Issuu on Google+


Brighton Blues


Ă˜ystein Wingaard Wolf

Brighton Blues


© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-32937-2 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag ved Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Roar Vestad Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2011 Satt i 12/15 pkt. Adobe Garamond Trykt på Munken Print Classic 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


til Veronica Yri


S

olen er sort. Det er ikke den varmende solen, men en streng sadist som får det til å gå kaldt gjennom nervetrådene mine. Jeg ligger på ryggen og mottar et håpløst sakrament, hjertet danser i brystet under spenningen. En labyrint av elektroder er festet til kroppen, ørene danser på hver side av hodet mitt, alle drømmer blir drept systematisk, en slange har smøget seg rundt kjønnet mitt og gjør meg til en evnukk. Jeg ser de svake konturene av psykiateren og sykesøsteren. De er kanskje på karneval et sted i Karibien, men jeg er naglet fast til Brighton by med alle dens palasser og trange smug. Mamma står i den andre enden av rommet og gråter. De sier jeg er bipolar, et ord det ikke går an å forsvare seg mot. Dette er ikke første gang. Hver gang de sorte stormene kommer opp i hodet mitt, tar mamma meg med til sykehuset. Det er et slott uten prinser og prinsesser. I går ble jeg atten år, jeg gikk hjemmefra tidlig på dagen, spaserte langs stranden og kastet flate steiner ut i kanalen, så fiskeskøytene langt der ute, gikk så langt at jeg mistet meg selv. Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter. 7


Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun blir sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe opp alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om.


H

ver morgen går jeg til O’Briens marsjandise. Jeg hjelper ham med å sortere mynter og pusse det keltiske sverdet han aldri vil selge, ekspederer kunder og kaster slengkyss til den søte datteren hans, Sophia. De kom hit fra Irland da hun var liten, til dronningens badeby ved kanalen. En enslig lampe lyser opp butikklokalet hvor sølv og kopper ligger hulter til bulter i store hauger og venter på å få skinne i kundenes hender. Han klapper meg på hodet hver gang jeg har vært på sykehuset, spør hvordan det går med moren min og skjenker i et lite krus med Tullamore Dew, som er den beste whiskyen fra hans hjemtrakter. De har det samme krøllete håret, far og datter, og milde, blå øyne som det bor en hemmelighet i om morgenen, men dysterhet når pengene telles opp sent på kvelden. O’Brien sier jeg er uunnværlig, så godt hode som jeg har. Det er hyggelig å høre, men det beste med hele jobben er når jeg sitter med Sophia i bakgården og dingler med beina og stiller henne spørsmål hun ikke kan svare på. Har du hørt at mongolene kommer til byen? Hvordan går det med prinsens elefant? Hvor mange kjærester har du hatt? Hun ler mot meg og blotter de hvite tennene i et smil som inneholder sol og saltvann og alle spirene på Den kongelige paviljong. Jeg vet hvem hun er; hun går ut med alle de gale 9


guttene i The Lanes og sitter på fanget deres til langt på natt. Men det er meg hun forteller hemmelighetene sine til. Moren hennes er en malerinne som har utstillinger i hele kongeriket. En gang satt jeg modell for henne i fire timer og ble skjenket på gjæret eplesaft etterpå. O’Brien og kona hans krangler så busta fyker, men er like glade i hverandre for det. Ikke som mamma og meg. Når det kommer kunder i marsjandisen er jeg konge i denne byen. En sølvskje kommer inn, penger bytter hender. Velkommen tilbake når økonomien er bedre! Jeg viser stolt frem keramikk fra Hastings, Anne Boleyns øreringer og skjørt Rosenthal-servise, lyver en liten historie om hver gjenstand som O’Brien har samlet på de lange reisene sine. Fantasien din er gull verdt for meg, sier han, klapper meg på hodet, spør om jeg ikke snart er klar for en ørliten lønnsforhøyelse. Men jeg får det aldri.


J

eg er Daniel. Faren min flyttet fra denne byen til varmere strøk da jeg var liten og etterlot meg åtte munnspill som jeg pusser med en fille før jeg spiller på dem. Jeg får brev fra ham hver jul og til bursdagen min, men han spør aldri hvordan det går, bare babler i vei om konjunkturene på børsen i Marseilles. Mamma sier han er en sjarlatan og flyr rundt med løsaktige kvinner. Hun har fått en grå flekk i håret på grunn av ham. Hun koker en tynn suppe til meg når jeg kommer hjem, enda jeg gir henne nesten alle pengene jeg tjener hos O’Brien. Vi sitter sammen og spiser og venter på krigen, som hun mener er like om hjørnet. Hun klipper ut førstesider på The Times og The Guardian, og spår i kaffegrut om hvorvidt hun vil overleve det neste året. Når sorgene blir for tunge å bære, legger hun seg langt under dynen med katteskinnet på ryggen, og ber til den Himmelske Fader om hennes og min helse. Er hun i godt humør, spiller vi et lite slag domino. Hun klager over at jeg kjøper for mange plater og spiller for høyt på rommet mitt. Jeg er Daniel. Jeg kan spille blues så veggene rister helt nede på West Pier og gullkronene danser i O’Briens munn. Hvis jeg har litt ekstra penger, spiller jeg på hestene. Robin og Luke og jeg spleiser på en travkupong. Jeg tar på meg lindressen som jeg arvet etter pappa og tar 11


bussen til travbanen som ligger utenfor byen. De vakre dyrene gjør meg opphisset. Når vi sitter på tribunen og drikker øl, flyr de forbi som spøkelser fra sorgløse netter. Av og til vinner vi en slant. Vi plystrer etter de peneste damene i byen, men mest plystrer vi etter hestene som er våre arbeidende brødre. Mamma ville tatt sin død av det om hun visste det. Til henne sier jeg at jeg går og skrifter. Sannheten er at jeg tror Gud er ond. Selv når jeg blir manisk tror jeg det. Jeg blar gjennom mammas førstesider og ser at det dør barn både i Kongo og Gaza. Jeg har ikke vært i kirken på mange år, og det er bare salmesangen som kunne lokket meg inn igjen. Men alt som skjer har en mening. Turistene kommer til byen, badesesongen begynner, og de unge jentene tripper rundt med skolebøker under armen. Jeg kjenner at jeg elsker denne byen.


N

år jeg har tid til overs, oppsøker jeg min venn Greyhound. Han bor i Kemp Town i et støvete rom over en homsesauna. Rommet er fullt av plakater fra festivaler og konserter hvor han har spilt blues. Han kom fra Nigeria da han var liten, og påstår at moren hans etterlot ham på Victoria Station med en koffert og en gitar. Vi lyver like godt begge to; mens han forgyller sitt liv, lager jeg historier om de keltiske skattene til O’Brien. Greyhound er nesten blå i huden og har store, sørgmodige øyne som søker trøst. Han spiller gitar og synger og har bare én ballestein, akkurat som Skip James, som sang i falsett om bomullsmarkene i sydstatene. Greyhound er storebroren min, og venter bare på at jeg skal bli gammel nok til å spille i Cambridge og Oxford for pene mennesker med studenteksamen. Vi er Sonny Terry og Brownie McGhee som kjefter på hverandre, improviserer heftig i en tolvakter om djevelen og en feiekost. Han har lange, gule negler som smeller over strengene, store, lyserøde lepper og en smekkende tunge. Munnen hans spytter ut konsonanter og snusklumper. Jeg synker inn i musikken, den er min livbåt, blåser og suger på de blå tonene som om det skulle være kandissukker og hønsefett. En voodoomaske på veggen skjærer grimaser, gjøken i gjøkuret kommer ut og 13


melder seg på med seks støt. En støvsky i vinduskarmen løfter seg som et gråblått slør. Jeg nyser. Etterpå spiser vi afrikanske palmehjerter og elefantoliven, ser hverandre dypt inn i øynene og vet at bluesen finnes. Hjertene våre kjenner den; en sorg som sover under sengen. Jeg er glad i Greyhound. Han har ikke hatt en dame på ti år og lever blant homser, akvarellmalere og frimerkesamlere på en bakketopp.


J

eg går inn på jernbanestasjonen for å se på togene som kommer inn fra London. Folk myldrer frem der inne. Perrongen er full av pene damer. Jeg skriver små dikt som jeg putter i lommene på de peneste; høye sekretærer med topp i nakken, eller studiner med håret i en høysåte. Jeg visste at jeg kunne skrive dikt fra jeg var seks, men mamma sa at de ikke var noe særlig tess. I mange år gjemte jeg dem i en skuff, men så fikk jeg kysse Sophia midt på munnen da jeg ga henne et dikt om en kråke, og da skjønte jeg at dét var min store sjanse. Iblant stopper noen opp og slår av en prat med meg. Jeg forteller dem at kelterne behersker verden og gir dem tips om hvor de bør reise i Irland. Jeg har lest tyve bøker om gælisk kultur og vet hvordan jeg skal lure dem til marsjandisen. Det er varmt her inne. Jeg spiser en sandwich med kylling, tenker at det ville vært fint å ha en kjæreste, en jeg kunne holde i hånden og klemme litt på, en som ville oppdage verden med meg og lage deilig irish stew, som kunne kritisere diktene mine og høre på meg når jeg improviserer over Little Walter på munnspillet. Om sommeren kommer det unge mennesker fra hele Europa til Brighton for å gå på språkskole; blonde, mørke og mulatter. De fyller opp hele byen med det utenlandske babbelet sitt og ler støyende når de går forbi meg i flokk. Det kom15


mer en gammel mann bort til meg med sixpence og jaktstøvler. Han spør om veien til stranden og jeg peker og gestikulerer. Rett frem, ned den lange bakken! Legg gjerne på svøm, bare pass på at du ikke ender i Frankrike! Jeg følger ham ut i sommerkvelden. Han forteller at han driver med fugletitting og tar frem en diger kikkert som kan fange inn horisonten. Jeg setter den for øynene, men ser bare den katolske kirken med tårnet og den lille gravlunden. Jeg skal ligge der når jeg er død.


S

ophia venter på meg på stranden. Hun har en søt, hvitblomstret sommerkjole og sandaler på føttene. Det krøllete håret hennes får henne til å likne en liten engel. Hun bærer et sølvkors på brystet. Vi setter oss på et lite pledd hun har med seg. I går kveld møtte hun Jamie, en sanger fra Lewes som er drivende god til å kysse. Hun legger ut om hva de holdt på med etter at hun gikk fra marsjandisen. De sterke, hvite tennene hans, overarmene og rumpa. Alt var perfekt. Kan vi snakke om kelternes historie i stedet? spør jeg. Hun blåser rosa tyggegummibobler og søt pust i ansiktet på meg. Jeg tror O’Brien vil at jeg skal bli hans svigersønn, at Sophia og jeg skal bli et par for alltid. Av og til gir han meg litt ekstra penger, slik at jeg kan ta henne med på byen. Hun må bli litt mer kulturell. Men hun bare leker med meg. Da tivoliet var her, kjørte vi karusell sammen og hun tok hånden min og plystret Marseillaisen. Jeg følte meg forelsket. Hun er den søteste irske jenta i hele England. Da jeg ble syk sist, kom hun på sykehuset med brente mandler og en flaske genever, og hun ba meg lese de nye diktene mine for henne. Vi drakk i hemmelighet sammen på rommet mitt, og jeg fikk kjenne på brystene hennes som var varme og glatte som to av rullesteinene på stranden. Det var et høydepunkt i livet til nå. Vi sit17


ter en stund og ser på fiskeskøytene ute i kanalen. Atlanterhavsvinden leker med oss, gjør oss gale av savn etter Dublin. Det kommer et seilfly borte i horisonten. Jeg skal ta deg med opp dit en dag, sier jeg og legger en arm rundt skuldrene hennes. Hun tenner seg en sigarett, nynner en gælisk vise som er full av lengsel. Stranden er vårt fristed. Ingen ting galt kan skje oss her. En gang skal vi reise til Galway og vise frem sverdet som er like gammelt som kelternes historie. En gang skal vi fly.


J

eg vil fortelle deg om min religion, sier Greyhound. Han gnir seg i ansiktet med de store hendene og legger inn en pris med snus. I begynnelsen hvilte lyset hos Gud. Men så falt englene ned på jorden og trakk lyset med seg. Det ble en himmel og et helvete. Menneskene begynte å synde og gjøre onde gjerninger. Jeg er manikeer, sier han, en gammel gnostisk avart. I Nigeria, inne i den dype jungelen, har en rest av gnostisismen levet videre. Vi tror at vi må spise lys mat for at lys og mørke igjen skal bli ett og englene gjenforent med Gud. Askese er veien videre. Hvis du blir fristet av en kvinne, gjør deg hard! De gjør deg bare ulykkelig. Kom heller hit og spill blues med meg. Han spiller en låt av Blind Willie Johnson som heter «Motherless children», den inneholder hele hans liv i tre vers. Willies hus brant, han fikk polio og ble blind, og han ble nektet på sykehuset fordi han var svart. Han reiste rundt og spilte for hvite rikfolk, med kniv på strengene i stedet for bottleneck. Et homsepar står og kliner utenfor. Det gjør meg ingenting, sier Greyhound. Han legger en kabal: knekt på damen, dame på kongen, mangler et ess. Selv har jeg ingen religion. Siden jeg gjorde min communion, har jeg unngått kirken. Mamma tror jeg er full av synd, og sender meg til skrifte to ganger i uken, men 19


jeg går til Greyhound i stedet. Han har ingen andre venner enn meg, og behandler meg som sin bror. Helt siden han kom til marsjandisen og kjøpte en pennekniv, har vi vært uatskillelige. Det begynner å regne utenfor. Greyhound spiller «Canned heat» som handler om min synd. Jeg forteller ham om damene jeg møter på stasjonen og om Sophia. Jeg tygger litt på munnspillet mitt. Dampen stiger opp fra saunaen nedenfor og vi kan høre kåte skrik. Jeg vil begynne å spise lys mat!


M

amma ligger i sengen. Hun har fått ett av anfallene sine og sier at hun ikke vil leve lenger og at alt sammen er min skyld. Det røde ansiktet hennes likner en stor knute, håret står rett til værs, hun ligger på rygg med hendene foldet over Bibelen og synes synd på seg selv. Jeg spiser suppen hennes med lange tenner, noen kålblader flyter til overflaten som en fornærmelse. Noen fluer surrer i vindusruten. Da du var liten var du så søt, grynter hun. Jeg badet deg i den store stampen og klippet håret ditt kort. Nå ser du ut som en hippie og er tynn og blek. Det kommer fæl musikk ut av rommet ditt og jeg ser deg nesten ikke. Tar du medisinene dine? Du vet at de er det eneste som hjelper! Mamma jobbet en gang for slakteren Johnny, men hun fikk avsmak for rått kjøtt og slakteravfall og ble vegetarianer. Derfor forlanger hun at jeg skal være det også. Jeg sniker meg til å spise kjøtt når jeg har fått lønning; går på bortgjemte Thai-restauranter med Sophia og blir kvalm etterpå. Du kommer til å gå til hundene, sier hun. Hvis jeg ikke passer bedre på, ender du som faren din og får gonoré! Hun er full av faenskap, leser utvalgte sitater fra Johannes’ Åpenbaring og Predikeren, hiver etter pusten og propper i seg en hel haug med gule og grønne tabletter. Mørket hviler 21


over huset, jeg holder ikke ut å være her lenger, jeg må ut i livet, roper takk for maten, kaster meg ned langs gelenderne, ut i Brighton-natten hvor bare ensomme nattevandrere holder stand. Måkene kretser over meg, alltid på jakt etter åtsel. Vinden kommer inn fra vest og river opp sinnet mitt. Lysene langs kaien trøster. En uteligger lopper meg for et pund. Jeg må vekk herfra snart, ellers ender det i nok et anfall.


P

å Den kongelige paviljong møter jeg Luke. Han har fått jobb i oljebransjen og er bare på en kort visitt i byen. Vi går gjennom dronning Victorias hverdagsrom og tesalong og føler oss viktige. Her er rokokko og Louis-seize om hverandre med indisk nips og kinesisk sølvtøy. Luke har flekkete klær og smør i håret. Han likner en ung Elvis. Han er med på å suge opp olje fra Nordsjøen og bor i en liten hermetikkboks midt ute i Ingenmannsland, hvor man bare ser hav til alle kanter. Han trøster seg med å lese Asterix og Tintin, og fnyser foraktelig til mine dikt, men respekterer meg likevel, skjønner at jeg er inne på noe som han ikke klarer å fatte. Vi møter noen hollandske turister som vil vite om vi er innfødte, viser dem biblioteket og dukkeloftet som nesten er som karnevalet i Venezia med alle sine skygger og hemmeligheter. Jeg ber dem plukke et kort fra Tarot-kortstokken som jeg har i lommen. De fisker frem Den Hengte Mannen. Jeg ber dem være forsiktige på reisen hjem. Det betyr riktignok forandring til noe bedre i livet, men prosessen kan være smertefull. Utenfor smeller flomlyset mot oss. Fersken og oliven. Parken er full av gitarspillende studenter. To hunder parrer seg. Paviljongens indiske kupler og spir reiser seg mot kveldshimmelen hvor månen seiler. Måkene skriker. Det lukter saltvann og 23


svette og piss. Jeg har ikke tatt medisinen min på tre dager og føler meg oppløftet. Langt bortefra hører jeg toget tute, en slags soulmusikk for travle mennesker. En liten jente danser med en rockering, de faste tiggerne teller dagens fangst, en høy fyr med cap og saxofon står gyngende i utkanten. Luke og jeg er nesten voksne; brunstige karer, uten noe annet hjem i verden enn Brightons lysende skjød som varmer oss gjennom høysommernatten.


Brighton Blues