Arnaldur Indriðason
Anger Oversatt av Silje Beite Løken
Arnaldur Indriðason Originalens tittel: Svörtuloft Oversatt av Silje Beite Løken Copyright © Arnaldur Indriðason, 2009 Title of the original Icelandic edition: Svörtuloft Published by agreement with Forlagið, www.forlagid.is Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34860-1 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Greg Ceo / Getty Images og Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Han tok skinnmasken ut av plastposen. Den var ikke akkurat noe svennestykke, og han var ikke fornøyd med håndverket, men den fikk duge. Han hadde vært mest redd for å støte på politiet på veien, men ingen hadde lagt merke til ham. Det var ikke bare masken som lå i plastposen. Han hadde vært innom polet og kjøpt et par flasker, og hos en byggevarehandel hadde han fått tak i en passe tung hammer og en kraftig spiker. Dagen før hadde han kjøpt materialet hos et agentur som importerte skinn og lær. Han hadde barbert seg så godt han kunne, og kledd seg i de fineste klærne han hadde. Han visste hva han trengte, og hadde ikke fått problemer med å kjøpe det, verken skinn, hyssing eller en god lærnål. Det var ingen fare for at noen ville legge merke til ham. Det var tidlig på morgenen og lite folk i byen. Han så aldri rett på dem han passerte, men kikket ned i bakken og gikk med lange skritt mot huset i Grettisgata. Han skyndte seg ned trappene til sokkelleiligheten, åpnet døren, pilte inn og lukket den godt igjen. Han stoppet opp i mørket. Nå var han blitt såpass kjent i leiligheten at han kunne famle seg fram. Den var ikke stor. Badet var på høyre side fra gangen, der var det ingen vinduer. Det var inngang til kjøkkenet fra den samme siden, og der var det et stort vindu ut mot bakgården. Han hadde hengt et tjukt teppe over det. Vis-à-vis kjøkkenet lå stuen, og ved siden av den var det et soverom. Stuevinduet 5
vendte rett ut mot Grettisgata. Der hadde han trukket for et kraftig gardin. Han hadde kun vært inne på soverommet én eneste gang. Der hadde det vært et lite vindu høyt oppe på veggen. Over det var det festet en svart plastpose. Han slo ikke på lyset, men fant fram en lysestake, som han hadde satt på en hylle ute i gangen, tente stearinlyset med en fyrstikk og gikk videre inn i leiligheten i det flakkende lysskjæret. Han hørte de dempede ropene som kom fra puslingen som satt kneblet og fastbundet til en stol. Han ville ikke se på ham og unngikk særlig blikket hans, men konsentrerte seg heller om å sette posen på bordet og finne fram hammeren, masken, spikeren og flaskene. Han åpnet den ene flasken og tok store slurker av den varmende væsken. Det var mange herrens år siden den hadde sluttet å brenne i halsen. Han satte fra seg flasken og fant fram masken. Materialene var av topp kvalitet. Masken var skåret ut av et stykke tjukk grisehud og sydd med voksimpregnert hyssing i dobbeltsøm. Han hadde skåret et rundt hull i pannen til spikeren, som sto rett ut i luften. Den var av galvanisert jern. Han hadde dessuten lagd smale åpninger på sidene slik at han kunne feste brede skinnbånd som skulle knyttes godt fast i nakken. Masken hadde i tillegg åpninger for munn og øyne. Den øverste delen av masken gikk opp på issen, og til den var det festet en skinnreim, som kunne bindes til skinnbåndene i nakken. Det burde gjøre innretningen solid. Han hadde ikke brukt spesielle mål, men lagd den etter eget hode. Han drakk av brennevinsflasken. Prøvde å ikke la puslingens klynking gå innpå seg. En liknende maske hadde funnes på gården da han var guttunge. Den hadde vært lagd av metall og ble oppbevart i det gamle sauehuset, og han hadde ikke fått røre den. En gang hadde han lurt seg til det. Metallet var preget av rustflekker, og det kjentes kaldt mot huden. Han hadde lagt merke til de gamle blodflekkene ved spikeråpningen. Kun én gang hadde han sett masken bli brukt. Bonden 6
drepte en syk kalv den sommeren. Han hadde vært blakk og ikke hatt våpen. Masken gjorde samme nytten. Men den var snau for kalvehodet, den var lagd for sauer, hadde bonden fortalt ham. Mannen hadde hevet en stor hammer og slått spikeren inn med ett slag slik at den forsvant inn i dyrets hode. Kalven ramlet sammen og ble liggende urørlig på bakken. Han hadde likt seg på landet. Der var det ingen som hadde kalt ham pusling og stakkars. Han husket godt hva bonden hadde kalt tingesten med spikeren, som sto rett ut i luften som en påminnelse om en rask og smertefri død. Bonden sa at det var en slaktemaske. For et redselsfullt ord. Han ble stående lenge og betrakte spikeren som sto rett ut av den særegne innretningen. Han regnet med at fem centimeter kom til å trenge inn i hodeskallen, og visste at det ville være nok.
2
Sigurður Óli sukket tungt. Han hadde sittet i bilen foran blokka i nesten tre timer uten at noe skjedde. Avisen lå fremdeles i postkassen. En håndfull personer hadde passert inngangen, men ingen hadde kastet et blikk på avisen, som han hadde plassert slik at den stakk halvveis ut av postkassen. Da ville det ikke være vanskelig for forbipasserende å ta den med seg på veien hvis de var av en slik natur. Hvis noen av naboene viste seg å være tyvaktige eller bare ville irritere den eldre damen i tredje etasje. Dette var ikke en stor sak. Faktisk var det den minste og mest uvesentlige saken Sigurður Óli hadde etterforsket i løpet av sin politikarriere. Moren hans hadde ringt og bedt ham gjøre henne en tjeneste. En av venninnene hennes bodde i en blokk ved Kleppsvegur og abonnerte på en av de største avisene, men når hun skulle hente avisen på søndager, var den som regel borte. Venninnen hadde ikke klart å finne ut hvem den skyldige var. Hun hadde spurt naboene om de hadde tatt avisen hennes, men alle hadde sverget dyrt og hellig på at de ikke hadde rørt den. Noen av dem hadde til og med kritisert avisen og sagt at det var en uinteressant konservativ blekke som de aldri kunne tenke seg å lese. Hun var i grunnen enig, men hadde fortsatt abonnementet av gammel vane, mest for å få lest dødsannonsene og nekrologene, som ofte kunne fylle en fjerdedel av avisen. Morens venninne hadde pekt ut noen mistenkte i oppgangen. I etasjen over bodde det for eksempel en kvinne 8
som hun mente var mannegal. Det var et stadig renn av menn om kveldene og i helgene. Kanskje en av dem var avistyven, eller kvinnen selv. En annen nabo, to etasjer over, hadde ikke jobb, sløvet bare hjemme hele dagen og hevdet at han var musiker. Sigurður Óli fikk øye på en tenåringsjente som gikk inn i blokka. Det så ut til at hun var på vei hjem fra fest og fremdeles var brisen. Hun fant fram en liten pung fra vesken og styrte fælt med å få tak i nøklene. Hun mistet balansen, og det var like før jenta deiset i bakken, men hun klarte å holde fast i dørhåndtaket og kom seg på føttene igjen. Hun verdiget ikke avisen et blikk. Det blir ingen glamorøse bilder av henne i Nytt om folk i en av de andre avisene, tenkte Sigurður Óli for seg selv og kikket etter henne, der hun snublet opp trappene. Selv hanglet han etter en langvarig influensa. Han hadde sikkert vært for tidlig ute med å friskmelde seg. Hadde ikke giddet å ligge i sengen lenger og se på filmer på den nye 42-tommers flatskjermen. Det var bedre å ha noe å gjøre, selv om han følte seg forferdelig slapp. Han tenkte på sist lørdagskveld. Klassen fra videregående hadde hatt gjenforeningsfest hjemme hos Guffi, som han ble kalt, en snobb som hadde irritert Sigurður Óli grønn fra så å si første gang de møttes. Det var typisk Guffi, advokatsønnen som hadde begynt å gå med sløyfe da han var ungdom. Han åpnet huset sitt hvis det var noe å feire, for så å holde en tale og informere gamle klassekamerater om at han var blitt direktør for en eller annen avdeling i en av de store bankene, og at dette var en fin anledning til å feire det òg. Sigurður Óli var ikke en av dem som klappet. Han betraktet de andre og lurte på om han var den som hadde gjort seg minst bemerket siden skoleårene. Liknende tanker slo ham alltid de gangene han gadd å stille på slike gjenforeningsfester. Der var det advokater, som Guffi, sivilingeniører, et par prester, tre leger som hadde gått langt i hver sin spesialisering. Til og med en forfatter 9
var det blant dem, én Sigurður Óli aldri hadde lest noe av, men som ble diskutert i intellektuelle kretser på grunn av sin spesielle stilistiske sans og tekster som lå i grenselandet mellom det geniale og det ugjennomtrengelige. Da Sigurður Óli sammenliknet seg med klassekameratene og begynte å se for seg politijobben og etterforskningsavsnittet, kollegene, Erlendur og Elínborg, samt alle de idiotene han måtte forholde seg til daglig, ble han nedstemt. Moren hadde alltid sagt til ham at han var eslet til noe større enn det, og refererte til politiyrket. Faren var fornøyd og mente at han gjorde mer for samfunnet enn mange andre. «Hvordan går det i politiet?» spurte Patrekur, en av sivilingeniørene som hadde stått ved siden av ham mens Guffi holdt tale. Han og Sigurður Óli hadde vært venner siden videregående. «Greit,» sa Sigurður Óli. «Er det ikke vanvittig travelt hos deg i disse dager, med å bygge demninger og alt det der?» «Vi drukner bokstavelig talt,» sa Patrekur uten å trekke på smilebåndet. «Jeg lurte forresten på om jeg kunne treffe deg en dag. Det er noe jeg må snakke med deg om.» «Selvfølgelig. Må jeg arrestere deg?» Patrekur var fremdeles alvorlig. «Jeg ringer deg på mandag, hvis det passer,» sa han og gikk. «Den er grei,» sa Sigurður Óli og nikket til Patrekurs kone, Súsanna, som var blitt med på festen selv om det ikke var vanlig at man kom med følge. Hun smilte tilbake. Han hadde alltid likt henne og mente at kompisen var en heldig mann. «Og du holder deg fremdeles i politiets rekker?» sa Ingólfur og kom gående mot ham med et glass øl i hånden. Han var den ene av de to prestene fra klassen. Han hadde vært arvelig belastet på både mors- og farssiden og hadde aldri tenkt at han skulle gjøre noe annet enn å tjene Gud. Skinnhellig var han ikke, han var glad i en dram og glad i damer, og nå var han gift for andre gang. Av og til kunne 10
han diskutere høylytt med den andre presten, Elmar, som var av en helt annen type, gudfryktig og asketisk. Elmar var bokstavtro og imot alle endringer, særlig når det var snakk om homofiles påvirkning på de kirkelige dogmer. Ingólfur var derimot imøtekommende overfor alle som oppsøkte ham, uansett hvilke lag i samfunnet de kom fra, og han fulgte den ene leveregelen faren hadde lært ham: I Guds øyne er alle mennesker like. Men han tillot seg å erte Elmar. Spurte ham stadig om han ikke skulle starte en sekt: Elmars venner. «Og du forkynner?» sa Sigurður Óli. «Begge er vi uunnværlige,» sa Ingólfur og smilte. Guffi kom bort til dem og klappet Sigurður Óli kameratslig på skulderen. «Og hva sier onkel politi for godt?» sa han høyt og bråkjekt, den nyutnevnte avdelingsdirektøren. «Bare godt,» sa Sigurður Óli. «Angrer du aldri på at du hoppet av jusen?» spurte Guffi og var selvgod som alltid. Han var blitt overvektig med årene. Sløyfen, som en gang hadde kledd ham, var i ferd med å bli borte i dobbelthaken. «Jeg gjør ikke det, gitt,» sa Sigurður Óli, som riktignok hadde sine stunder da han vurderte å slutte i politiet og ta opp jusen, eller gjøre noe annet fornuftig. På den andre siden kunne han ikke innrømme det overfor Guffi. Han kunne heller ikke innrømme at Guffi var et slags lysende eksempel for ham – Sigurður Óli hadde ofte tenkt at hvis tullinger som Guffi klarte å tolke paragrafer, burde de fleste greie det. «Jeg så at du vier homofile par,» sa Elmar, som sluttet seg til dem og kikket bedrøvet på Ingólfur. «På’an igjen,» sa Sigurður Óli og øynet en rømningsvei før den religiøse diskusjonen startet. Han siktet seg inn på Steinunn, som gikk forbi dem med et glass i hånden. Hun hadde jobbet for skattemyndighetene helt til nylig. Sigurður Óli hadde noen ganger ringt henne hvis han hadde hatt problemer med selvangi11
velsen. Hun hadde alltid gitt ham en hjelpende hånd. Han visste at hun hadde skilt seg noen år tidligere, og at hun var fornøyd med singellivet. Hun var en av grunnene til at han hadde troppet opp på gjenforeningsfesten hjemme hos Guffi denne kvelden. «Steinunn,» ropte han. «Har du sluttet hos skattemyndighetene?» «Ja, jeg begynte å jobbe for banken til Guffi,» sa Steinunn og smilte. «Nå hjelper jeg de rike med å slippe skatt. En gullgruve, sier Guffi.» «Så du har bedre lønn hos banken,» sa Sigurður Óli. «Det kan du trygt si, den er latterlig høy,» sa Steinunn. De hvite og pene tennene hennes skinte da hun smilte, og hun strøk håret, som hadde falt over øynene, tilbake. Hun hadde lyst hår som flommet over skuldrene, mens ansiktet var litt bredt med vakre mørke øyne og øyenbryn som var farget svarte. Etter utseendet å dømme var hun det som ungdommen kalte glamourwannabe. Sigurður Óli lurte på om hun kjente til uttrykket. Han var egentlig ikke i tvil, hun hadde alltid fulgt godt med. «Ja, jeg har skjønt at dere ikke har det fælt,» sa Sigurður Óli. «Hva med deg, har ikke du noen investeringer på gang?» «Investeringer?» «Du har vel kjøpt aksjer,» sa Steinunn. «Du er en sånn type.» «Så det er sånn jeg er?» stusset Sigurður Óli og smilte. «Ja, går du ikke rundt med en liten gambler i magen?» «Jeg har ikke råd til å ta høy risiko,» sa Sigurður Óli og smilte. «Jeg har bare investert i svært trygge aksjer.» «Hva er det som er trygt?» «Jeg kjøper bare bankaksjer,» sa Sigurður Óli. Steinunn løftet glasset. «Det blir ikke mye tryggere enn det.» «Er du fremdeles singel?» spurte han. «Ja. Jeg trives godt med det.» «Det er ikke så dumt.» 12
«Hva med deg og Bergþóra?» spurte Steinunn rett ut. «Jeg hørte at det ikke gikk så bra.» «Nei, det går ikke så bra,» sa Sigurður Óli. «Dessverre.» «Flott jente, Bergþóra,» sa Steinunn, som hadde møtt henne noen ganger i liknende sammenkomster. «Ja, hun var … er det. Jeg lurte akkurat på om vi to kunne treffes en dag. Tatt en kaffe eller noe.» «Skal jeg gå ut med deg?» Sigurður Óli nikket. «På en date?» «Nei, date, nei, eller kanskje det. Jo, kanskje noe sånt, når du sier det, så.» «Siggi,» sa Steinunn og klappet ham på kinnet. «Du er ikke min type.» Sigurður Óli kikket på henne. «Det vet du, Siggi. Du har aldri vært min type, og det kommer du heller ikke til å bli.» «Type?!» Sigurður Óli spyttet ut ordene mens han satt i bilen foran blokka og ventet på avistyven. Type?! Hva var det? Var han en verre type enn noen andre? Og hva var det Steinunn alltid maste om typer for? En ung mann med en instrumentkasse låste seg inn i blokka og nappet avisen ut av postkassen uten å nøle. Sigurður Óli hoppet ut av bilen, sprang til inngangen og klarte å stikke en fot mellom døren og terskelen slik at han kom seg inn i gangen. Den unge mannen ble overrumplet av Sigurður Óli, som felte ham i trappene og dro ham nedover, rev avisen ut av hendene hans og slo ham i hodet med den. Mannen mistet taket på instrumentkassen, som smalt inn i veggen, selv mistet han balansen og falt i gulvet. «Reis deg, idiot!» hveste Sigurður Óli og prøvde å dra mannen opp. Han tenkte at det måtte være latsabben som bodde over morens venninne, den fyren som sa at han var musiker. «Ikke slå meg!» ropte musikeren. 13
«Jeg slår deg ikke! Kan du slutte å stjele avisen fra Guðmunda i tredje etasje? Vet du hvem hun er? Hva slags dust er det som stjeler gamle damers aviser? Synes du det er gøy å plage folk som ikke kan forsvare seg?» Den unge mannen hadde reist seg opp. Han glodde olmt og spørrende på Sigurður Óli. Deretter treiv han avisen tilbake. «Det er min avis,» sa han. «Jeg aner ikke hva du prater om!» «Din avis?» kom det raskt fra Sigurður Óli. «Nei, du. Det er Guðmundas avis!» Han kikket ut i yttergangen, der postkassene hang på rekke og rad, fem i bredden og tre i høyden, og han så Guðmundas avis stikke ut av postkassen, akkurat der han hadde plassert den. «Helvete!» hveste han da han hadde satt seg ut i bilen igjen og kjørte bort med halen mellom beina.
3
Denne mandagsmorgenen var han på vei til jobb da han fikk inn en melding om at det var blitt funnet et lik i en utleieleilighet i þingholt. En ung mann var blitt myrdet, strupen hans var skåret over. Politietterforskere var raske med å møte opp på åstedet, og dagen gikk med til å avhøre mannens naboer. Han møtte Elínborg der, det var hun som skulle lede etterforskningen – rolig og veloverveid som alltid, faktisk for rolig og veloverveid etter Sigurður Ólis smak. Han ble oppringt av Patrekur, som minnet ham på at de skulle treffes. Patrekur hadde hørt om mordet og sa at de kunne utsette det, men Sigurður Óli mente det gikk bra, de kunne møtes seinere på dagen, og han foreslo en kafé. Like etterpå ringte mobilen igjen, det var fra politistasjonen. Der hadde de besøk av en mann som nektet å gå før han fikk pratet med Erlendur. Mannen hadde fått opplyst at Erlendur hadde ferie og var utenbys, men det trodde han ikke på. Etter mye om og men hadde han sagt at han ville snakke med Sigurður Óli. Vedkommende hadde nektet å oppgi navn eller hva det dreide seg om, og så forlatt stasjonen. Til slutt ringte Bergþóra og ba om å få treffe ham neste kveld, hvis det passet. Resten av dagen gikk med til å jobbe på åstedet, og i femtiden møtte han Patrekur på en kafé i byen. Patrekur var allerede kommet og satt der sammen med svogeren, som Sigurður Óli hadde truffet ved flere anlednin15
ger hjemme hos kompisen. Foran Patrekurs svoger sto det både en halvliter og et tomt drammeglass. «Er ikke det litt drøyt på en mandag?» kommenterte Sigurður Óli da han satte seg og gløttet bort på mannen. Mannen smilte pinlig berørt og kikket på Patrekur. «Det trengs,» sa han og tok en slurk øl. Mannen het Hermann, jobbet innenfor en gros og var gift med søsteren til Súsanna, Patrekurs kone. «Hva, har det skjedd noe?» spurte Sigurður Óli. Han merket at Patrekur ikke var som han pleide, og han trodde at det var fordi Patrekur syntes at det var ubehagelig at den tredje personen var blitt med uten at han hadde fått gitt beskjed til Sigurður Óli. Ellers pleide han å være tilbakelent, blid og full av morsomme kommentarer. De gikk av og til på morgentrening sammen og pratet litt over en kopp kaffe, de hadde reist sammen og gikk på kino sammen. Patrekur var det nærmeste Sigurður Óli kom en fortrolig venn. «Har du noensinne hørt om swinging?» spurte Patrekur. «Dansing?» Patrekur smilte. «Bare det hadde vært så vel,» sa han og så på Hermann, som drakk øl. Mannen hadde hatt et slapt og klamt håndtrykk da Sigurður Óli hilste på ham. Han var en smålemmet kar med tredagersskjegg. Håret var begynt å bli tynt, og ellers var han velkledd i dress og slips. «Da mener du ikke gamlisdansing?» stusset Sigurður Óli. «Nei, det er ikke sånne sammenkomster jeg snakker om,» sa Patrekur matt. Hermann gjorde seg ferdig med halvliteren og ga et tegn til servitøren om at han ville ha en til. Sigurður Óli betraktet Patrekur en god stund. På videregående hadde de grunnlagt den liberalistiske foreningen Milton sammen, og de hadde utgitt en trykksak ved samme navn. Der hadde de lovprist private foretak og det frie markedet. De hadde fått kjente talsmenn fra konservativt hold 16
til å holde innlegg på skolen, men det hadde ikke trukket de store massene. Etter det hadde Patrekur snudd tvert og gått mot venstre, noe som hadde forundret Sigurður Óli stort. Han hadde begynt å agitere mot den amerikanske hærens tilstedeværelse på Island og mot islandsk medlemskap i NATO. Det var på den tiden han hadde møtt den nåværende kona si, og hun hadde trolig påvirket ham i den retningen. Sigurður Óli hadde strevd for å holde Milton i gang, men da trykksaken minket fra åtte til fire sider, og de liberale guttene fra det konservative partiet ikke lenger gadd å stille opp til skoledebatter, ble foreningen av naturlige årsaker lagt død. Sigurður Óli hadde fremdeles alle utgavene av Milton, deriblant den utgaven der han hadde bidratt med artikkelen «USA som redningsmann: Usannhetene som CIAs rolle i Sør-Amerika». De hadde begynt på universitetet samtidig, og da Sigurður Óli hadde hoppet av jusstudiene for å dra til USA og begynne på politiskolen, holdt de kontakten. Mens Patrekur fremdeles var student, hadde han tatt med seg Súsanna, kona si, og det første barnet deres og var kommet på besøk, og han hadde snakket intenst om bygg og anlegg. «Hvorfor snakker vi om swing?» sa Sigurður Óli, som ikke skjønte hvor vennen ville hen. Han børstet støv av frakken – en ny, lys sommerfrakk som han brukte selv om det var blitt høst. Frakken hadde vært på salg, og han var veldig fornøyd med kjøpet. «Det er ganske vanskelig for meg å snakke med deg om dette, jeg er ikke vant til å be politimenn om tjenester,» sa Patrekur og smilte flau. «Hermann og kona hans har havnet i en ordentlig knipe på grunn av mennesker som de ikke kjenner.» «Hva slags knipe?» «Vi snakker om mennesker som inviterte dem til et swingersparty.» «Nå begynner du med de swinggreiene igjen.» «Jeg skal forklare,» sa Hermann. «Vi gjorde det én gang, 17
men har aldri gjort det igjen. Swinging er et annet ord for …» Hermann kremtet og var pinlig berørt. «… et annet ord for partnerbytte.» «Partnerbytte?» Patrekur nikket. Sigurður Óli glodde på vennen sin. «Du og Súsanna også?» sa han. Patrekur nølte, som om han ikke forsto spørsmålet. «Du og Súsanna?!» gjentok Sigurður Óli paff. «Nei, nei, absolutt ikke,» sa Patrekur. «Vi har ikke holdt på med det. Det var Hermann og kona hans, Súsannas søster.» «Litt uskyldig krydder i hverdagen,» forklarte Hermann. «Uskyldig krydder i hverdagen?» «Har du tenkt å gjenta alt vi sier?» sa Hermann. «Har dere holdt på med det lenge?» «Holdt på med det? Jeg vet ikke om det er det rette ordet.» «Ja, ikke vet jeg,» sa Sigurður Óli. «Vi har sluttet med det, men holdt litt på med det for noen år siden.» Sigurður Óli kikket først på kompisen og så på Hermann. «Jeg trenger ikke å unnskylde meg overfor deg,» sa Hermann og var blitt mektig irritert over politimannen. En ny halvliter ble plassert foran ham, og Hermann tok en raus slurk. «Dette er kanskje ingen god idé,» la han til og så på Patrekur. Patrekur svarte ikke, men sendte Sigurður Óli et alvorstynget blikk. «Du har altså ikke vært innblandet?» spurte Sigurður Óli. «Selvfølgelig ikke,» sa Patrekur. «Jeg forsøker å hjelpe dem.» «Hvor kommer jeg inn i bildet?» «De har fått problemer,» opplyste Patrekur. «Hva slags problemer?» 18
«Det handlet og handler om å ha det moro med folk man ikke kjenner fra før,» sa Hermann, som så ut til å kvikne til av ølet. «Det er egentlig det som er spenningen.» «Jeg skjønner ikke hva du snakker om,» kom det fra Sigurður Óli. Hermann trakk pusten dypt. «Vi ble lurt.» «Av en luremus?» Hermann henvendte seg til Patrekur. «Jeg hadde ikke lyst til å treffe ham,» sa Hermann. «Kan du ikke høre på hva han har å si?» sa Patrekur til Sigurður Óli. «De har fått store problemer, og jeg tenkte at du kunne hjelpe dem. Kutt ut kommentarene og hør på ham.» Sigurður Óli gjorde som kameraten sa. Det viste seg at Hermann og kona hadde drevet med partnerbytte i en periode noen år tidligere: De hadde invitert til «swing» og tatt imot slike invitasjoner fra andre. De hadde et åpent forhold, som det ble kalt, og trivdes godt med den løsningen ifølge Hermann. Seksuallivet var spennende, og de holdt seg bare med «diskré» mennesker, som han forklarte det, og før de visste ordet av det, var de blitt med i en klubb som var startet av folk med de samme interessene. «Så møtte vi Lína og Ebbi,» sa Hermann. «Hvem er det?» spurte Sigurður Óli. «Noen helvetes drittsekker,» sa Hermann og gjorde seg ferdig med halvliteren. «Ikke så ’diskré’, med andre ord?» spurte Sigurður Óli. «De tok bilder,» fortalte Hermann. «Av dere?» Hermann nikket. «Mens dere hadde sex?» «Nå truer de med å legge dem ut på nettet hvis vi ikke blar opp.» «Er ikke Súsannas søster politisk aktiv?» sa Sigurður Óli til Patrekur. 19
«Tror du at du kan ta en prat med dem?» spurte Hermann. «Er hun ikke politisk rådgiver for en eller annen minister?» kom det fra Sigurður Óli. Patrekur nikket. «Det er det verste som kunne skjedd dem,» sa han. «Hermann foreslo at du kunne ta en prat med paret, få tak i bildene, skremme dem litt slik at de ville opptre ærlig og levere det materialet de sitter på.» «Hva slags materiale?» «En filmsnutt,» opplyste Hermann. «Av dere mens dere har sex?» Hermann nikket. «Visste dere ikke at de tok bilder av dere? Hvordan kan dere ha unngått å legge merke til det?» «Dette er jo en god stund siden, og vi la ikke merke til noe som helst,» sa Hermann. «De sendte oss et bilde, og det virker som om de har gjemt et overvåkningskamera i leiligheten, noe vi ikke la merke til. Jeg kan faktisk huske at jeg så et slikt kamera, et veldig lite et, i bokhylla i stuen, der vi oppholdt oss. Men jeg trodde aldri at det var skrudd på.» «Det trenger ikke å være avansert teknologi vi snakker om,» sa Patrekur. «Var dere hjemme hos dem?» «Ja.» «Hva slags folk er det snakk om?» «Vi kjenner dem ikke og har ikke møtt dem siden. De har sikkert kjent igjen kona mi ettersom hun dukker opp i media, og så har de bestemt seg for å presse oss.» «Og det klarer de,» sa Patrekur og kikket på Sigurður Óli. «Hva vil de ha?» «Penger,» sa Hermann. «Mye mer enn det vi har av likvide midler. Hun tok kontakt med oss. Sa at vi måtte ta opp et lån. Hun sa også at vi ikke måtte ta kontakt med politiet.» 20
«Har du noe bevis for at dette paret har de bildene de hevder å ha?» Hermann så bort på Patrekur. «Ja.» «Hva slags?» Hermann så seg om før han rotet i brystlommen på jakken og fant fram et fotografi som han rakte til Sigurður Óli. Fotografiet var uklart, og det var trolig skrevet ut hjemme hos noen. Det forestilte folk i seksuelle stillinger, to kvinner, som ikke var lette å gjenkjenne, og Hermann, som pekte seg tydelig ut. I det øyeblikket bildet var tatt, så det ut til at swingingen hadde nådd sitt klimaks. «Vil du at jeg skal kontakte dette paret?» spurte Sigurður Óli og kikket bort på vennen sin. «Ja, før det blir noe tull,» sa Patrekur. «Du er den eneste vi kjenner som kan hamle opp med sånne folk.»
4
Han hadde fulgt med på puslingen i noen måneder før han gikk til handling. Han hadde stått og spionert på den gamle rønna i Grettisgata i all slags vær og til alle døgnets tider. Han passet på å stå på trygg avstand og holde lav profil slik at han ikke virket mistenkelig. Han kunne ikke bli stående lenge i ro på hvert sted, for gata var trafikkert, og beboerne kunne legge merke til ham og finne på å ringe politiet. Det hadde han ikke lyst til. Han hadde vært på kant med loven mer enn én gang. Husene i dette området av byen var forholdsvis like. Noen steder hadde det dukket opp en ny bygning, tegnet etter sin tids rådende stil, andre passet bedre inn i det opprinnelige gatebildet. Nabolaget besto av lave og fattigslige trehus kledd med bølgeblikk, en til to etasjer og med kjeller. Noen av disse var godt vedlikeholdt, andre var forfalne, slik som huset puslingen bodde i. Taket på puslingens hus var ikke noe å skryte av. Ut mot gata fantes det ikke takrenner, den lyseblå malingen var nesten helt avskallet, og på alle sidene åpenbarte det seg store rustflekker. Det så ikke ut til at noen bodde i etasjen over kjelleren. Gardinene der var dratt for, og han hadde aldri sett noen gå inn eller ut derfra. Puslingens hverdag fulgte faste mønstre. Tidens tann hadde fart ille med ham. Han måtte være over sytti, var dårlig til beins og duknakket, og pistret grått hår stakk fram under luen. Vinterjakken var gammel, og alt rundt 22
ham virket skrøpelig og slitt. Det var lite ved ham som minnet om gamle dager. Grytidlig annenhver dag gikk han i svømmehallen, noen ganger var han så tidlig ute at han måtte stå utenfor og vente til det åpnet. Han hadde sikkert vært våken hele natten. Etter svømmehallen dro han rett hjem og holdt seg innendørs hele dagen. Utpå kveldingen gikk han ut, ruslet til butikken og kjøpte melk, brød og andre matvarer. En sjelden gang stakk han innom vinmonopolet. Mens han var ute og gikk, snakket han aldri med noen, hilste aldri på noen og brukte bare akkurat den tiden han trengte for å gjøre unna ærendene sine. Det kom aldri noen på besøk til ham. Innimellom fikk han post. Om kvelden holdt han seg hjemme, med unntak av et par turer ned til sjøen ved Sæbraut, ut til Granda og hjem igjen via Vest-Reykjavík og Þingholt. Andre gangen puslingen hadde tatt denne turen, hadde det begynt å regne da han var kommet halvveis. Da hadde han søkt ly i mørket i en hage ved et gammelt toetasjes steinhus, og han hadde kikket inn gjennom vinduet på sokkelleiligheten, der det bodde en familie med små barn. I mer enn én time sto han på trygg avstand bak store busker i det kalde regnet og fulgte med på familien som forberedte seg på leggetid. Lenge etter at alle lysene var slukket, listet puslingen seg fram til vinduet til barneværelset og sto lenge og glodde inn før han begynte på veien tilbake til Grettisgata. Hele den natten hadde han stått ute i det høljende regnet mens han stirret på kjellerinngangen til huset i Grettisgata, og det hadde føltes som om han passet på alle de uskyldige barna i hele Reykjavík.