SNØMONSTERET NANOOK
ADAM BLADE
PROLOG
Albin løp mot fotballen på issletta, uten å bry seg om
at han hadde hold. Han ville bare springe fortere, fortere …
Laget hans lå under med ett mål, og det var begynt
å bli mørkt. Snart ville kampen bli avblåst, og alle måtte gå tilbake til nomadenes leir for å spise middag.
Hvis han bare kunne score …
Han nådde fram til ballen et sekund før keeperen
og sparket til den så hardt han bare klarte. Den suste gjennom det åpne målet så snøen føyk.
11
«Yes!» skrek han, og lagkameratene samlet seg rundt ham og jublet.
«Din tur til å hente ballen», sa keeperen surt.
Han var ikke fornøyd!
Målet var bare to stenger uten netting, og Albin hadde sparket ballen så hardt at den landet et eller annet sted ute i de store snøfonnene bak issletta.
«Vær forsiktig», sa en annen gutt. «De gamle sier at de har sett snøleoparder der ute.»
«Så klart jeg skal være forsiktig.» Albin smilte.
Han hadde bodd i den kalde, nordlige delen av
Avantia hele sitt liv og kjente det hvite landskapet som sin egen bukselomme – isslettene, den islagte fjorden og innsjøen, de snødekte viddene og nomadeleiren, der han og familien bodde.
Det er ingenting å være redd for, tenkte han.
12
Han løp til enden av issletta og kravlet oppover en svær snøfonn. Fra toppen så han ikke annet enn det hardpakkede, hvite landskapet som strakte seg vidt utover og glitret i kveldslyset.
13
Albin skjermet øynene mot de skarpe strålene
fra solnedgangen, men kunne ikke se ballen noe sted. Et stykke unna hørte han at kameratene ropte og lo på vei tilbake til leiren.
Han skled ned bakken på baksiden av snøfonna til en smal, isete sti som snodde seg mellom fonnene. Der var ballen. Men … den var helt flat.
Han så forvirret på den. Hva hadde skjedd?
Så hørte han en annen lyd. En rar, høy ringelyd – som fra en bjelle.
Mens Albin stirret ned på ballen, gled en skygge over ham. En kjempestor skygge.
Han ble plutselig veldig redd og kikket opp.
14
En gigantisk skapning, fem ganger større enn ham selv, sto over ham og gynget fra side til side på de svære bakbeina. Den lurvete pelsen var tykk og hvit. Blodrøde øyne glodde ned på Albin, og digre, krumme klør krafset i luften. Den siklende kjeften åpnet seg og viste noen sylskarpe, gule hoggtenner. Monsteret bar en liten messingbjelle i en lenke rundt halsen, men pelsen under lenken var slitt vekk og viste den lyserøde huden.
Albin var så redd at han ikke klarte å skrike.
Han ville snu og løpe av gårde, men beina føltes som gelé, så han skled og ramlet på ryggen.
16
Monsteret stampet med en tung labb på den isete stien.
Sjokkbølgen fikk hvert bein i Albins kropp til å dirre. I panikk kravlet han seg opp og kastet seg mot siden av snøfonna for å komme unna det digre beistet. Monsteret feide klørne nedover siden på Albin, rev opp de tykke klærne og traff huden innenfor. Albin skrek av smerte. Han la hånden
mot siden og kjente det varme, klissete blodet som piplet fram. Livredd kjempet han seg oppover snøfonna. Hvis han bare kunne komme seg til toppen, der han kunne se leiren, var han kanskje trygg …
18
FØRSTE KAPITTEL
MONSTERJAKTEN I NORD BEGYNNER
«Av alle stedene denne monsterjakten har ført
oss», sa Tom, «må dette være det mest fantastiske!»
Han sto stille og stirret utover de hvite viddene. De
strakte seg inn i det fjerne, så langt øyet kunne se.
Glitrende snø og is under en klar, blå himmel. Det var sent på ettermiddagen, men sola lyste fortsatt sterkt.
«Det ser veldig kaldt ut», sa Helene og grøsset.
«Men det er pent, også.» Den tamme ulven hennes, Silver, presset seg inntil henne, og den grå pelsen
19
var dekket av snøfnugg og en og annen liten
istapp. Hun klemte ham, glad for å kjenne den varme kroppen inntil beina sine.
«Jeg sjekker kartet og ser hvor langt det er igjen», sa Tom. Han dro fram fra lommen den velbrukte rullen som trollmannen Aduro hadde gitt ham.
Hesten hans, Storm, sto som en kullsvart skygge
mot alt det hvite og knegget lavt. Tom klappet
ham på nakken. Tom og Helene kunne ikke ri ham over isslettene fordi hovene gled på det glatte
underlaget, så det hadde gått sakte framover.
20
«Vi nærmer oss det nordligste hjørnet av Avantia.
Vi må være nesten framme.» Tom pekte på den røde stien som lyste og viste vei på kartet.
Kartet var ikke noe vanlig kart. Det hadde magiske krefter, og Tom hadde fått det av trollmannen Aduro, som var kongens rådgiver. Kartet hadde allerede vist Tom og Helene veien til fire forskjellige steder i det hemmelige oppdraget med å befri kongeriket fra de forheksede monstrene.
Hele livet hadde Tom hørt historier om monstrene:
eventyrlige skapninger som holdt til i Avantias
ytterste avkroker, beskyttet kongeriket og gjorde
det til et godt sted å bo. Som liten gutt, da han
bodde hos tanten og onkelen sin, trodde Tom at historiene bare var eventyr. Han hadde i hvert fall
aldri truffet et monster. Men han hadde heller aldri truffet faren sin, Taladon.
22
Tom lurte fortsatt på om han noen gang kom til å
treffe faren, men nå visste han i det minste at monstrene virkelig fantes. Den onde trollmannen
Malvel hadde forhekset dem og gjort dem til sine slaver, som han brukte til å spre frykt og ødeleggelse over hele landet. Én spesiell person måtte
ta på seg oppdraget med å befri monstrene fra forhekselsen og redde kongeriket fra å gå under.
23
Kong Hugo og trollmannen Aduro hadde valgt
Tom. Han skulle ikke skuffe dem!
Først la han i vei med bare Storm, sverdet og
skjoldet sitt. Men snart møtte han Helene og
Silver, og de slo seg sammen med ham.
Tom visste at han aldri ville ha kommet så langt uten dem.
Sammen hadde de befridd fire monstre fra
Malvels forbannelse, og nå var de på jakt etter det femte monsteret – snømonsteret Nanook.
Mange av de sjeldne urtene som ble brukt til medisiner i Avantia, vokste bare på slettene i nord, men uten Nanooks beskyttelse kunne ikke nomadene som holdt til der, dyrke dem. Sakte, men sikkert var kongeriket i ferd med å slippe opp for medisiner! Tom visste at de var nødt til å finne snømonsteret og sette henne fri.
Så sant det renner blod i årene mine, tenkte han, skal jeg ikke gi opp.
«Vi må komme oss videre», sa Helene, som kikket på kartet over skulderen hans. Hun pekte på en liten klynge av bitte små telt, som sto opp fra kartet og blafret i vinden. «Det ser ut til å være en nomadeleir i nærheten. Kanskje vi kan overnatte der. Jeg er så trøtt at jeg kunne sovne stående!»
25
«Jeg også», sa Tom. «Kom, så går vi!»
Tom leide Storm i hodelaget, og Helene og Silver
fulgte hakk i hæl. Plutselig kom et skarpt vindkast.
Tom satte opp farten. «Kom igjen. Jo før vi kommer
oss til et tørt og varmt sted, desto bedre.»
Da stanset Silver og bjeffet høyt to ganger.
Helene satte seg på huk ved siden av ham.
«Hva er i veien, gutten min?» spurte hun.
Tom så at ulvens øyne ble smale. Den knurret lavt.
«Kanskje han har fått ferten av et eller annet»,
sa Tom. Ulven var ofte den første til å lukte farer.
Et kraftigere vindkast pisket mot klærne deres.
Denne gangen døde det ikke hen. I løpet av få
minutter ulte vinden mot dem, og skarpe små korn av snø og is pisket mot huden i ansiktet.
«Ikke si at det er en snøstorm på gang», skrek
Helene for å overdøve vinden. «Vi hadde jo sol fra skyfri himmel for bare et øyeblikk siden.»
Himmelen over dem var plutselig mørkegrå, og det snødde tett.
«Vi må bare gå videre og ta oss fram til leiren», ropte Tom.
Men da sola var visket ut av skyer og snø, innså Tom brått at de ikke hadde noen måte å finne veien på. Kartet var til ingen nytte.
«Jeg tror det var denne veien», sa Tom og snudde
28
seg inn i kaoset av grått og hvitt. Han prøvde å
ikke få panikk. Han kunne knapt holde øynene
åpne mot den stikkende snøen. «Eller var det den andre veien, kanskje?»
«Jeg er ikke sikker», sa Helene, mens uværet
økte i styrke rundt dem. «Men vi blir nødt til å
finne ly litt fort, for ellers er vi sjanseløse
i denne snøstormen!»
ET FORHEKSET FJELLMONSTER. ET UMULIG OPPDRAG I KULDEN. TO HELTER SOM NEKTER Å GI OPP.
Tom og Helene er på vei nordover, der snømonsteret Nanook holder til. Vanligvis holder Nanook temperaturene lave, så ikke snøen smelter og oversvømmer dalen i nord. Men etter at en ond trollmann kastet en forbannelse over kongeriket Avantia, har monstrene begynt å ødelegge. Kan Helene og Tom klare å trosse is og snø, og nå frem til det avskyelige fjellmonsteret? Og hva vil skje hvis de ikke klarer å slippe det fri fra forhekselsen?
Beast Quest-serien er spennende bøker som er lette å lese, om modige barn, fantastiske vesener og kampen mot det onde. Passer perfekt for både gamere, bokslukere og gutter og jenter som kanskje ikke leser så mye.
Har du lest disse?
ISBN: 978-82-8373-130-9
ISBN 978-82-8373-130-9 9 788283 731309
www.fontini.no