Alt jeg ønsket meg

«Hva? Og du synes det er rimelig at du nekter å flytte sammen med mannen din når han får anledning til å bedre situasjonen for hele familien, fordi du er så glad i stuen din?» Han sa det i «nå får det være nok»-tonefallet sitt, og Caitlin knyttet nevene.

Hun snudde seg mot ham for at han skulle se øynene hennes og skjønne hvor forbanna hun var, i fall han ikke hørte det. «Siden vi diskuterer hva som er rimelig, nei, jeg synes ikke det er rimelig å søke jobb i den andre enden av landet uten engang å si fra til familien sin.»

«Jeg søkte ikke på jobben! Jeg ble sendt dit av hovedkontoret – det er en del av ansvaret mitt!» Patrick slo ut med hendene. «Hva skulle jeg ha gjort? Gitt beskjed om at jeg ikke kunne dra fordi kona mi bryr seg mer om den gamle peisen sin enn om meg? Det er ikke sånn ting fungerer, Caitlin. Man kan ikke alltid velge.»

Caitlin bet seg i leppen. Dette handlet ikke bare om peisen, det visste han godt. Og samtidig var det nettopp det det gjorde. Det var foran den peisen at bestemoren hadde satt sammen skårene av Caitlins knuste verden, da alt hadde smuldret opp etter universitetsstudiene. Det var foran det ildstedet at hun hadde ammet sine to barn – og det var der hun hadde sittet sammen med Patrick og sett ham stirre på det sovende ansiktet til Nancy, sjokkert over kraften i sin egen kjærlighet. Hver gang det brant i peisen, kjente hun seg trygg og lykkelig. Akkurat som Patrick hadde gjort. Og nei, hun hadde ikke villet forlate det. Det var ikke grunnen, men det var det siste halmstrået. Et symbolsk halmstrå.

Hun vendte seg mot Andrea igjen, fast besluttet på å bevare fatningen.

«Det at vi ikke har huslån, har mye å si for oss rent økonomisk. Barna har hvert sitt rom. Joel går på en veldig god skole hvor også Nancy begynner i september, og rett utenfor har vi en lekeplass. Dessuten ligger det i nærheten av min jobb, for jeg jobber også, selv om jeg ikke tjener like mye som Patrick, og …»

Patrick festet det klare blikket sitt på henne, det som boret 18