Brannen

Lysskjæret over åsen hadde ingenting med soloppgangen å gjøre, selv om folk sa at fuglene trodde det en stund og derfor begynte å synge. Etterpå kom uroen, lyden av vingesvirr og kvister som knakk, av skapninger på flukt fra dette lyset som vokste og larmet og ikke liknet noe annet lys.

Det var huset til dikteren som brant, eller ham de kalte dikteren for moro skyld, fordi noen hadde hørt en gammeldags skrivemaskin klapre der inne. Så kom natten med dette lyset og fuglene som ble forstyrret i søvnen og ga seg til å kvitre. Slik kan mennesker også forvirres, bli oppmuntret eller opprørt over noe som ikke er tilfellet og danne et kor av stemmer som roper ting som viser at de har misforstått, at sannheten ennå ikke har gått opp for dem.

Alt var nedbrent i løpet av kort tid. Vinden spredte lette skyer av askeflak over skogen, noen av flakene var deler av boksider, ennå med skriften i behold. Vinteren kom tidlig det året og la et dekke over papirene, men om våren la turgåerne veien sin over eiendommen og sparket i asken og undret seg: Kunne ryktet om mange tusen bøker likevel være sant? Var det bøker den ensomme mannen hadde skaffet seg i håp om selv å få formet noe?

Nå er jeg her, jeg fikk leid en hytte på campingplassen ved elva. Jeg var her også en gang jeg var yngre, da lå de fleste i telt, og det var bare tre små hytter på campingplassen.

Hun som fortalte meg om brannen, hadde, i likhet med meg, vært besøksvenn i et fengsel for en del år siden, der det satt en mann som visstnok skrev på livshistorien sin. Det ble sagt at han senere hadde tatt et nytt navn og bosatt seg på et sted hvor ingen kjente ham.

Jeg spurte om hun trodde det kunne være den samme mannen.

– Nei, men umulig er det jo ikke. – Fortalte han ingenting om seg selv? – Nei, lite, men jeg fikk inntrykk av at familien hans hadde brutt med ham etter det han hadde gjort. At han følte seg ensom. Og vi snakket av og til om dette med tilgivelse. Han spurte om jeg mente det fantes ting som ikke kunne tilgis.

– Hva svarte du da? – Jeg sa vel at jeg ikke trodde det. At det mennesker ikke greide å tilgi, burde kanskje Gud kunne tilgi. – Trodde han på Gud? – Det vet jeg ikke. Hvorfor spør du om alt dette? Kjenner du noen som har sittet inne? – Det kan vel hende. – Å? – Jeg spør jo ikke alle jeg treffer om fortida deres. Og har man sonet, skal man være ferdig med det, er det ikke slik?