Den siste magiker 2: Belz & Ebub av Sigbjørn Mostue

Sigbjørn Mostue

DEN SISTE MAGIKER 2 BELZ OG EBUB

Akk, nu har jeg i all min tid studert med iver og nidkjær flid jus, medisin og filosofi, og også – dessverre – teologi.

Jeg arme narr er like klok som før jeg leste første bok! (…)

Dessuten er jeg fattig på heder, på gods og gull, og på verdens gleder.

Nei, verre kan ikke et hundeliv bli!

Og derfor gir jeg meg hen til magi, og prøver om åndens kraft og munn kan åpne min sjel for dype funn, så ikke jeg lenger behøver å slite så hårdt med å si hva jeg ikke kan vite.

Jeg søker den innerste marg i stammen: Hva er det som holder verden sammen?

Ja, vis meg det skapelsens frø som gror!

Jeg vil ikke rasle med tomme ord.

Fra Faust, av Johann Wolfgang von Goethe (Gjendiktet av André Bjerke)

5

PROLOG

En rødstrupe kom flygende i myke buer over hustakene.

Den så seg ut ei gran som kneiste ved utkanten av et grønnspirende jorde, og landet snart mykt i trekrona. Vaktsomt konstaterte den at kysten var klar, satte seg litt bedre til rette, og åpnet nebbet. De lyse, sterke tonene trillet ut av halsen dens, strømmet ut i den lyse, nordiske natta og fylte lufta.

Et stykke lenger borte fanget en annen rødstrupe opp den vakre sangen. Fuglen glippet med øynene, og til tross for at hekkesesongen gikk mot slutten, tok den utfordringen. Den første rødstrupa økte straks styrken på sangen, og en forbipasserende hundeeier smilte og sukket henført over det vakre tonespillet.

Den unge hunden hans var derimot ikke så interessert i sangen til fuglene, selv om den var en irsk setter og alet fram for fuglejakt. Den umiskjennelige lukta av en fugl som befant seg i gresset rett foran den et sted, fikk deri-

7

mot bikkja til å trekke i båndet. Gjennom den skarpe dufta av brent treverk som lå over området, kjente hunden at dette ikke var den type fugl som eieren gikk på jakt etter om høsten; dette var verken rype eller skogsfugl. Like fullt kjente setteren fuglelukta som en spennende kiling i nesa.

Det varte ikke lenge før den merket et bestemt rykk i halsbåndet, og snart fortsatte setteren og eieren turen langs Gamlevegen, som skar seg tvers gjennom Kløfta.

Like ved der hunden hadde markert, satt en mørkegrå kråkefugl og stirret vaktsomt mot himmelen. Den la hodet på skakke, og konstaterte at bortsett fra hunden var det ingen som hadde lagt merke til den der den hadde smettet opp fra et lite hull i bakken. Fuglen var ei kaie, og med en lav strupelyd lettet den og flakset av sted. Den satte snart kursen mot en liten treklynge som sto som en øde øy av vegetasjon inne på et boligområde.

Lydløst slo den seg ned på ei grein. Den skarpe hørselen hadde oppfattet noe, og den vred på hodet ned mot det nærmeste hustaket. Det lød opphissede stemmer der nedefra: – Si meg, hvem er dere? Komme slik, midt på natta …

Hva vil dere meg?

– Hvis du spør om det en eneste gang til, skal jeg gjøre deg om til en kuruke! Forstått?

8

– Hei, hva er det den katta gjør med hunden min? Nei, ikke …! Herregud! Candy! Elskede, lille Candy!

– Ti stille! Min kjære venn her liker ikke hunder, og lille Candy vil ikke plage noen på en god stund. Ja, faktisk aldri mer, for å være helt korrekt. Så til saken: Du har en kjellerleilighet, og den ønsker vi å låne en stund fremover.

– Låne? Er du gal?

– Det er godt mulig, men låne den skal vi. Og vi ønsker ikke å bli forstyrret, under noen omstendigheter. Forstått?

– Nei, nå! Dette er altså det frekkeste jeg har hørt! Ha dere bort, ellers ringer jeg politiet!

Noe glimtet, det lød et lavt gisp og deretter skrapte det i grusen, som om noen la seg ned i den.

– Beklager, herre! Jeg skal gjøre alt du ber meg om.

– Godt, godt. Ser man det, Belz – herr Henriksen er blitt riktig så medgjørlig. Kanskje han kan bli en god tjener også? Det hadde gjort seg.

– Helt klart, Ebub. En riktig så god tjener ville han ha blitt.

– Da sier vi det slik. Enig, Henriksen?

– Ja, herre. Helt enig, hulket det nede fra grusen.

– Godt, nå tenker jeg det skal bli sving på sakene. Da gjenstår det vel bare at du låser opp for oss?

Det skrapte i grusen igjen, så kneppet det i ei dør, og stemmene opphørte.

9

Kaia i treet skuttet seg. Den lettet og fløy tilbake, landet i gresset og skulle til å dukke ned i det lille hullet igjen, da den stusset. Begge rødstrupene hadde sluttet å synge.

Natta var urovekkende stille. I øst nærmet noen mørke skyer seg faretruende over den bleke himmelen.

KAPITTEL 1

– Det er nå det begynner, Simen. Det er nå det begynner!

Simen satte seg opp med et rykk, kjempet seg ut av den svettevåte dyna og snublet ut på gulvet. Han stirret rundt i rommet, vill i blikket og med to skjelvende, utstrakte hender klar til forsvar.

Sakte gikk det opp for ham at han var alene. Stemmene var noe som tilhørte drømmen. Skjønt, det var ikke helt riktig. Han hadde gjenopplevd gårsdagen i søvne, og dette var ikke bare et uskyldig mareritt som tiden barmhjertig ville slette fra hukommelsen.

Vissheten sendte ham ned på knærne: – Nå er det jeg som er den siste magiker. Og jeg kan nesten ingenting!

Minnene fra kvelden i forveien overmannet ham: skuddene fra Nimrod-jegerne, huset til magikeren som brant ned til grunnen, det uhellsvangre albueslaget han hadde truffet Margrete med, sfæren av Gregers nede i Gnosis-

11

hulen, og ikke minst det forrykte øyeblikket da den snakkende katta Belz og den digre, gale Ebub dukket opp og ville overtale ham til å fortsette opplæringen som magiker. Og så det de hadde fortalt om Gregers, at magikeren som hadde utdannet Simen, egentlig var ond og ville lure ham, invadere kroppen hans for at magikeren selv kunne fortsette livet sitt, inne i ham, slik han hadde gjort med andre i århundrer!

Var det virkelig sant?

Sorgen kom over ham igjen. Han kastet seg ned på senga og klemte puta mot munnen for å kvele hulket som brøt opp til overflaten.

Om morgenen vaklet han ut og gryntet et kort «morn» mot muttern. Hun satt og stirret tomt ut i lufta over kaffekoppen, men fikk et bekymret uttrykk da hun fikk øye på fjeset hans: – Si meg, er du syk, vennen min?

– Nei. Eller, forresten … jeg føler meg ikke helt bra.

Mutterns bekymring ga ham en enestående sjanse til å slippe å dra på skolen! Tanken på å møte vennene etter det som hadde skjedd dagen før, fikk det til å velte seg i magen hans.

Simen fikk ei myk hånd mot panna.

– Du er ikke spesielt varm. Hva er det som feiler deg?

– Aner ikke. Føler meg bare helt elendig.

12

– Du brygger kanskje på noe. Typisk, eller hva? Nå som det bare er tre dager igjen før ferien, og så skal du, som ikke har vært syk gjennom hele skoleåret, bli dårlig akkurat nå. Hun klappet Simen kjærlig over håret. – Hold deg hjemme i dag, så kanskje du rir det av.

Simen jublet stille. Han smatt inn på rommet og krøp utkjørt under dyna igjen. Men selv om øynene var såre av mangel på søvn, klarte han heller ikke nå å få sove.

Han lå fortsatt og stirret i taket da utgangsdøra smekket igjen etter muttern og Solveig. Hvordan han enn snudde og vendte på det, møtte han mørke, uoverstigelige hindre. Han var ferdig. Vennene hatet ham, ryktet om at han hadde slått til Margrete kom til å spre seg som ild i knusktørt gress, men det var likevel bare barnematen sammenliknet med denne hersens magien …

Simen rev til seg puta og la den over ansiktet. Han kunne bare ikke late som om han ikke var den siste magiker! Det var et stort ansvar som lå på skuldrene hans, han innså det. Men hva hadde egentlig magien gitt ham, annet enn bekymringer og farer? Og skulle liksom han, Simen Clausen fra Kløfta, jobbe for menneskehetens beste, slik Gregers hadde sagt?

Puta smalt i veggen, og frustrert åpnet han laptop-en for å se om noen hadde kontaktet ham siden i går. Simen ble avbrutt av en lett banking på ruta. Forundret reiste

13

han seg. Hadde muttern glemt noe? Han dro gardinene fra og myste mot det skarpe sollyset. I neste øyeblikk skrek han høyt.

Ansiktet på den andre siden av ruta la seg i beklagende folder: – Beklager, mester Simen, kom det dempet fra den andre siden av glasset. – Det var virkelig ikke meningen å skremme deg, men Belz og jeg snappet opp at du var syk, og tenkte som så at du kanskje hadde behov for litt oppmuntring. Får vi komme inn?

Ansiktet forsvant idet Simens frenetiske Nei! nådde leppene, og før han visste ordet av det, hørtes tunge skritt ute i gangen: – Se hvordan menneskene har det nå til dags, Belz. Ja, spesielt stilfullt kan man neppe kalle det, men kanskje det er … funksjonelt? Ebub slo den svarte kappa til side og blottla en diger kropp som var presset inn i en blodrød fløyelsdress. Fippskjegget glinset svart rundt munnen, som var formet i en overlegen geip. Han ristet på de mørke krøllene og smattet med tungen: – Huff, se alle disse skrekkelige blomstene som de har drasset med seg inn. Hva skal det være godt for?

– Hva gjør dere her? Simen hveste, mens han stirret panisk ut av vinduene i stua i frykt for at noen kunne få øye på dem.

– Vi skal få deg på skolen, mjauet den digre, svarte katta

14

med det merkelige hvite feltet rundt det ene øyet. Belz satte klørne i sofaen og hvesset dem grundig: – Lenge siden vi har hatt litt luksus, Ebub, malte den fornøyd.

– Altfor lenge. Men det skal det sannelig bli en forandring på!

– Dere har å … begynte Simen, men ble avbrutt av den digre, bulldogliknende mannen: – Du har …, brummet han, – …å komme deg på skolen!

Man skulker ikke, gjør man vel?

– Bare tapere skulker, nikket Belz megetsigende. – Og du er vel ingen taper?

– Jeg er … syk, prøvde Simen seg og la hånda illustrerende på panna. Blikket han fikk fra de to ubudne gjestene fortalte ham at de ikke var like lettlurte som muttern.

– Hva skal så til for at mesteren er villig til å gå på skolen? murret Belz innsmigrende.

– Det måtte i tilfelle være at hele klassen fikk kollektivt hukommelsestap, mumlet Simen for seg selv.

– Ja vel. Ikke noe mer? Er det ingen …spesielle du skulle ønske hadde et bedre øye til deg, for eksempel? Slikt er slettes ikke uvanlig for en i din alder.

– Jo’a, Margrete, mumlet han drømmende. – Men hu er opptatt og … Simen rykket til, som om han kom til seg selv. – Hallo, hva snakker du om, egentlig?

– Ingenting, smilte Belz, og begynte å vaske pelsen.

– Jeg synes bare at uoppfylt kjærlighet er så … trist.

15

– Se nå til å få på deg klærne, buldret det igjen. – Når det gjelder hva du går rundt og engster deg slik for, så skal nok den saken ordne seg. Det skal gamle Belz og Ebub sørge for, humret Ebub og la den tunge armen over skuldrene til Simen. – Vi skal i det hele tatt ta oss godt av deg i tiden fremover, mester Simen. Ikke sant, Belz?

– Riktig så godt, smattet katta. Den hadde hoppet opp på kjøkkenbenken og funnet en åpen boks med leverpostei som muttern hadde forlatt. Med et grin spyttet den ut posteien, før den fortsatte: – Du er tross alt den siste magiker, og en slik sjeldenhet må man ta godt vare på.

– Hah, magiker! ropte Simen frustrert. – Det går jo ikke an å bedrive magi her!

– Ønsker du å lære mer om magi, da?

– Vel … Klart det, men hvis jeg gjør noe magisk, så kommer jo Nimrod etter meg!

Ebub så fornøyd ut: – Det skal du ikke bekymre deg over fra nå av. Faktisk skal du ikke bekymre deg over noe som helst, mester Simen. Belz og Ebub skal oppfylle dine ønsker, vi skal være dine skygger, dine tjenere, dine læremestre, slik at du kan føre magiens edle kunst videre. Men først: skole!

Blikket til Simen vandret mellom de to bisarre skikkelsene. Han hadde mest lyst til å be dem dra til et visst sted, men husket så altfor godt hvordan de hadde gitt ham et

16

grisetryne sist han protesterte. De var altfor flinke i magi til at han ville kunne kjempe imot dem. Han var i realiteten forsvarsløs, så det var bare å følge etter.

– Greit, må bare skru av pc-en, sa han resignert, og gikk inn på rommet sitt. På pc-en lå en melding til ham: Du er ferdig! Anders Hjertet begynte å hamre, og han måtte blunke flere ganger for å klarne øynene.

Sorry, det var et uhell!! skrev han, men visste at kameraten ikke ville lese det før han kom hjem fra skolen.

– Hva har du der?

Simen skvatt og kikket seg hurtig over skulderen.

– Bare en pc.

– Ja vel, og hva bruker du den til? Ebub satte seg ved siden av ham. Senga knakte under vekta.

– Alt mulig, som å gå inn på Internett. Veit du ikke hva en pc er for noe?

– Nei, kom det kort fra Ebub. – Læremesteren din var ikke akkurat så opptatt av å holde meg oppdatert om utviklingen mens jeg satt i hans fangenskap! Hva er så dette …

Internett?

Simen gliste, og begynte å vise Ebub. Han hoppet fort ut av en ungdomsside da Ebub begynte å skoggerle over hvordan folkene gikk kledd, og fant i stedet fram en nettavis. Også Belz kom opp i senga. Katta gned seg inntil Simen, og satte seg mellom dem.

17

– Og av alle verdens nyheter så er det disse som er de viktigste? Ebub humret, og leste høyt: «Værprofet spår knallsommer», «Rundens cup-bombe» og «Linda gravid»! Hvem er Linda, forresten? Er det plutselig en begivenhet at en kvinne er med barn?

– Hu er reality-kjendis, forklarte Simen, og måtte skjule latteren da han så det spørrende uttrykket bak de svarte krøllene. Så begynte han å forklare, og snart bredte et smil seg inne i skjegget til Ebub.

– Så interessant! Altså, man blottstiller seg, baksnakker og tråkker på hverandre, for selv å oppnå fordeler, mens hele befolkningen ser på … Han humret, og gjorde en bevegelse mot nettsiden. – Gjennom tv og Internett har dere altså muligheten for å spre all verdens informasjon og kunnskap, og så er dette hva dere er mest interessert i og ønsker å lese om? Ja, menneskeheten slutter ikke å overraske. Han kakket på pc-en med pekefingeren: – Sannelig spennende, ikke sant, Belz?

– I høyeste grad, Ebub. I høyeste grad! De to utvekslet et uutgrunnelig blikk, og katta begynte å male.

Litt senere sto de utenfor garasjen. Simen grep sykkelen, men Ebub stoppet ham og ristet på hodet: – Den der har du ikke brukt for.

– Men timen har begynt for lenge siden, og det går mye raskere å sykle enn å gå, protesterte Simen.

18

Den digre mannen slo opp en latter så det ristet i garasjeporten: – Så det tror du, hikstet han og knipset. Straks var det som om ei pute av luft la seg under skoene, og Simen ble løftet noen centimeter over bakken. Han veivet ustø med hendene, men Ebub forklarte ham at det ville bli enklere så snart de satte seg i bevegelse.

Fyren hadde rett. Det var som å gå på skøyter – myke, behagelige luftskøyter – bare at det kunne virke som om de hadde jetmotor, for det gikk minst like fort som å kjøre bil! Simen skled bortover veien uten anstrengelse, og på et blunk var han ute på Gamlevegen. Snart kom de to andre glidende opp på siden av ham, mens de pekte på og lo seg skakke over husene de passerte: – Synes de virkelig at dette er vakkert? De bor jo i fuglekasser!

Simen forsøkte å stenge dem ute, og begynte i stedet å utforske ferdighetene sine på luftskøyter. Han gjorde et lite hopp, snudde seg i lufta, og gliste av fryd da han skled baklengs bortover. Det duvende landskapet, dominert av jorder og treklynger på den ene siden av veien og veletablerte boligfelt på den andre, struttet forsommergrønt og frodig mot ham.

Simen holdt på å snuble da han skled over ei fartsdump, så han gjorde nok en halv piruett, slik at han vendte riktig vei igjen. Da kvakk han til: Et stykke lenger framme vag-

19

get gamle fru Ghazanfar bortover veien. Hun måtte være blind hvis hun ikke skulle få øye på dem der de fløy over veibanen, og fru Ghazanfar var ikke engang svaksynt. Det visste Simen utmerket godt etter at han og Anders forsøkte seg på epleslang i hagen hennes i fjor høst. Enda det var sent på kveld og nesten mørkt, hadde hun fått øye på dem. Heldigvis var beina hennes skrøpeligere enn synet.

Simen gjorde Belz og Ebub oppmerksom på faren som truet.

– Vel, så får vi kaste henne litt blår i øynene, sa Ebub likegyldig. En rask bevegelse med håndleddet fikk en liten, mørk tåkeflekk til å fare ut mellom fingrene hans. Tåka la seg over ansiktet til fru Ghazanfar, og de skled forbi uten at hun gjorde mine til å ha sett dem.

Praktisk, tenkte Simen og nikket anerkjennende.

Han kom seg bokstavelig talt ned på jorda igjen da de nådde skolegården. Luftputene forsvant brått, og Simen snublet framover. Bare et solid grep om jakkekragen reddet ham fra å tryne. Ebub satte ham ned, og børstet vekk noen usynlige støvkorn fra skulderen hans.

– Nå ser jeg frem til at du skal presentere oss for læreren din.

– Hæ, er du gæren? Hvorfor skulle jeg det?

– Men i alle dager, det er da bare rett og rimelig at du presenterer dine mentorer og læremestre for din skole-

20

lærer? Vi må samkjøre undervisningen, skjønner du vel, slik at han kan gi deg oppgaver som sømmer seg en ekte magiker!

– Har du tenkt å si at … Nei, nå må du gi deg! Dere får ikke bli med inn i klassen. Ikke snakk om!

Simen vendte dem bestemt ryggen og hastet inn hoveddøra.

Gangen lå lang og tom foran ham. Med et raskt blikk over skulderen kunne han fastslå at de to skikkelsene var forsvunnet fra skolegården. Det var en mager trøst, for hjertet begynte å hamre som ei slegge da han nærmet seg klasserommet.

Simen ble stående lenge foran døra. Så trakk han pusten dypt, grep om håndtaket med ei hånd som skalv verre enn en oldings, og åpnet døra med et rykk.

– Er det ikke merkelig da, dere, at fuglene ikke syn…

Stemmen til Anton tidde brått. 26 ansikter snudde seg i Simens retning. Ett av dem hadde tidenes blåveis, og over den skamslåtte nesa til Margrete var det festet en hvit tape.

Det lød et brak bakerst i rommet da Anders reiste seg så stolen smalt i gulvet.

– Sett deg ned, Anders, sa Anton med skjelving i stemmen. – Rolig nå.

– Glem det, han skal få juling!

21

Anders hoppet over en sekk og kom i full fart mot Simen, hvit i ansiktet og med knyttede never. Han rygget, men idet Anders nådde fram til ham og hevet knyttneven, ble døra bak Simen åpnet. I neste øyeblikk ble Anders resolutt slynget tilbake mot stolen, som spratt opp fra gulvet av seg selv og tok imot ham.

Simen stønnet av lettelse, men gleden ble kortvarig da han oppdaget hvem som sto i døråpningen og betraktet klassen.

KAPITTEL 2

–

Ah, så dette er altså klassen til den store Simen, lød

det bak ham. – For en fantastisk … spennende gjeng med unge, tilsynelatende ufordervede mennesker. Ja, bli bare sittende, dere trenger ikke å reise dere for oss. Vi er bare Belz og Ebub, mester Simens mentorer. Ja, mentor betyr altså rådgiver, for de av dere som ikke visste det. Og det gjelder nok ganske mange, tenker jeg. Det siste mumlet Ebub lavt til katta.

Simen sto fortumlet og storøyd ved døra. Blikket hans vandret mellom Ebub, som hadde en malende Belz i armene, og Anders, som satt rolig på plassen sin. Det pussige var at verken han eller noen av de andre elevene så ut til å være overrasket over opptrinnet: De satt fullstendig uttrykksløse og lyttet til Ebub. Bare Benedicte lot til å reagere på besøket. Hun gjorde en spørrende bevegelse mot Simen, som han valgte å overse.

23

– Og dette må være den høyst respekterte magister Anton, fortsatte Ebub innsmigrende, og satte en pekefinger i brystkassa til læreren. Anton smilte usikkert, og ga seg til å pusse brillene: – Magister og magister … Vel, jeg er i alle fall lærer.

– Magister! fastslo Ebub og la armen rundt læreren.

Belz spankulerte på armen over mot den forbløffede Anton og slo seg ned på skulderen hans. – Er du klar over at du har et unikum her, midt blant denne ellers så … skal vi strekke oss til å si middelmådige gjengen? Disse gjennomsnittsmenneskene ser det ikke, men du har naturligvis for lengst lagt merke til ham – eller hva?

Anton ble stille. Han stirret som fjetret inn i det smilende fjeset som befant seg bare en håndsbredd fra hans eget, og nikket svakt.

– Bra, hvisket Ebub. Han dunket Anton i ryggen og fortsatte, betraktelig høyere, mens han skjøv Simen foran seg: – Og dette geniet, denne unge stjernestormeren Simen Clausen, har hatt en ubehagelig opplevelse i det siste. Tar jeg feil, eller har en av disse middelmådighetene truet unge mester Simen med voldelig gjengjeldelse for en liten ubetydelighet?

– Jo, selvsagt. Anders, det er han der … Anton var plutselig som et lite barn i klypene på Ebub. Han pekte ivrig mot pulten til Anders, som satt med et tomt uttrykk i ansiktet.

24

– Akkurat – Anders! sa Ebub som om han hadde fått et surt drops i munnen. Langsomt hevet han fingeren og rettet den truende mot gutten.

– Nei! skrek Simen og slo hånda til Ebub i været. – Ikke gjør ham noe. Han er bare sinna på meg, og det har han god grunn til. Jeg slo til Margrete, kjæresten hans, ved et uhell. Bare se på ’a, hu …

Simen beit seg selv tvert av. Margrete satt på plassen sin, men blåveisen var borte! Plasteret over nesa likeså.

Hun var like fin som hun pleide å være. Kanskje enda finere. Huden strålte, og det var som en lysende aura sto rundt henne. Og hun smilte til ham! Gjennom forbauselsen kjente Simen hvordan hjertet gjorde et hopp, og den gamle forelskelsen blusset opp som om noen hadde helt bensin på ilden som ulmet dypt inne i ham.

– Nå, så du vil spare denne Anders. Det var da voldsomt til edelhet, brummet Ebub misbilligende. – Vel, så sier vi det slik.

– Simen, hva er det som skjer? Simen snudde seg, og fant blikket til Benedicte. Hun var den eneste som ikke satt og betraktet opptrinnet som en annen zombie. Tvert om så hun like fortørnet ut som han selv følte seg. Men han rakk ikke å svare henne, for et brøl fikk ham til å rygge mot veggen: – Hva? Hun her? Mester Simen, du har en konkurrent, og det en alvorlig sådan! Ebub viftet med armene

25

så den lange kappa sto som et blafrende seil rundt ham, og i bakgrunnen hørte Simen Belz hvese iltert fra skulderen til Anton. Ut mellom fingrene til Ebub vokste det fram noe som mest liknet ei såpeboble. Straks den var på størrelse med Simen, slynget Ebub bobla mot Benedicte.

Hun åpent munnen til et skrik, men det ble kvalt da hun forsvant inn i bobla. Så, uten en lyd, åpnet veggen seg, og Benedicte svevde ut i skolegården.

Nok en gang veivet Ebub med armene, bobla sprakk og Benedicte falt fortumlet ned på asfalten.

– Deretter en liten glemmeperle …, mumlet han, og en skinnende dråpe fløy gjennom lufta, traff panna til Benedicte og ble borte. – Og så til slutt, som en elegant prikk over i-en, et brev med hjem, knegget Ebub.

Straks etter hadde han et ark i hånda som han holdt opp for Anton. – Tenk at en flink jente som Benedicte bryter skolens nulltoleranse for røyking, sa Ebub og la ansiktet i en trist mine. – Det straffes med utvisning, gjør det ikke?

– Eh, jo, men Benedicte røyker da ikke? Anton blunket forvirret mot den store mannen, som svarte med å peke nederst på brevet.

– Vel, her står det, svart på hvitt, undertegnet av rektor selv. Betviler du hva sjefen din har skrevet? Ebub stirret dypt inn i øynene på Anton, som fikk et fraværende uttrykk. Han ristet viljeløst på hodet:

26

– Nei, hvisket læreren. – Rektor har alltid rett.

– Ikke sant? Uten at Ebub gjorde annet enn å riste litt i arket, brettet brevet seg til et papirfly som svevde hurtig gjennom hullet i veggen og landet i fanget på Benedicte ute i skolegården. Der brettet det seg ut igjen, før det endelig la seg til ro. Benedicte leste forskrekket gjennom brevet og kom seg på beina. Idet åpningen begynte å krympe, så Simen hvordan hun dukknakket begynte å gå hjemover.

– Ikke tro på det som står der! ville Simen rope til henne før veggen lukket seg helt, men ble straks behørig plassert på stolen sin av en usynlig kraft. Han forsøkte å reise seg, men satt bom fast. Simen kikket forskremt over mot sidemannen. Anders satt derimot med et dumt flir og bare stirret beundrende på Ebub. Den store skikkelsen hadde tatt oppstilling hos Anton igjen, som ved siden av Ebub mest liknet en usikker, spjælete konfirmant.

– Nå som vi er kvitt alle forstyrrende elementer, vil jeg gjerne vite hva dere synes om magisteren deres? Litt kjedelig i klesveien, det må vi få si. Kanskje han blir bedre om han … gæsser?

Umiddelbart sto Anton med buksa dratt opp godt over navlen. Lattersalvene som skyllet mot ham, sluknet det usikre smilet, og læreren stirret ulykkelig nedover seg.

– Hm, nei. Ikke så kledelig. Hva med … Ebub knipset, og sekundet etter sto Anton i en svart T-skjorte og

27

med en sæggebukse som knapt skjulte den fargesprakende trusa. Lærerens tynne sideskillsmanke var med ett formet til en moteriktig, voksfylt frisyre, og det tidligere så viltvoksende skjegget var frisert ned til et fippskjegg – ikke ulikt Ebubs eget.

Til Simens store forbauselse jublet ikke bare klassen.

Anton selv sto med armene over hodet og vrikket på hoftene så det klirret i bling-kjedene han hadde fått på seg!

De var fullstendig forrykte alle sammen.

– Ærede publikum, brølte Ebub, og jubelen ble enda høyere. – Magisteren er blitt cool, men nå må vi en gang for alle avgjøre hvem som er den aller kuleste her i klassen! I de siste dagene før ferien er det opp til dere å løse dette høyst relevante spørsmålet. Reglene er enkle: Dere stemmer rett og slett hverandre ut, én etter én, alt etter hvem dere synes er de kjedeligste og tregeste, de dårligst kledde og de minst kule blant dere.

Jubelen ble med ett noe mer avmålt.

– Etter hver time, fortsatte Ebub, – vil magister Anton føre regnskap med stemmegivningen. Personen med færrest stemmer må forlate skolen. Den som blir igjen i siste time om tre dager, blir vinneren, og stikker av med … ja, skal vi si en million kroner og et stort oppslag i avisen?

Jubelen fikk nesten taket til å løfte seg. Guttene brølte og klappet hverandre på skulderen, mens jentene hvinte og klemte hverandre.

28

Simen stirret på klassekameratene sine med stigende frykt. Han kjente dem ikke igjen. De var som forhekset!

Anders gliste fra øre til øre, mens han dunket Simen i ryggen og ropte: – Lite kult, ’a. Én million kroner! De blir mine.

Oddgeir hadde reist seg fra pulten, og med den ene tommelen i beltet pekte han ut over klasserommet med en glidende bevegelse: – Det finnes bare én kul type i denne klassen. Meg! – Drit deg ut, ’a, var det noen som svarte.

– Ha-ha, du får stemmen min, hvis jeg får halvparten av penga, ropte en annen.

Simen strevde med å komme seg løs fra stolen. Den satt som limt til baken hans. Han måtte gjøre noe! Han kunne ikke la Belz og Ebub få makt over vennene hans.

Spørsmålet var bare hvordan han skulle hindre det.

Han skvatt til da en svart skikkelse sprang opp på pulten. Den digre katta landet mykt, og strøk seg inntil ham.

– Sitt bare i ro, mester Simen, malte den. – La disse ordinære menneskene more seg litt, det har de bare godt av. Så kan vi andre konsentrere oss om mer presserende saker, som den videre utdanningen din. Du skjønner, du vil aldri få være i fred om ikke vennene dine er sysselsatt med noe som krever deres fulle oppmerksomhet. Og du ønsker vel å bli en fullært magiker, eller hva?

29

– Dere bruker magi på dem! Dere kan da ikke det, det er ikke sånn det skal være, protesterte Simen heftig.

– Vi har knapt gjort noe med deres egen frie vilje, mester Simen. Se på dem, se så oppildnet de er over de stakkars pengene de kan vinne. Det eneste vi har gjort, er akkurat det du ba oss om: å dempe uviljen de hadde mot deg ved å justere hukommelsen deres en ørliten smule. I stedet for å være så uvennlig, burde du heller takke oss.

Belz strøk seg inntil ham igjen, og malte som om den hadde en liten påhengsmotor nede i magen.

Katta hadde kanskje rett. Ingen brydde seg om Simen mer, de virket bare glade, og var i hundre over konkurransen.

– Kjære unge, håpefulle, buldret det oppe fra kateteret. – Det er på tide for Belz og meg selv å trekke oss tilbake. Bare en liten tilleggsopplysning helt på tampen: I hver avstemming gir dere tre stemmer, mens dere i finalen bare kan gi én. Dere kan selvsagt stemme på hvem dere vil, unntatt dere selv. Finner magisteren ut at dere har gitt dere selv en stemme, medfører det umiddelbar diskvalifisering!

Belz spratt ned på gulvet og stilte seg ved siden av Ebub. De to kikket lurt på hverandre og blunket, før Ebub bukket og takket for seg. Uten noe mer om og men forsvant de ut døra, og klassen ble overlatt til seg selv.

30

Det la seg en merkelig stemning over dem, som om festens midtpunkt brått og uventet hadde forlatt selskapet. Anton kremtet, og kikket litt forbauset nedover seg selv. Likevel virket det som om den nye klesdrakta falt i smak, og åpenbart fant han ikke opptrinnet det minste rart, for snart smilte han bredt, kremtet igjen og sa: – Det var litt av noen venner du hadde, Simen. Det får’n si. Men ideen deres var jo knallgod, sa han med en stigende entusiasme. – Utstemming og greier. Og sannelig er det ikke snart tid for friminutt, så vi får vel bare sette i gang. Førstemann skal ut!

Elevene begynte å klappe og huie igjen, men tidde da Simen dundret neven i bordet: – Er dere blitt helt gærne, eller? Dere må jo skjønne at de to der, de har … Altså, dere er blitt … Han veivet fortvilet med armene.

– Hva da? spurte Anton forbauset.

Simen ble svar skyldig. Han kunne ikke fortelle dem hvem Belz og Ebub egentlig var. Faktisk var han ikke riktig sikker selv, engang. Uansett ville ethvert forsøk på en forklaring unektelig bringe magien på banen. Og han kunne rett og slett ikke avsløre seg selv. Ikke med Nimrod luskende i kulissene!

Slukøret sank Simen sammen, og overså det spørrende blikket fra Anders. Humøret sank ytterligere da de fikk

31

utdelt lapper og Anton skrev opp navnet på samtlige i klassen på tavla. Avstemningen kunne ta til.

Da skoledagen var over, var seks elever blitt sendt hjem.

Even var en av dem. Han røk ut i første time, med bare to stemmer. En av dem var Simens.

– Det er ingen som liker meg, hadde han hvisket sjokkert til Simen. – Hvorfor ikke?

Med synkende hjerte hadde Simen forsøkt å trøste ham med at dette tross alt bare var en lek, et tåpelig spill, og at Even ikke skulle bry seg om det. Even var derimot utrøstelig, og det kokte i Simen da han så kameraten forsvinne hikstende mot syklene. Men ingen hadde villet høre på protestene hans. De var bare opptatt av pengene de kunne vinne, og av å baksnakke hverandre og finne allianser for å sikre seg støtte.

Simen kikket ned på sykkelen. Den hadde stått parkert utenfor skolen, skinnende ren og med et nytt Liverpoolmerke på ramma. Han innså hvem som hadde plassert den der for ham. Et ektefølt sukk ble tatt av nordavinden som strøk over jordene.

– Så kult at du fikk så mange stemmer, Simen.

Margrete gled opp på siden av ham og Anders, der de syklet i bedagelig tempo hjemover. Simen ble så overrasket at han holdt på å kjøre i grøfta.

– Eh … takk, stotret han fram og følte seg som verdens

32

største idiot. – Jeg fikk ikke like mange stemmer som deg og Oddgeir, men …

– Ingenting er avgjort, blunket Margrete.

– Jeg må nok skru på sjarmen noe kraftig i morra, forsøkte Anders seg i en spøkefull tone. Han hadde vært nær ved å ryke ut i siste time, men klarte seg med et nødskrik.

Av en eller annen grunn overså Margrete kjæresten sin. I stedet fortsatte hun å henvende seg til Simen, som rødmende og utilpass forsøkte å holde blikket på veien.

– Det er synd på Benedicte, da. Stakkars, hun får ikke bli med i konkurransen i det hele tatt. Så sprøtt, tenk å bli utvist like før skolen er slutt.

Simen kvakk til. Han hadde rent glemt Benedicte oppi det hele. Og han visste at uansett hvor ubehagelig det kom til å bli, så måtte han snakke med henne. Benedicte hadde ikke reagert som de andre – og hun hadde også vært lærling hos Gregers, selv om hun ikke husket noe av det etter å ha spist forglemmegblomsten. Det kunne ikke være tilfeldig!

De var kommet fram til der hvor Margrete bodde. De bremset opp, og Anders så usikkert mot henne: – Skal vi treffes i ettermiddag, eller?

– Nei, jeg er opptatt.

– Ok, i morgen da?

– Får se, svarte Margrete uinteressert.

– Ja vel. Ha det.

33

Anders og Simen ble stående og se etter henne. Håret danset opp og ned etter som hun med spenstige tråkk jobbet seg opp den bratte innkjørselen.

– Hva går det av hu, ’a? undret Anders.

– Hva går det av oss alle sammen, mumlet Simen for seg selv, før han steg opp på sykkelen og satte kursen hjemover.