susende og jager deg bort fra din drapssak. Så jeg skal jatte med deg, du skal få lov til å være med en stund. Kurth rettet seg opp etter å ha undersøkt liket. «Betjent, har pressen fått greie på dette?» «Pressen?» «Ja, pressen – aviser, tv.» «Nei, jeg vet hva pressen er. Det er bare det at vi ikke har noen presse her. Det er en avis, men den er mest informasjon til befolkningen. David Cornwell lager den helt alene. Den handler mest om skolene og været. Resten er ting han finner på.» «Ikke gi ham noe informasjon,» fikk jeg ordre om. «Vel, jeg må nesten fortelle ham noe. I en by som denne –» «Da får du holde tilbake detaljene. Eller få ham til å gjøre det. Vil han gjøre det?» «Jeg antar det. Jeg har aldri spurt.» «Spør.» Og det var alt Edmund Kurth nedverdiget seg til å si til meg. Han dro av seg hanskene med et smell, slapp dem ned på trallen og trampet av gårde uten et ord. «Mr. Kurth,» ropte jeg etter ham. Kurth stoppet. Jeg ble stående og blunke mot ham. En setning dukket opp i strupen min, men den kom seg ikke lenger: Det er politisjef Truman, ikke betjent. «Glem det,» sa jeg. Kurth nølte. Jeg innbiller meg at han vurderte om han skulle ignorere meg totalt eller rive ut hjertet på meg og holde det fram til meg mens det fortsatt banket. Til slutt nikket han bare kort til meg og gikk videre. «Ha en fin dag,» mumlet jeg da han var utenfor hørevidde. Etter noen få minutter begynte hele karavanen med offisielle kjøretøy – patruljebiler, nye Tauruser, en ombygd campingbil merket CRIME SCENE SERVICES, en svart kassebil fra rettsmedisineren – å starte motorene og kjøre sin vei. Det ble stille i lysningen rundt hytta igjen. Lommen ulte fra innsjøen. 44
Den ubehagelige sannheten av William Landay
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.