Han rakte frem et eksemplar av Jernlunge. «Klart det,» sa Josef Mardal. «Hva heter du?» «Richard, men bare skriv til Ragnhild.» Josef smilte, rablet ned en hilsen og ga boken tilbake. «Vær så god. Håper kjæresten din vil like den.» Mannen tok imot, stammet frem et takk. «Hvordan føles det å være forfatter?» spurte Helle. «K…k…kult,» sa Josef og lo. Jeg så uvilkårlig etter den stammende mannen. Han snudde seg ikke, men jeg så at det brant i nakken hans. Da lokalet var i ferd med å tømmes, gikk vi videre. Helle og jeg gikk side om side, de to andre foran oss på fortauet. Barbara, som hadde drukket tre glass vin i rask rekkefølge, snublet nesten i brosteinen, grep Josef i armen og lente seg tungt mot ham mens de gikk. «Angrer du på at du ble med?» spurte Helle. «Nei. Jeg må innrømme at det er noe med ham,» sa jeg. Så for meg den røde nakken til mannen med boken. «Ja, det er. Jeg tror det kan bli en bra artikkel. Uansett er jeg glad for at jeg ikke ødela kvelden din.» «Tvert imot. Det var fint å se deg igjen.» Hun kikket opp på meg med et uutgrunnelig blikk, nølte litt før hun grep armen min igjen. Baren var stor og støyende, men beliggenheten var fantastisk. Utenfor vinduene lå Vågen oljeblank og speilet Bergensnatten. «Hva vil dere ha?» spurte Barbara. «Jeg spanderer.» Jeg holdt meg til øl, Helle drakk hvitvin, Josef og Barbara drakk brennevin. Vi skålte. Barbara lo høyt hver gang noen prøvde å være morsom. Det kledde henne ikke. Blikket hennes var ikke lenger så klart, bevegelsene hadde mistet sin tidligere kantethet, var løsere, mer utflytende. Hver 22
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.