så den lange kappa sto som et blafrende seil rundt ham, og i bakgrunnen hørte Simen Belz hvese iltert fra skulderen til Anton. Ut mellom fingrene til Ebub vokste det fram noe som mest liknet ei såpeboble. Straks den var på størrelse med Simen, slynget Ebub bobla mot Benedicte. Hun åpent munnen til et skrik, men det ble kvalt da hun forsvant inn i bobla. Så, uten en lyd, åpnet veggen seg, og Benedicte svevde ut i skolegården. Nok en gang veivet Ebub med armene, bobla sprakk og Benedicte falt fortumlet ned på asfalten. – Deretter en liten glemmeperle …, mumlet han, og en skinnende dråpe fløy gjennom lufta, traff panna til Benedicte og ble borte. – Og så til slutt, som en elegant prikk over i-en, et brev med hjem, knegget Ebub. Straks etter hadde han et ark i hånda som han holdt opp for Anton. – Tenk at en flink jente som Benedicte bryter skolens nulltoleranse for røyking, sa Ebub og la ansiktet i en trist mine. – Det straffes med utvisning, gjør det ikke? – Eh, jo, men Benedicte røyker da ikke? Anton blunket forvirret mot den store mannen, som svarte med å peke nederst på brevet. – Vel, her står det, svart på hvitt, undertegnet av rektor selv. Betviler du hva sjefen din har skrevet? Ebub stirret dypt inn i øynene på Anton, som fikk et fraværende uttrykk. Han ristet viljeløst på hodet:
26