Brighton Blues

bussen til travbanen som ligger utenfor byen. De vakre dyrene gjør meg opphisset. Når vi sitter på tribunen og drikker øl, flyr de forbi som spøkelser fra sorgløse netter. Av og til vinner vi en slant. Vi plystrer etter de peneste damene i byen, men mest plystrer vi etter hestene som er våre arbeidende brødre. Mamma ville tatt sin død av det om hun visste det. Til henne sier jeg at jeg går og skrifter. Sannheten er at jeg tror Gud er ond. Selv når jeg blir manisk tror jeg det. Jeg blar gjennom mammas førstesider og ser at det dør barn både i Kongo og Gaza. Jeg har ikke vært i kirken på mange år, og det er bare salmesangen som kunne lokket meg inn igjen. Men alt som skjer har en mening.

Turistene kommer til byen, badesesongen begynner, og de unge jentene tripper rundt med skolebøker under armen. Jeg kjenner at jeg elsker denne byen.