Denhemmeligekvinnen
AnnaEkberg
Denhemmeligekvinnen
OversattavHeidiGrinde
AnnaEkberg
Originalenstittel: Denhemmeligekvinde OversattavHeidiGrinde
Copyright2016AnnaEkbergogJ/PPolitikensHusA/S
FirstpublishedbyPolitikensForlag,JP/PolitikensHusA/S,Denmark
PublishedbyarrangementwithNordinAgencyAB,Sweden
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2017
Denneutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2018
UtgittavBazarForlag,etimprintiCappelenDamm
ISBN978-82-02-59266-0
1.utgave,1.opplag2018
Omslagsdesign:HenrikKoitzsch www.koitz.dk
Omslagsfoto:GettyImagesogShutterstock Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,2018
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Detmåværeenoverlevelsesmekanisme,tenkerHelene menshunstirrerpådenmørkeringenetterkaffekoppenpå dethvitlaminerteskrivebordet.Detmåværeenoverlevelsesmekanismeathunvelgeråfesteblikketpånoesålite ogubetydelignå,nårverdenrasersammenomkringhenne. Huntvingersegtilåheveblikket,sersegomikontoret påpolitistasjonen,forsøkeråfokuserepåarketsompolitibetjentenhargitthenne.«Siktedesrettigheter»stårdet øverst.Hunharretttiladvokat,hunharretttilålyvefor politiet,hunharretttilmatogdrikke.Ogtil800kroneri erstatningdersomhunharværtuberettigetsiktetitiminutter.Hvorlengeharhunværtsiktet?Iallfalllengerenniti minutter.
«Hardulestdet?»spørbetjentensomsitterrettoverfor henne.Enung,spedbygdmann,ikkeovertretti,skuldrene fyllerikkeutuniformsjakken.Politimannenvedsidenaver eldre,hanhargrådressoghvitskjorteogharikkesagtnoe ennå.
«Ja.»
«Ogdufastholderatduikkevilhanoenadvokat?»
«Ja.»
Betjenteniuniformkasteretfortblikkpåkollegaen.Den eldrebetjentenkremter.«FruSöderberg.Forstårduhvorfor duerher?»
FørHelenerekkeråsvare,serhundet.Etlysglimt,et lyngjennomrommetpåpolitistasjonen.Betjenteneserdet også.Deneldstespretteropp.«Fådefotografenevekkfra vinduene!»roperhansint.Helenesnurhodet,blitzentrefferhenneendaengang.Etøyeblikkløfterhunhendene,
beggehendene,somomhunovergirseg.Dekanfådetde eruteetter.BilderavdenberømteHeleneSöderberg,arrestert,lagtijern,ydmyket,ferdig.
«Fådemunna!»roperdeneldsteigjen.
Etparavdeyngrefarerutavdøren,persiennerblirtrukketned.Heleneerlikeglad.Barelademfotograferesåmye devil.
«FruSöderberg,»sierbetjenten,trekkerpustendypt,retterpåskjorten.«Viharnoenrutinervimåigjennom.DNAprøver,fingeravtrykkogslikt.Dettarkanskjeentimestid. Erdetiordenfordeg?»
«Heltiorden,»sierHelene.
«Såvildufåanvistencelleførdufremstillesforvaretektsfengsling.»Hanserpåhenne.Hvaventerhanpå?Skal hunsinoe?
«Menførstplikterjegåleseoppsiktelsenfordeg.»
Hunsieringentingnåheller.Deneldstebetjentennøler. Såbestemmerhansegogtrekkerlesebrilleneoppavjakkelommen.Detserutsomomhanikkelikerdethangjør. Hanleserordenelangsomtogmekanisk,somomdetgjaldt enbruksanvisningtilennykomfyr.«HeleneSöderberg.Du ersiktetetterstraffelovenparagraf237forforsettligdrap påLouiseAndersen.»Heleneseropp,møterblikkethans. Vardetalt?Detlydernestensomingenting.Forsettligdrap. Paragraf237.LouiseAndersen.Deandrepolitifolkene rundthenne,desomsittervedbordene,ogdetokvinnelige,kortkliptebetjentenebortevedkaffemaskinen,forsøkerålatesomomdeikkehøreretter.Mendeterheltstille irommet.Allelytter.Etstedringerentelefon,meningen tarden,ingenvilgåglippavdetteøyeblikket.Nå,akkurat her,blirdetskapthistorie.Iåreviskommerfolktilåsnakke omdennedagen.Nårbetjentenekommerhjemikveld,og familienersamletrundtmiddagsbordet,vildefortelleom dagensbegivenheter.Barnavilsittetauseogstorøydeog lyttetilhistorienomdenmektigefamilienSöderbergsfall. OmdrapetpådenuskyldigeLouiseAndersen.Heleneser inniøynenetildenungebetjenten,deretterdeneldre.Hun
kanlikegjernegidemkonklusjonenmedengang.Dehar fortjentden.«Jegerskyldig,»hviskerhun.Kjennerhvordan luftenblirsugdutavrommet.Detersomomtidenfryser til.«Jegdreptehenne.JegdrepteLouiseAndersen.»
toukertidligere
Louisevåkner.Hvermorgenvåknerhuntildenneutsikten. Hunharikkeventsegtildenennå,menhuntrorikkehun kunneleveutenden.Havet.Såtettinnpåathunsyneshun kunnenådetmedhånden.Vindueteretrundtkoøye,det girhennefølelsenavåværeombordpåenbåt.Hvisdet haddeværtmulig,haddehunallerhelstvilletbopåenbåt. Joachimerterhenneoftemeddet,mendetgjøringenting. Hunskjønnergodthvoridiotiskdetvirkerathunharvalgt etlivmedvannpåallekanter,hunsomblirsjøsykhvergang huntarbåtenfraChristiansøtilBornholm.Sengenerplassertslikathaveterdetførstehunsernårhunåpnerøynene. Louiseharalltidhattenfølelseavatnoenendagvilkomme sjøveien,enellerannensomvilforandrelivethennes.Sikkertidiotisk,bareenfølelse.Mendenerder.
Idagliggerhavetblikkstilleoghardendypblåfargensom detbareharnåmidtpåsommeren.Skyfrihimmel,utenforhørerhunsummingavstemmer.Turisteneeroppeog uteallerede.Louiseserutpåkvinnenmedbarnevognen, deteldreparetpåbenken.Desitteralltidder,hunharofte betraktetdem.Toavdenittienfastboendepådesmåøyene. KommerhunogJoachimtilåsitteslikendag?Louiseholderpådenromantisketankeninoensekunder,førdenblir ødelagtavenmann.Enhøy,middelaldrendemannidress. Ikkeenavdefastboende,menenavdetuseneravturister somkommerhversommer.Hanstårutenforkaféterrassen. Urolig,rastløs–deternoedisharmoniskoverham,somom hanleteretternoe.Ellererhanfull?Louiselukkerøynene etøyeblikk,mensåblirhunforstyrretavenlyd.Vardetden somvekkethenne?Denlydenhunharsavnetslik?
Louiseslengerdynentilsideoggårutpågulvet.Kjenner detsolvarmetreverketmotfotsålene.Hunlistersegutav soverommetogbortovergangentildenlukkededøren.Hun blirståendeheltstille,ogkjennerhvordansmiletbrerseg iansiktet.Musklersomikkeharværtbruktpålenge.Han skriver.Joachimskriverfaktisk.Ogikkepådenhakkende, frustrertemåtenhunharhørtsåofteidetsiste.Utenfrahar detlydtsomomhanslossmedtastaturet,ogetterpåsåhan utsomomhanhaddeværtikrigen,svettogrødflammetei ansiktet.Nåerlydenenannen.Enharmonisklydavfingre somskriver,avfrihetogskapertrang.
Louisehenterframetavsineyndlingsminner,minnetom dengangendetraffhverandre.DengangendaJoachim skrevsomomhaneideheleverden,ogstormetinni hennes verden.Joachimkomoglestehøytfrabokensinpåden stappfullekafeen.Davarhunisluttenavtrettiårene,hanti åreldreogticentimeterhøyere.Hunhuskerhvorselvsikker hanvirket,dettykke,gråhåret,hvordanhankikketpåtilhørerneoverkantenpådebilligelesebrillenemenshanleste. Hunvarblittoverveldet,hanvillehahenne,hunvaroverhodetikkeitvilomdet.Hunsynteshanvarforbrautende. Detsyneshunfremdelesavogtil,selvomhunerfulltklar overatdetdekkeroverheltandresidervedham–sårbarhetenogusikkerheten.
Huntrykkernedklinkensålydløsthunkanogsmetterinnpåkontoret.Hansnursegikke,skriverbarevidere. Flott,hanmåikkeslutte.Problemeneharvartsålenge. Førstbegyntehanpåennyroman,sågikkhaniståog komikkevidere.Dethaddeikkehendthamfør,framtilda haddehanskrevetheletiden.Mennågjentokdetsegflere ganger,ogLouisemerkethvorengstelighanble.Detvar somåbliimpotent,bareverre,haddehansagt.Dengangen haddeLouisetenktathan heldigvis ikkevarblittimpotent iallfall.Menpådettidspunktetvisstehunikkeatdetfantesnoesomvarverre.Samtidigmedathanslet,fikkLouise problemermedkafeen.Hunhaddeundervurderthvorkrevendedetvaråsittemedheleansvaret.Hunvarikkelenger
envanligansattmedfastarbeidstid,nei,nåskullehunlære altfrabunnenav,læreåværesjef,selvomdetfaktiskfalt forbausendelettåværedensombestemte.Mennåhardet endeligroetseg,ikkeminstfordihunharLina,somerhelt uvurderlig.Linaerivrig,ærgjerrigogansvarsbevisst,ogdet erLinasfortjenesteatLouisekantillatesegdennefridagen, tillatesegånyteathunharfåttJoachimtilbake.Hanslutter åskrive,snursegogserpåhenneoverkantenavbrillene, slikhanalltidgjørnårhanbliravbrutt.
«Forstyrrerjeg?»sierLouiseogsmiler.«Detvarikke meningen.»
Hanreiserseg.Tartoskrittogerbortehoshenne.Bliret øyeblikkståendeogsepåhenneførhanleggerhendenepå hoftenehennesmedenlett,smygendebevegelse.Hankysser henne,denenehåndenglirfrahoftenopptilnakkenhennes, etlettgrepsombråttblirfastere.Hanpresserhenneinnmot veggen,løfteroppnattkjolen.Huntrekkernedtrusen,vrikkerdenheltavseg.Hanknepperoppbuksenemeddenene håndenmensdenandrefremdelesholderhennerundtnakken,hankysserhenneogtrengerinnihenne.Kroppenhenneskjennerdet,kjennerviljenhans,kjennerblikkethanspå ansiktet.Hudentarimotaltsammen,sugerdettilseg.Blikketsomskaperhenne.
Ietkort,skjelvendeøyeblikkeksistererhunbaresomdet. Somdethanser.Hunlukkerøyneneoghørerhamstønne høyereoghesereinntildetgårforham.Hunholderrundt ballenehans,kjennerhvordandespennesogslapperav.
Hunhøreraltsammen,seraltsammen,merkeraltsammen.Menfraetfjernt,dyptliggendested.Etsteddeter vanskeligåkommetilbakefra.
Tilbake. Hanleggerarmenerundthenne.«Jegmåtisse,» hviskerhun.Hansmilerogkysserhennefortpåpannen, hunkjennerham,nåvilhanhelstbareskrivevidere.
DaLouisekommerutigangenigjen,hørerhunLinarope nedefrakjøkkenet.Erdetenavdenyesesonghjelpernesom heterHelene?
«Hva?»sierLouise.
«Bjørkharikkekommet.Ogdetstårenmannutenfor somspøretterHelene.»
Louisesmåbannermenshunklerpåseg.Hunblirnødttil ågiBjørksparken,hunpasserikkejobbensin,ognåryker hennesegenfridag.DetersyndforLinaogså,hunhadde sikkertgledetsegtilådrapårøykerietoghentesildog flørtemedsesongarbeidernefrafastlandet,ellerbaresitte ogsjekkeFacebookogdrikkekaffe.Slikterikkemulignår sjefenertilstede.Mendeterikkebaretankenpådentapte fridagensomirritererLouise.Hunorkerrettogslettikke tankenpåågåinnidetvarmekafélokaletogdekkebord ogsettenyelysistakene–alledekjedeligerutineoppgavene sommågjøresførdekanåpne.
Dagenervarmallerede.Louisestårpådetlille,velorganisertekjøkkenetogrørerifiskefarsen.Frisk,finhakketfennikelliggerklarvedsidenav.Barekrydderurtenemangler, ogdemhenterhunfrakrukkenepåterrassen.Estragon,dill, kjørvel,persille.Hunharbruktlangtidpååfinpusseoppskriften,ognåerfiskekakeneblittenavkafeenssignaturretter.Selvomfridagenblespolert,måhuninnrømmeathun elskeråståslikpåkjøkkenet.Athunrettogslettnøtturen tilrøykeriet,åkommeframtilovneneførturistenedukketopp.Endovenfluesurreridetsmårutetevinduetover utslagsvasken.Huntørkersvettenavpannenoghendenepå forkleetførhungårbortforåslippeutfluen.Kasteretraskt blikkpåsegselviruten.Detlysehåreterstramtsattopp, slikLouiseforlangeravallejentenenårdearbeiderpåkjøkkenet.Louiseståridenvarmebrisenfradetåpnevinduet ogserpåfluen,somslutteråsurrestraksvinduetbleåpnet. Nåsitterdenbareivinduskarmen.Vingenevipperoppog ned,mendenflyrikke.
Dengangenhunstoder.Dengangenallemulighetervar åpne.Altdettenkerhunpånå.Hunkunnehagjorthvasom helst,hunkunnehareistutiverden.Vardetentilfeldighet, ellervardetrettogslettskjebnensomgjordeathunhavnet her?Louisevetikkehelthvahunskaltro,mendethenderat
detfremdelesforbauserhenneatdetgikkslik.Hunhadde settoppslagetpåhavnaiRønne.Hunhaddenettoppkommetoghaddelysttilågjørenoeheltnyttutenformange forpliktelser.«Sommervikarsøkestilliten,menhyggeligog veldrevetkafépåChristiansø.Måværestabilogpliktoppfyllendeogserviceinnstilt,hagodthumørogikkeblirastløs avåbopåenlitenøy»haddedetståttpåplakaten.Louise huskertekstenennå,hunbrukerdensammetekstenisine egneannonser.Hunsøktejobbenutenåtenkesærligmye overdet.Ihøydenatdetkunneværeengrei,midlertidig jobbinntilhunbestemtesegforhvahunvillegjøreetterpå. Menhunvarblittder,ogdetmidlertidigehadderentumerkeliggliddoverinoefast. Ifitworks,whyfixit? Dethadde hunlestietintervjumedTomJonesengang,detvarslikhan haddesvartdajournalistenspurtehvordanhanholdtutå syngedesammesangeneomogomigjen.Hvorforreparere noehvisdetfunker?
«Jeghardekketbordene,skaljegåpnedøren?»spørLina. Louiseserpåklokken.Dehargodtid.«Ventitiminutter, dukangjøreklarsalatenimens.»
Dejobberitaushet,slikfolkgjørnårdearbeiderbra sammen.SlikhunhaddejobbetsammenmedBeate,den tidligereeieren.Louisehaddeikkevisstnoeomkaféarbeid. Ibegynnelsenhaddehunmåttetspørreomaltogfølteseg littdum.MenheldigvishaddeikkeBeatenoeimotåsvare påspørsmål,ogLouisefikkrasktstørreogstørreansvar. Hunhaddeikkehattnoenplaneromåblikaféeier,men Beatehaddesettnoeihennesomhunikkevissteathun hadde.Etsjeftalent,etforretningstalent?Beateboddei barndomshjemmet,ethuslittutenforGudhjem,såleilighetenoverkafeenstotom.IhelesommersesongenhaddeLouiseboddpå–ogbetaltdyrtfor–etrompågjestgiveriet.Da høysesongenvarover,haddeBeatetilbudthenneåflytteinn ileilighetenogblifastansatt.Avdefiresomhaddejobbet derisommersesongen,varhundenenestesomskullejobbe fulltidvinterenigjennom.Selvomleilighetenvarliten,falt Louisefordenøyeblikkelig.Ogleienvarveldigrimelig.
Detførsteåretslethunmedåvennesegtilhøstenog vinteren.Detblemørktogkaldt,ogalt–selvhavet–luktetannerledes.DetvarenannenbefolkningpåChristiansø oglillesøsteren,Frederiksø,enndegjestenehunhaddeservertomsommeren.Allehaddebedretidnå,ogandrerutiner–noenkunnesitteitimevismedenkoppkaffeogen avis.OgdaLouisestomeddenførstelønnsslippenihånden, oppdagethunatdepraktisktaltikkebetalteskattpåøya. Hunfikknestenhelebruttolønnenutbetalt,utennoetretti prosenttrekkforkommuneskatt,slikhunvarvanttil,for øyenevarikkedelavnoenkommune.Dehørtedirekteinn underForsvarsdepartementet,sidendehistorisksettvaren delavDanmarksforsvarsverker.OgLouisehaddefåttvite atøyenemåtteværebebodd,ellersvardereddeforatRusslandvilleinvaderedem.Slikerfolkeretten–hvismanvil gjørekravpåetlandområde,måmansørgeforatdetbor folkder.Dendirektekonsekvenseneratingenbetalerskatt pådissesmå,vakreøyene.Rettogslettforålokketilseg tilstrekkeligmangedanskertilåholderusserneunna.
«Hanbankerpådøren.»LinasstemmebryterinniLouisestankerekke.
«Hvem?»
«Denmannen.HansomspøretterHelene.Skaljegslippe haminn?Kanviåpnenå?»
Dehvitebordeneglinserisolen,menbaretilLouisefårlagt pådukene.Greskefarger,knallblåttoghvitt,hunelskerde fargenesammenmedkrydderurteneidestore,rødekrukkenesomerprodusertlokaltogstiltoppsomenhekk,et vernmotgaten.Nåblomstreroreganoen,dendufterItalia, oghunsettersmåkvisteridrammeglasspåallebordene. Aldriblomster,barekrydderurter.Omsommerenerterrassendenviktigstedelenavkafeen.Gatenerfullavsolbrente turistersomalltidundervurderervirkningenavsolenpåde småøyene.Deternoemedhavetoghvordandetreflekterersolstrålene,menLouisehargittoppåforstådet.Isteden brukerhunalltidsolkremmedlavfaktor,avogtilomhøstenogså.Hunseroppdamannenroper.
«Helene!»
Nestensometskrik.
Louisesenderhametrasktblikk.Førstnåserhunham ordentlig.Enpen,mørkhåretmannmedlys,dyrogvelsittendedress.Hunsnurseg,gårinnogsmilertilJoachim,som erkommetnedikafeenogsittermedenpapirbunkeforan segmenshanspiser.
«Hørpådette,»sierhan.«Hardutid?Skalduåpnenå?» «Omfemminutter.»
«Vel.Dennyeromanenskalhete Veienut,ogdenbegynnersånn…»Joachimblaripapirbunken,somalleredevirkeruoversiktlig,mendeteretgodttegn.NårJoachim skriver,skriverhanrasktogmye.Hankremterogleser: «’Hunhuskerhunden.Denstovedendenavdenbrattebakkenopptilskolen.Hverenestemorgenvarhunreddforat denskulleståderogventepåhenne.Deandrebarnavar
ikkesåreddesomhun,ogdetvarbarehennedenbjeffetpå. Derforutviklethunalleredesomseksåringsinallerførste overlevelsesstrategi,enstrategihunogsåskullefånytteav senereilivet…’»JoachimserpåLouiseoverkantenavbrillene.
«Hvada?Lesvidere–hvagjordehun?»
«’Hunbøydesegned,veldiglangsomt,utenåtaøynene frahunden.Ogtokoppenstein.Denstørstehunkunne finne.Ogsågikkhunframmotbeistet.Hunløftetrolig håndenmedsteinenoverhodet,menshunheletidenholdt hundenfastmedblikket…’»Joachimstanset.«Deter begynnelsen.»
«Hvahandlerdenom?»
«Omhenne.Omhenneskjærlighettilenmannhunikke kanfå.»
«Mendetblirvelenlykkeligslutt,idetminste?»
«Nei,selvfølgeligikke.»Hansmiler.«Storkjærlighetkan aldrisluttelykkelig.»Hanmøterblikkethennesoglegger forttil:«Ilitteraturen.»
Hansiernoemerogså,menendaenganghørerhunden merkeligemannenropeogknakkehardtpåvinduet.
«Helene!»
Omogomigjen.Hunreisersegogkikkernysgjerrigned gjennomlokalet.Hanstårnedeveddørenogknakkerpå ruten.
«Erdetensvenske?»spørJoachim.
«Høresikkesånnut,»sierLouiseogforsøkeråfåethelhetsinntrykkavmannen.Hanserikkeutsomdentypen somlagerbråkigaten.Ikkeserhanfullut,ikkeuvasketeller skittenellerubarbert.Hanknakkerharderepåruten.
«Jegskalsnakkemedham,»sierJoachim,reiserseg,går gjennomdettommelokaletnedtildørenoglåseropp.
«Helene,»siermannenoggårforbiJoachim.
«Hei!»Joachimforsøkerågripefattiham,menhaner forrask.DetgåroppforLouiseatdeterhennehanerpåvei mot,athanstirrerpåhenne.Stirrerrettpåhennemenshan roper:«Helene!Determeg!»Louisekonstatererathaner
høyogbredskuldretogfaktiskenveldigkjekkmann.Han hartykt,blankthårsomfallerimykelokkeroverpannen nestennedtiløynene,menutenåskjuledem.Tvertimot –håretfremheverøynene.Grønneøyne.Klare,grønneøyne somserdirektepåhenne.
«Helene.»Mannenharsenketstemmenoghiveropprørt etterpustendahanstårforanLouise.Joachimhartattham igjennå.«Jegtrordutarfeilavhenneogenannen,kamerat.»
Joachimsnakkermedsinvanligemyndigestemme.Han erikkelettåoverse,ognårhansiernoe,pleieralleålytte, menmannenenserhamoverhodetikkeogkommernærmere.
«Helene,determeg.»
Joachimståriveien,såmannenmådyttehamvekkfor åkommeforbi.Ikkehardt,nærmestbareenbevegelsemed armen,menhardtnoktilatJoachimvakleretøyeblikk. Enstolvelter,enkaffekoppfallerigulvetoggåriknas,og LinaløperbortforåhjelpeJoachim.Louisesersegforvirretrundt:Hvaerdettefornoe?
«Helene.»
Louisevikertilbake.Ogsåskjerdet.Mannengriperetter henne,håndenlukkersegomdetvenstrehåndleddethennes.
«Slippmeg.»
«Kjennerdumegikkeigjen?Determeg–Edmund.Hva eriveienmeddeg?»
«Slipp!»Louiseheverstemmen.Joachimtartakimannen.
«Nåerdetnok!Slipphenne!»sierJoachimogholder mannensomkallersegEdmund,ietfastgrep.Detfårham baretilåropehøyere,ognåerdetnoenyttistemmen somLouiseikkeharlagtmerketilfør.Desperasjon?Forargelse?
Hanserikkesintut,virkerikkefarligpånoenmåte,snarereulykkelig.Øyneneerfuktige,oghanstirrerfremdeles påLouise,barepåhenne.
«Helene!»gjentarhanendaengang.«Duerminkone, Helene.Minkone.»
«Duerpåfeilsted,»sierJoachimoghalermannenhardt motdøren.«Lina,løpnedpårøykerietogbeomhjelp,»sier hanmenshanslitermedåfåmannenut.
«Deterjomeg,mannendin–kjennerdumegikkeigjen? Helene.»
Ordenerammerhennesometslag,ethardt,fysiskslag somfårhennetilåtumlebakover.Hunvakleretøyeblikk.
JoachimharaldrisettLouisesårystetfør.Hanforsøkeråfå hennepåbena.
«Gårdetbra?Erdudårlig?»
Hanfårikkekontaktmedhenne.Bakseghørerhanen avdesterkekarenefrarøykeriet:«Någirdudeg!Duserjo athunikkekjennerdeg!»Joachimsnursegogserpådem, pådensvettekarensomroperoverdreventhøyt,syneshan. Mendetvirker.Detfinnesikkepolitipåøya,såallemå hjelpetilhvisdetskulletrekkeopptilbråk.Mannenblir heltstille.Blikketblirflakkende,nervøstogusikkert.Som omhanførstnåskjønnerhvilketkaoshanharsteltistand. Turisterstårogglor;defirekareneogtoaveierneavrøykerietholderhamfast.
«Dumåikkeslippeham,»sierenavdeeldreogsnakker sikkertaverfaring.Nårdeførstharfåttbråkmakerneigulvet,holderdedemfasttilpolitietkommerfraRønne.
JoachimvenderoppmerksomhetenmotLouiseigjen.Et kortøyeblikk…detervanskeligåinnrømme,menetkort øyeblikkdahansåmannenkommeinnpåkafeen,hadde hanlurtpåomLouisekjenteham.Joachimleggerarmene omhenne.
«Tadetrolig,alterunderkontroll,»sierhanogtrykker henneinntilseg.
«Menhvaerdethanvil?»
«Hanerikkefrisk,hanroersegnå.»
«Jegvilikkehahamherinne.»
«Viskalfåhamut.Vifårnoksnakkethamtilfornuftså hanforsvinnerigjen.»
«JegvilhahamutNÅ.»
Joachimserundrendepåhenne.Hvorforerstemmenblitt såskingrende?Hvorforskjelverhun?Hanharaldrisett henneslikfør.Louise.Denvakrekvinnenhans.Deteren delavhamsomaldrikommertilåforståhvorforhunvalgte ham.Hanerfullstendigklaroveratmassevisavkvinnerfallerforham,mendemkanhanikketaalvorlig.Tarikkeseg selvalvorlig.Deterjoenrenvitsathanskulleværespesieltdypogfølsomfordihankanskrive.Folkoppførerseg somomhanskulleværtetorakel.Deternoeannetmed Louise.Huntarhamikkesåalvorlig.Hunerikkereddfor ham.Menhunerreddformannensomblirholdtnedeavde sværekarenefrarøykeriet.Elleriallfallutryggpåham,det kanhunikkeskjule.Nåbegynnermannenåkjempeimot, hanvilikkeholdesfastlengerogslåssforåkommeløs.Han harbegyntåropehøylyttogså.Omdebarekunnefåham tilåholdekjeft.Hanersterkogveltrent.Deneneavkarene holderhammedetgodttakrundtarmeneogpresserhele kroppsvektenmotryggenhansforåholdehamiro.Såtar hanavsegbeltetogbinderdetrundthåndleddetpåmannen.
«Nåharjegringt,»sierLina.Hunstårbakbardiskenog serutsomomhunerklartilåbarrikaderesegpåkjøkkenet omdetskulleblinødvendig.
Politiet. Joachimsukker.Enlittoverdrevenreaksjon, kanskje.Menpådenannensidevetpolitietkanskjehvemde skalkontakte,hvemsomkanhjelpemannen.Hanharroet segnå,øyneneerikkelengerviltoppsperret.Baretristeog oppgitte.MenblikketvikerikkefraLouise,ogdeterubehagelig.ForJoachimogså.PolitietkommerheltfraRønne. Båtendereserrask,raskereennfergen.Likevelkommerdet tilåtatid.Defårholdemannenherogprøveåsnakkeham tilfornuft.MenLouisetrengerikkeåståherogværeblikkfanglenger.
«Lina,kanduventehertilpolitietkommer?Jegtarmed megLouiseutpåkjøkkenet,huntrengerlittro.»Louise støkkertil,somomstemmenhansvekkerhenne.
«Nei!Deterjegsomharansvarether,ogjeggåringen stederførviharfåttordenpådette.»
«Komnå,Louise,»sierJoachimogforsøkeråstyrehenne varsomtmotkjøkkenet,menhunstritterimot.
«Determinkafé,mittansvar,»gjentarhunrolig.Joachimserpåhenne,forstårhvasomforegårihodethennes. Hunvurderersituasjonenoghvadenkreveravhenne.Hun frigjørsegfraarmenehans,retterryggen,trekkerpusten dyptogblirsegselvigjen.Behersketoghandlekraftig.Hun begynneråryddeopp.«Tamedmannenutpåkjøkkenetog gihamnoeådrikke.Harderetidtilåventedersammen medham?»
«Selvfølgelig,»sierdeneldsteavmennenefrarøykerietog strammersegopp.Joachimserathankroersegvedtanken påathanharutrettetnoe,viststyrkeogreddetLouisefraå blioverfaltavengalmann.Mannenhartydeligvisgittopp. BlikkethvilerfremdelesbeundrendepåLouise,oghanprotestererikkemotdethunsier,menfølgerlydigmedutpå kjøkkenet.Louiseenserhamikke;hunretterheleoppmerksomhetenmotkafégjestenesomharbegyntådukkeopp.Vil dehanoeåspise,erdettedetenestestedetpåøyasomserverermat.Joachimbeundrerhenne.Kanikkelaværeåelske henneendalitthøyere.
«Jegbeklagerdetteopptrinnet,»sierhuntilgjestene. «Baresettdere,såskalviryddeopprasktsometlyn.»
Joachimgårframogtilbakemellomkafeenogkjøkkenet, meningenavstedenetrengerdehjelpfraham.Endeligkommerpolitibetjentene.Deneneerenung,veltrenttypemed glattbarbertskalleogtatoveringer.Joachimmislikerham instinktivt,hanserutsomomhanlikegjernekunnehavnetpådengalesidenavloven.Hanlikerdeneldrebedre. Beggerekkerframhåndenogpresentererseg.Joachimoppfatterikkenavnettildeneldre.NoemedKofoed?Ilikhet medmangeandrepåøya.
«Hanerherute,»sierJoachimogvinkerdemmedseg.De notererseglittundrendehvorrolighaner.Detteserikkeut tilåværeensakforpolitiet.
«Vifikkikkeakkuratetsliktinntrykkavsituasjonenda vibleoppringt,»sierdenunge.
«Jegvetdet,»sierJoachimogslårunnskyldendeutmed hendeneogkikkerbortpåkvinnensomringte.«Linaoverreagertekanskjeentanke.»
«Ognåda?»
«Nåharhanroetseg.Mendeternoegaltmedham.Han erkanskjefull.Ellersyk.»
«Hvavillehanher?Vardetnoehanvarmisfornøydmed? Regningen?Servicen?»
«Nei,hanbarekominnpåkafeen.Jegtrorhanforveksletkjærestenminmedenhankjenner.»
Joachimtarbetjentenemedutpåkjøkkenet,gjøren håndbevegelsemotmannenpåtaburettenogsersegrundt etterLouise.
«HvorerLouise?»
Linapekermotdørentilbaktrappen.«Hunstakkovenpå etøyeblikk,jegtrorhunskullehentenoe.»
Joachimkasteretfortblikkpåpolitifolkene.«Jeggåropp ogsierfraatdereharkommet.»
Louisesitterpåsengenifulleklær,medbøydeknærog armenerundtbena.Hakenhvilermotknærne,oghunser utavdetelskedekoøyetsitt.Altsåerhunskjelvenfremdeles.Joachimsettersegvedsidenavhenneogleggerarmen omskuldrenehennes.Hunleggerhodetmotbrystethansog gråterlitt.
«Jegblesåforskrekket.»
«Detskjønnerjeggodt,mendeterovernå.»
«Mendethansa…detvarsåuventet!»
«Hanharroetsegnå,ogpolitietharkommet.Detarham medseg,ogsåfårhanhjelp.»
«Hanmåjoværesykihodet.»
«Kandetværenoemedmedisinenehans?Jegharhørt omsliketilfeller.Hvisdeglemmeråtademellerharfåttfeil medisin.Någårvined.Politietvilgjernesnakkemeddeg ogsåførdetarhammedseg.»
Louisenikker,tørkerøyneneogreiserseg.Deternesten ikkemuligåseathunhargrått.Hunersåjævligvakker.Så
elegant.Stårsåhøytoverham.Kanskjeerdetpågrunnav henneathanikkeharklartåtasegskikkeligsammen.Tankenharslåtthamflereganger.Enforfattermåaldrihadet forgodt.Enklisjé,kanskje,menikkemindresannfordet. Hemingway,Blixen…alledestore.Ulykkeligkjærligheter detbesteogenestedrivstoffetforenforfatter.NårJoachim harhattdetsomverst,nårhanikkeharkunnetskriveen setning,harhantilogmedoverveidågislipppålykkenog Louise.Hanskyvertankenfraseg.Sludderogvrøvl.Selvfølgeligerdetmuligåskriveselvomenleversammenmed denenelsker.
Påkjøkkeneterdetfremdelesrolig.Denenebetjenten snakkeritelefonen.Hanharetellerannetihånden–et fotografi?Denandresnakkerlavtmedmannen,somsvarerbehersketogroligpåallespørsmål.Detervanskeligå skjelneordene,mensituasjonenerheltannerledesennJoachimhaddeforventet.Louisestanseroppogstirrervaktsomtpådem.
«Hvaskjer?»
«VimånokbedereblimedtilstasjoneniRønne.Deter noevimåfåklarheti.»
«Klarhet? Hvamenerdu?»Joachimtaretskrittfram.
«Vimåsnakkeigjennomdette.Stilleogrolig.»
«Snakkeigjennomhva?»
«Bareforordensskyld.Viernødttilåsetteossnedog forsøkeåfinneutavdennehistorien.»Joachimserbort påLouise,ansiktethennesersammenbitt.Hunristerpå hodet.Menetblikkpåbetjenteneernoktilåskjønneat demenerdetalvorlig,detnytterikkeåprotestere.JoachimsukkerogserpåLouiseigjen.Trekkerhennemedbort iethjørnemensmannenstirrerlengselsfulltetterhenne. DetirritererJoachim.Uansetthvorsprøhaneriknotten.
«Viernødttilåblimed,»hviskerJoachim.
«Menhvorfordet?»
«Jegvetikke.»Hantrekkerpåskuldrene.«Detbetyrsikkertingenting.Demåvelskriveenrapport,ellernoe.»
«Menhvorfortardehamalvorlig?Hvorforskaljegkaste bortmertidpåensykmann?»
«Komnå,Louise.Detnytterikkeåprotestere.Dettar ikkelangtid,ogetterpådrarvihjemigjen.Linaoghun andregreierfintåpassekafeenimens.»
«Maria.»
«Hva?»
«HunheterMaria.Faen,Joachim,hørerdualdrietter?»
«Unnskyld.Ja,selvfølgelig.Maria.»
Louisetrekkerpåskuldrene,hunsertrøttut,mennikker oghenterjakkensin.Ogsåmerkerhandet.Akkuratidet huntardeførstskrittenemotdøren.Noeerforandretved henne.Hanvetikkehvadeter.
Hvorforvarhunblittsåredd?Louisebetraktermannen menshanblirhjulpetoppavpolitibåten.Nåserhunbare enlittforvirretstakkarsomståromgittavgladeturisterpå havnaiGudhjem.Joachimsbilstårparkertienleidgarasjeikkelangtfrahavna.DetskrikerihengslenedaJoachim skyveroppgarasjedøren.Louiseventerutenformenshan gårinnogryggerutbilen–engammel,oransjeVolvosom hanaldrivaskerellerrydderoppi.Detspilleringenrolle forLouise.HundrarsjeldentilBornholm;hunbestillerde varenehuntrengeromkvelden,ogsåblirdelevertmed båtenklokkenellevenesteformiddag.MenJoachimmåav ogtilinntilhovedøyaellerfastlandetnårhanharopplesninger.DadrarhantilRønne,tarfergenoverograserrundt pålandeveiene.Tilsmåbyer,bibliotek,lesesirklerogforeninger.Mennåerdetlengesidenhanharværtpåsliketurer.
JoachimåpnerbildørenforLouise.Hunsetterseginn. Kroppenkjennestung,detersomomhunmåtvingedentil åbevegeseg.Uteidagslysetsermantydeligstøvetpåfrontruten.Joachimforsøkeråfådetvekkmedlittspylevæske, mendetkommerbarenoendråperførbeholderenertom.
Nåerstøvetsmurtutoverruten,ogsiktenblirverreennfør. Louisekjennerathunblirirritert.TypiskJoachim.Mangler praktisksans.Forøkonomi,rengjøring,matlaging…spylevæske.
«Kandettevirkeligværenødvendig?»sierLouisesint utenåforventenoesvar.
«Deterfordømtirriterende,»sierJoachimogmumlernoe omathanfaktiskaldriharværtinnepåenpolitistasjon,og atdetkanskjekanværenyttigbakgrunnsstofftilboken.
«Kunneduikkebaregoogleetbilde,såslappvidette?» «Googleerikkegodtnoktilromaner,»sierJoachimog siernoeomdetaljene,atfortellingen,ilikhetmeddjevelen, sitteridetaljene.Menhunhørerikkeetter,serbareutpå landskapet,påfargenesomglirforbiutenfor.Sålengedet ersidenhunharværtpådenstørsteøya.Huntrivesgodt meddetstillelivetpåChristiansø.Detpasserforhenne.Et mikrouniverssominneholderalt.Huntrekkerpustendypt ogprøveråslappeav.Kvittesegmedspenningensomhar sittetikroppenheltsidendenmerkeligemannenkominn avdøren.Hvorforpåvirketdethennesåsterkt?
Dekommerframtilpolitistasjonen,enkjedelig,toetasjes bygning,ogJoachimparkererutenfor.Bornholmsstyggeste sted,avgjørLouise.Deterbareklatreplantenpåfasaden,en eføyellervillvin,somforsøkerådekkeoversannheten–i dettehusetdreierdetsegikkeomdetvakrevedøya,menom detmotsatte,omaltdetstygge:vold,fyll,ulykkerogproblemer.Politibilenharalleredeparkert.LouiseogJoachimblir sittendeibilenmensbetjentenegårinnsammenmedmannen.Joachimleggerhåndenpålårethennesogklemmervarsomttil.«Dettekommertilågåfort.»
Likeinnenfordørenblirdemøttavenlang,liteimøtekommendeskranke,ogbakdenstårenungmann,nestenbare engutt.Hanharaltformyegeléihåret.Hanserspørrende pådem,menførderekkeråsinoe,kommertobetjenterog møterdem.Deneneerdenyngsteavdemsomvarmedog hentetmannen.MortenRask–hanpresenterersegnoken gang,somomdeskulleværtsenile.Denandreerenkortvokstkvinnemedglatt,bruntpasjehårogenskjevnesesom deterumuligålaværeåstirrepå.HuntrykkerførstJoachim,såLouiseihånden.«Iben,»sierhunogfortsetter:«Vi vilgjernesnakkemedderehverforderetilåbegynnemed. Såhvisdukunneblimedmeg?»LouiseogJoachimveksler etrasktblikk.
«JegvilblimedLouise,»svarerJoachimbestemt. «MinkollegapassergodtpåLouiseimens.»
«Baregå,»sierLouise.«Laossfådetteoverståttsåvikan kommeosshjem.»
Denkvinneligebetjentenstårogventerigangen,hunhar åpnetendørogvirkerutålmodig.Joachimsukker,trekker påskuldrene,strykerLouisefortoverkinnetogsmilertil henne.Såsnurhansegoggårbortovergangen.Dørenblir lukketbakdem,gangenliggerødeogtomforanLouise. Huntellerdører,seksstykker,trepåhverside.Lurerpåhvilkenhunskalinnav.Mortengårførstmedenergiske,fjærendeskritt.Hanstanserutenforendør.Avhør2stårdet medstore,hvitebokstaver. Avhør.Etvoldsomtord.Men detervelbaredetrommetsomerledig.KanskjedenmerkeligemannensitteriAvhør1?
Hungåretterpolitimanneninnietromsomerstørreenn hunhadderegnetmed.Dethartobredevinduermeddype vinduskarmer.Rommetmåværenordvendt,forvinduene slipperikkeinnmyelys.Midtpågulvetståretbordmedto stolerpåhverside.Fleremøblererdetikke.Mortentrekkerutenstolpådenenesidenavbordetogpekerpåden, menshanselvsettersegpådenandresiden,rettoverfor henne.
HanleggeretfotografipåbordetforanLouise.Etsommerbildeavenfamiliepåenterrasseforanethvitt,herskapelighus.Detstårflaggpåbordet,detmåværeet fødselsdagsselskap.Imidtensittereneldre,elegantkvinne medenliten,lyshåretjentepåfanget.Desmilertilfotografen.Enlitteldre,mørkhåretguttsittermedsidenmot kameraetoghalvtbortvendtansikt.Bakdemkommeren kvinnegåendemedetbrett.Påbrettetstårensølvfarget kaffekanne,oppstabledeporselenskopperogenfløtemugge. Fotografenharfokusertpåporselenet,alledetaljererklart synlige,heltnedtildensmalerillekantenogdetsarte,lyseblåblomstermønsteret.Kvinnensvelsteltehendertrerogså tydeligfram.Louisesblikkfestersegvedringenmedden storeturkisenogdensmalegullringenvedsidenav.Hun serpåhelekvinnen.Hunharoppsatthårogeriførten elfenbensfargetsommerkjolemedinnvevdegulltråder.Kjo-
lenhartynnestropper,denerinnsvingt,menikkeettersittende.
«Kandusimeghvemdettebildetforestiller?»spørMortenRask.
«Jegkjennerdemikke.»
«Kjennerduikkeigjendenkvinnen?»Betjentenholder pekefingereniluftenlikeoverfotografietogpekerpåkvinnenmedbrettet.Spedbygd,menmedkvinneligeformer. Lysthår,fyldigelepper,blåøyne.Detervanskeligåse.Louiseharproblemermedåfokusere.Prøverigjen.Hvorforer detsåvanskeligåsepåhenne?
«Jegharaldrisettnoenavdemfør.»
«Duservellikheten?»
«Kanskje.»
«Erdetdeg?»
«Nei,jegharjosagtatjegikkeharsettnoenavdemfør. Jegkjennerikkestedet,jegharaldrisettdethuset.»
«Menderelignerhverandre.»
«Sliktkanjoskje.»
«Hvordan?»
«Jegvetikke.»
«Harduentvillingsøster?»
«Jegharingensøskenidetheletatt.»
«Enhalvsøster?»
«Ingensøsken,harjegsagt.»
«Erduheltsikker?»
«Hvamenerdu?Selvfølgeligerjegsikkerpådet.»
Betjentenlenersegtilbakeistolen,folderhendenebak hodet,sergranskendepåhenne.BlikketfårLouisetilå kjenneseguvel.
«Hvorgammelerdu,Louise?»
«Førtien.»
«Dueraltsåfødti…»
«1974.»
Hanrettersegopp,leggerdetenebenetoverdetandre.
«Fortelllittomfamiliendin.»
«Hvorfordet?»
Hanpekerpåkvinnenpåfotografiet.Dennegangenlanderpekefingerentungtpåbildet,rørerveddet,ogLouise følerseguvelpåenmåtehunikkeforstår.
«DennekvinnenheterHeleneSöderberg.Erdetdeg?» «Nei,harjegsagt.»
«Fortellmeghvemduer,da.»
«LouiseAndersen,duvetjodet.Hvadreierdetteseg om?»
«Hvemerfarendin,Louise?Hvordankanduværesåsikkerpåatduikkeharensøster?Enhalvsøstersomduikke harhørtom?Hvordankanduvitedet?»
«Hvagjelderdetteegentlig?Hvorforsnakkerdusomom jegskulleværemistenktfornoe?»
«Hvorforvilduikkefortellemegomfamiliendin?»
Louisesvelger,rommetgårrundt,hunblirkvalm.Den forbaskedehodepinen.Nårbegyntedenegentlig?Imorges? Ellerigår?
«Okei,Louise,laossbegynneetannetsted.Dukomtil øyafortreårsiden.Fortellmeghvadudrevmedførdet.»
«Ikkenoespesielt.Jegreisterundt,»sierLouise.Nåverkerhodetigjen,ipannen.Kanskjehunholderpååblisyk?
«Rundt?»
«Ja.Rundt,»svarerhunsint.
«Hvadrevdumed?»
«Jeg…ikkenoespesielt.Jegreisterundt,arbeidetpå kafeer,»sierLouise.Hunhuskerikkesærligmyefrareisene. Ikkefrabarnehjemmetheller.Hunføltebehovforåglemme altsammendahunkomtiløya.Leveinået.Detervelikke forbudt.
«Louise?»
«Ja?»
«Kunnedunevneetstedduharjobbet?Dakunnejeg kanskjekontaktedem…»
Betjentenblaripapirene,stemmensvinnerbort,Louiseorkerikkedenstemmenlenger.Ellerdentørrelyden avpapirersomgnissermothverandre,denruhudenpå pekefingerenhans.Hunstirrersomhypnotisertpåfinge-
ren,kjennerkvalmen,lukkerøynene.Helerommetbølger oppogned,detseiler,deterbevegelsenefraoverfartenfra ChristiansøtilGudhjemsomsitterihenneennå.Mørke. Hunskyndersegååpneøyneneigjen.Vilikketrekkesned imørket.Hanblarfremdelesipapirenemedenkonsentrert rynkeipannen.Hvaleterhanetter?Mennåharhanidet minstesluttetåstirreanklagendepåhenne.Hunserpåfotografiet,påkvinnenidenlysesommerkjolen,påhuset,den eldrekvinnen,barna.Kjennerikkeigjennoeavdet.
Betjentengårførstinnirommet,someravlangtmedet skrivebordogenkontorstolvedkortveggeninnerst.Langs veggenveddørenståretlite,rundtsofabordogtotrestolermedrødttrekk.Dessutenstårdetetstortnavneskiltpå skrivebordet.IbenH.Hansen.Joachimsettersegistolen. LurerpåhvaH-enstårfor.EnHansentil?undrerJoachim ogsernavnetforseg.IbenHansenHansen.Ogsåfortsetterfantasienåarbeideslikdenalltidgjør,hanserforseg atbeggeforeldrenehetHansen,menikkegreideåblienige omhvilkenHansenIbenskullefåetternavnetter.Latterligegreier,hanprøveråkonsentreresegomnået.Omstolenhansitterpå–denerhardogubekvemtiltrossfor trekket.IbenHansenHansensnurkontorstolenogsetter segpåden.Hunsittermedskrevendeben,hvileralbuene påknærneogbøyersegframmothammedetvennligblikk.«ViharnoenspørsmålomdegogLouise,»sier hun.
Joachimnikkeravventende. «EdmundSöderberg.»
«Hvem?»
«Mannensomoppsøktesamboerendin,heterEdmund Söderberg.HanerdirektøriSöderbergShipping,detstore rederietiSilkeborg.Duharhørtomdet?»
«Selvfølgelig.»Joachimlenersegtilbakemotdetharde ryggstøetpåstolen.Hankanikkeskjuleforbauselsen.FamilienSöderberg.Enavderikesteogmestkjentefamilienei landet.
«JegernødttilåspørrehvordandublekjentmedLouise.»
«Men…hvaharLouisemedSöderbergShippingå gjøre?»
«Nåtarvispørsmålenemineførst,»sierdenkvinnelige betjentenbestemt.«HvorlengehardukjentLouise?»
Joachimtrekkerpustendypt,skaltilåprotestere,men innseratdetikkenytter.«JegharkjentLouiseitoogethalvt år,omtrent,»sierhanogslåroppgittutmedarmene.«Dette erjofullstendiglatterlig!Erdetetforhør?»
«Huskerduikkenårdutraffhenne?»spørdenirriterende kvinnen.
«Jo,visstfaen!Jeghuskernøyaktignårjegtraffhenne, mentidenetterpåerlitt…lamegse,detvarimars,oghva erdetnå–juli?Toårogfiremåneder.»
Ibennikker,fremdelesuttrykksløst.Joachimkanikkefordraåsnakkemedslikemennesker,folksomikkegirnoe avsegselv.Hansettersegisammestillingsomhenne,med skrevendebenogalbuenepåknærne,oghermerettertonefallethennes.
«JegtraffLouisedajeghaddeenopplesningpåden kafeensomhunetterhverteierogdriver.Straksjegså henne,visstejegatdetvarnoespesieltmedhenneog…Vel, sidendendagenharviknaptværtfrahverandre.Jegflyttet innnestenmeddetsamme.Erviferdigenå?»
«Hvorboddedupådettidspunktet?»
«Påetpensjonat,omduendeligskalvitedet.»
«Etpensjonat?»
«Ja.Jegvarnettoppblittskilt,»sierJoachim.HanstudererIbenHansenHansen,dentykkegifteringenhennessom eraltforvoldsom,denlignerenmutter.Kanskjehunogså kunnetrengeenraskskilsmisse?
«Harduhattdenfølelsen?Avatdubaremåbort?»sier Joachimogerfulltklaroverathanlyderlittbarnslig.Politiet–ja,autoriteteridetheletatt–fremprovosererofteden følelsenhosham.Hanblirkranglevorenognekterålystre.
«JegmåttebortfraKøbenhavn,såjegrømtesålangtøstoversommulig,»hørerhansegselvsi.Hvorforrøperhan såmyeforIben?Forågihenneetpuff,tenkerhan.Gihenne
etpufftilåkommevidere,bortfradendrittsekkensomhar boltethennefastmedmuttere.
«FamilientilekskonavarfravestiDanmark,derforsyntesjegdetlåikorteneådraøstover.Barebort.Jeghadde ikkerukketåetableremegordentligennå,sådetgabare segselvatviflyttetsammen.Sånnerdetnårmanmøterden storekjærligheten,Iben,»sierhan,heverøyenbryneneog forsøkeråsebelærendeut.
«HarLouiseværtgiftfør?»
«Nei.»
«Erdusikkerpådet?»
«Ja.Detvillehunhafortalt.»
«Hvaharhunfortalt?Omfamiliensin,foreksempel?»
«Hunharikkekontaktmeddem.»
«Hvorborde?»
«Jegvetikke.»
«Søsken?»
«Nei…jegtrorikkedet.»
«Tror?»
«Nei…davillehunvelnevntdem?»
Ibenrettersegopp.«HvadrevLouisemedførdutraff henne?»
«Hunreistemye.»
«Hvorda?»
«Eh…barerundtmedsekkenpåryggen,visstnok.»
Stillhet.IbenserpåJoachim.Hanrynkerbrynene.Han hørerselvhvorfeildetlyder.Plutseligerdethamsomnøler. Hvordanvardetegentlig?Hanboddepåetlitekrypinnpå pensjonatet.HanvardødsensslitenetterdenårelangekampeniforkantavskilsmissenfraEllen.Detvarsåkomplisert somdetkunnefåblitt.Hunsabotertealleforsøkhangjorde pååkommesegfri.Joachimtenkerpåbarna.Debarna dealdrifikk,barnasomEllenpåstohunhaddegittavkall påforhansskyld.Hunhaddeofretsegforågihamrotil åskrive.Hanvarblittmålløs.Hanhaddeikkehattnoen anelseomathunønsketsegbarn.Nåvarhunforgammel. Hunrastemotham,beskyldtehamforåhastjåletdebeste
åreneavlivethennes,saathanhaddeværtforkrevende,en tyrann.Hunbrøtfullstendigsammenvedtankenpåathan kanskjevillebryteutogfinneenungkvinnesomkunnegi hamdebarnahunselvhaddevalgtbort.
Dahanforlothenne,kjentesdetsomåforlateetbarn. Ikkeenvoksenkvinne,menenjentungepåfemår.Enliten jentesomvarlektorpåkunstakademiet.Hanhadderettog slettlattværeåmøteopppåflyplassen.Etterenvoldsom krangelhaddede–detvilsi,detvarEllensidé–avtaltå reisetilSanSebastianinoendager.Endaenavdefinnetilbake-til-hverandre-turenesomdetvarblittsåmangeav. Mendennegangenstakkhanav.Oglothennebliståendeog ventepåterminal2utenetord.Detkjentesgrusomt,men hanvarnødttilågjøredetslik.Haddehandukketoppfor åsiadjø,villehunhabruttsammen,ogdavillehanikkeha greidågjennomføredet.Såendaengangforlothandenlille jenta.
Hanhadderømt,hanhaddereistogkjørtogseiltsålangt vekksomhanoverhodetkunnekommeinnenforkongeriketsgrenser.HanslosegnedpåChristiansø,ogdeteneste somholdthamoppe,varskrivingen.Midtielendigheten kjentehanenny,nestenuvirkeligfrihet.Hanskrevsom besatt,heltmanisk.Drakkkanskjelittformye,isolerteseg fullstendig,forlotsååsialdripensjonatet,tenkteikkepå annetenndennesteboksiden.
MenaltbleannerledesdenkveldenhantraffLouise.Det lysteavhenne.Hanhuskertydelighvordanhanstoikafeen oglestehøytdethanhaddeskrevetdendagen,dahanså oppogfikkøyepåansiktethennes.Hunstoheltbakerst borteveddørentilkjøkkenet.Hunvarheltoppsluktavdet hanleste,ogdahanmøtteblikkethennes,slapphundet ikke.Såikkebort.Altvedhennevarsååpent,haddehan tenktdengangen.Detvarsomomhunsåutpåverdenmed nyeøyne,heltutenfilter.
«DutraffaltsåLouisefortoogethalvtårsiden,ogduvet ingentingomhvahunhaddedrevetmedførdet,ogingentingomfamilieforholdenehennes?»Ibensstemmevekker
ham.Hanserforbihenne,pådenedtruknepersiennenesom effektivtholdersollysetute.
«Ja,dukanvelsidetslik,»sahan.«Selvopplevdejegdet mersomatvivartomenneskersomfikkennysjansesammen.»
«Ogduspurtehenneikkeomnoe?»Ibensstemmeerhele tidennøkternognøytral.Denirritererham. «Selvfølgeligspurtejeg.»
«Mendulurteikkepåhvorfordualdrifikknoensvar?»
Haddehanlurtpådet?Vissthaddehanspurt,hanhadde værtnysgjerrig,haddevilletvitealtomdenkvinnensomvar blitthans.Delånakneogsårbarevedsidenavhverandrei sengenhans.Louisevarlevende,dethuskerhantydelig.Det vardetsomslobenaheltvekkunderham.EtterEllenhadde hanaldritroddathannoengangskullelevetettinnpået annetmenneske.Dethaddehanbaresettpåsomenplikt ogenbyrde.Mendetvarnettoppdetsomvarsåannerledes medLouise.Hunspurtehamikkeutomfortiden.Deteneste hunvilleha,varnærhet,nærhettil ham.
Nei.Hanhaddeikkestiltsærligmangespørsmål.Brått stodetklartforham.Despørsmålenehanhaddekommet med,haddehanstiltfordihansyntesdethørtemed.Deter sliktmangjør.Mendethaddekommetsomenlettelseda hunsaathunikkehaddekontaktmedfamiliensin.Enlettelseathunvarsåubundet,detstikkmotsatteavEllen.Han serpåIben,ognåserhantrossaltensnevavetellerannet iansiktethennes.Medlidenhet?Hunkremter.
«VilduvitemeromLouise?»
Joachimnikkerpliktskyldigst,menharmestlysttilå skrike«Nei!»Hanvilikkeviteendritt,enmannbehøver ikkeåvitemerennathanskvinneelskerham.
«LouiseAndersenvoksteopppåetbarnehjemutenfor Randers.Morenvarstoffmisbruker,ogbarnevernetovertok omsorgenforLouiseallerededahunvarspedbarn.Moren dødedahunvariseksårsalderen,mendehaddealdrikontaktmedhverandre.Sannsynligvisfikkhunikkevitedet. Farenerukjent.HunboddepåhybeliRanderstilhunvar
nitten.Etterdetfinnervibarefåsporetterhenneisystemenevåre.»
«Somhvada,foreksempel?»
«Hunblepågrepeténenkeltgang,menløslattumiddelbartetterpå.»
«Pågrepetforhvada?»
«ISkelbækgadeiKøbenhavn,»sierIbenogtrengerikke åsimer.AllekøbenhavnerevetatdeteriSkelbækgademan finnerdetristesteprostituerte,desomerlengstnedeihierarkiet–rumenerneogdesprøytenarkomane.
«Ogidesistefemåreneharhunværtheltforsvunnet.»
Joachimsernedigulvet.Detkjennessomomkroppen blirblytung.Louise? Hans Louise?«Forsvunnet?»spørhan ogkjennernestenikkeigjensinegenhesestemme.
«Ja,vianerikkemeromhvahunhargjortoghvorhun harvært.»
«Menfolkkanvelikkebareforsvinne?» Ibentrekkerpåskuldrene.«HunkanhareisttilHamburg foråtjenepenger.Mangegjørdet,definnerflerekunder der.EllertilSverige,menvivetingenting.»
«Menalleetterlatersegvelspornåfortiden?»innvender Joachim.
«Gjørde?»spørIbenoglyderheltmenneskelig.«Barei 2013vardet710personersomforsvantutavallesystemene iDanmark.40avdemeraldriblittfunnet.»Joachimmøter blikkethennes,menmåsenedmeddetsamme.Sannheten blirpåenmåteverreomhanserpolitikvinneninniøynene. Louise. Althanikkevet.Hvorforharhunikkefortaltdet? Hvaskjulerhun?Nei,nåmåhansamletankene.«Hørher,» sierhan.«JegharsettLouiseslegitimasjonskort.Trygdekortethennes.Altsånt.»
«Hardusettandreting?Noemedbilde?»
«Hunharjoforhelveteførerkort,»sierJoachimsint. Detteerlatterlig.
«ViserathunharfåttutstedtetnyttførerkortiRønne.» Ibenblaridensparsommepapirbunken,teatralsk,synes Joachim.«Vedåviseframfødselsattestensin.»
«Vel?»
«KanskjehunharstjåletLouiseAndersenslommebok. Id-papirenehennes.»
«Nåskjønnerjegdegikke.ErdetenannenLouiseAndersensomharanmeldtettyveri?»
Ibenflyttersegutålmodigistolen.«Detsomgjørsaken komplisertforalvor,eratEdmundSöderbergpåstårathun overhodetikkeerLouise,menhanskone,Helene,somforsvantfortreårsiden.»JoachimstirrerforbløffetpåIben.
«Jegskjønneratdetteermyeåtainnpåengang,»sier hun.Detsprakerilysrøretitaket,lydenirritererJoachim. Hanprøveråfinnemeningidissenyeopplysningene,men skjønneringenting.
«Vivetikkenoemedsikkerhet,»sierIbeninntrengende. Joachimforsøkeråsugemerluftnedilungene.Forsøkerå forstådethanhører.
«Jeggårutetøyeblikkforåhørehvorlangtdeharkommet.»Joachimblirsittendealenemeddensprakendelyden fralampen.Hanharingenfølelseavhvorlangtidsomhar gått,dadørenbliråpnetigjen.Ibensettersegtilbakeikontorstolen.
«Vivilgjerneatduskalsnakkemedhenne,»sierhun. «Ja,hvorerhun?»Joachimreiserseg.
«Jegmåbareforsikremegomatduermedpådetsom skalskje.Vivilatduskalprøveåfåhennetilåfortelledet hunvet,greierdudet?»
Joachimblirstående.«Hvamenerdu?» «Vierlittitvilomtilstandenhennes.»
Joachimstirreruforståendepåhenne. «Kanskjehunersyk,»sierIben. «Syk?»gjentarJoachim.
«Vivetikke,vihartilkaltenlegefraRønnesykehus,men vihåperdukansnakkemedhenneogoppklaredet.Kanskje hunvilfortelledeghvahunvet.»
«Syk?»sierJoachimendaengang.
«Schizofren,foreksempel,»sierIbensomomdetvarden naturligstetingavverden.«Hunvirkerlittutenfornå,men
dethjelpersikkertåfåsnakkemeddeg.Dukankanskjeroe hennenedogfåhennetilåfortellemer.»
Syk. Joachimmåstøttesegtilstolen.Blodetsynkerned frahodet,detvilbort,akkuratsomJoachimselv.
«Dublirikkedårlig?»
Plutseligerhantrøtt.Uendeligtrøtt.Erdetvirkeligslik dethengersammen?Hanlukkerøynene,ogietglimtser hanEllenforsegdahunvarpådetverste,dahunblegrepetavvanvidd,løpmotham,tokkvelertakpåham,hylte ogrevsegihåretogtruetmedågjøredeforferdeligsteting medsegselv.IkkeLouise.Joachimorkerdetikke.Ibengår foranhamutavdøren,bortovergangen.Avhør2.Derinne venterhunpåham.Joachimanerikkehvasomventerham. Ikkenålenger.