. Mrs. Solomon var alltid øverst på lista. Eve kom ikke til å være hjemme før midnatt, og det betydde at hun måtte betale hjemmevakten dobbelt. Det fikk så være. Drap var drap. Guy dukket opp ved siden av henne. «Vet vi hvem hun er ennå?» spurte han, og korrigerte seg selv: «Var.» Eve bare trakk på skuldrene. Hennes suksess var avhengig av Guy Smiths nederlag. Det var ikke sånn hun var, men det var sånn det fungerte i hennes verden, og alle visste det. Klokka var halv seks og det var mørkt allerede. Julelysene som strakte seg bortover Oxford Street fikk alt til å se ut som en filmscene. En omhyggelig opplyst thriller med massevis av nysgjerrige shoppere og juleborddeltakere som kikket for å få et glimt av noe de helst ikke ville se. «Skal vi ta en drosje sammen?» spurte Guy og viftet med armen. «Den jævla apekatten min har stukket av.» Han mente at kameramannen hans hadde forsvunnet. Joe hadde dratt også, hvilket var bra. Eve hadde levert rapporten sin før hun kastet opp. «Jeg skal ikke samme vei», sa hun. Det var sant. Hun ville tilbake til kontoret for å sette sammen et nytt innslag om Layla Martin, slik at det så ut som de hadde ferske nyheter til frokost-tv. «I så fall slenger jeg meg kanskje med på din», sa han med et megetsigende blunk. Eve ble ikke smigret. Guy Smith flørtet med alle. Hun var ikke engang typen hans. Hun hadde sett ham sammen med sånne han foretrakk på den siste NTS-gallaen – en fnisende tenåring som hadde forlatt festen etterpå, snublende full ned trappa med skoene i hendene. En svart drosje stoppet, og Guy åpnet velvillig døra. «God natt», sa hun og gikk bortover den stemningsfulle julegaten.
3
Den tjue minutter lange spaserturen hjem fra Osterley-holdeplassen gikk gjennom noen stille gater prydet med vertikaldelte middelklasseboliger. Det var et strøk der beboerne slo seg sammen for å redde den gamle, røde telefonkiosken, men aldri gikk hjem til hverandre. Fortauene var snøfrie og saltet. Vinduene ut mot gata var innrammet av blinkende eventyrlys, og det var kongleprydede kranser på alle dørene. På portene hang det skilt der det sto: «Kjære julenisse, kom innom!» I påsken var det kaniner og egg, og til halloween var det gresskar. En halvtime på T-banen og hun befant seg i Narnia. Bortsett fra én ting. Hvert annet minutt mellom soloppgang og elleve om kvelden ble himmelen over Isleworth revet i filler av den øredøvende støyen fra et rutefly som gikk inn for landing på Heathrow – så lavt og så sakte at Eve kunne se mønsteret på landingshjulene. Mellom hvert fly ble stillheten kalt så fullstendig tilbake at den neste innflygningen alltid ble et nytt sjokk. De som kjøpte hus her, vennet seg enten raskt til støyen, eller de flyttet. De som ble, lærte seg den bølgende rytmen, omtrent som sjømenn. De sov godt selv når det støyet som verst, men våknet hvis en baby begynte å klynke. De snakket med hverandre i tominuttsbrokker, stoppet midt i en setning og fortsatte der de slapp i nøyaktig riktig øyeblikk, eller de fortsatte ved hjelp av miming og smil. De registrerte ikke lenger at jum23
bojetene med sitt vingespenn på tre kvartaler seilte bedagelig rett over hustakene, bare så vidt over tretoppene. Hvis flyene hadde falt ned fra himmelen noen kilometere før de skulle, ville beboerne i Islewood og Hounslow registrert at noe helt grunnleggende manglet – selv om det sannsynligvis ville ta dem noen sekunder før de kunne fastslå nøyaktig hva det var. Men nå var det lenge etter den siste Heathrow-avbrytelsen, for drapet på Layla Martin hadde fylt resten av den lange dagen. Uten flyene som passerte over hodet hennes var alt uhyggelig stille. Eve syntes det var litt ubehagelig. Nervepirrende. Ørene hennes hadde vent seg til de korte, brå utbruddene av støy, og nå dirret de urolig i stillheten. Det var derfor hun hørte fottrinnene langt borte fra. De var bak henne, men ikke nært, så hun snudde seg ikke for å se hvem som var der. Om fem minutter ville hun være hjemme. Hun hadde gått denne veien tusenvis av ganger. Dette var hennes gate, hennes nabolag, og ikke langt borte ville hun passere sin gatelykt og sin røde telefonkiosk. Eve følte seg trygg. Nesten. Hun satte opp farten lite grann og sa til seg selv at det var bare fordi hun ville være varm og innendørs og slippe mer av den bitende kalde natta. Det var bare det at hun nettopp hadde vært så nær brå død at hun var litt skvetten. Fottrinnene bak henne satte også opp farten. Høyere. Tydeligere. Nærmere. Mye nærmere. Altfor nært til at Eve kunne snu seg rundt og se på mannen (det måtte være en mann, det var alltid en mann) uten at hun ville virke redd. Hun visste ikke hvorfor hun ikke ville virke så nervøs som hun faktisk var, men sånn var det altså. Hun ville virke like trygg som om klokka var ett på dagen, med trafikk som suste forbi og unge mammaer med barnevogner som var på vei til skolen for å hente barna 24
sine … Ikke ett om natta, da alle sov, og med gatelykter som kastet lange, merkelige skygger over de parkerte bilene og inn mellom trærne. Hun satte opp farten enda litt til. Det samme gjorde han. Eve kjente hjertet hoppe opp i halsen. Hvis mannen ikke ville henne noe vondt, hadde han ikke oppført seg slik, vel? Ville ikke fulgt så tett etter en enslig kvinne midt på natta – hvis han da ikke ville skremme henne, i det minste. Ingen kunne være så tåpelig? Så lite følsom. Han vet hva han gjør. Hundre meter borte skinte et gatelys. Eve kunne se hekken sin. Den var ikke klippet på lenge og stakk seg ut mellom naboenes mer velstelte. Hun burde skaffe seg en elektrisk trimmer. En mann med en elektrisk trimmer. Hun konsentrerte seg om den uklipte hekken. Strakte seg mot den i tankene mens hjertet vokste opp i halsen og inn i hodet hennes. Fottrinnene var rett bak henne. Han var nærmere enn selv den største idiot ville være. Nær nok til å strekke ut armen og gripe fatt i den løse enden av ullskjerfet og trekke henne bakover … Nær nok til å drepe henne. Hun ville ikke greie det. I et forferdelig, lite sekund målte de siste restene av Eves rasjonelle fornuft ut vinklene og avstanden og fastslo at hun ikke ville nå hekken, hjemmet, framtida si. Hun nesten skrek fordi det var slik. Men i stedet snudde hun seg og sto ansikt til ansikt med drapsmannen. «Unnskyld», sa hun. Mannen stoppet øyeblikkelig – ellers ville de støtt sammen. Han hadde en svart jakke utenpå en hettegenser og et mørkt skjerf. Skjerfet var pakket rundt den nederste delen av ansiktet hans, mens hetta skygget for øynene. 25
«Vil du gjøre meg en tjeneste?» sa Eve. Hun hadde ikke engang ant at hun kom til å si noe. Likevel – her kom ordene! Rett ut av munnen hennes! Hun ble sjokkert over hvor rolige de virket. Innvendig skalv hun av redsel, men stemmen hennes dirret ikke, knakk ikke. Det var en ettermiddagsstemme, full av passerende mammaer og klart dagslys. Munnen hennes greide til og med å smile. «Det er så mange gærninger som går løs …» sa hun. Ordene ble hengende i den kalde nattelufta. Et normalt menneske ville sagt noe. Ville smilt eller nikket og vært enig med henne: Ja, det var virkelig mange gærninger … Denne mannen sa ingenting. Det gjorde at hodet til Eve føltes som bly, mens munnen hennes tenkte fortsatt. «Med andre ord», fortsatte hun, «har du noe imot å følge meg hjem?» Mannen rykket til. I lyset fra gatelykta så hun at det glimtet til i øynene hans. «Det er rett her borte», skyndte hun seg å fortsette, «og jeg vil føle meg mye tryggere hvis du går sammen med meg.» Hun visste ikke hvor denne idiotiske ideen kom fra, men nå var det sagt, og hun kunne ikke ta ordene tilbake. Et øyeblikk virket det som om mannen svaiet – først litt bakover, så litt framover – som om han hadde tenkt å løpe sin vei. Eller gå til angrep. Men så snakket han, og stemmen lød grøtete gjennom skjerfet. «Ok», sa han. «Takk skal du ha», sa Eve. Hver eneste nerve i kroppen hennes skrek til henne at hun måtte gi ham et ballespark og løpe … Men i stedet snudde hun seg halvveis og nikket litt med hodet for at han skulle gå ved siden av henne. Etter et øyeblikks nøling gjorde han det. De gikk side om side uten å si noe. Forbi telefonkiosken, 26
bort til gatelykta hennes og den uklipte hekken og – endelig – til den lille treporten hennes. Som ved et trylleslag. Eve åpnet porten og smatt innenfor og skjøv den inntil igjen, alt i en og samme raske bevegelse. Hun stengte porten på sin side, snudde seg og så på ham mens hun holdt pusten av redsel. Han bare sto … der. Rørte ikke på seg i det hele tatt. «Takk skal du ha», sa hun. «Det var veldig snilt.» Han nølte. Deretter nikket han forsiktig og sa: «Ja.» «God natt», sa hun. Han sa ingenting. «God jul», sa hun. Han sa ingenting. Eve trakk pusten dypt og tvang seg selv til å snu ryggen til mannen, slik et normalt, uredd menneske ville gjort. Huden prikket da hun skyndte seg oppover hellegangen mens frykten brølte som et fly inni henne. Hun lukket nøkkelknippet inne i hånden – husnøkkelen stakk ut mellom de to første fingrene, klar til å stikke og rispe. Hun hørte porten knirke, tenkte at nå kom han seg inn, og gjorde seg klar til å bli dyttet over ende og falle ned på betonghellene. Hun syntes at hun allerede registrerte smellet i panna der den traff bakken med vekten av morderen over seg. Kjente lukten av hard jord og kaldt ugress mot kinnet … Hun snurret rundt med nøkkelen i knyttneven. Vettskremt og klar til å drepe. Mannen var forsvunnet.
4
Eve smatt inn i huset, snudde seg og presset seg mot inngangsdøra som en gekko, som om nøkkelen og skyvelåsen ikke var nok til å holde den lukket. Pusten gikk i korte, skjelvende støt mot tredøra, og hun kunne ikke kjenne beina under seg. Fra stua hørte hun lyden fra tv-en. Tåpelig musikk og publikumslatter. Et langt minutt bare lyttet hun til hjertet som dundret i brystet. Deretter greide hun sakte å skyve seg selv vekk fra døra. Hun var hjemme. Hun var i sikkerhet. Og der nede var beina hennes … Nå da det var over, følte hun seg ganske tåpelig. Fniste. Stakkars mann! Hun må ha skremt vettet av ham! Snu seg rundt og forlange at han skulle følge henne hjem! Ikke merkelig at han forsvant så brått. Hun var klin gæren! Eve fniste en gang til – fortsatt skjelven, men på bedringens vei. Hun tok av seg skjerfet, hanskene og kåpa mens redselen sakte trakk seg tilbake til fjerne steder, deretter gikk hun inn i stua. Mrs. Solomon satt i sofaen og strikket på noe blått og uformelig. Hun var en kraftig kvinne med antydning til bart, med digre armer og myk, hvit hud, som om hun var laget av rå deig klar til å bli kjevlet ut. 28
«Hei», sa Eve stille. «Sover han?» «Han sover nå», sa Mrs. Solomon med ettertrykk. Det betydde at hun hadde fortjent hvert eneste øre av betalingen hun fikk, og at Eve ikke måtte prøve seg på en diskusjon om hvorvidt hun skulle få betalt for den hele timen etter midnatt – selv om klokka bare var fem over akkurat nå. Eve kranglet ikke. Hun var altfor trøtt til å krangle. Hun sa bare takk til Mrs. Solomon, betalte henne – og åpnet døra for henne. Hun tok et forsiktig skritt bakover da hun gjorde det, men det sto ingen der. Ingen gal øksemann som bare ventet på å kappe Mrs. Solomon i to og deretter gå amok inne i huset. Selvfølgelig var det ingen der. Mannen som hadde fulgt henne hjem, hadde vært helt uskyldig. Helt alminnelig. Det var hun som hadde oppført seg som en tulling! Drapet på Layla Martin hadde virkelig gått inn på henne. Likevel skjøv hun bolten på plass etter Mrs. Solomon. Deretter justerte hun ned termostaten og drakk et glass vann som var så kaldt at det fikk fingrene hennes til å dirre. Hun tok hamsteren Munchkin ut av buret i gangen og sa god natt. Bartene hans dirret mot kinnet, og straks hun satte ham tilbake, styrtet han inn i hjulet sitt som om det skulle vært en fluktbil. Eve slo av lysene og gikk opp trappa til den tynne lyden av hjulet som snurret hektisk rundt og rundt. Hun gikk inn på rommet til faren og så ned på ham. Han var blitt så liten. Duncan Singer hadde vært en diger mann. Ikke tykk, men kraftig. Full av liv og godvilje og morsomme historier. Men nå ble han mindre og mindre. Han forsvant inn i de gamle klærne, og de nye var største guttestørrelse. Han lå på ryggen med munnen halvt åpen, enda han ikke snorket. Bare pustet dypt inn. Og ut. Rynkene laget vertikale stier nedover ansiktet hans og fordrev de glade smilerynkene rundt øynene. Håret hans var blitt tynnere og gråere, akkurat som huden. 29
Han var femtifem, men så ut som han var sytti. Sprinklene rundt senga hans var trukket opp. Han hadde aldri falt ut, men hadde begynt å gå rundt om natta. Stengslene var ment å gjøre det litt vanskeligere for ham, og hittil hadde de vært effektive. Eve satte seg. Selv om hun ikke ønsket å vekke faren, tok hun hånden hans. Hendene hans hadde ikke blitt mindre. De kjentes som de alltid hadde kjentes – store og grove arbeidsnever. Hendene til en som reparerte hus og tørket blodige knær og løftet halvlitere og kastet pinner bikkjene kunne løpe etter. Nå var de hendene til en som mistet skjeen og ikke greide å kneppe igjen knappene i buksa. Eve kunne ikke se på hendene hans uten å tenke på hvordan de hadde skjøvet håret hennes vekk fra øynene da hun var sju og fryktelig bekymret for erteposeløpet på skolens idrettsdag. Redd for å løpe for sakte og komme sist, redd for å løpe for fort og falle, redd for å miste erteposen, redd for alt mulig, men særlig for å dø, for det hadde moren gjort bare noen måneder tidligere, og de var blitt sittende igjen – sjokkert og dypt rystet over hvor plutselig døden kunne komme … Da erteposeløpet ble annonsert over høyttaleren, hadde Eve vært så anspent at hun var like ved å ta til tårene. Farens hender hadde gjort at hun så klarere. Så pusset han nesa hennes og sa: Du behøver ikke vinne, Evie. Bare løp hele veien til det er over. Det var en åpenbaring. Han ventet ikke at hun skulle vinne, og det gjorde ham ingenting om hun tapte. For første gang skjønte Eve at hva som enn skjedde, var han like glad i henne og syntes hun var like verdifull. Derfor hadde hun nikket – beroliget av det langt enklere kravet han hadde stilt. Alle kunne løpe hele veien – selv hun! Deretter hadde hun løpt fryktelig fort uten å snuble, og hun hadde kastet den blå erteposen rett opp i den røde 30
bøtta, snudd på en femøring og satt kursen tilbake til mål, og det eneste som kunne høres, var den anstrengte pusten hennes. Hun hadde ikke våget å se bakover – redd for at de andre barna var like ved å ta henne igjen. I stedet hadde hun løpt og løpt – med kursen rett mot farens åpne armer – helt til hun vant, og da løftet Duncan Singer henne opp i solskinnet over tusenfrydene i gresset og den hvite krittlinjen. Løftet henne med nettopp disse store, grove hendene. Det hadde blitt et motto i familien. Løp hele veien. Det var det de hadde gjort alle sammen i månedene etter at Maggie Singer døde. De hadde fortsatt med det i alle årene etterpå. Ikke fordi de visste hvor de ville eller hvorfor de løp, men bare fordi alternativet var … Stopp. Duncan hadde fortsatt å arbeide, sørget for at de fikk nok mat, at de fikk et hjem og et liv. Den yngre broren hennes, Stuart, hadde greid seg så godt at Eve ikke hadde sett noe til ham på to år. Han bodde i Aberdeen, arbeidet på en oljerigg og hadde en kjæreste hun aldri hadde truffet. Rachel eller Ruby, et eller annet på R. Eve hadde fortsatt å løpe helt til hun fikk jobben i iWitness News, mens de fleste av hennes jevnaldrende fortsatt jobbet i lokalradioen. Da hun fortalte faren om jobben, hadde han løftet henne opp og gitt henne en kjempeklem, akkurat som han hadde gjort på den idrettsdagen for mange år siden, og sa: «Noddy og Storøre!» Eve hadde ledd og spurt hva han mente. Da han bare stirret tomt på henne, gjentok hun det han hadde sagt, og han lo han også, og sa: «Ha’kke peiling!» Da hadde det vært så morsomt. Men det var den gang … Innen et år var gått, hadde hun sagt opp leiligheten i Camden med utsikt mot kanalen og festlig utsmykning, og vendt tilbake til barndomshjemmet hun trodde hun hadde 31
forlatt for alltid. Til å begynne med hadde hun vært bitter, men nå – tre år etterpå – hadde hun resignert. Noen ganger hadde hun til og med følt seg vel. Noen ganger, når hun våknet opp og så popstjerner og teddybjørner og var fjorten år igjen. Men innen hun gikk til sengs igjen var hun blitt gammel. Eve reiste seg, løftet opp det gamle skotskrutete teppet som lå ved fotenden av senga og trakk det opp, slik at faren ikke skulle bli kald på armene. Teppet var et familieklenodium. De hadde alltid hatt det. Bare lukten av det vekket til live den solfylte barndommen. De hadde hatt en veldig gammel Triumph med lysebrune lærseter som var behagelig tilbakelent, slik at hun alltid følte seg trygg og vel under teppet mens faren sang «deres» sang. Hun husket den bare så vidt: Det var fugler i lufta … Eve ønsket at hun var et barn igjen, og at hun sov i baksetet med det sprukne lærsetet mot kinnet og morens hånd på skulderen hennes, mens faren kjørte hvor? Ingen visste. Det var ikke viktig. Han bestemte og ville sørge for at alle var i trygge hender til de kom fram. Hun hadde ikke følt seg trygg etter at han ble syk, og hun savnet det som om det skulle vært det ene av beina hennes. «Jeg elsker deg, pappa», hvisket hun. Øyelokkene til faren dirret og åpnet seg, og i et kort sekund smilte han til henne. Som om han visste hvem hun var.