David Baldacci
Den skyldige Oversatt av Roar Sørensen
David Baldacci Originalens tittel: The Guilty Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2015 by Columbus Rose, Ltd. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69899-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til minne om Donald White, en virkelig enestående mann.
1 Will Robie sto på kne foran et vindu i en tom bygning i et land som for øyeblikket var et av USAs allierte. I morgen ville landet kanskje ikke være det lenger. Robie hadde oppholdt seg i mange tomme bygninger i fremmede land opp gjennom årene. Ofte hadde han stått i en taktisk posisjon, slik som nå, alene, som en skygge, foran et vindu med et våpen i hendene. Man drepte vanligvis ikke på langt hold med en skarpskytterrifle ladet med hjernesplintrende patroner mens folk sto rundt og så på. Robie var og ville alltid være et taktisk våpen. Langsiktige strategier var andres ansvarsområde, hovedsakelig folk med politiske ambisjoner. De var dyktige snikmordere, de også. Forskjellen var bare at de vedtok lover i stedet for å stå i tomme bygninger og skyte med rifler – lover som i mange tilfeller var pønsket ut av folk som hadde mer penger enn det som var godt for dem. Og de skadet mange flere enn det Robie gjorde. Han kikket ned på gaten fra vinduet i fjerde etasje. Stille. Vel, det vil ikke vare lenge. Ikke etter det jeg har kommet hit for å gjøre. En stemme snakket i øreproppen. Det var en kort melding som inneholdt den siste etterretningsinformasjonen og en bekreftelse av detaljene i likvidasjonsplanen. Robie lyttet oppmerksomt til alt sammen, slik han hadde gjort så mange ganger før. Han fordøyde informasjonen, stilte et par rele7
vante spørsmål og fikk beskjed om å holde seg klar. Alt var en del av jobben, alt var normalt, hvis noe kunne sies å være det i en situasjon der sluttresultatet ville bli at noen fikk hodet smadret av en blykule. Han hadde aldri trodd at han skulle ende opp med å myrde folk på bestilling. Men her var han, på oppdrag for en hemmelig avdeling som var løselig tilknyttet en etterretningsorganisasjon som alle fra Bangor til Bangladesh kjente ved akronymet på tre bokstaver. Det hadde vært en gradvis utvikling. Skytetreningen hadde begynt med målskiver av papir, deretter figurer av leire, og til slutt mannekenger som blødde overraskende realistisk fra blodposer som var skjult i overkroppen og hodet. Nøyaktig når plasthud og Hollywoodblod gikk over til ekte hud og virkelige mennesker, var han usikker på. Kanskje hadde han fortrengt dette stadiet i utviklingen. Sannheten var at han aldri hadde sett seg tilbake og prøvd å finne ut hvordan han hadde kommet dit han var nå. Han hadde trykt på avtrekkere, stukket med kniver og brukt knyttnever, fingre, bein og albuer, til og med hodet, og avsluttet livet til mange uten å stille spørsmål. Offisielle drapsmenn som stilte spørsmål, var ikke populære. Ja, de fleste var arbeidsløse. Eller mest sannsynlig døde. Men i det siste hadde han begynt å stille spørsmål. Derfor var han ikke så populær som han hadde vært før, i organisasjonen med akronymet som begynte med bokstaven C og sluttet på bokstaven A. Bokstaven i midten sto for en egenskap – intelligens – som Robie iblant mente det var alvorlig mangel på blant dem som jobbet der. Han skjøv fra seg disse tankene. For i kveld var det en avtrekker han måtte trykke på igjen. Robie grep nattkikkerten og sjekket den smale bygningen på den andre siden av gaten. Denne bygningen var ikke tom, men full av mennesker. Folk med flere våpen enn det han hadde. Men han trengte bare ett. Det var tjuefire vinduer på 8
den siden som vendte mot ham, fire i hver av de seks etasjene. Han var bare opptatt av det andre vinduet fra venstre i tredje etasje. Han forestilte seg at det var en skyteskive festet til glasset. Gardinene var trukket for, men det kunne de ikke være hvis planen skulle lykkes. Robie var dyktig, men han kunne ikke drepe det han ikke kunne se. Og akkurat nå kunne de millimetertynne bomullsgardinene like gjerne ha vært fem centimeter tykke, kevlarforsterkede polykarbonatplater. Han kikket på klokken. Fem minutter igjen. Fire og et halvt minutt ville føles som en evighet. De siste tretti sekundene ville bli som å trekke pusten – raskt. Normale mennesker ville ha kjent et adrenalinrush nå. Robie var ikke normal. Hjertet hans begynte tvert imot å slå langsommere. Han ble mer avslappet, ikke mer anspent. Han løftet den venstre hånden og la den på den spesialbygde skarpskytterriflen, som lå halvveis inne i vesken. Riflen var relativt lett, og overlydspatronen lå allerede i kammeret. Han ville bare få én sjanse til å avfyre ett skudd. Han hadde aldri trengt mer enn det. Han strakte fram hånden og banket lett på vinduskarmen. Selv statssanksjonerte snikmordere trengte litt hell i ny og ne. Han kjente bakgrunnen til mannen han skulle drepe i kveld. Den skilte seg ikke nevneverdig fra bakgrunnen til så mange av de andre han hadde likvidert. Målets interesser samsvarte ikke med USAs. Amerikanske myndigheter hadde alliert seg med konkurrerende – om enn like barbariske – grupper, som krevde at denne personen ble eliminert. Hvorfor de ikke ganske enkelt gjorde det selv, var et godt spørsmål som Robie ikke hadde brydd seg om å stille. Grunnen var enkel. Han ville ikke få noe svar. Dermed var Robie og riflen hans blitt sendt for å gjøre det som måtte gjøres, av hensyn til rikets sikkerhet, som syntes 9
å være en trylleformular som rettferdiggjorde drap på hvem som helst, hvor som helst, når som helst. Den skarpe stemmen lød i øret igjen. «Målet er alene, bortsett fra to livvakter og hushjelpen. Gardinene vil bli trukket fra om tre minutter.» «Er alt bekreftet?» spurte Robie. Han ville ikke ha noen overraskelser. «Alt er bekreftet.» Han kikket over skulderen på vinduet i den andre enden av rommet. Det var fluktruten hans. Den virket ikke spesielt trygg, og når sant skulle sies, var den ikke det. Men det var ikke den verste han hadde brukt etter et attentat. I kveld var han bare en skygge. Skygger var vanskelige å fange. Og enda vanskeligere å drepe. Han så på klokken igjen og synkroniserte den med nedtellingen han hadde startet i hodet. Nedtelling til ro, sa han til seg selv. Nedtelling til drap, la han til. Vinduet foran ham var allerede åpnet på gløtt. Vinduskarmen skulle fungere som et støttepunkt. Han tok riflen ut av vesken og skjøv løpet gjennom åpningen inntil munningen var kommet åtte centimeter forbi glasset. Han hadde tegnet en tykk, rød strek på løpet. Streken var stoppunktet. Kvelden var mørk, lyset fra omgivelsene svakt. Forhåpentligvis ville attentatet komme fullstendig overraskende på dem. Hvis livvaktene skulle få øye på det svarte metallløpet, måtte de være eksepsjonelt gode, og sannheten var at ingen av dem var det. Det var grunnen til at Robie hadde greid å komme seg inn i en tom bygning – med en direkte siktelinje til leiligheten der målet bodde. Det ville ha vært umulig med russerne. Eller iranerne. Gardinene ble trukket fra. Det var noe som ble gjort millioner av ganger hver dag over hele verden. Men vanligvis gjorde folk det for å slippe inn dagslys. Om kvelden trakk man gardinene for, slik at ingen kunne se inn i boligen. Det var alltid haken. Og Robie ville vite nesten med en gang om denne haken ville føre til total katastrofe. Hushjelpen tok et steg tilbake fra vinduet. 10
Robie syntes kvinnen hevet blikket ørlite mot bygningen tvers over gaten. Og det virket som om hun ble stående for lenge foran vinduet. Flytt deg, tenkte Robie. Han prøvde å sende beskjeden telepatisk over gaten og inn i hodet hennes. De hadde brukt mye tid og store ressurser på å få henne dit hun var akkurat nå, der hun måtte være for at alt dette skulle gå bra. Sviktet hun nå, ville hele planen gå i vasken. Hun kom til å dø, og mannen hun jobbet for, ville overleve. Da hadde alt vært forgjeves. Kanskje Robie også kom til å dø, for USA ville aldri vedkjenne seg noen forbindelse til ham. Det var bare sånn det fungerte. Omsider trakk hun seg bort fra vinduet. Robie hadde klar siktelinje igjen. Han slapp pusten langsomt ut av lungene og slappet av i alle muskler. Han la høyre kinn mot venstre side av kolben på riflen. Karbonfiberen hadde gjort geværet to kilo lettere. Og som med et fly var vekt avgjørende for Robies oppgave: Jo mindre riflen veide, desto bedre. Han stirret gjennom kikkertsiktet, som var festet til Picatinny-skinnen. Så la han trådkorset over den lille åpningen mellom gardinene. I kikkertsiktet så det ut som om mellomrommet var en kilometer bredt. Det var umulig for ham å bomme. Han så et bord i bakgrunnen. På bordet sto en telefon. Ikke en mobiltelefon, men en gammeldags fasttelefon med spiralkabel. Innen to minutter ville den ringe. Alt var klart, koreografert ned til minste detalj. En del av Robie kunne ikke få seg til å tro at livvaktene ikke ville merke seg hvor omhyggelig alt hadde blitt arrangert. Gjennom sprekken mellom gardinene så han at livvaktene gjorde det livvakter pleide å gjøre. De gikk omkring, sjekket detaljer og prøvde å holde paranoiaen i sjakk, slik at de kunne gjøre jobben sin. Men ingen av dem kastet så mye som et blikk mot de åpne gardinene. Det virket heller ikke som om de syntes det var rart at telefonen sto på bordet rett foran vinduet. 11
De brydde seg ikke om det i det hele tatt. Det betydde at de var idioter. De andre i gruppen til Robie hadde for lengst konkludert med det samme. Derfor hadde de ikke engang prøvd å bestikke dem. De var ikke verdt betalingen. Robie slapp pusten ut av lungene, langsommere og langsommere. Målet var å få kroppens fysiologiske funksjoner ned til nivåer som gjorde et drap som dette mulig – iskald ro. Selve skuddet ville ikke bli så vanskelig. Den smale gaten var bare ti meter bred, inkludert fortauene. Det var derfor han hadde valgt en patron som egnet seg perfekt for et skudd på kort hold. Han ble nødt til å skyte skrått nedover, men det var heller ikke noe problem. Jo, kulen måtte trenge gjennom vinduet, men på denne avstanden var ikke glass en faktor. Det var ingen vind og ikke noe lys som kunne distrahere ham. Kort sagt: Det burde bli en enkel likvidasjon. Men Robie hadde erfart at ingen likvidasjoner var enkle. Stemmen i øret lød igjen. «V-1.» Det var den samme terminologien som piloter brukte i cockpiten. V-1 betydde at en takeoff ikke lenger kunne avbrytes. Man måtte opp i luften, enten man ville eller ei. Men det var en liten forskjell her, og Robie visste det. Det samme gjorde personen i den andre enden av den sikre linjen. Jeg kan avbryte denne operasjonen når jeg vil – inntil jeg trykker på avtrekkeren. «Tretti sekunder,» sa stemmen. Robie lot blikket gli i en stor bue fra venstre til høyre. Så la han øyet mot kikkertsiktet. Han siktet på åpningen mellom gardinene. Rommet var tomt, bortsett fra målet, to livvakter og hushjelpen. Sjekk, sjekk og sjekk. «Ti sekunder.» Telefonoppringningen ville sette det hele i gang. 12
«Fem sekunder.» Robie telte ned sekundene i hodet. «Telefonen ringer,» sa stemmen. Anropet kom fra en datamaskin. Det var ingen levende person i den andre enden av linjen. En mann kom til syne mellom gardinene. Han var middels høy, uten noen spesielt imponerende fysikk, men det var det eneste som var vanlig med ham. I likhet med Hitler hadde han evnen til å piske opp hat og få tilhengerne sine til å utføre de verste ugjerninger i blind lojalitet. Dette hadde ført til at han var blitt erklært som en farlig fiende av en viktig, om enn ikke alltid like trofast, alliert av USA. Og siden USA spilte rollen som global knusekule for alle dem som var villige til å støtte landet, uansett hvor flyktig og overfladisk denne støtten var, endte som regel slike folk opp med å bli drept. Robie stakk fingeren inn i avtrekkerbøylen og la den forsiktig på det virkelige V-1-punktet for ham: avtrekkeren. Han så en bevegelse til høyre for målet, men trakk fingeren rolig tilbake, slik han hadde gjort så mange ganger før, og avfyrte skuddet likevel. Som vanlig etter rekylen holdt han blikket festet på målet gjennom kikkertsiktet. Han måtte se helt til enden av kulens bane. Den eneste måten å bekrefte en likvidasjon på var å se det som skjedde. Han hadde blitt lurt en gang før. Han skulle aldri bli lurt igjen. Glasset knustes, og patronen boret seg inn i og gjennom målet. Mannen falt om der han sto, fremdeles med telefonrøret fastklemt i den døde hånden. Nå var det ingen levende personer i noen ende av telefonlinjen. Akkurat idet Robie skulle til å heve blikket, så han noe som fikk ham til å stivne. Bak den døde mannen sto en jente – det måtte være bevegelsen Robie hadde sett rett før han skjøt. Patronen hadde gått gjennom hodet til målet og likevel hatt nok kraft og fart til å drepe henne. 13
Gjennom kikkertsiktet så Robie at jenta, med et kulehull midt i brystet, gikk over ende på gulvet. Ett skudd, to døde. Den ene var det meningen at han skulle drepe. Den andre hadde han ikke hatt i tankene engang. Will Robie grep utstyret sitt og flyktet.