Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen

ken med den andre. Det er så rart med det. Han raspa handflata over skjeggstubbene. – Ja, ja. Du blir vel med inn og tar en kaffetår?

– Hvis det ikke forstyrrer deg for mye.

Han lo og slo seg på baken. – Jævelungen har talt, gutt!

Jeg har ikke stort jeg skal ha sagt når den vil ha pause.

Kom igjen! Han trava foran og jeg rusla etter. Jeg sendte en vennlig tanke til Kong Haakons kilde i Larvik. Hvis kaffen var som den pleide, hadde den stått og småkokt siden grålysninga og egna seg best til å ta livet av elefanter med.

Vi satt ved kjøkkenbordet og slurpa kaffe. Holte dyppa en sukkerbit i kaffen, holdt den til den blei brun mellom fingra, og kasta den kjapt inn i gapet. Han gløtta over mot meg og sa alvorlig: – Og nå skal det skrives?

– Ja. Det begynner å flaske seg nå. Har jeg klaff, kan jeg gjøre meg ferdig med utkastet før jeg må tilbake.

– Jaha. Og hvor lenge blir du?

– Jeg er ikke helt sikker. Egentlig har jeg litt dårlig tid, men jeg får se hvordan det går. Toppen ei uke. For sikkerhets skyld vil jeg gjerne gjøre opp nå, og da sier vi ei uke.

– Nei. Det går ikke. Du kan ikke betale nå, og så viser det seg kanskje at du drar før søndag!

– Spiller ingen rolle, sa jeg. – Ærlig talt. Med de prisene du holder. Jeg så han skulle til å protestere, og la til: – Vi kan vel si det sånn at jeg har penga til gode når jeg kommer nedover neste gang, hvis det viser seg at det blir for mye.

– Ålreit. Så sier vi det. Da sier vi det sånn. Han var frampå med kaffekjelen før jeg rakk å protestere. Det knøyt seg i magen min ved synet av den seigtflytende massen.

– Det kan hende jeg drar seint, sa jeg. – Da putter jeg nøkkelen i postkassa som sist. Ok? – Ja, det er fint.

20