Begynnelsen

Jeg skriver, det er ikke andres ting jeg jobber med nå. Skriver jeg på noe jeg vil bli glad for, eller vil jeg angre?

Når jeg har skrevet før, har jeg gått andres ærend mer enn mitt eget, har tatt oppdrag av mange slag, hjulpet til med tekster som har vært viktige for andre, mitt eget har fått vente, jeg har ikke greid å få det riktig til hittil, har aldri greid å finne de rette ordene, vil jeg greie å finne dem nå? Vil påminnelsen om at alt har en slutt, gjøre meg mer fokusert?

I den senere tiden er det blitt mange minneord, når man er over seksti skjer det at venner og bekjente går bort, og også når det gjelder dem jeg ikke har kjent så godt har folk kommet forsiktig bort til meg og spurt:

– Kunne du ikke skrevet et minneord om pappa? Du som er så flink til å skrive?

Slik har jeg flere ganger blitt påminnet om døden, men ikke så direkte som nå, da legen fant at kulen i brystet måtte tas prøve av, at det kunne være mer enn en hoven melkekjertel.

– Men du trenger ikke være redd, selv om det skulle vise seg å være noe galt, prøvde en venninne å berolige meg.

– Nesten alle som opereres for brystkreft går det helt fint med.

– Hvis kreften er av den aggressive typen, går det vel ikke alltid fint?

– Nei, men … – Da kan jeg kanskje være glad jeg er alene. At jeg verken har mann, barn eller barnebarn som vil savne meg. Jeg har bare bokhyllene mine, og bøker er heldigvis uten følelser, bøker gråter ikke når du dør, de kommer ikke med bebreidelser mens du lever heller. Du kan snakke med dem uten at de sier deg imot. Men kanskje trenger vi det av og til? Noen som sier oss imot?

Venninnen tidde. Så kom det: – Jeg har jo prøvd av og til, men jeg har ikke opplevd at det har kommet mye godt ut av det, for du har så sterke meninger …

– Om ting som ikke stemmer, kanskje? – Ja, av og til … Men nå skriver du jo på noe som ingen får lov til å se.

– Ikke før det er ferdig, nei. – Du har jo begynt på ting før også, som du har gitt opp. – Ja. – Så tror du at dette noen gang blir ferdig? – Det vet jeg ikke. Jeg blir rastløs, må ut en tur. Da jeg var her for mange år siden gikk det en sti rett ned til elva og en liten badeplass, nå er stien nesten gjengrodd, jeg må bøye kvister til side før det blir en åpning mot elva, og jeg skvetter da jeg ser noe flyte forbi der nede.

Det er ingen tømmerstokk, det er tredve år siden det gikk tømmer der, det som flyter forbi kan likne en kropp, et dødt