oversett, påvirker det oss jo negativt. Men hva om vi skal rett inn et annet møte etterpå, for å ønske en nyansatt velkommen? Vi kan ikke la den dårlige sinnsstemningen fra det første påvirke stakkaren i det andre møtet. De fleste av oss har stått på flyplassen for å gå om bord på et fly. På vei hjem etter en lang dag med møter, kanskje, eller på vei til ferie med familien! Ofte kommer crewet forbi på vei ut til flyet. Hva om du plutselig observerer at flykapteinen ser helt grå ut i ansiktet. Svetteperler på panna eller overleppen, nesten litt skjelven. Du ville løpt din vei! Aldri om du ville gått om bord. Men det kan jo hende det ikke var så mye galt med kapteinen, kanskje hadde katten hans blitt overkjørt, og han viste bare følelser? Saken er at det kan han ikke. Han må se ut som om han har det bra og er full av selvtillit, det er en del av jobben. Og kanskje er det en del av jobben vi alle har, og spre god energi til våre omgivelser? Kanskje har vi et ansvar?
IKKE HVA SOM SKJER, MEN HVORDAN VI HÅNDTERER DET Selvsagt påvirkes vi av det som skjer med oss. Men samtidig: Er det noen automatikk? Faktisk ikke, det er ikke noen automatisk sammenheng mellom det som skjer med oss, og hvordan vi føler oss etter at det har skjedd. Brekker vi beinet, er det surt, og kanskje blir vi frustrerte. Men etter å ha tenkt oss om, er det kanskje ikke så ille som vi trodde med det samme? Vi får jo lest de bøkene vi hadde lyst til å lese, flere synes synd på oss og gir oss sjokolade, og mange skriver jammen også på gipsen vår. Det føles bedre! Selvsagt påvirkes vi når noe negativt skjer, men vi skal være forsiktige med å koble det automatisk med etterfølgende dårlige følelser. Hva med å miste jobben? For mange er nok
58
det ille, men kanskje kan det også være det sparket vi trenger for å komme i gang i en ny og bedre retning. «Det har skjedd igjen, helt utrolig», husker jeg en kollega utbrøt, vi hadde fått ny sjef for fjerde gang på to år. «Umulig å få kontinuitet med sånt et kaos.» «Men interessant å bli kjent med en ny personlighet», tenkte jeg. Denne gangen var det en svenske, og jeg hadde aldri jobbet for en svenske tidligere. Jeg merket at det å være nysgjerrig er bedre enn det å være skeptisk, og det sender nok også ut helt andre signaler. Jeg tror jeg hadde åtte–ti forskjellige sjefer på fem år. Mange syntes dette var veldig vanskelig, men jeg så ikke noe negativt i det. Å forholde seg til nye personer er jo med på utvikle vår egen spennvidde og fleksibilitet. «En amerikaner!» husker jeg en av kollegaene stønne da han hørte at den nye sjefen var nettopp det. «Sikkert bare opptatt av tall», sa han. Jeg tenkte at det vet vi vel ikke før vi treffer mannen, og jeg så ikke noe poeng å tenke slik her og nå. Og hvorfor ikke heller tenke som muttern. «Og så amerikaner, da gitt. Noe så artig!»