Begynnelsen
Jeg skriver, det er ikke andres ting jeg jobber med nå. Skriver jeg på noe jeg vil bli glad for, eller vil jeg angre? Når jeg har skrevet før, har jeg gått andres ærend mer enn mitt eget, har tatt oppdrag av mange slag, hjulpet til med tekster som har vært viktige for andre, mitt eget har fått vente, jeg har ikke greid å få det riktig til hittil, har aldri greid å finne de rette ordene, vil jeg greie å finne dem nå? Vil påminnelsen om at alt har en slutt, gjøre meg mer fokusert? I den senere tiden er det blitt mange minneord, når man er over seksti skjer det at venner og bekjente går bort, og også når det gjelder dem jeg ikke har kjent så godt har folk kommet forsiktig bort til meg og spurt: – Kunne du ikke skrevet et minneord om pappa? Du som er så flink til å skrive? Slik har jeg flere ganger blitt påminnet om døden, men ikke så direkte som nå, da legen fant at kulen i brystet måtte tas prøve av, at det kunne være mer enn en hoven melkekjertel. – Men du trenger ikke være redd, selv om det skulle vise seg å være noe galt, prøvde en venninne å berolige meg. 16
