8
FØLELSENE ER ET eneste rot. Spørsmålene kverner rundt i hodet: Hvor våken er Emma? Hvilken tilstand er hun i? Vet hun hva hun heter? Kan hun snakke? Hva kommer til å skje nå? Kristoffer ignorerer alle fartsgrenser på vei mot Danderyd. Stresset over alltid å komme for sent gnager i ham. Forhåpentligvis kommer Emma aldri til å få vite at det tok to timer å få tak i ham den dagen ulykken inntraff, i tillegg til at det gikk enda et kvarter før han ankom akuttmottaket, der hele familien sto med rødsprengte, forgråtte øyne. Det første han gjorde, var å komme med dårlige unnskyldninger. Nå, fem måneder senere, aner han ikke hva han skal skylde på. Han som ikke engang skal jobbe, ettersom han offisielt har foreldrepermisjon på ubestemt tid. Han banner for seg selv når han tenker på situasjonen med Hillevi. Hvordan skal han kunne forklare henne alt sammen? Kristoffer klarer ikke å slippe tanken på det sårede uttrykket hennes, ikke engang mens han tar en altfor krapp sving inn mot Danderyds sjukhus og vet hva som venter ham der inne i den skittengrå bygningen. Det er ikke mulig å viske ut det uforstående uttrykket i ansiktet til Hillevi, omkranset av det lange, brune håret hennes. Den litt lute holdningen, med skuldrene framoverbøyd av altfor tunge byrder. Hun ble skuffet over at han kom hjem for tidlig, og at han måtte dra igjen med det samme. Antakelig skjønte hun at det hadde skjedd noe helt avgjørende. Om noen få minutter kommer han til å få se Emma i bevisst tilstand for første gang på noe som føles som en 27