Sannheten
I ettermiddag kjørte jeg mot branntomta, men veien inn til tunet var så gjengrodd at jeg ikke våget å kjøre helt inn. Det var lite å se der, bortsett fra pipa og grunnmuren og noen gjenstander av metall som varmen ikke hadde greid å smelte. Etter brannen var det aldri blitt funnet spor av mannen som hadde bodd der, har jeg fått vite. Mannen folk hadde snakket om og ledd av fordi han var så annerledes, som drev med andre ting enn bygdefolket drev med. De snakker om ham ennå, har jeg forstått, om enn kanskje ikke like ofte som før. Føler jeg slektskap med ham fordi skriving også har vært en viktig del av mitt eget liv, og at jeg har fått tåle både gode og vonde ord for denne annerledesheten min? Det er lenge siden lysskjæret forvirret fuglene, lenge siden brannen som skapte det, men ting det knytter seg noe uoppklart til er kanskje vanskelig å glemme, for brannårsaken ble aldri kjent, og han som bodde der, vet man heller ikke hva skjedde med. Nå sitter jeg i campinghytta og forsøker å skrive, men jeg klarer ikke, jeg venter på beskjed om en prøve, de som tar vare på posten min inne i byen har fått vite 11
