Page 1


Sigríður Hagalín Björnsdóttir

Den avstengte øya Oversatt av Tone Myklebost, MNO


Sigriður Hagalín Björnsdóttir Eyland Oversatt av Tone Myklebost, MNO Copyright © Sigriður Hagalín Björnsdóttir, 2016 Published by agreement with Copenhagen Literary Agency ApS, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Teksten på side 153–154 og 168 er hentet fra Upp er boðið Ísaland av Gísli Gunnarsson (Örn og Örlygur, 1987). Teksten i begynnelsen av kapitlet på side 226 og dikt på side 227 er hentet fra Árbók Ferðafélags Íslands 1994 av Guðrún Ása Grímsdóttir. Alle sitater er oversatt til norsk av Tone Myklebost. Denne utgivelsen har mottatt støtte fra Nordisk Ministerråd.

Innkjøpt av Kulturrådet

ISBN 978-82-02-56803-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Adam Lyduch Films/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,5/12,8 pkt Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Gummi


No man is an Iland, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine; if a Clod bee washed away by the Sea, Europe is the lesse, as well as if a Promontorie were, as well as if a Mannor of thy friends or of thine owne were; any mans death diminishes me, because I am involved in Mankinde: And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee. John Donne, 1579–1631, sitert i begynnelsen av Hemingways roman, For Whom the Bell Tolls


FORORD

Hør på meg. Vi er her. Vi er i live. Vi er knyttet til hverandre med tusen ulike bånd; ord, stemmer, berøring, tekst, blod, sang, strenger, veier, trådløse meldinger. Iblant bare ved å se på den samme solen krabbe over himmelen, lytte til den samme melodien i radioen, nynne på den samme teksten, åndsfraværende, mens vi vasker opp tallerkenene etter middagen. Det er dette som er å tilhøre et samfunn. Eller et land, eller menneskeheten. Hvor nå enn man velger å trekke linjen. Og iblant skjer det noe som knytter oss enda tettere sammen, flytter oss nærmere hverandre. Bryllup, barnefødsler og dødsfall kaller familier sammen; katastrofer, krig og idrett forener nasjoner, får alle mulige slags mennesker til å gå i takt. Enkelte ganger skjer det noe som sveiser hele menneskeheten sammen, forbinder alles skjebner, som om det har gått et rykk gjennom tyngdekraften og verden er blitt mindre, et øyeblikk, blitt nærere, og ethvert menneskebarn husker hvor det var da dette skjedde, da nyheten kom. Og iblant blir verden så liten at den bare består av ett menneske. Én liten mann i en øde fjord.

9


SVANGI

Lyset bryter gjennom alt det grå, glitrer over fjellryggen og flyter som melk ned i fjorden. Det siste lammet er på vei ut og glir ned i fjæresteinene, det er rødbrunt som det forrige. Faens dyr, å fare sånn ned til sjøen for å lamme, man skulle tro hun ville drukne disse stakkarene. Jeg skyller blodet av hendene i sjøen mens den vesle vakler mot spenen og det andre lammet. Ungene er spreke selv om moren er utsultet og elendig, den vesle starter en heltemodig kamp med tyngdekraften, skjelvende på de tynne bena, kjemper for livet på vei bort til spenen. Tispen gjesper og legger seg frem over forbena, den er utmattet etter letingen. Jeg speider etter ravner og måker, andre ubudne gjester, frykter at de tar for seg av lammene hjemme ved gården. Vi må komme oss hjem. Móra ser på meg med mistenksomme saueøyne, det finnes ikke et glimt av hverken takknemlighet eller velvilje. Hun er det beste dyret mitt, tar alltid føringen, de andre sauene følger henne blindt. Det lover ikke godt at hun ikke vil lamme hjemme, men farer ned i fjæra, som om hun har tenkt seg ut på havet midt under lammingen. Jeg tar et lam under hver arm og går med lange skritt hjemover. Týra viser vei, og sauen følger brekende etter, men gir seg likevel tid til å stikke snuten ned i de bleke gresspirene. Våren er tidlig ute i år. Kanskje blir det en svikefull vår med frost frem i juni. Her er det lite å ta av. Mildværet drypper fra fjorårsgresset, stien er blitt til et elvefar, en gang iblant høres høye bulder fra fjellsider og 11


berghamrer når vinteren slipper taket i fjorden, snøskavler og kampestein styrter i sjøen. Hver gang tar hjertet mitt et hopp, og den morkne skrotten krymper seg av forskrekkelse – nå kommer de, nå har de funnet meg, faens jævlene. Ikke ennå. Rastløsheten har iblant jaget meg ut fjorden og opp fjellsidene for å se utover det lille kongeriket mitt, dette sultens golde odelssete, og forsikre meg om at det ligger godt bortgjemt mellom klipper og kjerr, denne øde gården som ingen ser ut til å ha bodd på i årtier, huset som en gang hadde et annet og mye lysere navn, men som nå heter Svangi, som på islandsk betyr sult. Navnet provoserer ikke skjebnen, jeg setter min lit til det. Ingenting kaster skygge på klarværet, jeg ser ikke røyk noe sted, hører hverken hundeglam, menneskestemmer eller motorgny. Men stoler likevel knapt på det, og duddelidei, jeg piler opp til huset, som en rev til hiet, som en tangloppe under en stein, en fredløs med to stjålne lam. Dagslyset er en svikefull venn, men jeg kan umulig forbanne det etter denne svarte og endeløse vinteren. Jeg slipper Móra og lammene ut på beitet til de andre, skal så gå inn. Jeg stopper opp i døråpningen, lukker øynene og trekker inn pusten, den stramme lukten i huset er rå og forunderlig oppmuntrende, fukt, talle og våt hund. Dørkarmen har en eller annen gang blitt malt hvit, men nå er den grå av elde, myk og buet å ta på, som en kvinnes arm, jeg stryker den på vei inn i huset. Det er en maner, en av tusen små uvaner som fyller tilværelsen min, gir meg selskap, eller nesten. Åtte trinn ligger opp til avsatsen, i den gamle badstua, der dagboken venter meg på skrivebordet under det lille vinduet. Sidene er klamme og dekket med sand, 15. mai i dag, det er så godt som riktig. Skyfritt, vindstille, åtte svale grader. Móra fikk to rødbrune gimmerlam. Det kunne vært verre. Jeg pakker teppene bedre rundt meg, henter vantene i skuffen og prøver å ikke se på den lille støpejernsovnen. Det er for lyst i været til å tenne opp, jeg kunne like gjerne sendt opp et nødbluss. 12


Det er ingenting å gjøre bortsett fra å skrive. Tenke tilbake og skrive, en gang i tiden kalte jeg meg selv for samtidens historieskriver og syntes liksom det var flott. Det kommer godt med, for derfor kan jeg nå skrive en krønike om det som har skjedd før, savne og sørge over det som var, få tak på fortiden, friske opp hvordan kontakten ble brutt, hvordan lyset svant, hvordan dette mørket senket seg.


HJALTI

Hjalti Ingólfsson husker hvor han var da han hørte om angrepet på tvillingtårnene i New York. Han satt på en uforholdsmessig dyr tapasbar i København, av alle steder, og vurderte om han skulle sende kongerekene tilbake til kjøkkenet, men fikk ikke kontakt med kelnerne. De hadde svinset rundt i restauranten for bare et øyeblikk siden, men var nå som fordunstet. Han unnskyldte seg overfor borddamen sin, en dansk klassevenninne fra internasjonal statsvitenskap som virket som om hun hadde tatt imot invitasjonen hans til et glass vin etter skolen av ren og skjær medlidenhet, og gikk for å lete etter en kelner. Letingen førte ham ut på kjøkkenet, der restaurantens arbeidsstokk sto i en klynge foran et fjernsynsapparat og så på et passasjerfly som forsvant inn i siden på en skyskraper, som en kniv i et smørstykke. Hjalti snudde på hælen, gikk tilbake gjennom fløydøren og satte seg på stolen igjen, meddelte jenta at alle kelnerne var ute på kjøkkenet og så på en katastrofefilm, for første gang denne tungt overskyede ettermiddagen lo hun, tømte hvitvinsglasset og spurte om hun kunne få lov til å kopiere glosene hans. Det var ikke før på veien hjem, da han gikk forbi en elektrisk forretning på Vesterbrogade, at det gikk opp for ham at de ikke viste den samme filmen i alle fjernsynsapparatene; at mens han hadde sittet i et mørkt restaurantlokale og skjøvet noen slappe og kraftløse reker frem og tilbake på tallerkenen med gaffelen sin, med brustne forhåpninger om at han noen gang ville få med seg borddamen til sengs, hadde verden blitt knadd sammen til en liten kule; og at fra nå av ville ingenting bli som før. 14


• Mye senere, i et helt annet liv, på et lite kjøkken i Hlíðahverfi i Reykjavík, lurer Hjalti på om det var denne hendelsen som førte til at han bestemte seg for å begynne å kokkelere selv. Han nipper til en tørr sherry og vender seg mot kjøttstykket innpakket i plast som ligger og flyter i lunkent vann på kjøkkenbordet, han har kanskje ikke utrettet alt han hadde tenkt seg, han hadde ikke skapt seg et stort navn innen internasjonal statsvitenskap, han formidlet aldri nyheter fra Irak eller Afghanistan, men i kveld kommer han til å vippe gjestene sine av pinnen med en perfekt oksefilet sous-vide. María er ikke kommet hjem ennå, han vet at hun ikke deler hans begeistring for retten. Dette er ikke kokekunst, sier hun, dette er et kjemisk forsøk. Når man hiver et rått kjøttstykke i en fresende panne og vurderer stekingen ved å stikke i det – så er det kunst, risiko, seriøs kokkelering. Dette, sier hun og rynker på nesen, er kastrering av en god okse. Hjalti bryner kniven for å kutte opp soppen, samlivet har ikke vist seg å bli like trivelig som han hadde regnet med. Når vennene kommer er alt bortimot perfekt, den franske potetkaken begynner å ta form i ovnen, salaten er klar, béarnaise-sausen hviler i en skål over varmt vann, han må bare hive fileten i den varme pannen før han bærer frem herligheten. Og vente på María. Han smiler unnskyldende mens han tar imot yttertøyet fra gjestene og henger det opp, hun er på prøve, er blitt litt forsinket. Han blander drinker, gin med dyr tonic og en agurkskive. De skåler i stua, ser hverandre smilende inn i øynene over de brune krystallglassene, det er viktig å treffe vennene sine og ha det hyggelig med dem i løpet av årets mørkeste måneder, prate om jobben, mediene, politikk, markedet, ta en gruppeselfie, finne et flott filter og legge det ut på Instagram. Skål for oss. María kommer endelig hjem i en virvelstorm av 15


unnskyldninger og elskverdighet, hun kysser gjestene, roser Hjalti for matlukten, har husket å kjøpe jordbær til desserten og kaster i seg drinken mens de andre slurper i seg de siste slantene, klinker isbiter i de tomme glassene. Hun ler mot vennene hans, skravler med konene deres, forteller om prøven, viser dem den harde huden på fingertuppene og legger en eller annen merkelig musikk på platespilleren mens de går til bords, tiltrekkende, morsom, alltid litt fremmedartet. Så ser hun utover bordet, hvor skal barna sitte? Barna? Barna mine, husker du ikke? Jeg regnet bare ikke med dem i kveld, sier han. Skal vi ikke bare bestille en pizza? En iskald taushet senker seg over bordet, María er blitt hvit rundt nesen, gjestene stirrer ned i tallerkenene. Hun reiser seg, henter to tallerkener, kniver, gafler og glass og legger dem ved siden av de andre på bordet, roper på barna, ser ikke på Hjalti. Elías kommer med en gang, veldig pent kledd i skjorte, han hilser sjenert og setter seg tett inntil moren sin. Margrét velger en stol ved siden av Hjalti og ser provoserende utover bordet. Hjalti smiler bredt og begynner å skjære kjøttet i skiver, dette holder nok dersom María og han bare ikke forsyner seg to ganger. Kan jeg få presentere kveldens hemmelige gjester, sier han, dette er den unge Elías og hennes dramatiske høyhet, Margrét. Margrét strekker seg etter potetkaken, og han slår henne lett på håndbaken, sånn halvveis for spøk, vi har ikke sagt vær så god, min kjære, gjestene pleier å forsyne seg først. Hun stirrer på ham, og María farer opp, oppdragelsen av barna mine kan jeg selv ta meg av, takk, og etter det er kvelden i grunnen ødelagt. Samtalene over maten er anstrengte, tar aldri av, barna pirker i maten og flykter så inn på rommene sine. María bøtter i seg det ene rødvinsglasset etter det andre, det virker som om hun bare venter på at gjestene skal forsvinne raskest mulig. Han danser overhøflig rundt vennene sine, ler for høyt av vitser, mister en tallerken og knuser den på vei ut på kjøkkenet. 16


De spiser Marías karamellpudding til dessert, så interessant, sier Halldór og skyver den lysebrune geléaktige massen frem og tilbake på tallerkenen sin, drikker calvados til kaffen og takker for en fantastisk kveld, neste gang må dere komme til oss, og så er de gått. De står alene igjen på kjøkkenet, i ruinene av den ødelagte kvelden, og skriker mot hverandre til langt på natt. Kranglene deres er aldri harmløse, de har sinne og slagferdighet til felles, har lett for å såre hverandre. Denne ordkampen blir den verste i deres korte og støyende samboerskap, Elías åpner stille døren til søsterens rom, hun strekker ut hånden mot ham, lar ham smyge seg inn under dynen hennes, legger armene rundt ham mens de hører på at moren deres gjør det slutt med samboeren sin.

• Resultatet av helgen er at María flytter ut. Hun gråter, men for ham føles det som om hun allerede er dradd, han kjenner bare lettelse når han ser på henne, grå i ansiktet og med mørke ringer rundt øynene, sammenskrumpet og gjennomsiktig av søvnmangel og sorg. Stemmene deres er hese og tonløse når mandagen endelig gryr. Ja ja. Jeg må gå på jobben, sier han. Hun nikker med bøyd hode. Jeg pakker sammen når du har gått. Jeg tar med klærne våre og bøkene og instrumentene og det som tilhører barna, vi får gå gjennom det andre senere. Instrumentene. Etter et og et halvt tiår på Island trekker hun fremdeles fra h-en i begynnelsen av et ord, hun avslører hele tiden sin opprinnelse, uansett hvor mye hun prøver å la være. I de langdryge kranglene deres kommer hun alltid til kort, grammatikken svikter henne, dette er ujevnt spill, men han greier ikke å styre seg, retter på henne som på et barn, bryskt, arrogant. Jeg heter ikke Jalti, skjønner du det? Hun skal til venninnen sin Inga, barna har vært der siden lørdag morgen, mens de ordnet opp i saken, dissekerte 17


kjærlighetsforholdets kadaver og kuttet det opp i biter, du tok livet av dette, jeg bare er sånn, du får denne kroppsdelen og jeg denne. Han går i dusjen og barberer seg, ser denne single mannen i øynene i speilet. Når han kommer ut, sitter hun fremdeles og stirrer i gulvet, det svarte håret faller ned langs kinnene og de smale skuldrene. Hun har på seg en genser som han en gang syntes fremhevet de kvinnelige formene hennes, brystene hennes små og dunmyke, nå sitter hun der sammenkrøpet som en pose på sofaen. Hun ser opp. Du er et selvopptatt og egoistisk barn. Trettheten bølger gjennom ham, han kunne gitt hva som helst for å få slutt på disse samtalene, for å kunne late som om ingenting av dette noen gang hadde hendt. Jeg gjorde mitt beste. Ditt beste var egentlig ingenting.

• Han går til jobben, det er hakket bedre enn tanken på å skrape bilrutene og sette seg inn i den kalde bilen. Januarmorgenen er like hard og svart som hålken på gatene, kulden svir i lungene. Han går så raskt føret tillater, skoene sklir til på isen, og frakken er ikke særlig til nytte i den iskalde vinden. Han møter ingen bortsett fra to kråker som utveksler kra-kra’er i lyset fra gatelyktene, stuper ned fra lyktestolpen annenhver gang, løfter seg opp rett før de berører gaten, svever i en stor sirkel opp i himmelen og lander så på stolpen igjen, mens de skriker, ler. Det er ikke mange som har stilt opp på jobben så tidlig, nyhetssjefen ser granskende på ham. Ja, du ser da strålende ut. Er du syk? Han skuler bort på henne, henter en kaffe, setter seg og skrur på PC-en. Det er få nyheter etter natten, nettsidene er et ekko av reaksjoner på gammelt nytt. Folk kommer én etter én inn til morgenvakten, hilser søvnig og skrur på dataskjermer og skrivebordslamper. Hvert 18


skrivebord blir til en varm lyskule inne i det mørklagte lokalet, de gir nesten etter under vekten av støvete julepynt og stabler med papir. Morgenmøtet er en matt affære, Úlfhildur setter sin lit til utenriksavdelingen og en konferanse om flyktningspørsmålet i Berlin, folkene på innenriks får enten jakte på uklare tips som kanskje kan bli til noe eller fortsette å følge opp gamle spor i aktuelle nyhetssaker. Og så er det kanskje en eller annen som ringer, sier han ned i kaffekoppen sin. Ja, så er det kanskje en eller annen som ringer, sier hun og flirer. Er alt i orden med deg? spør hun etter møtet. Du ser fryktelig ut. Har bare sovet litt dårlig, sier han. Ingenting som ikke et par kaffekopper kan ordne opp i. Han vurderer å ringe til Leifur og fortelle om helgens begivenheter, men utsetter det, orker ikke å høre brorens faderlige bekymringer, den bebreidende tonen, har du forresten kikket innom mamma siden du var der den gangen i julen? Hjalti trekker pusten dypt, slår fra seg tanken. María holder trolig på å pakke ned eiendelene sine, tømmer sin halvpart av klesskapet, kløyver tilværelsen deres i to. Hun henter kofferten i boden, bretter sammen bluser og bukser, den svarte kjolen som han ga henne til konserten i fjor, konsertmesterkjolen. Den kler henne godt, halsåpningen fremhever den lange, hvite halsen og de spinkle kravebena. Han rister bildene ut av hodet, konsentrerer seg om morgenens oppgaver.

• Mye senere, når kaoset har fått overtaket, er det dette øyeblikket han stadig tenker tilbake på, om han hadde kunnet stoppe henne, fått henne til å gi dem en ny sjanse, om han bare hadde ringt, dradd hjem igjen. Han er ingen komplisert mann. Moren hans sa alltid i dypt alvor: Han Hjalti min trenger bare å få seg en god kone, som 19


om han var et eller annet fryktelig problem. En forbryter eller en depressiv pasient. Han er hverken det ene eller det andre, ser faktisk på seg selv som et relativt vellykket eksemplar av menneskearten. Men han tåler ikke mas. Han tåler hverken økonomiske problemer eller kaos, illeluktende sykdommer, dårlig mat, brukt snytepapir eller klissete plastleker på badegulvet. Han vil rett og slett ha tingene slik de skal være, at kommunikasjonen i hjemmet er normal, at han ikke trenger å plukke opp rot fra gulvet og støvsuge hver eneste dag for at det skal være mulig å oppholde seg i leiligheten. Og han kan gjerne innrømme at samboerskapet med María og barna hennes iblant har tatt på. Men han har aldri vært slem mot dem. Det har hun ikke rett i.

• Han ringer ikke hjem. Han går ut, bevæpnet med opptaksmaskin og skriveblokk, for å prøve å få noen intervjuer med statsrådene etter avsluttet regjeringsmøte. Byen er mørk og stille, og regjeringskontorene virker forlatte, hadde det ikke vært for den klumpete statsrådsbilen som venter utenfor bygningen. Møtet er blitt forskjøvet med en dag, regjeringen pleier å treffes på tirsdager, men mediene har fått snusen i endringen. Journalistene sitter og venter i den bikkjekalde forgangen, konkurrenter, hver og én, utveksler hilsener og venter så sammen i trassig taushet. Endelig hører de lyden av folk som beveger seg innenfor, og statsrådene strømmer ut, alle på én gang. Det var verre, da blir det ikke mange intervjuer, noen er flinke til å slippe unna. Han greier å få finansministeren i tale på fortauet utenfor, en mann med markerte trekk som er god til å vri på spørsmålene dersom de ikke er nøyaktige nok, og kulturministeren, som ser ut til å vite like lite om den planlagte rasjonaliseringen av utdanningssystemet som Hjalti selv. Det blir ingen lovende nyheter av dette. 20

Profile for Cappelen Damm AS

Den avstengte øya  

Den avstengte øya er en velskreven og drivende roman med politisk brodd, tuftet på en smart idé som føles mer troverdig for hver side. En m...

Den avstengte øya  

Den avstengte øya er en velskreven og drivende roman med politisk brodd, tuftet på en smart idé som føles mer troverdig for hver side. En m...