100 umistelige ting av Lucy Dillon

Alt fra det gamle huset.

Det kilte nervøst i magen ved tanken på månedene som lå foran henne, alt det ukjente som ventet. Nervene lå stadig på lur, og når hun ikke konsentrerte seg, krøp de fram og angrep det gode humøret hennes, som måker. Gina visste at det ville bli tøft så snart det nye stedet ikke var like nytt og spennende lenger – å skulle møte nye menn i en alder av trettitre, vikle livet sitt løs fra Stuarts, bli nødt til å få seg nye venner for å erstatte dem han kom til å ta med seg. Gina hadde bare én virkelig venn, Naomi, som hun hadde kjent siden skoledagene.

Resten av omgangskretsen deres hadde vært Stuarts fotball- og cricketvenner.

Men denne leiligheten ville gjøre det lettere for henne å begynne på nytt, sa hun til seg selv. Alt som betydde noe for henne, skulle stå framme hele tiden, ikke være stuet bort i et eller annet skap. Og hun valgte selv hva hun ville ta med inn dit. Det var ikke plass til mye, så hun måtte være kresen. Fra nå av skulle hun bare ta med ting inn i leiligheten som var til nytte eller gjorde henne glad, aller helst begge deler.

En av selvhjelpsbøkene som Naomi hadde prakket på henne, hadde handlet om en mann som kvittet seg med alt han eide bortsett fra hundre livsviktige ting. Han følte seg visstnok friere enn før. Gina lurte på om dette var noe hun kunne klare. Det virket helt feil å ødelegge den minimalistiske leiligheten med en masse rot. Dessuten ville det være bra for henne å utvise disiplin. Hvilke hundre ting trengte hun, egentlig?

Tanken gjorde Gina kald og ør, om ikke akkurat redd.

Mobilen hennes vibrerte i lommen. Det var flyttefolkene som kom med esker fra Dryden Road. Hun hadde ikke vært der under pakkingen. Naomi, som fungerte som heiagjeng og støttespiller, hadde vært helt urokkelig her. Eller rettere sagt sjefete. På en god måte. «Du har vært gjennom nok, du er utslitt, og de er eksperter på dette,» hadde hun insistert. «Betal dem for å gjøre det. Jeg betaler gjerne for at de skal gjøre det.

Hvis du ødelegger ryggen din på å pakke, må du uansett ut med penger til en massør etterpå.»

Naomi hadde hatt rett. Hun hadde som regel det.

18