Buthler & Öhrlund Naboen

ingen anelse om. Han hadde gnidd de såre håndleddene lenge da de til slutt ble sluppet fri fra lenkene.

Etter at han hadde dratt av seg den stinkende treningsoverallen og tatt en lang, varm dusj, hadde han gått inn i den lille badstuen for å hvile. Han noterte seg at det lå en oppblåsbar gummimadrass av eldre modell på gulvet, men den var uten luft, og han hadde verken krefter eller lyst til å blåse den opp.

Ecker la seg ned på den harde benken og funderte. Hva ville Christopher med dette her? Hvorfor hadde han befridd ham bare for å sperre ham inne igjen?

Han kjente et kaldt gys nedover ryggraden.

Dette var ikke bra.

Ikke bra i det hele tatt.

Silfverbielke lo mens han betraktet monitorskjermene på datarommet og så Eckers klønete forsøk på å fri seg fra håndjernene.

Nesten som å ha en hamster i bur. Kult!

Han tente en sigarett og kikket på klokken. Med et sukk noterte Christopher seg at den var over fire på ettermiddagen, og at han hadde en vaskejobb han måtte utføre.

Han trykket ned mikrofonknappen.

«Håper du har det bra, Hans. Jeg må ut et ærend, men kommer snart tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.»

Han skrudde av mikrofonen og høyttaleren, men på skjermen kunne han se Ecker skrike mot kamera og gjøre en obskøn gest med langfingeren.

Silfverbielke ristet sørgmodig på hodet. Hadde vennen glemt all sin dannelse, mistet all stil?

Han måtte kanskje oppdra Hans en anelse.

Tukte ham.

Han stumpet sigaretten og gikk ut i garasjen. På mindre enn fem minutter byttet han minibussens registreringsskilt med to han hadde stjålet fra en liknende Volkswagen to dager før. Så 33