Dødsdømt av Sharon Bolton

Dødsdømt

Sharon Bolton

Dødsdømt Oversatt av Guro Dimmen, MNO

Sharon Bolton Originalens tittel: Dead Woman Walking Oversatt av Guro Dimmen, MNO Copyright © Sharon Bolton 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint av Cappelen Damm ISBN 978-82-02-57749-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Karen Vegas / Arcangel Images Sats: Type-it AS, SynergyWeb Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon 9,5/12 pkt. og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til vennene mine i Ealing; Dere har vært fabelaktige.

del en

1

«Denne kvinnen – Jessica Lane – hun burde vært død», sa han.

«Elleve mennesker omkom i styrten. Ikke bare overlevde Lane, hun gikk sin vei. Og hun går fortsatt. Det jeg gjerne skulle ha visst, er hvor hun er på vei. Jeg vil vite hvorfor hun ikke har tatt kontakt. Hvorfor hun ikke ber om hjelp. Hvorfor hun så åpenbart unngår politiet. Jeg vil vite hvem hun flykter fra. Men først og fremst vil jeg bare at vi skal finne henne.»

2

Onsdag 20. september Ballongen svevde i lufta som en julekule som hang opp ned, og den svulmende, sukkertøystripete globen var perfekt avbildet i innsjøen. Vannet glødet som en moden fersken i morgenlyset, lyst gyllent ytterst, og med en dypere, rikere rosafarge midt i.

Det var vindstille. Ikke en lyd kunne høres. Trærne langs vannkanten hadde sluttet å rasle da sola steg opp, og ingen av de tretten om bord i ballongen rørte på seg eller sa noe. Det var som om verden holdt pusten.

Under dem – i alle retninger, så langt øyet kunne se – strakte Northumberland nasjonalpark seg med sitt heilandskap dekket av røsslyng. Mål på mål med lyng duvet, som fellen til et digert dyr som holdt på å våkne. Bekkene glitret som sølvslanger, og den ulmende soloppgangen satte åskammene i brann.

Landskapet var vidstrakt og øde, uforandret i mange hundre år, og ballongen var som en tidsmaskin som hadde fløyet dem tilbake til den gangen da de nordligste delene av England hadde vært enda tynnere befolket. Det var ingen veier å se, ingen jernbanespor, ingen store eller små byer.

For disse tretten var verden helt tom.

Kurven var stor og rektangulær, slik den vanligvis er på fornøyelsesturer, og delt inn i fire båser som begrenset passasjerenes bevegelsesfrihet om bord. Piloten hadde sin helt egen avgrensede del midt i rektangelet. I en av båsene sto det to kvinner i midten eller slutten av trettiårene. Den ene var kledd i svart, den andre i grønt. De var ikke like nok til å være tvillinger, men de var åpenbart søstre. Kvinnen i svart pustet ut en 10

myk boble av lyd, for høy til å være et sukk og for lykkelig til å være et stønn.

«Bare hyggelig», svarte søsteren i grønt og smilte.

Søstrene delte bås med en regnskapsfører fra Dunstable.

Kona hans og de to tenåringsbarna deres sto i båsen ved siden av. På den andre siden av piloten sto det tre menn som åpenbart var på tur sammen. De var kledd som et trafikklys – en i rød, en i oransje og en i grønn anorakk. I tillegg var det et middelaldrende par fra Skottland der, og en pensjonert journalist.

Kurven fortsatte sin langsomme, bedagelige spiral over innsjøen. Den evinnelige sirkelbevegelsen hadde vært en av de største overraskelsene ved opplevelsen, i tillegg til følelsen av lufta så høyt oppe. Den var på sett og vis skarpere her oppe, og friskere enn den noen gang hadde føltes på bakken. Kjølig, men ikke på en ubehagelig måte, ikke slik kalde morgener kan være. Denne lufta prikket mot huden, og hveste litt i lungene.

Kvinnen i grønt, Jessica, flyttet seg nærmere søsteren. Søsteren var blek, mens hendene knuget om kanten av kurven. Hun stirret rett ned på vannets overflate, og øynene var sperret opp i undring. Jessica ble plutselig slått av en urovekkende tanke.

At søsteren vurderte å hoppe.

Litt senere skulle hun tenke at det kanskje hadde vært bedre om de hadde hoppet begge to, at et par lamslåtte sekunder og et smertefullt møte med vannets overflate ikke hadde vært så ille likevel. Den kjølige, kvelende svartheten kunne ha avsluttet livet deres, eller kanskje båret dem opp til overflaten igjen og inn mot land. Hvis de begge hadde hoppet, kunne de ha overlevd.

«Er det ikke storslagent?» sa hun, for hun hadde lært for lenge siden at distraksjon kunne stagge søsterens vanvittige innfall. «Liker du det? Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har gjort dette før.»

Isabel smilte, men sa ikke noe. Et svar var i grunnen overflødig. Hun var åpenbart beruset av opplevelsen.

«Er det ikke fantastisk? Se på de fargene.»

Fremdeles ikke noe svar, men Jessica hadde gleden av å se søsteren løfte hodet og stirre begeistret på trærne som vokste helt nede ved vannet. Trærne var som damer på ball; de kjem11

pet om plassen med kjoler som bruste rundt dem og inn i hverandre, til det ikke lenger var mulig å si hvor den ene sluttet og den andre begynte. Bortenfor trærne glødet åsene som edelmetall.

«Nå passerer vi Harcourt-eiendommen.» Fra det øyeblikket de lettet, hadde piloten vært den eneste av dem som ikke hvisket. «Det opprinnelige huset ble bygget på høydedraget foran oss, men brant ned til grunnen på slutten av attenhundretallet.»

«Trenger vi ikke litt mer høyde?» Den pensjonerte journalisten, som var i ferd med å bli tynn i håret og litt dryg om midjen, rynket pannen og stirret på trærne som nærmet seg.

«Dere kan ta det helt med ro, folkens, jeg har gjort dette før.» Den én meter og nitti centimeter høye, rødhårete piloten fra Newcastle tente gassbrenneren ved å slippe ut en liten flamme, og de som sto ved siden av ham, kjente varmlufta slå mot dem, omtrent som når man åpner ovnen. «Jeg liker å gå ganske lavt akkurat her, for i disse delene av Northumberland er det store sjanser for å se ekorn. Og dessuten fiskeørn, selv om det er litt sent på året.»

Plutselig skulle alle ta bilder. De stimlet sammen på den ene siden av kurven, den som lå mot skogen. Søstrene var de første som fikk øye på det ødelagte huset som stakk opp fra løvtaket som stygge, flekkete tenner. Søsteren i svart grøsset.

«Dette huset fra femtenhundretallet ble bygget som et forsvarsverk», sa piloten da ballongen steg litt for å unngå tretoppene. «På den tiden hadde de utsyn over nesten åtti kilometer villmark. Vi lander om femten minutter, folkens.»

«Er det der en ørn? Øverst i det brede treet med gule blader?

Gråbrune fjær.» En av turgåerne pekte på tretoppene bak dem, og oppmerksomheten ble dratt bort fra huset.

«Det kan hende.» Piloten løftet kikkerten og vendte ryggen mot kjøreretningen.

«Det er noen der nede.»

«Hvor? I skogen?» Jessica fulgte søsterens blikk, men hun hadde aldri sett særlig godt. Isabels hørsel var også bedre, og det var alltid hun som først la merke til lukter og spesielle sma12

ker. Som om hun var den skarpeste, den mest fininnstilte, av de to.

«Bak huset.»

Jessica stilte seg på tærne. Over søsterens skulder kunne hun se store, gapende huller i taket, og sammenraste vegger.

«En jente. Hun løper.»

Ballongen passerte lavt nok til at det var mulig å skjelne små flekker av mose og knekte takstein på taket. Piloten, som var lettere distrahert etter å ha lett etter havørnen, lot dem synke enda litt lavere.

«Der.» En løpende skikkelse – en ung kvinne, slank og mørkhåret, kledd i blå klær med et litt østlig preg – hadde nådd den ene enden av hagen.

«Hva gjør hun?»

Bak dem prøvde de andre å ta bilder av havørnen, og journalisten ga råd om hvordan man tok bilder av ville dyr. Bare de to søstrene holdt øye med jenta der nede. Jessica så seg omkring, usikker på om hun burde varsle de andre eller ei. Hun stakk hånda i jakkelomma og dro opp telefonen.

Nede i hagen kom det en mann gående langs hekken; han gikk langsomt, men målrettet. Ovenfra kunne søstrene se kroppsbygningen hans, kort, men kraftig. Han hadde på seg en altfor stor skinnjakke og en mørk filthatt. Hvit T-skjorte. Det mørke håret krøllet seg under hattebremmen.

Ved siden av ham travet en stor schæfer. «Å!» Jessica presset seg enda tettere inntil søsteren. «Bella, stå helt stille, la meg.»

Da jenta fikk øye på mannen, krøp hun sammen og flettet hendene over hodet.

«Hva er det?» sa Isabel.

«Jeg kan ikke tro det! Det er ham.»

«Hvem da? Jess, kjenner du den mannen?»

«Sean!» Jessica strakte seg bakover og berørte pilotens arm.

«Du må få med deg dette.»

«Hva er det?» Han snudde seg mot dem, og det gjorde regnskapsføreren også.

«Han har et våpen.» Nå hadde regnskapsførerens tenårings13

sønn også fått øye på de to der nede på bakken. Han pekte på noe som så ut som et gevær eller en hagle i mannens venstre hånd. I den høyre holdt han en stor stein. «Å, herregud, det har han», sa moren til tenåringen. «Hva skal vi gjøre?»

De snakket med skingrende hvisking.

De andre i kurven hadde mistet interessen for havørnen og snudde seg mot dem. Jenta på bakken så opp, fikk øye på ballongen og begynte å skrike. Mannen, som ennå ikke hadde sett dem eller hørt dem, løftet steinen høyt opp i lufta. Det var som om jenta prøvde å presse seg ned i bakken. Mannen kjørte steinen ned av all kraft.

Jenta skrek ikke mer. Det kvalte skriket, som klang så klart i morgenlufta, kom fra noen i ballongen. Det var den eneste lyden som kunne høres. Sjokket hadde lammet dem. Mannen på bakken snudde seg og så opp. Hunden hans gjorde det samme. Og nå begynte den å bjeffe. Passasjerene i ballongen så mannen slippe steinen og løfte en hånd til hodet. Han holdt hatten på plass mens han stirret opp på dem. «Å, herregud», sa Jessica.

Det brølte i lufta rundt dem da Sean åpnet ventilen og slapp ut en flamme. Under gjennomgangen hadde han informert dem om at det kunne ta så mye som ti sekunder før noe skjedde. Det kunne ta ti sekunder før ballongen steg det aller minste. Isabel husket nok også dette, for hun hadde begynt å telle dempet. «Ti, ni …»

Jessica dro frem telefonen, trykket på kameramodus og tok et bilde av mannen. Han så at hun gjorde det. Et øyeblikk stirret han henne rett inn i øynene. «Åtte, sju …»

Mannen på bakken flyttet geværet over i høyre hånd.

«Ned! Kom dere ned!» Jessica dyttet søsteren nedenfor kanten av kurven og sank sammen selv også. Så strakte hun seg bakover og nappet regnskapsføreren i armen. Men hun klarte ikke å dukke helt ned; det var rett og slett ikke plass nok til at alle kunne knele i kurven. Hun hadde blikket stivt festet på mannen under dem, og toppen av hodet hennes var farefullt utsatt.

14

Hunden løp i opprømte sirkler der nede og bjeffet mot den underlige tingesten oppe på himmelen.

«Seks, fem …» telte Isabel.

Jessica trodde kanskje at de hadde begynt å stige, men det gikk veldig langsomt. Folk sto fortsatt oppreist. «Kom dere ned», gjentok hun.

Enda en flamme skjøt opp, akkurat da mannen på bakken løftet geværet. Skrekkslagne skrik kunne høres i den stille morgenlufta. Passasjerene begynte å rope til hverandre og rope til piloten. Da regnskapsføreren lente seg frem og dro familien sin nedenfor kanten, begynte kurven å snu på seg, og de to søstrene ble ført lenger bort fra dramaet på bakken.

«Fire, tre …» De var definitivt på vei opp, og nå gikk det raskere.

«Hold dere fast!» Sean tente brenneren en tredje gang.

«To, én.» Inni seg telte Jessica enda et sekund, og så ett til.

Ja, nå steg de. Ballongen passerte gjerdet rundt hagen og gikk høyere for hvert sekund. «Å, takk og pris! – Skynd deg, få oss opp! – Å, herregud!

Ned med hodet, alle sammen!»

Kurven dreide rundt igjen slik at hun kunne se hagen. Mannen på bakken hadde gått gjennom en port, der en solid tredør en gang hadde hengt, og tatt et skritt ut på den åpne enga bak huset. Jessica løftet telefonen og tok bilde av ham igjen. Denne gangen var det ikke noe som sperret for sikten. Det gjaldt dessverre den andre veien også.

«Ned med hodet! Ned med hodet!»

Hun hadde ingen anelse om hvem som ropte – kanskje var det piloten – men hun klarte ikke å røre på seg, klarte ikke å dukke ned bak kanten av kurven. Hun fortsatte bare å stirre på mannen som holdt geværet. Han hadde støttet den brede enden av det mot skulderen og sto lent mot veggen.

Han siktet på henne. Det var hun helt sikker på.

Skuddet – så høyt, så klart og så veldig, veldig nær – ble fulgt av flere sekunders sjokkert stillhet. Så lød det lav mumling og et kvalt stønn. Tenåringsjenta begynte å hulke.

Ballongen steg veldig fort nå, mens bakken forsvant under dem. De to skikkelsene, den ene sammenkrøllet som en slan15

gefell, den andre med raske skritt langs høydedraget – som om han trodde at han kunne innhente dem – var snart i ferd med å bli utydelige. I øyekroken registrerte Jessica et hode som stakk opp over kanten. Hun kunne høre bevegelse i kurven, krafsing mot rottingen. De andre passasjerene reiste seg. Søsteren skjøv seg også opp. Jessica lente seg tilbake og lot henne komme opp.

«Skjedde virkelig det der?» «Jeg kan ikke tro at det skjedde!» «Går det bra med alle sammen?» «Helen? Poppy?

Nathan? Gi lyd fra dere.»

Mannen på bakken løftet geværet igjen, og det rykket til i kurven da alle kastet seg ned. Denne gangen ble de to søstrene stående. De var veldig høyt oppe nå, antakeligvis det høyeste de hadde vært siden turen startet, og flere hundre meter unna.

Nå måtte de da være i sikkerhet.

«Er det dekning her oppe?» Journalisten befant seg fremdeles nedenfor kanten på kurven. «Vi må ringe politiet.»

Jessica hadde sjekket telefonen. Ikke noe signal. Det var nesten ingen dekning i Northumberland nasjonalpark. Det var fortsatt et av de mest avsidesliggende, tynt befolkede, minst tilgjengelige delene av landet.

Hoder ble løftet igjen. Regnskapsføreren, som tidligere hadde presentert seg som Harry, strakte seg etter kona, som hadde lagt en arm rundt hvert av barna sine. Folk var synlig rystet og kikket ut over forhøyningen i landskapet, det ødelagte huset, det høstlige lappeteppet av skog, innsjøen som skinte som en mynt i morgenlyset. Innsjøen virket veldig langt borte.

«Det går bra. Bare bevar roen. Nat, går det bra med deg?

Det er over nå. Vi er for langt unna. Jeg kan ikke se ham lenger. Gode gud, så jeg virkelig det jeg tror jeg så?»

Jessica kunne merke at spenningen la seg, at frykten ble avløst av lettelse. Hun sjekket telefonen igjen. Nede på bakken hadde det vært en kvinne som ikke hadde klart å unnslippe. Kanskje de som brukte en annen operatør, hadde mer hell. Hun skulle til å be dem sjekke telefonene sine.

Skriket slo mot den ene siden av hodet hennes som et hammerslag.

Alle passasjerene snudde seg mot lyden samtidig. På den 16

andre siden av kurven sto den middelaldrende læreren, Natalie. Skriket hennes fortsatte, og hun presset hendene mot ansiktet. Mannen holdt om skuldrene hennes og prøvde å snu ansiktet hennes mot seg selv.

De andre passasjerene så på henne, fulgte blikket hennes og oppdaget straks at det manglet noe. Og at denne mangelen varslet en katastrofe.

Sean, den store, rødhårete piloten, sto ikke lenger i den lille båsen midt i kurven med én hånd på ventilen og en annen på kikkerten. De som sto nærmest, lente seg frem – kanskje han også hadde huket seg ned? Tenåringsgutten ble rykket tilbake av faren sin. En av de mannlige turgåerne snudde seg bort i avsky.

«Hva er det?» «Hvor er han?» «Hvor ble det av ham?»

Jessica presset seg frem og kikket over skulderen på regnskapsføreren; så løftet hun telefonen igjen og begynte å ta bilder.

Innsiden av pilotens bås så ut som om noen hadde ristet på et spann med rødmaling uten lokk. Blod og en klebrig, grå masse dryppet nedover rottingen. I bunnen av kurven lå det en haug lemmer og en overkropp.

Pilotens hode var skutt rett av kroppen hans.

3

Å drepe piloten med ett enkelt skudd hadde vært noe av det mest tilfredsstillende han hadde gjort i hele sitt liv. Patrick kjente kroppen sitre av spenning, mens energien strømmet gjennom årene hans som om den var skutt inn i ham med elektropistol. Nå hadde han blikket festet på den mørkhårete kvinnen i den grønne jakka. Han trakk pusten, holdt den og kjente avtrekkerfingeren gløde. Hun stirret dumt på ham. Om et brøkdels sekund kom hjernen hennes til å bli skutt opp i lufta som fyrverkeri. Han kjente den sedvanlige pirrende følelsen i skrittet ved tanken på at jakten snart var over, og midt på brystet kunne han kjenne omrisset av krusifikset brenne gjennom skjorten og inn i huden.

Men den idiotiske kurven snurret rundt igjen og førte kvinnens hode ut av syne, mens den skjulte det delvis bak et av ballongens støttetau, og for hvert sekund som gikk, steg de høyere. Andre hoder begynte å dukke opp, men forsvant under kanten igjen da de fikk øye på ham. Han telte seks, åtte, kanskje flere. Han hadde veldig dårlig tid nå.

«Hysj, Shinto.» Han langet ut et spark i hundens retning.

Den smatt unna, med en smidighet som vitnet om lang trening.

Han kunne skyte kurven. Det vevde materialet kunne ikke stoppe kulene. Han kunne drepe de fleste av dem simpelthen ved å pepre kurven. Men så var hun der igjen, og han hadde så klar og god sikt som han noensinne kom til å få. Hun så rett på ham, hadde til og med løftet seg litt opp, der hun stirret ned på ham som om hun kjente ham. Han dro lett i avtrekkeren.

18

Så stoppet han. Han kunne ikke skyte flere av dem. Selv én var kanskje én for mange. Dette måtte se ut som en ulykke.

Resten av dem fikk rett og slett dø av nedslaget.

Ikke noe problem. Faktisk mye morsommere.

Patrick senket geværet og så etter dem da ballongen seilte ut av rekkevidde. Så fant han frem mobilen. Ingen dekning. Det var aldri dekning her ute. Ingen av dem kom til å klare å ringe etter hjelp eller å få anmeldt hendelsen med det første.

Et lavt stønn like bak ham minnet ham på at jobben ikke var gjort. Han gikk inn i hagen med hunden etter seg.

Jenta på bakken hadde fortsatt puls, men den var svak.

Hun blødde fra kuttet i hodet og muligens også fra det ene øret. Han løftet en svart hårlokk, bøyde seg ned og presset den mot ansiktet. Den luktet olje og svette. Da han slapp lokken i avsky, slo hun opp øynene. Hun klarte ikke å fokusere. Øynene var svarte, men det var ikke lenger noen gnist i dem.

Hun stønnet, men gjorde ikke noe forsøk på å bevege på seg.

Han holdt øye med henne i tre minutter han egentlig ikke hadde. Han danderte håret hennes slik at det dekket ansiktet hennes, men løftet det ikke opp til nesen igjen. Fargen var riktig, det var den fargen han likte, men lukten var feil. Han tok et skritt tilbake, betraktet den tynne silhuetten hennes under de skitne klærne, og fikk tanker som ifølge moren hans kom til å sende ham rett til helvete.

Tiden gikk. Han hengte geværet over skulderen og løp gjennom hagen, gjennom det ødelagte huset og ut på forsiden.

ATV-en sto og ventet på ham. Han stakk hatten i lomma, startet sykkelen og kjørte rundt på forsiden av huset. Shinto fulgte etter. Han kunne følge sykkelen hele dagen om han måtte.

4

Sjokket omsluttet ballongen som en kjølig vind. Turgåeren i det ene hjørnet ropte instrukser ingen hørte. Tenåringsgutten tok bilder av den døde piloten med mobilen sin og var en vrimmel av hektisk, nervøs bevegelse. Faren på sin side sto som fastfrosset. Moren og datteren var låst i et favntak, så langt unna den døde mannen som de kunne komme.

Natalie klamret seg til ektemannen og ropte at hun måtte ned, at de måtte få henne ned, at hun virkelig ikke orket mer, og om de vær så snill kunne ta henne med ned med en eneste gang.

Under dem hadde jorden mistet mesteparten av sin farge og all sin glød. Tunge skyer hadde dukket frem fra intet, samlet seg på himmelen og tømt parken for skjønnhet. Nå så den forlatt og øde ut. Et sted som ikke hadde noen hjelp å by på.

Ballongen steg fremdeles, og nå steg den raskere; skyggen av den for over bakken under dem. Lufta som omga dem, var også blitt kaldere. Den svake prikkingen de hadde kjent mot huden på begynnelsen av turen, var nå forvandlet til den samme bitende kulden man kan kjenne om morgenen når vinteren nærmer seg. For første gang siden de lettet, kjente Jessica også på kvalme.

En kald hånd la seg forsiktig om hennes. «Hva gjør vi?» spurte Isabel.

På den andre siden av pilotens bås hadde de tre turgåerne kommet seg på beina, bleke, men fattede. Journalisten også.

«Vi trenger en ny pilot.» Jessica håpet at stemmen ikke ga til kjenne hvor redd hun var. «Dette er ikke akkurat et jagerfly.

Vi går opp, vi går ned. Hvor vanskelig kan det være?»

20

En av turgåerne, en mann som het Nigel, sa: «Jeg er maskiningeniør. Er det noen her som tror de er bedre kvalifisert?»

«Noen må gjøre noe», jamret Natalie. «Jeg vil ikke dø.»

«Ingen skal dø.» Turgåeren i rødt, Walter, var en høylytt mann, en mann som buldret både når han snakket og når han lo. Nå som han var redd, var han enda mer høylytt.

«Vi har et hav av tid», sa journalisten, Martyn. «Vi kan stige opp til noe sånt som ti tusen fot før vi trenger oksygen. Det viktigste er å unngå å få panikk.»

Så kloke ord. Så vanskelige å etterleve. Panikken hadde slått ned i dem som en diger rovfugl. Jessica nektet å se opp. Hun var redd for at hun skulle få øye på den der, vaglet på støttekonstruksjonen over dem, mens den kikket olmt på dem og ventet på at de skulle miste besinnelsen. Hun kikket over kanten i stedet. Landskapet under dem lot ikke til å bli noe mindre.

«Hjelp meg opp, Walt.» Nigel strakte seg etter en av de skinntrukne stengene.

Natalie klarte å unnslippe mannen sin og begynte å skrike, mens hun slynget frykten ut i den stadig tynnere lufta.

«Vær stille!» Den siste av de tre turgåerne – Bob – pekte på mannen til Natalie. «Du må få henne til å være stille. Alle må være stille nå, ellers kommer jeg egenhendig til å kaste dere over bord.»

Et sint, blussende ansikt stirret tilbake på ham. «Det der er helt unødvendig.»

«La oss prøve å bevare roen, alle som en», hørte Jessica søsteren si. «Jeg vet at alle er redde, men det er mye vi fortsatt kan gjøre.»

De gjorde som Isabel sa. Skrik ble kvelt, hulk holdt tilbake.

Men den nye roen var skjør som en såpeboble. Den kunne sprekke når som helst.

Nigel sto og vaklet farefullt på kanten av pilotens bås.

Ansiktet hans var askegrått da han hoppet ned igjen. «Faen.»

Han snudde seg mot de to kompisene sine. «Jeg ser ikke en dritt her inne. Vi må kvitte oss med Sean.»

Walter stirret på ham. «Hva mener du med ‘kvitte oss med’?»

«Se på ham.»

21

Da de som sto nærmest presset seg frem, gjorde Bob noe som virket latterlig dristig. Han grep stengene som holdt kurven festet til ballongen, og hoppet opp slik at han satt på kanten av kurven. Alle så ned. Plassen midt i kurven var bitte liten, bygget for at én person skulle stå oppreist i den. Piloten hadde vært en stor mann. Nå som han var død og sammensunket, opptok han hele gulvplassen.

«Vi må lempe ham ut.»

«Det kan vi ikke. Slipp ham.»

«Det funker ikke, vi greier ikke å bevege oss inni der.»

Martyn sa: «Legg ham over i denne båsen, da.»

Ny jamring fra Natalie. «Ikke hit. Det orker jeg ikke.»

Journalisten vendte seg mot henne. «Vi kan ikke bare kaste ham ut heller.»

«Herregud, han er død, han kunne ikke ha vært mer død.»

Jessica måtte si noe. «Vi stiger ikke lenger!» ropte hun. «Vi har faktisk mistet en del høyde. Uansett hva vi gjør, må vi gjøre det raskt.»

Bob hoppet ned fra kanten. «Natalie har et poeng. Vi kan ikke tillate oss å bli sentimentale. Vi må kvitte oss med ham.»

Walter sa: «Jeg kommer og hjelper deg, Nigel.»

Nigel nikket. «Martyn, kan du også hjelpe til? Damer, beklager å måtte be dere om dette, men det kan hende jeg trenger at dere tar i et tak med beina og føttene hans.»

«Ikke noe problem», sa Jessica.

Mens Walter klatret over båskanten for å hjelpe Nigel, klarte ikke Jessica å la være å kikke over kanten igjen. Bakken hadde kommet veldig mye nærmere. Var det bra, eller …?

«Ikke se», sa søsteren dempet i øret hennes. «Vi har tid nok.»

«Han er en stor fyr.» Nigel og Walter bøyde seg sammen i pilotens bås. «Martyn, grip armen hans og dra når jeg sier fra.

OK, gutter, løft.»

De tre mennene løftet. Piloten var tung i døden, men de klarte å få overkroppen hans over kanten, og så tok tyngdekraften over.

«Vent!» ropte Jessica. Men det var for sent. Et siste løft, og pilotens bein skrapet over rottingen og forsvant ut av syne.

22

Ballongen svarte umiddelbart på den tapte vekten. Den løftet seg, raskere enn den hadde gjort før, og fløt opp mot det stadig tjukkere skydekket.

Det lød jamring fra alle kanter. Og de fortsatte å stige.

«Hva er det som skjer?» ropte noen.

«Vi har mistet pilotens vekt!» ropte Jessica tilbake. «Han var en stor fyr, det måtte nødvendigvis påvirke ballongen. Det avtar snart. Hold dere fast og ikke få panikk.»

Det var lettere sagt enn gjort når ballongens godterifarger bare lot til å vokse og bli skarpere over dem.

Inne i pilotens bås kikket Nigel på variometeret, kurvens eneste instrument, som var festet til en av stengene. Han stirret på det som om han ved hjelp av viljen kunne hindre det i å vise et økende tall. «Herregud, det burde jeg ha tenkt på.» Han dro en hånd over ansiktet og etterlot flekker av pilotens blod i det. «Vi er snart på to tusen fot», sa han.

«Det går bra!» ropte Jessica. «Husk at vi fløy veldig lavt over det huset. Det er mye himmel over oss nå. Det ordner seg.» Hun snudde seg og så på de redde ansiktene. «Vi fikk oss visst en litt uventet fysikktime. Men jeg tror ballongen stiger langsommere nå.»

Det gjorde den ikke. De steg fortsatt raskt, og den skitne, svarte fuglen over dem hadde slått ut med vingene. Hun kunne kjenne skyggen av den legge seg rundt dem, og den fæle stanken bredte seg.

«Hun har rett!» ropte journalisten. «Vi kan ikke stige i det uendelige. Jeg leste meg litt opp før jeg bestilte denne turen.

Terminalfarten til en ballong som dette er omtrent åtte hundre fot per minutt.»

«Hva i helvete har det med noe som helst å gjøre?» glefset Bob. «Det tilsvarer en gammeldags fallskjerm.» Journalisten så bort på søstrene. «Og det betyr at vi ikke kommer til å dø, damer. Vi brekker kanskje noen bein, men selv om det eneste vi gjør nå, er å drive ned mot jorden igjen, burde vi klare oss fint. Det er virkelig ingen grunn til panikk. Og vær så snill, ikke hopp ut, ellers flyr bare ballongen opp igjen.»

Rundt omkring i kurven kunne man se ansikter rynke seg i 23

konsentrasjon da folk forsøkte å ta inn ordene hans og skjønne hva de innebar.

«Takk, Martyn», sa Nigel. «Walt, du bruker radio i båten din. Se om du klarer å skjønne hvordan man bruker denne. Vi må gi beskjed til noen på bakken om det som skjer, slik at de kan prøve å skaffe hjelp. Noen kan sikkert få oss ned. Det kan ikke være så vanskelig.»

«Er det noen som har dekning her?» Jessica holdt opp telefonen og prøvde å få de andres oppmerksomhet. «Vi må fortsatt prøve å få tak i noen som kan hjelpe kvinnen på bakken, hvis vi klarer det. Vi må få politiet til å se etter den fyren. Telefoner er raskere enn å vente på at Walter skal finne ut av hvordan vi bruker radioen. Kan alle sjekke, vær så snill?»

Nigel stakk hånda i lomma og holdt opp en smal telefon.

Jessica ristet frustrert på hodet. «Samme som meg. Noen som har noe annet enn Orange?»

Folk hentet frem telefonene, holdt dem opp, viftet med dem og dunket dem mot kanten av kurven.

«Fortsett å prøve, vær så snill. På et eller annet punkt kommer vi innenfor rekkevidde.»

Nigel stirret fremdeles på variometeret. Han pustet tungt, som om han akkurat hadde kommet i mål etter et løp. «OK», sa han, «noe av det siste Sean fortalte oss, var at vi var femten minutter unna landing, så vi må befinne oss i nærheten.» Han kastet et blikk over kanten. «Det jeg trenger fra dere, mine damer og herrer, er at dere holder utkikk. Se etter bakkemannskapet, se etter et passende sted å lande, et stort flatt sted. Men aller viktigst, se etter hindringer. Vi vil helst ikke fly rett inn i et stort tre eller et fjell.»

«Jeg klarer faktisk ikke å få øye på noen radio akkurat nå», mumlet Walter. «Er det noen som aner hvordan den ser ut?»

Jessica kikket opp fra telefonen. «Det gamle huset er vårt beste landemerke. Den gamle Harcourt-eiendommen. Det er ikke noe annet i sikte. Vi må bare finne ut hvor langt vi har forflyttet oss.» Hun sjekket klokka. «Det er tolv minutter siden vi passerte huset. Jeg vil anta at vi har forflyttet oss omtrent tre kilometer.»

Nigel hadde lagt hånda på en rødmalt metallhendel. «Hvis 24

jeg ikke tar mye feil, er det denne som frigjør gass og får oss til å stige.» Da ingen sa noe, vred han på hendelen. En flamme skjøt opp i lufta.

«Nei! Vi må ikke stige mer nå. Vi trenger å komme oss ned.»

«Jeg må bare skjønne hvordan den fungerer.» Nigel tente brenneren igjen.

«Hold opp med det der! Få oss ned.»

«Er jeg blind, eller?» Walter knelte, så bare de to søstrene hørte ham. De så på hverandre.

«Så, så, vennen, han vet hva han gjør», sa Natalies ektemann.

«Nei, det gjør han ikke. Han har ikke den fjerneste anelse.

Det har ingen av oss.»

Vi har ingen flyradio. Jessica mimet ordene; hun laget ingen lyd, men syntes likevel at hun hørte dem gjalle rundt henne.

Over henne åpnet fuglen med de råtne svarte fjærene nebbet og skrek ned til dem.

Ballongen responderte på den varme lufta og begynte nå å løfte seg opp.

«Vi har ingen flyradio.» Walt gjentok ordene hennes dempet og så opp på søstrene.

«Det må vi da ha», sa Jessica. «Vi hørte jo at Sean brukte den.»

«Jeg har dekning.» Tenåringsgutten holdt telefonen høyt og vred den rundt i lufta, som om han jaktet på det flyktige signalet.

«Men det er bare så vidt. Bare én stolpe.»

«Ring nødnummeret», glefset Jessica til ham. «Fortell dem hva som skjer. De vet hva vi burde gjøre. Gi den til meg hvis du får problemer. Walter, hva er det der? Under den presenningen der?»

Nigel henvendte seg til journalisten. «Martyn, det står et brannslukningsapparat ved siden av deg. Når vi lander, kommer en av de største farene til å være brann, så jeg vil at du skal finne ut hvordan vi bruker det. Men ikke utløs det for tidlig.»

«Absolutt ikke», svarte journalisten. «Å, herregud, vi kommer vel ikke til å ta fyr? Jeg kan ikke ta fyr.»

25

«Kan noen få henne til å holde kjeft?»

Natalies ektemann hadde lagt den ene hånda stramt om en av stengene. «Hun er redd, skjønner du det? Vi er redde alle sammen.»

«Ja, men noen av oss prøver å være konstruktive her.»

«Nå har jeg ikke dekning lenger», sa tenåringsgutten.

«Beklager, folkens.»

«Fortsett å prøve.» Jessica sjekket sin egen telefon. «Fortsett å prøve, alle sammen. Plutselig har vi dekning.»

«Vi er for høyt oppe.» Moren og tenåringsjenta sto i en tett omfavnelse. «Ikke få oss til å stige mer.»

«Greit, jeg lover.» Nigel sendte dem et nervøst smil. «Jeg tror jeg har skjønt hvordan ventilen fungerer nå, og så kan vi trekke i det fargede tauet her, og så kan jeg få oss til å gå lavere.

Jeg skal bare bruke brenneren hvis jeg tror at nedstigningen skjer for raskt.»

Han la hånda om et farget tau og nølte et sekund før han dro i det. Man kunne høre at folk gispet. Så kikket alle opp og så at kalotten hadde senket seg og viste en ring av dagslys på toppen. Da Nigel slapp tauet, ble det borte. Jessica begynte å telle til ti inni seg. Da hun kom til åtte, begynte ballongen å dale.

Nigel utstøtte et fornøyd lite grynt, der han sto i pilotbåsen.

«Alle sammen må fortsette å holde utkikk. Ikke se på meg.

Ikke se på ballongen. Vi må finne det bakkemannskapet. Hvis dere har telefoner, bruk dem. Nathan, er det det du heter? Har du noe signal?»

«Ikke ennå.» Tenåringsgutten kikket opp et øyeblikk. «Signalet forsvinner hele tiden. Jeg skal prøve å sende en tekstmelding.»

«Hvordan går det med radioen, Walt? Jeg trenger å få instrukser fra dem på bakken.»

«Pappa?» sa tenåringsjenta.

«Fortsett å prøve, Nathan. Greide noen å ta bilder av den jævelen utenfor huset?»

«Pappa?» sa jenta, litt høyere denne gangen.

«Jeg gjorde det.» Martyn holdt opp telefonen sin.

«Bra. Legg dem ut på Twitter eller Instagram eller noe. Folk må få vite hva som har skjedd.»

26

«Hva gjør du?» hørte Jessica søsteren si.

«Jeg sender passordet til laptopen min til Neil», svarte hun.

«Det er mye viktig materiale på den.» Hun kikket opp og tvang frem et smil da hun så søsterens bekymrede ansikt. «Jeg tar bare noen forholdsregler, du kjenner meg.»

«Nige, jeg tror virkelig ikke det finnes noen radio i denne kurven.»

«Pappa! Alle sammen!»

Denne gangen snudde de seg mot jenta. Hun pekte bakover, der de kom fra.

«Han fyren med geværet følger etter oss!»

5

Ballongen var allerede et godt stykke unna. Ved hjelp av sola anslo Patrick en omtrentlig posisjon, og så sjekket han vinden ved å puste dypt inn og bearbeide de ulike duftene. Snart satte han av gårde i østlig retning over det treløse, forblåste, tundralignende landskapet. Det var få som kjente disse tusen kvadratkilometerne av ingenting bedre enn ham, og hvis vinden holdt seg, hadde han en ganske god idé om hvor de kom til å lande.

Røsslyngen, som akkurat hadde begynt å gløde i morgensola, vokste tett i tett nedover skråningene, men de store sykkelhjulene beveget seg med letthet over den. De harde, knivskarpe steinene som skjulte seg under lyngen, var et større problem. Han etterlot seg et spor, men de grå skyene i horisonten kom til å være her i løpet av en time. Den klare dagen var i ferd med å mørkne. Regnet kom snart til å pøse ned, og om ikke sporet etter ham forsvant helt, kom det i alle fall ikke til å la seg skjelne fra dem som bøndene og oppsynsmennene hadde laget.

Han mistet ballongen av syne da han styrte gjennom et område fullt av kratt og kjerr, men fant den igjen da han kom ut på den andre siden. Ballongen hang mye lavere på himmelen nå. Han begynte å telle igjen, og startet med kvinnen i den grønne jakka. Seks, ni, ti, elleve. Tolv, tenkte han. Ja, han var helt sikker, definitivt tolv.

Han hadde all oppmerksomhet rettet mot himmelen og styrte plutselig for nær et frembrudd av steiner. Venstre fordekk smalt inn i en av dem og fikk ham til å krenge fremover.

28

Han måtte stoppe, rygge og finne en vei rundt steinene. Underlaget var ujevnt; Cheviots bratte åser gikk snart over i myrer og skjult stein, og han klarte ikke å få sykkelen opp i maksfart.

På den annen side var ikke vinden sterk, så han halte likevel innpå dem.

Han anslo at det ville ta ti minutter, kanskje femten. Han flyttet litt på seg. Én dag, to jakter. Han hadde hatt verre morgener.

6

«Nei, nei, nei, folkens, alle kan ikke se bakover samtidig. Jeg trenger at dere holder utkikk i den retningen vi er på vei i. Og hold dere i ro. Slutt å hoppe hit og dit.»

Passasjerene ignorerte Nigel og presset seg sammen i det som hadde blitt akterdelen av kurven, og så i den retningen de kom fra. Nede på bakken, langt under dem, så det ut som en mannsperson på en ATV fulgte etter dem.

«Jeg tar oss lenger opp.» Nigel tente brenneren mens han snakket. «Til vi er sikre.»

«Han kan vel ikke ta oss?» spurte tenåringsgutten.

Enda en eksplosjon av flammer. Ballongen begynte å stige.

Nigel sa: «Har noen fått kontakt med noen på bakken? Har noen dekning? Walt, hvordan går det med den radioen?»

«Jeg har lagt ut en melding på Twitter», sa tenåringsgutten.

«Jeg vet ikke om noen har sett den ennå. Jeg har bare førtitre følgere.»

Faren hans sa: «Da jeg ringte nødtelefonen, svarte de, men så mistet jeg forbindelsen.»

Jessica sjekket mobilen sin igjen. Fremdeles ikke noe signal.

Bildene hun hadde tatt av mannen på bakken og den døde piloten, var imidlertid trygt lagret. Meldingen til Neil kom til å bli sendt så snart de hadde dekning.

«Han kan ikke følge oss særlig langt», sa Nigel. «Han kommer til å bli avskåret når vi kommer til en elv. Eller en mur, eller andre ting. Folkens, dere må se fremover, ikke bakover.

Jeg klarer ikke dette alene. Walt, fortell meg hva du ser.»

«Det er en skog foran oss!» hørte Jessica søsteren rope. «Vi bør unngå den. Og noen høyspentmaster litt lenger sørover.»

30

«Han er borte. Jeg ser ham ikke lenger.»

Jessica snudde seg og så at sykkelen og mannen faktisk var borte.

«Han er nede i en liten dal», sa journalisten. «Han må kjøre opp og ned bratte bakker, og det sinker ham. Fortsett å prøve mobilene, alle sammen.»

Walter hadde kommet seg på beina igjen; ansiktet var blekt og dratt. «Nige, det finnes ingen radio i denne kurven.»

«Det må det gjøre. Vi hørte jo at Sean brukte den.»

«Jeg har lett overalt. Jeg har sett i alle lommer, alle vesker, overalt. Den er ikke her.»

«Jeg vet hvor den er.»

Jessica snudde seg og så tårer i søsterens øyne. «Sean hadde radioen i et bånd om halsen», sa Isabel. «Når han ikke brukte den, må han ha stukket den ned i en lomme.»

«Hva mener du, egentlig?» spurte en av mennene.

«Dere kunne ikke ha sett den. Kunne ikke ha visst det. Det var ikke deres feil.»

Halvparten av passasjerene stirret forferdet på det rolige ansiktet til søsteren hennes. «Vi kastet den ut? Vi kastet den ut da vi kastet ut Sean?»

«Det var jo det jeg sa», klaget Natalie. «Jeg sa jo at dere ikke skulle gjøre det.»

«Nei for helvete, det gjorde du ikke!» ropte Walter. «Du sa at vi ikke skulle plassere ham i nærheten av deg.»

«Du trenger ikke å banne», glefset mannen hennes.

«Herregud, er du helt idiot? Se på oss. Når mener du at banning hadde vært mer på sin plass?»

Skremte blikk på tvers av kurven. «Du kan likevel være respektfull.»

«Gi dere! Vær stille.»

De hørte gudskjelov på Nigel. Det var han som hadde tatt styringen nå.

«Har vi ingen mulighet til å kontakte dem på bakken?» spurte Nigel.

«Vi har telefoner», sa Bob. «Før eller siden får vi dekning.

Vi må bare holde oss i lufta litt lenger.»

«Jeg har sendt ut en ny Twitter-melding», sa tenåringen.

31

«Og den første er allerede blitt tvitret videre. Og jeg tror kanskje at jeg klarte å sende en melding til bestemor.»

Hurra for ungdommen, tenkte Jessica. «Hva skjer med fyren på ATV-en?» sa hun. «Har vi mistet ham?»

«Nei. Han henger litt etter, men han følger oss fremdeles», sa journalisten. «Vi burde definitivt holde oss i lufta.»

«Enig, å holde seg i lufta virker mest fornuftig akkurat nå.»

Nigel så fra den ene gassylinderen til den andre. «Problemet er bare at denne tanken begynner å bli tom», sa han. «Vi må finne ut hvordan vi bytter den.»

«La meg ta en kikk», sa Walt.

Nigel tente brenneren. Ballongen steg igjen. Da folk protesterte, sa han: «Vi må være ganske høyt oppe før jeg tar sjansen på å koble fra tanken. Og folkens, fortsett å se dere omkring.

Kan noen se en vei? Et kjøretøy? Fortsett å prøve telefonene deres.»

Nigel tente brenneren igjen. Variometeret sa 4000 fot …

4200 … 4500 … Ballongen beveget seg raskere nå. Og det var merkbart kaldere.

«Jeg tror kanskje jeg vet hvordan jeg skal gjøre det, men kan ikke noen andre også sjekke?» sa Walt.

«Vi kjører fra ham.»

«Det er da noe.»

Plutselig ble verden mørkere. En skygge hadde falt over dem. Det rykket i ballongen, og den perfekte formen hadde begynt å svulme og vri seg.

«Dette kan ikke være bra», sa Martyn og kikket opp.

«Vi har nok møtt på en byge», sa Nigel. «Vi burde sikkert gå ned og prøve å komme oss ut av den. Walt, la meg se.» Han tok seg bort til Walters side av ballongen. «Dra litt i tauet til ventilen.»

De to mennene byttet plass.

«Dette?» sa Walt og grep tak i et tynt, farget tau.

Nigel snudde seg ikke. «Nå ser jeg det. Vi må løsne denne klaffen og så bytte rør. Ja, kompis. Det fargede tauet. Bare dra litt forsiktig i det.»

Walter dro i tauet, og så ble verden borte.

Jessica kjente seg vektløs et øyeblikk, omtrent som når man 32

står i en heis som går raskt ned. Magen veltet seg, og det gikk opp for henne at kurven falt.

«Hva er det som skjer?»

«Herregud, hva er dette?»

Kurven fortsatte å falle. Nå begynte de å få fart. Hun sto på knærne og ble slynget mot jorden; håret sto rett opp fra hodet hennes. En enorm kraft skjøv henne ned og klemte om skallen hennes.

Opp. Opp. Kom deg opp!

Hun strakte ut armen og grep etter noe, hva som helst som kunne gi henne et holdepunkt, og hendene fant kanten av kurven. Hun dro seg opp på beina som om hun dro seg opp fra vannet.

Kurven falt skrått, på grunn av ujevn vektfordeling. Over kanten kunne hun se jordens grå, grønne og brune mønstre komme spinnende mot dem.

Alle i kurven skrek. Kanskje hun også.

«Slipp den! Walt, slipp den!» Nigel hadde lagt den ene armen om et av støttetauene, mens føttene spente seg mot noe i bunnen av kurven. «Slipp den!» Jessicas blikk var av en eller annen grunn limt til variometeret: 4000 fot … 3500 …

Avstanden til bakken smeltet bort.

Walter satt sammensunket i bunnen av kurven, uten noe i hendene. «Det har jeg gjort.»

«Hva faen var det du dro i?» skrek Nigel til ham.

Walter pekte på det tynne røde tauet med askegrått ansikt. … 3000 fot … 2500 …

Panikken bølget over Nigels ansikt, som om en usynlig hånd hadde slått ham. «Det er ikke den. Det er ikke den jeg har dratt i.»

Over hodet på dem hadde ballongen fullstendig skiftet fasong; den hadde falt helt sammen og var nå nesten nær nok til at man kunne ta på den. … 2000 … 1800 … 1500 …

«Nei, nei, nei.» Natalie var usynlig, jamret seg bare på den andre siden av kurven.

«Tenn brenneren!» Jessica hørte ordene inni hodet sitt og var ikke sikker på om de kunne høres over den ulende vin33

den og alle skrikene. «Jeg når den ikke. Nigel, tenn brenneren.»

Med en hånd på tanken strakte Nigel seg ut og tente flammen. Den skjøt høyt opp i lufta. Ti sekunder. Hun var ikke sikker på om de hadde så mye som ti sekunder. Bakken kom flygende opp for å møte dem nå, gjorde seg klar til å svelge dem hele. Nigel tente brenneren en gang til, men den digre flammen, så varm og så klar, gjorde ikke noe utslag. Ballongen var slapp og død, og den eneste grunnen til at den fortsatt befant seg over dem, var fordi de gikk ned så raskt. … 900 … 550 …

Hun stirret på det røde tauet som hadde tømt ballongen for luft. Ved siden av det hang det sukkertøystripete som Nigel hadde dratt i.

«Det er to tau der!» ropte hun. «Dra i det andre!» … 300 … 250 …

«Kanskje vi bare gjør vondt verre.»

«Hvordan kan dette bli verre?» Jessica lente seg frem, og trodde i brøkdelen av et sekund at hun skulle bli slengt ut av kurven. Så grep hun om det sukkertøyfargede tauet og dro i det.

Nedstigningen deres fortsatte. Det ble helt stille rundt henne, som om folk var for redde til å skrike. Hun så opp.

Ballongen svulmet og svingte, så eksploderte den ut i sin tidligere form. Kurven gynget litt og lot til å bli hengende i lufta, som om kjempehender hadde fanget den. Fallet hadde stoppet. … 200 fot … 180 fot … 150 fot … De var fortsatt på vei ned, men langsommere nå. Nigel tente brenneren igjen … 140 fot … 120 …

Hun begynte å telle. Sju, åtte, ni, ti. … 70 fot … 50 fot … 55 fot … 60 fot. De hadde stabilisert seg. Noen kastet høylytt opp.

«Takk og lov.» Svetten perlet seg i Nigels ansikt. «Ingen må røre det røde tauet igjen.» Han pustet tungt da han snudde seg mot Walter.

«Fortsett å brenne. Jeg skal bytte tanker.»

De virket farefullt nær bakken nå. De kunne skjelne detaljer 34

ved trærne igjen. I det fjerne kunne de se noen bygninger og det metalliske skimmeret fra en vei.

«Kan noen se han fyren?» Bob hadde klatret opp på kurvkanten igjen. «I denne høyden er vi nok innenfor rekkevidde.»

«Vi må gå opp!» ropte Isabel. «Vi kommer til å treffe høyspentmasten. Nå!»

Alle snudde seg. De var faretruende nær en rekke høyspentledninger som gikk på kryss og tvers av parken.

Walter tente brenneren. Og så enda en gang. Høyspentmasten kom nærmere for hvert sekund. Det var for mange sekunder til de begynte å stige. Ballongen løftet seg, langsomt, dorskt.

«Hold dere fast!» ropte Martyn. «Hold dere fast i noe.»

De passerte tuppen på høyspentmasten, nær nok til at Jessica kunne ha lent seg ut og tatt på den. Alle i ballongen pustet lettet ut; i det samme kjørte kurven inn i ledningene.

Smellet var øredøvende. Gnistene føk i alle retninger. Kurven gynget og la seg over, og kastet ut Natalie og mannen hennes som om de hadde blitt tømt ut av en søppelbøtte. De seilte gjennom lufta, mens de fremdeles klamret seg til hverandre, og de etterlot en lukt av noe brent. Det hørtes ut som en sirene ble satt i gang da tenåringsjenta begynte å skrike.

Kurven traff ledningene igjen. Bob, som fremdeles satt risikabelt høyt oppe på kanten, mistet balansen, grep i tomme lufta og falt, han også. Han landet på ledningene mindre enn tre meter under kurven. Han befant seg nær nok masten til at strømmen gikk over og gjennom ham og kretsen ble sluttet.

Kroppen hans begynte å skjelve og riste, og røyk krøp ut fra klærne hans som slanger på rømmen. Skrikene kom ut av munnen hans parallelt med støtene som forårsaket dem.

Under ham hadde Natalie og mannen hennes truffet bakken.

«Herregud, herregud, herregud.» Morens fingrer hvitnet på barnas skuldrer.

«Spenn dere fast i selene.» Regnskapsføreren lente seg mot familien sin. «Spenn dere fast, alle sammen.»

Nigel prøvde å tenne brenneren, men flammen var for liten til at den spilte noen særlig rolle. «Folkens, vi kommer til å krasje. Jeg har ingen kontroll lenger. Spenn dere fast.»

35

«Vi kommer til å treffe de trærne der.»

«Bella, jeg spenner deg fast. Sitt stille.»

Jessica hadde vært forberedt på sammenstøtet. Hun hadde sett det gylne løvverket komme susende mot dem. Likevel hadde kraften i det overrasket henne, og hun hadde blitt slengt ned mot gulvet i kurven og hadde slått hodet mot metallet i et løst belte. Et sekund før verden forsvant, hadde hun sett søsteren, som hun ikke hadde rukket å feste beltet på, bli kastet ut av kurven. Bella svevde opp i lufta og ut av syne med den svarte kjolen blafrende etter seg.

Bella fløy.