Farvel, Lille egg, farvel
Av Gabriela WienerAkkurat nå vokser barnet mitt i magen til en ukjent kvinne. Jeg må nne en annen måte å omtale det på. Teknisk sett er det jo ikke mitt barn, selv om det er utstyrt med all min genetiske informasjon. Mens donasjonen pågikk, kalte legene det for Lille egg, helt til de hentet det ut av meg. Noe mer kk jeg ikke vite om Lille egg, bare at det ble til et embryo etter at det ble lagt i et lite prøverør og blandet sammen med sæden til en mann jeg aldri skal ligge med, som (kanskje, kanskje ikke) er ektemannen til den ukjente kvinnen. Til slutt ble det satt inn i henne, og der har Lille egg det sikkert varmt og godt og spiser det samme som mammaen sin.
For om lag et halvt år siden troppet jeg opp på en av de private klinikkene som driver med assistert befruktning i Barcelona, for å tilby meg som donor, takket være informasjonen jeg kk av noen jenter jeg intervjuet til en reportasje om eggdonasjon. Alle var latinamerikanske som meg og hadde ennå ikke fylt tretti. De hadde kommet til Spania for å studere og jobbet midlertidig med servering, spørreundersøkelser, utdeling av løpesedler og så videre. De este hadde fått det med seg gjennom plakater –som klinikkene selv klistrer opp på universitetene for å få fatt i kvinner i befruktningsdyktig alder med et visst kulturelt nivå – og lot seg lokke av
det interessante beløpet på ni hundre euro som utbetales i godtgjørelse for å gi noen muligheten til å bli mor. Det endte med at jeg også bestemte meg for å gjennomgå donasjonsprosessen, og en sommermorgen tok jeg turen opp til det velstående strøket i den høytliggende delen av byen, som en hvilken som helst annen kandidat.
Den hyggelige kvinnelige legen hadde knapt sett meg og strukket ut hånden før hun buste ut med «jeg vil ikke kaste bort tiden din». Ordrett sa hun dette:
«Vi har ikke noen etterspørsel etter … eksotiske eggceller. Parene er på jakt etter egg fra kvinner som ligner på dem selv. De vil helst unngå sladder, forestill deg at de plutselig får et barn med sånne øyne, med det svarte håret ditt. Folk kunne komme til å si at det er bokhandleren på hjørnet som er faren, ikke ektemannen. De har rett til å verne om privatlivet sitt. Hvis ikke kunne de adoptert en vietnameser.» Det var tydelig at hun anstrengte seg for å si bokhandler og ikke grønnsakshandler eller noe i den duren. Jeg knakk sammen i latter.
De este kundene på denne typen klinikker er hvite europeere; mange er spanske, men de kommer også i hopetall fra land som Danmark, Sveits, Tyskland og Norge, hvor de fram til nylig er blitt nektet assistert befruktning. Legen så på meg som om jeg drev og solgte leksikon, hun sa «vi ringer deg» og begynte å notere ned kontaktinformasjonen min på et skjema hvor hun også oppga mine etniske kjennetegn på sin egen tekniske måte: «amerindianske trekk». Forklaringen hennes virket både logisk og menneskelig, men jeg klarte ikke la være å tenke på at mitt fremtidige avkom var blitt diskriminert allerede før det hadde kommet til verden. Noen dager senere bestemte jeg meg likevel for å prøve på nytt, til tross for at historiene jeg hadde hørt igjen og igjen fra mine dristige donorfeller stadig vendte tilbake for å hindre meg.
Jeg prøvde på nytt og ble godkjent. Denne gangen havnet jeg på klinikken Dexeus. En dag jeg var i butikken og handlet mat, hørte jeg en
reklamesnutt på radioen som muntert oppfordret meg til å bli donor. På venterommet leser jeg i en informasjonsbrosjyre: «Lov om assistert befruktning fastslår at donasjonen skal være kostnadsfri.» Det er knapt ti år siden begrepet «økonomisk kompensasjon» ble innført, et politisk korrekt begrep for salg av eggceller, som gir en åpning for de hundrevis av kvinnene med fertilitetsproblemer som står på venteliste i nesten ett år og betaler rundt ni tusen euro for hver behandling. I samme stund kastet klinikkene seg rundt og begynte å markedsføre eggdonasjon i hytt og vær, gjennom plakater og radioprogrammer.
Hvem er de? Det lurer jeg på og kikker rundt meg. Utover at de har dysfunksjonelle eller ikke-eksisterende eggstokker, er Mottakerne kvinner som leser ukeblader like bekymringsløst som jeg. De har følge av en mann eller en kvinne, noen er unge, andre litt eldre. Kvinnene som ønsker å bli mødre, kan være gifte eller enslige, heteroseksuelle eller lesbiske, og de kommer fra hele Europa. Det er takket være dem at man nå snakker om et «oppsving i reproduksjonsturisme» i Spania. Problematikken er bredt diskutert og kjent i o entligheten.
Hvem er vi? Vi er Donorene – friske kvinner under trettifem år – som fra naturens side er utstyrte med velfungerende eggstokker. Det står ikke om oss i avisene, og historiene våre er muligens ikke særlig dramatiske eller interessante. Jeg er en oppføring i en katalog, en hårfarge, en vekt, en størrelse, en blodtype, et bilde på et id-kort.
Jeg er som Tatiana, den brasilianske jenta som sitter foran meg og holder babyen sin på seks måneder. Hun kom til Barcelona for å studere og arbeide i ett år, men etter at hun kk barn, er det bare mannen som kan jobbe. Ekstrainntekten fra donasjonen ville komme godt med for dem: «Jeg vet ikke om de kommer til å godkjenne meg, jeg har en haug med prøver igjen. Det er en lang prosess.» Engstelsen i ansiktet hennes bekymrer meg. Jeg skal gjennom det samme.