Sannheten

I ettermiddag kjørte jeg mot branntomta, men veien inn til tunet var så gjengrodd at jeg ikke våget å kjøre helt inn. Det var lite å se der, bortsett fra pipa og grunnmuren og noen gjenstander av metall som varmen ikke hadde greid å smelte. Etter brannen var det aldri blitt funnet spor av mannen som hadde bodd der, har jeg fått vite. Mannen folk hadde snakket om og ledd av fordi han var så annerledes, som drev med andre ting enn bygdefolket drev med. De snakker om ham ennå, har jeg forstått, om enn kanskje ikke like ofte som før.

Føler jeg slektskap med ham fordi skriving også har vært en viktig del av mitt eget liv, og at jeg har fått tåle både gode og vonde ord for denne annerledesheten min?

Det er lenge siden lysskjæret forvirret fuglene, lenge siden brannen som skapte det, men ting det knytter seg noe uoppklart til er kanskje vanskelig å glemme, for brannårsaken ble aldri kjent, og han som bodde der, vet man heller ikke hva skjedde med.

Nå sitter jeg i campinghytta og forsøker å skrive, men jeg klarer ikke, jeg venter på beskjed om en prøve, de som tar vare på posten min inne i byen har fått vite

at brevet skal åpnes og at de skal fortelle meg hva som står.

Jeg har en kul i brystet, kanskje må hele brystet fjernes, jeg vil ikke røre ved kulen selv, da blir jeg kvalm, slik er det å røre ved det som er ubehagelig. Jeg har også lest bøker som har fremkalt denne følelsen, men lagt dem vekk så snart jeg har kjent den, så sterkt misliker jeg å føle meg dårlig.

Så hva med det jeg selv kanskje kommer til å skrive, kan jeg vite på forhånd hva slags følelser det vil framkalle? Og hva om jeg tar feil, om jeg skriver om noe jeg er overbevist om er riktig, men som kanskje ikke er det?

De stakk en nål inn i brystet mitt for å kunne ta prøven, og jeg tenker at en kul som kanskje var fredelig kan bli provosert og aggressiv etter noe slikt, det har jeg hørt kan skje om man prøver å fjerne jursvulster hos hundetisper, at det kan få kreften til å eksplodere.

Men det ble gjort, og så fikk jeg vite at det kunne gå flere uker til svaret på prøven kommer, om jeg må opereres eller ikke.

Hva skulle jeg gjøre imens? Jobbe videre med andres manuskripter, slik jeg hadde gjort i mange år? Ville jeg greie å konsentrere meg om dem på en måte som var rettferdig overfor forfatterne, når jeg nå hadde dette vonde over meg? Av folk som kjente bygda fikk jeg høre om brannen og mannen som unngikk andre mens han strevde med en fortelling, det kunne være fortellingen om hans eget liv, om noe han hadde gjort en gang som var umulig å tilgi, men som han likevel ville skrive om og kanskje utgi under et annet navn.

Jeg vil gjerne finne ut mer om mannen som bygda snakket om og lo av, han som forsøkte å skrive noe han anså

som viktig. Hvor viktig kunne det være? Det som er viktig for ett menneske er gjerne uvesentlig og latterlig for et annet, er det derfor to mennesker aldri kan enes, fordi man ikke evner å forstå hva som er viktig for den andre?

Kanskje gir vi oss ikke tid til å forsøke engang, fordi vi ikke vil kaste bort tid og krefter på uvesentligheter, samme hvor viktige de kan være for andre.

Jeg greier ikke sitte lenge før jeg reiser meg og går til det vesle resepsjonshuset hvor vertinnen er.

– Det huset oppe i åsen hvor det bodde en enslig mann, hvor lenge er det siden det brant ned? spør jeg. – Det er vel snart tre år siden. – Og han ble aldri funnet etterpå? – Nei. De var jo redde han var brent inne, men de fant ingen levninger. Og han var en gammel mann, sikkert over åtti. Han kan ha satt over en gryte med mat og gått ut for å hente noe grønt i hagen og glemt den, eller kanskje gått seg vill i skogen …

– Da ville han vel blitt funnet i skogen. – Ja. – Men hvert år er det jo noen som forsvinner sporløst. Helst yngre mennesker, riktignok … – Da er de kanskje drept. – Jo … – Men den stakkars minstepensjonisten der oppe som ikke engang hadde råd til ny skrivemaskin, hvem skulle hatt interesse av å drepe ham? – Nei … – Det ble sagt at han savnet havet, der han hadde vokst opp. Så hvorfor valgte han et hus i skogen da? Slikt er det ingen som forstår. Er det noe du har lyst på?

Hun nikker mot sjokoladene, mener vel jeg trenger noe ved siden av kveldskaffen.

Jeg finner en pose med nøtteblanding som jeg betaler for, og sier:

– Han kan ha møtt en kvinne som bare ville bo i skogen? – Ingen så noen gang noen kvinne der. – Nei vel. – Han satt jo bare og skrev, derfor ble han kalt dikteren, selv om han aldri rakk å få ferdig den boka han visstnok holdt på med. Jeg forstår at du også skriver, forresten? Du har jo en mer moderne maskin, men jeg hører godt lyden av den om du lar vinduet stå åpent. Er du journalist?

– Nei. – Forfatter, da? – Nei. Men jeg har jobbet for forlag og hjulpet andre med å skrive.

Vertinnen ler. – Det er mange som vil ha hjelp til slikt, ja, nå skal jo snart alle skrive bøker! – Kanskje … – Men trenger verden alle bøkene? De handler jo aldri om noe nytt. Men nå skyer det over, jeg har klesvask jeg må ta inn. Blir det skikkelig regn, får du sette en bøtte i kroken ved kjøkkenbenken på hytta, der kan det hende det drypper litt.

– Å? – Ja, du fikk jo den eldste hytta, slik du ville. Han som skulle fikse taket nå i vår er ikke dukket opp. Jeg skulle fått vekk litt trær så du kunne hatt utsikt til elva også.

– Det gjør ingenting om jeg ikke ser den. Jeg kan bli uro

lig av elver, særlig om de er så nær at jeg hører lyden av dem. Og kanskje enda mer urolig hvis det regner.

– Du mener at du blir redd for flom? Det hender da ikke så ofte her … Forresten, våren rett før huset brant gikk elva nesten opp til hytta du bor i nå, og flere flyttet campingvognene sine fordi de ble redde. Jeg har bilder av den flommen, men jeg tror aldri det kom noe særlig i avisen om den. Kanskje du kunne skrive litt om den, eller om den gangen flommen var så stor at flere gårder ble tatt av den og elva endte med å skifte leie? Det var for lenge siden, men jeg er sannelig ikke sikker på om noen har skrevet om det før.