1
På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige. Men på denne dagen falt et brev ut av avisen, fra Trondhjem, med frimerker Ingrid ikke hadde sett før, og avsenders signatur og adresse på baksiden. Ingrid rødmet, slapp avisen i kaia og begynte å gå sør over øya. Hun gikk forbi svenskenaustet og bolten i fjellet mot Lundeskjærene, hektisk og barbeint, over rullesteiner og varme svaberg, gjennom tørr lyng og gulnende gras, med et brev som måtte leses i ensomhet, det var det ingen tvil om, et brev fra den uberegnelige Mariann Vollheim, som Ingrid ikke hadde hørt fra på år og dag og hadde gjort hva hun kunne for å glemme, uten å lykkes, kjente hun med rystende tydelighet. Hun gikk forbi Kjærlighetslunden og over knausene mot 7