og ble på en måte fortrengt. Han må ha gnisset håndflatene sammen og gjort dem strømførende, for støtet forplanter seg gjennom hele kroppen og avslutter med å reise de syv små, men overraskende stri hårene på stortærne mine. De jeg ikke har giddet å nappe ut fordi det er lenge siden jeg har eksponert dem for noen som betyr noe. Det må jeg sannelig ikke glemme å gjøre noe med. Hvisomatte, dersomatte. «Jeg vil gjerne treffe deg igjen,» svarer tåhårene, og munnen min vifter med hvitt flagg. «Jasså …» Han ser meg inn i øynene. De viker ikke. Ikke mine heller. Det glimter i glasskår. «Og det mener du jeg kan stole på denne gangen?» Han er ikke sint. Han erter. Eller han trer en ertepose over sinnet. Samme kan det være, akkurat nå. Knærne mine mykner, det hamrer lett i brystet. Og jeg slår blikket ned. Det er så deilig å få som fortjent. Hit me with your rhythm stick.
Juni 2008. Festtalen Jeg kan ikke tro at han virkelig kommer til å fortelle historien om biff versus sushi. Han oppnår selvsagt å utlevere meg, men han blir med i dragsuget. Vi er på vei til bunns, begge to. Det han ikke evner å forstå, er at jeg ikke lenger evner å synke. Jeg flyter opp igjen. Det gjør ikke han. Da må han først åpne øyet i pannen og se seg selv. Han speiler seg i våre øyne og kaster skår i dem. Glasskår. Hans valg er våre. Hans raseri er vårt. All urettferdighet er begått av oss. I hans verden. Han står der med trommestikkene, klar til å slå løs, kul, trendy og oppreist, i mørk dress og svart t-skjorte. Men jeg ser barnestolen han sitter i, og jeg ser hvordan han har sølt med sandkaker på setet. 24