2
Mattis var tilsynelatende en vanlig gutt, som hadde lekt i fjæra og på farens småbruk, i engene og løvskogen og snøfonnene, og hadde sprellet og ledd og grått som andre unger, uten å skille seg fra dem på annet vis enn at stort sett bare foreldrene var i stand til å kjenne ham igjen på avstand. Til han plutselig forandret seg, fra den ene dagen til den neste, med en hurtighet som bare et barn er i stand til, en dag i slutten av mai. Den opprant med at Johannes Hartvigsen satt på sengekanten da gutten slo øynene opp og så farens furete og skjeggete ansikt, dysterheten til en mann som ikke visste hvordan han så ut og heller ikke skjenket det en tanke, til lyden av hamrende regn mot det rustne blikktaket. Mattis pleide å kalle det torden, og gjorde det igjen. Og faren rettet på ham, igjen, og gjentok at gutten aldri hadde hørt torden, det er sjelden torden på disse kanter av landet. De’ e’ rægn, du høre’, pessrægn. Nå måtte Mattis stå opp og kle seg og bli med på båten, 11