Alt jeg ønsket meg

«Regent Street!» annonserte pappa og reiste seg med bøyd hode for ikke å stange i det lave taket. Nancy snudde seg og fikk se at de som satt bak dem, også hadde reist seg, og det samme hadde de som satt bak der igjen, og da hun snudde seg tilbake, var den blå frakken til pappa forsvunnet. Han var borte! Foran henne var det bare en vegg av fremmede med uttrykksløse ansikter, og utenfor vinduet bak henne var den mørke, glitrende himmelen.

«Skynd dere nå,» sa mamma og tok vesken sin, bagen til Joel og Nancys ryggsekk med Union Jack-motiv, men Nancy var som frosset fast til setet.

Det skjedde allerede! Pappa var forsvunnet! Tenk om bussen satte seg i bevegelse før de rakk å komme seg av? Da kom de kanskje aldri til å finne ham! Hun hadde ønsket at han skulle bli borte, og nå hadde det skjedd!

«Kom igjen, Nancy!» Mamma holdt fram hånden, men Nancy presset seg forbi. Beina hennes var så utålmodige etter å løpe at hun var redd de skulle stikke av uten henne, springe ned trappen, ut av bussen, og la resten av kroppen hennes bli igjen der inne.

«Nancy!» ropte mamma, men Nancy ålte seg fram mellom passasjerene uten å bry seg om at de mumlet irritert. Det eneste som sto i hodet på henne, var pappa, å finne pappa, klamre seg til hånden hans og passe på at han ikke ble borte.

Hun hadde ikke ment det! Æresord, hun hadde ikke ment det! Han kunne si hva han ville til julenissen, bare han ikke ble slukt av den skumle folkemengden.

Han sto ikke nederst i trappen. Han sto ikke ved døren.

Han var borte. Nancy skubbet seg forbi dem som sto ved de gule stengene og hoppet fra bussen og ned på det myldrende fortauet. Hun kjente lukten av ristede nøtter og kanel og jul, men likevel hadde hun en ekkel smak av oppkast i munnen, sånn som den gangen hun og Joel hadde influensa.

Krampaktige hulk tvang seg opp fra dypt nede i brystet hennes.

London var ikke magisk i det hele tatt. Det var skummelt her. Alt var larmende og fremmed. I butikkene var det varmt, 10