Dødskammeret av John Grisham

Nå var klokken blitt fem minutter over halv seks, og en anelse oransje viste seg på himmelen i øst. Sam svingte den grønne Pontiacen ut på hovedvei 61 og kjørte sørover.

Den grufulle bombeaksjonen mot Kramer ble faktisk innledet omtrent på det tidspunktet da Rollie Wedge og Sam Cayhall skilte lag i Cleveland. Det hele begynte med at vekkerklokken på nattbordet ved siden av Ruth Kramers hodepute ringte. Da klokken ga lyd fra seg, viste den som vanlig halv seks. Ruth kjente øyeblikkelig at hun ikke var bra. Hun hadde litt feber og en ilter smerte i tinningene, og hun var temmelig kvalm. Marvin hjalp henne inn på badet, der hun oppholdt seg i nærmere tretti minutter. En særdeles ubehagelig influensaepidemi hadde den siste måneden herjet i Greenville, og nå hadde den tydeligvis funnet veien til Kramer-familien.

Ved halv sjutiden vekket tjenestejenta tvillingene Josh og John, som nå var blitt fem år gamle, og sørget for at de badet, kledde på seg og spiste i en fart. Marvin tenkte at det beste ville være å få dem av sted til barnehagen og ut av huset – og forhåpentligvis unna viruset. Han ringte til en lege han kjente for å få en resept, og deretter ga han tjenestejenta tjue dollar, så hun kunne hente medisinene på apoteket en times tid senere. Han sa farvel til Ruth, som lå på baderomsgulvet med en pute under hodet og en ispose på ansiktet, og deretter dro han hjemmefra sammen med guttene.

Praksisen hans omfattet ikke bare borgerrettighetssaker; det var ikke tilstrekkelig mange av dem i Mississippi i 1967 til at han kunne leve av det. Han hadde en del kriminalsaker og andre sivile saker som skilsmisser, trafikkforseelser, konkurser og eiendomssaker. Og til tross for at faren knapt snakket til ham og de fleste Kramerslektningene knapt nevnte navnet hans, satt Marvin minst en tredjedel av sin tid på kontoret sitt og arbeidet med familiesaker. Akkurat denne morgenen skulle han møte i retten klokken ni for å prosedere i en sak som gjaldt onkelens eiendom.

Tvillingene elsket å være på farens kontor. De skulle ikke i barnehagen før åtte, så Marvin kunne jobbe en stund før han leverte guttene der og dro i retten. Dette var noe som forekom kanskje en gang i måneden. Det gikk nesten ikke en dag uten 15