__MAIN_TEXT__

Page 1


Peder W. Cappelen

Alene med Vidda Med tegninger av Hammarlund


Peder W. Cappelen Alene med Vidda © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64505-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Bokens illustrasjoner er tegnet av Hammarlund Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Lithauen 2019 Satt i Stempel Garamond og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Peder og Anders


Inn til Lågar-ós

Det var vår nedi bygda den dagen jeg dro. Setervollene lå grønne og bjerken hadde blad som to-øringer. Uvdal var nysådd og nyutsprungen; noen plantet, en gutt skjøv ut en pram, ved en slipestein sto en gammel mann og et barn og hvesset en stuttorv. Turen innover Hardangervidda var en reise bakover i tiden. Luften ble kaldere og gresset kortere, bladene mindre og mindre. Tilsist var det bare brunt daugras og dvergbjerkknopper som reddikfrø. Da var jeg i Geitvassdalen og hadde nådd igjen vinteren. Oppe i Festningsnútan lå det sne, jeg måtte gå forsiktig over breene for ikke å synke nedi. Sne og stein og grå natt; reinsflokken strøk tett forbi meg. Gråskimlete og raggete dyr; fjellet var deres og de enset meg ikke. I Geitvassbekken var det storflom, jeg måtte va så ryggsekken tok inn vann.

7


Jeg hadde gått i tretten timer, og kunne se inn til Lågar-ós. Der lå elver og vann innover – og nye vassdrag og sjøer over et umåtelig område. Det gikk en stor uro gjennom dalen, en strøm; en sterk luftning med eim av sne og fjell. Jeg hadde hørt det skulle være slik når isdemningen ved Lågar-ós springer. Nå gikk veien rett ned til bua. Den lille hytten strittet imot, ville ikke åpnes med en rusten og stor jernnøkkel. Noe hang igjen; en duft, et skymt av ifjor. Et kraftig dunk og døren gikk opp – det nye året blåste inn. Jeg orket ikke fyre i ovnen eller bryte opp matkassen. Rullet bare reinsmutten ut og krøp nedi, en genser over hodet. Klokken var to om natten, og det var den første juni.


Hytten ved Skjerhøl

Ser man Skjerhølbua fra fjellene omkring, viser den som en stor og firkantet stein mot vannet. Det er bare et par båtlengder ned til Butjønn, og rett i nord renner Lågen og deler Vidda i to. Hytten er av planker, den er bygget på taket av en jordgamme som er gravet inn i haugen under. Kraftige barduner går fra mønet til fester rundt i terrenget; vinden er slem med løst treverk her oppe. På østsiden av haugen ligger en steinmur med et båthvelv til tak, det er tufta etter den eldste boplassen ved Skjerhøl. Den aller første morgen finnes det ingen lyd. Som om bardunene var kuttet og hytten svever avgårde i rummet, utenfor lydens ytterste grense. Og sett fra lavlandet bor jeg i skyene; tretten hundrede meter opp og seks mil vidde i alle retninger. Jeg må riktig til å slå i sengefjelen; joda, hørselen er i orden.

9


Neveslaget traff i det 18. århundrede, tallet 1764 er skåret inn i veden. Sengefjelen – en bred og stor furuplanke – er mitt herligste møbel. Den er en slags runetavle for Skjerhøl, den har vært på boplassen helt siden Reiar Løvstuen grov seg inn i haugen her for flere hundrede år siden. Jegere og fiskere fra mange aldre har risset inn bokstaver og tall. Her er rund og pregløs formskrift fra ifjor, høy og sirlig antikva fra engelske sportsfiskere i tyveårene. Lenger tilbake hadde farende folk mer fantasi og anlegg for treskjæring: snirklede gotiske krummelurer og sterkt svungne versaler i frodig bonderokokko. Et pip fra døren, og nok et pip. Jeg fikk ikke vinduet 10


opp inatt, satte døren på gløtt. Der sitter en linerle. Vinden puster fjærdrakten opp, den virker pjusket; bena er sorte og tynne som snelletråd. Herregud, hva gjør en linerle her i fjellheimen? Den piper påny og tripper nærmere, og nå husker jeg; fuglen hører til ved Butjønn, den har bodd her i tre somre og den skal ha havregryn. Linerlen minner meg om at gulvet er et eneste rot, der er ikke til å røre seg. Det flyter av klær, proviant, ved, reinshuder og saltdunker. Saltet er grovt med store krystaller, det brukes til rakefisk eller til å oppbevare smør i. Veggene er dekket av fiskegarn og tauverk. Alt ble stuet inn her sist høst, jeg må igang med full vårrengjøring. Først bærer jeg løsøret ut i solen. Ingenting slipper unna, bord og stoler, kasseroller og sengehalm må ut på haugen og få lys på seg; jeg vil se nøye på de tingene jeg skal bo sammen med. Linerlen er der, det er forresten to av dem; de napper reinshår av hudene og frakter opp under takskjegget. Jeg gjør meg småturer ned til Butjønn, oppdager at flommen øker. Det er isgang i Lågen, vannet her er flekket av drivende isflak. Noen vil gjerne bli fast, stikker seg vekk innerst i vikene; men tilsist må de allikevel ut på óset og forsvinner i fossen. Vannet når alt opp i akterfestet på prammen, jeg 11


må trekke båten helt inntil hytteveggen og fortøye i muren. Setter en pinne i vannkanten for å holde øye med flommen. Nå fyrer jeg opp i ovnen og koker kraftig einerlaug, vasker gulv og vegger to ganger. Børster og feier, pirker irrgrønne spyfluer ut av sprekkene. Vindu og dør helt opp, sol og vind fyller hytten. Først langt på dag bærer jeg inn bordet og tar meg litt mat. Ola Løvstuen, som bor her om høsten, innretter tilværelsen etter nord og syd. Han har risset himmelretningene inn i bordplaten for å vite hvor maten skal stå: frokostkaffe i øst, fisk i syd, brød og kjøtt i nord og tobakk i vest. Mens jeg rumsterer frem og tilbake, møter jeg en fjellmus. Den har kurs for døren … vil den inn? Men nei, på trammen bøyer den under terskelen og forsvinner ned i gamlebua. Øyeblikket etter stikker en spiss og prøvende snute frem, piler ned til stranden og henter noe. Fjellmusen volder meg bekymring. Kanskje kommer jeg til å ta turer på et par–tre dager, og det er ikke lite en musefamilie kan utrette på den tiden. Men her er glassvatt i gulv og vegger, altså kan den ikke gnage seg inn. Og det er vel en dårlig start å ta livet av de fastboende. Jeg lar være å sette opp felle – fjellmusen blir antatt på prøve. 12


Mens alt tørker og lufter seg, pusler jeg litt omkring. Ikke langt, jeg har tid nok til å gjenoppdage stedet. Jeg går og nyter at idag er alt begynnelse, og at mye vil avhenge av hvordan jeg klarer å komme istand. Samtidig er jeg spent. Jeg kjenner fjellskrekken – og alle dens forkledninger; vet at Vidda har sine luner og feller. Og våren? Jeg kom hit for å møte en fjellvår, og kanskje en drøm. Det er tid nok. Senvinteren har ennå ikke sluppet taket, foråret er her bare som et nytt lys. 13


Jeg rydder på plass med omhu, veier hver ting i hånden. Alt som kan henge på en spiker blir veggpryd: kikkert, håv, regnfrakk, kokekar og fenalår. Bilder av ungene stifter jeg over sengen, klipper farvetegninger av en avis og bruker som maleri. Heldigvis er det kjørt inn endel proviant på vinterføre; jeg teller benløse fugler, betasuppe, knekkebrød og margarin – regner ut hvor mye jeg kan spise. Stearinlysene er viktig, jeg kan bruke ett talglys hver aften. Bøkene stiller jeg opp på en benk, papir og fiskesaker ved siden. Ti kvadratmeter er ikke mye, og det må være plass til matlaging og klestørk. Den første dagen er snart forbi – da jeg hører de to linerlene skjelle og smelle. Ut på trammen, der ser jeg en røyskatt smette ned av haugen; de rasende fuglene hakker i luften over den. Se så, han er ute etter egg og unger alt! Det er ihvertfall et vårtegn. Det brune, smidige lille dyret beveger

14


seg lett, som en solflekk glir røyskatten fra sten til sten. To klare og blinkende rovdyrøyne oppdager alt, en liten bevegelse – og lysflekken ble vekk. Jeg beroliger de to linerlene med at jeg har Krag i huset og situasjonen under kontroll. Fuglene setter seg opp under mønet, fjellmusen piler i kjelleren; jeg går inn i midten for å pusse fett og rust av riflen.

Profile for Cappelen Damm AS

Alene med vidda  

Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten stein...

Alene med vidda  

Alene med vidda har inspirert og begeistret forfattere og lesere i over femti år. Peder W. Cappelen tilbringer noen måneder i en liten stein...