Forlagshuset Publica © 2019 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.forlagshusetpublica.no ISBN: 9788284160009 Trykkested: Latvia Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Else Skranefjell
INGEN VIL HA OSS Bin d I En j Odisk fam ilie 1 9 1 8-19 4 7
2019
Til A nders, m itt eldste ba rn ebarn
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
F o ro r d
E
tter min vurdering er det spesielt to flyktningkriser som har satt sitt preg på Europa i nyere tid: jødenes flukt fra nazismen før og under annen verdenskrig samt muslimenes flukt de senere år fra borgerkrigen i Syria. Med disse to tragediene som utgangspunkt, har jeg stilt spørsmålet: Hvordan var det å være flyktning fra nazismen, og hvordan var det å være flyktende syrer i 2015? Mitt svar er blitt romanen Ingen vil ha oss, der første bind forteller om en jødisk familie og andre bind om en syrisk. Handlingen i begge bøkene er et resultat av omfattende research basert på digitaliserte artikler, notiser og annonser fra media i de aktuelle tidsrommene. Personene er fiktive. En roman kan aldri formidle hele sannheten, men bare sette søkelyset på de deler av den som er knyttet til selve handlingen. Det er åpenbare forskjeller i tid, rom og historisk utvikling mellom de to tragediene, men det er også klare fellesnevnere i form av stengte grenser, hatretorikk og annen rasisme. Else Skranefjell, 1. september 2019.
- 7 -
E l s e S k ra n e f j e l l
- 8 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
P ro l o g Tyskland, 1918.
K
rigen var slutt, og de tyske soldatene forlot slagmarken. En liten gruppe gikk mot Berlin. To var såret og måtte støttes. En tredje var lagt på en provisorisk båre. Alle var skitne med fillete uniformer. Korporalen marsjerte et stykke foran de andre. Han gikk taktfast med løftet hode, som om han skulle være en hærfører. Om kvelden fant de et uthus. På jordet ved siden av lå noen halvveis nedgravde roer, som var blitt glemt ved innhøstingen. De laget bål, fant vann i en bekk og kokte roene i en av hjelmene. Det stilte den verste sulten. Som vanlig hadde korporalen trukket seg ut fra flokken og satt alene et stykke unna. «Hei, korporal, vil du ikke komme og sitte sammen med oss ved bålet?» Korporalen svarte: «Jeg har sagt det før: Jeg sitter ikke sammen med jøder.» Det ble stille, og soldatene så oppgitt på hverandre. Krig eller fred, korporalen var den samme. De trakk på skuldrene og lot ham sitte for seg selv. Noen dager senere kom de til en av Berlins forsteder. Her skulle de skilles og gå hver til sitt. «Hva er dine fremtidsplaner, korporal?» spurte Jakob Goldschmied, en av soldatene.
- 9 -
E l s e S k ra n e f j e l l
«Jeg skal bli politiker», svarte korporalen kort, snudde seg og gikk raskt videre. Korporalens navn var Adolf Hitler.
- 10 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
1. Berlin, 1918-1933 Familien Goldschmied
- 11 -
E l s e S k ra n e f j e l l
1918
D
et var skumring da Jakob Goldschmied endelig kom til sentrum av Berlin. Gatene var på det nærmeste tomme. En og annen hastet av sted rundt et gatehjørne. Ingen syntes å føle seg trygge ute. Var det virkelig sant at krigen var slutt? Jakob følte seg svimmel og måtte av og til stoppe for å få igjen balansen. Den som bare kunne legge seg ned for å sove i det uendelige. Han gned seg i ansiktet. Pannen kjentes så varm, akkurat som om huden brant. Han begynte å telle skrittene sine – en, to, tre, fire. Om igjen og om igjen. Det var helt mørkt da Jakob endelig svingte inn på Kurfürstendamm. Nå var det ikke langt igjen. Han gikk inn den folketomme sidegaten som førte til Olivaer Platz. Der lå huset. Jakob så opp på hjemmet sitt. Første etasje med gullsmedforretningen, andre etasje hans egen leilighet med Rebecca og barna, og tredje med foreldrene hans. Alt syntes å stå som det alltid hadde stått. Vinduene var mørke. Svimmelheten kom tilbake. Han vaklet bort til den høye porten mot bakgården og trykket ned håndtaket. Døren var låst. Han sank ned foran porten og ble liggende. I løpet av natten kom en stor, skabbete løshund. Den snuste forsiktig på mannen som lå der. Jakob våknet så vidt. Hunden la seg ned tett inntil ham. Slik holdt de begge varmen. ***
- 12 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
«Josef, kan du si fra til bestefar at dere er klare. Han skal følge dere til skolen i dag.» «Vi kan da gå alene. Det er bare småunger som må følges av voksne. Jeg er snart ti år, og jeg kan passe på Leah.» «Jeg kan passe på meg selv. Forresten synes jeg det er hyggelig at bestefar vil følge oss», sa Leah. «Ja vel, da. Ha det bra, mor. Jeg skal si fra til bestefar, og så venter jeg ute.» Josef låste opp porten til bakgården og trakk døren mot seg. Idet han åpnet, så han en gammel hund reise seg og lunte av gårde. Men det var noe mer foran porten. En mann lå urørlig og stengte åpningen ut mot gaten. Josef ble redd. En skitten uteligger med masse hår og skjegg. Hvorfor hadde han lagt seg rett utenfor porten deres? Var han død, kanskje? Så skummel han var å se på. Josef stengte porten fort igjen og løp opp trappene. «Bestefar, det ligger en død mann foran porten.» «Hva er det du sier, gutt», sa bestefaren, på vei ned sammen med Leah. «Ligger det en død mann utenfor?» Han gikk raskt til porten, åpnet den og bøyde seg ned til mannen. «Det er en stakkars soldat. Jeg kjenner at han puster.» Bestefaren tok luen av soldaten, så nøye på ham og begynte å skjelve mens han mumlet «Gott sei Dank. Mein armer Junge.» Han la armene rundt soldaten. «Leah, løp opp til mor og bestemor. Si de skal ta med noen ulltepper. Fort deg! Josef, kan du hente herr Levi. Han er sterk og kan hjelpe meg å bære Jakob opp trappene.» Det ble ingen skole den dagen. Nå er jeg i himmelen hos Gud, tenkte Jakob. Her er det vidunderlig. Han lå i myke dyner, og det var godt og varmt. Noen tørket pannen hans, sang de vakreste salmene og fremsa alle de bønnene han var så glad i. Det er deilig å være død, tenkte Jakob. Så fredelig uten skyttergraver og kuleregn, ingen skrik eller kommandoer. Mon tro hvorfor menneskene klamrer seg så fast til livet? Jakob våknet av en dyp søvn etter seks dager med lungebetennelse og feberfantasier. - 13 -
E l s e S k ra n e f j e l l
Josef og Leah sto utenfor døren til soverommet. Mor hadde sagt at far hadde spurt etter dem, men at han fremdeles var veldig svak. «Vi må banke på før vi går inn», hvisket Leah. «Du kan banke», svarte Josef. «Nei, du, for du er størst.» Josef banket og åpnet døren forsiktig. De to barna gikk bort til sengen og ble stående tause foran mannen som var far. Han lå med lukkede øyne og så ut som om han sov. Nå var alt skjegget borte, og det svarte håret var klippet. Han var smal i ansiktet, og huden var blek der skjegget hadde vært. «Kjenner du ham igjen, Josef?» Leah hvisket. «Nei, ikke ordentlig. Gjør du?» «Nei.» Leah strakte ut armen og la hånden forsiktig på farens ene hånd. Da åpnet han øynene og snudde ansiktet sakte fra den ene til den andre. Så smilte han forsiktig før han sovnet igjen. «Far, nå kjenner jeg deg igjen», sa Josef. Leah sa ingenting.
- 14 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
1919
J
akob stirret ofte tomt ut i luften. Slik kunne han sitte i timevis. Familien prøvde å få ham med i samtalen, men det kom aldri noen reaksjon utover et forsiktig smil. «Gi ham tid», hadde doktoren sagt. «Jeg skjønner ikke hvorfor Jakob ikke begynner å arbeide igjen», hørte Jakob faren si en dag han kom litt sent til måltidet. «Han må da forstå at det er altfor mye arbeid for meg å klare både verkstedet og kundene alene.» «Hysj, Isak, Jakob kan komme hvert øyeblikk.» Det var stemmen til moren, Rut. «Det er som om han har gitt opp.» Nå hørte han Rebeccas bekymrede stemme. «Jeg føler nesten at jeg har mistet den mannen jeg hadde før krigen.» «Vi får ta tiden til hjelp, Rebecca, så blir han nok den samme som før.» «Jeg er slett ikke sikker på det, svigerfar. Det har gått mange måneder siden han kom hjem. Det er akkurat som om han har mistet livsmotet og ikke klarer å få det tilbake.» Jakob ble liggende søvnløs den natten. Kanskje han simpelthen måtte bestemme seg for at nå var krigen og all elendigheten over? Stryke ut de fire årene. Kanskje de nattlige marerittene fra skyttergravene ville forsvinne av seg selv hvis han bare lot som om de aldri hadde eksistert? Grytidlig neste morgen listet Jakob seg ut av soverommet. Nede på verkstedet satte han seg i den gamle stolen. På benken lå et askebeger av sølv. Han løftet det forsiktig og studerte det - 15 -
E l s e S k ra n e f j e l l
nøye. Det lignet litt på den gamle modellen til faren, men istedenfor små løveføtter var det runde kuler. Tre av dem var ferdig festet. Den fjerde lå på benken ved siden av. Han betraktet den lille kulen. Han rullet den rundt i håndflaten. Så fullkommen, tenkte Jakob. Så slo tanken som et støt gjennom hodet hans: … til å drepe med. Plutselig var han tilbake på slagmarken igjen, hørte kulene som suste forbi, smerteskrikene når noen ble truffet. Å, disse skrikene som forfulgte ham i tankene om nettene og noen ganger om dagen også. «Stopp», ropte Jakob, «jeg orker ikke mer.» Han la hendene over ørene. Grepet om den lille sølvkulen løsnet. Den falt ned på gulvet og trillet inn under det store hjørneskapet. Rebecca lå med lukkede øyne og nøt sengevarmen. Hun hadde sovet så godt. Det var faktisk den første natten på lang tid at hun ikke var blitt vekket av Jakobs mareritt. Hun strakte ut armen for å gi ham en god-morgen-klapp. Jakobs seng var tom. Rebecca fant ham sovende på gulvet i verkstedet. Hun satte seg på gulvet og strøk ham forsiktig på kinnet. Jakob slo øynene opp og så lenge på henne. «Hvorfor sover du på gulvet, Jakob?» «Jeg vet ikke.» «Men det må du vel vite.» Rebecca så på ham. «Det er da ingen som forlater en varm og bløt seng for å sove på et kaldt verkstedgulv?» «Nei, det du mener er vel at jeg har mistet forstanden og er blitt gal.» «Er det det du er redd for, Jakob?» «Jeg vet at dere alle lurer på hvorfor jeg ikke er den samme som før krigen.» «Det gjør vi slett ikke. Vi forstår at krigen var en forferdelig opplevelse som har satt sine spor. Men vi tror kanskje at det ville være godt for deg å begynne å arbeide litt igjen, slik at du får tankene vekk fra alle de vonde opplevelsene.» «At jeg bør ta meg sammen, mener du?» - 16 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
«Ta deg sammen, det er vel ikke akkurat det jeg mener.» «Det var det du sa, før jeg kom inn til middagen i går. Det er akkurat som om han ikke klarer å ta seg sammen, sa du.» Rebecca ble rød og så lenge på ham. «Jakob, du skal vite at jeg har forsøkt å forstå hvordan du har det, men jeg skjønner det ikke. Kan du ikke være så snill å forsøke å forklare meg det, så jeg kan hjelpe deg?» «Ingen kan hjelpe meg, for det er som om noe er gått i stykker i hodet mitt.» «Men du fikk jo ikke hodeskader under krigen?» «Nei, det var bare i benet og i skulderen, og så var det gassangrepet, som blindet øynene mine.» «Har du smerter fremdeles?» «Ikke noe særlig, så fysisk er jeg ganske bra.» «Fortell meg hvorfor du sov her nede i natt.» «Jeg vet ikke om jeg greier å forklare det.» «Prøv.» Stotrende fortalte Jakob hvordan han hadde ligget våken og bestemt seg for å vise familien at han virkelig ønsket å leve et normalt liv igjen. Han fortalte om sølvaskebegeret som han ville gjøre ferdig for å glede faren og den lille kulen som ødela alt sammen, som et minne fra slagmarken. «Så du ser, jeg duger ikke til noe lenger.» Rebecca satt lenge før hun svarte: «Jo, det gjør du, Jakob. Jeg husker at doktoren sa at du trengte tid. Kanskje du trenger mye mer tid enn noen av oss har forstått. Jeg tror jeg skal ta en prat med doktoren og be ham si litt om hvordan vi kan hjelpe deg på best mulig måte. Har du noe imot det, Jakob?» «Jeg tror ikke det hjelper noe, men gjør som du vil. Verre kan det i hvert fall ikke bli.» Doktoren smilte vennlig til Rebecca og spurte hva hun hadde på hjertet. Hun så nå på alle måter både frisk og kjekk ut. «Det gjelder ikke meg, men min mann. Jakob er frisk rent fysisk, men han fungerer ikke i det daglige. Jeg trenger noen råd - 17 -
E l s e S k ra n e f j e l l
om hvordan familien og jeg kan hjelpe ham til å få livsmotet tilbake igjen.» «Betyr det at han har mareritt om natten, at han ikke klarer å konsentrere seg om dagen, at han trekker seg inn i seg selv og bare sitter der uten å bidra med noe som helst?» Rebecca så opp på ham: «Akkurat slik er det, doktor. Hvordan i all verden kan De vite det?» «Fordi Berlin og hele Tyskland er full av tidligere soldater som har det omtrent slik. Mens krigen raste, kjempet de heltemodig for å vinne slagene de var med i og for å overleve. All deres redsel og alle de forferdelige opplevelsene ble gjemt bort. Nå er det ikke lenger krig, og følelsene kommer veltende over dem. Familiene kan ikke forstå hvorfor de er så forandret. Selv føler de skam, fordi de ikke klarer å gli inn i dagliglivet igjen. Så, De skjønner, fru Goldschmied, Deres mann er slett ikke alene om å ha slike problemer.» «Takk, doktor, dette var godt å høre. Vi har vært så redde for at han hadde fått hodeskader og aldri ville bli normal igjen.» Doktoren så fast på henne: «Vi vet ennå lite om ettervirkningene av krigspåkjenninger. Noen vil gjenvinne sin personlighet når de bare får litt tid på seg, mens andre vil nok aldri fungere slik de gjorde før krigen.» «Er det noe jeg og familien kan gjøre for å hjelpe ham?» «Har De hørt om den lille landsbyen Bad Gastein i nærheten av Salzburg?» «Jeg er ikke sikker, men er det ikke der keiser Franz Josef pleide å ta bad i de varme kildene?» «Det stemmer. I en av de gamle ærverdige bygningene er det nylig startet et pleiehjem for krigsskadde soldater. Det er forholdsvis dyrt, men etter hva jeg har hørt, rapporterer de om gode resultater så langt. Muligens kan god pleie i den friske alpeluften gjøre ham godt. Det er også de som sier at bading i de varme kildene har en helsebringende virkning.» Når Jakob senere tenkte tilbake på ankomsten i Bad Gastein, hadde det vært som å møte seg selv. Han så andre pasienter som - 18 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
tuslet rundt alene, hvis de da ikke stengte seg inne på rommet sitt. De første dagene fikk Jakob være i fred. Han brukte tiden mellom måltidene til å lese. Var det fint vær, satt han i solen på den store terrassen og så på de høye fjellene, der solen glitret på snødekte topper. Han gikk små turer i skogen. Møtte han en av de andre pasientene, nikket de høflig til hverandre før de fortsatte i hver sin retning. Ikke et ord, aldri et ord. Nettene var Jakobs største fiende med sine grufulle mareritt. Alltid tilbake på slagmarken igjen. «Fortell meg om marerittene Deres, herr Goldschmied.» Den middelaldrende legen så vennlig på Jakob. «Mareritt?» sa Jakob og trakk seg litt tilbake. «Hvem har fortalt at jeg har mareritt?» «Alle gjestene våre har mareritt omtrent hver eneste natt. Ellers hadde de ikke vært her.» Jakob så ned. «Vet De hvorfor?» fortsatte legen. «Nei, herr doktor, men det er forferdelig å være tilbake i skyttergraven og kjempe for livet hver eneste natt.» «Her går alle gjestene våre og har det like forferdelig. Alle har de samme redslene, og ingen av dere sier et ord om det til noen.» «Det hjelper jo ikke om andre har det like vanskelig. Hver av oss har nok med sin egen elendighet om vi ikke i tillegg skal plages med andres.» «Hvorfor tror De at De er her, herr Goldschmied?» «For å være ærlig: fordi familien min ikke skjønner hvorfor jeg er så annerledes enn før krigen. Dette oppholdet gir dem god samvittighet for at de prøver å hjelpe meg.» Doktoren lo. «De er i hvert fall ærlig. Men vi har faktisk ganske gode resultater av behandlingen vår. Hittil har vi latt Dem være helt i fred uten noe opplegg, men nå skal dere deles inn i grupper på fem–seks personer. Hver gruppe tar daglig en tur i skogen om formiddagen. Deretter er det felles bad i de varme - 19 -
E l s e S k ra n e f j e l l
kildene. Etter lunsj og hvile er det gruppesamtale, som ledes av en lege.» «Gruppesamtale, herr doktor?» Jakob så forskrekket ut. «Er det meningen at vi skal snakke sammen om marerittene våre og alt det andre som er vanskelig etter krigen?» «Akkurat, men hvis De ikke har lyst til å si noe, kan De bare la være.» «Det var da enda godt», sa Jakob og reiste seg. Ikke tale om at han skulle sitte sammen med vilt fremmede og vri ut av seg all elendigheten som han knapt klarte å sette ord på for seg selv. Etter en tid ble formiddagsturene sammen med gruppen noe Jakob begynte å se frem til, og badingen var en ren nytelse. Lunsjen ble muntrere, fordi gruppen hadde felles daglige opplevelser. Sakte, men sikkert begynte de å snakke om sine opplevelser på slagmarken, det å leve i konstant livsfare, se sine kamerater bli såret og drept. Ikke minst det å drepe selv, være skyldige i andres død. Angst og skyldfølelse. Det gjorde vondt, både å høre de andre snakke, men spesielt dette å formidle egne følelser. Det var en lettelse likevel at det ble satt ord på tankene, som var nokså like for dem alle. Ukene gikk, og Jakob hadde ikke lenger mareritt hver natt. Fellesskapet med de andre gjorde godt. Den siste kvelden ble det holdt avskjedsmiddag, og doktoren holdt tale for dem: «For fire måneder siden kom dere hit, mentalt skadeskutte, tause, innesluttede og med mer vond bagasje enn det dere følte dere kunne bære. De vonde minnene fra krigen vil dere ha med dere resten av livet, tro ikke annet, men jeg føler meg sikker på at dette oppholdet har hjulpet dere noen skritt videre. Husk at et normalliv innebærer både gode og dårlige dager, til og med et mareritt. Gled dere over de gode dagene. Møt de dårlige med vissheten om at de er en del av livet. Vi reiser oss og skåler for oss selv med et felles ønske om at det aldri mer blir krig.» «Aldri mer krig», kom det samstemt.
- 20 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
1920
D
et var den første kvelden i hanukka. Familien Goldschmied var samlet i stuen. Midt på gulvet sto den niarmede lysestaken, en arm for hver av de åtte hanukkadagene, den niende for det tradisjonelle ekstra lyset. Jakob sto foran med et lys i hånden. «Kan du fortelle hvorfor vi feirer hanukka, Leah?» «Det er jødenes lysfest til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem for to tusen år siden.» Jakob smilte. «Vil du tenne det første lyset, Josef?» «Får jeg lov til det, far?» Josef så overrasket og glad ut. «Ja, i år er du gammel nok.» Josef tok imot lyset og satte det forsiktig ned i det første hullet på staken. Moren rakte ham fyrstikkesken. Med skjelvende fingre prøvde Josef å tenne. Fyrstikken tok fyr, men slukket straks den kom bort til veken. Han fant en ny. Heller ikke denne gangen lyktes han. «Vi har god tid», sa moren. «Bare prøv igjen, du.» Forsiktig førte han fyrstikken med den lille flammen bort til veken. Denne gang tok den fyr. Så sluknet den nesten, men tok seg opp igjen og begynte å brenne med jevn, gul flamme. Med klar stemme fremsa Josef den gamle bønnen på jiddisk: «Disse lysene tenner vi for miraklene og for forløsningene og for storverkene og for undrene og for trøsten som Du ga foreldrene våre i de dagene, på denne tiden, med hjelp av de hellige prestene Dine. Og i alle åtte hanukkadagene er disse lysene hellige, og det er ikke lov for oss å bruke dem til annet enn å se på dem for å prise Ditt navn for Dine mirakler, Dine berginger og Dine undere.» - 21 -
E l s e S k ra n e f j e l l
Hele familien satte seg til det festdekkede bordet med de gamle, fine porselenstallerknene, nypusset sølvtøy og krystallglass. Isak satt ved den ene enden av bordet, Jakob ved den andre. De to tjenestepikene kom inn fra kjøkkenet. Gerda fylte glassene mens Adelheid satte den tradisjonelle maten på bordet. «Endelig», sukket Leah, «endelig er det hanukka. Å, jeg er så sulten.» «Vær så god, nå kan vi begynne å spise», sa Rebecca. Det ble et måltid i varm hanukkastemning. Plutselig sa Josef: «Far, kan du ikke fortelle eventyret om lammet og ulven.» Et øyeblikk ble det helt stille. Alle så på Jakob, som ble blek. Så rettet han seg opp i stolen, tok en slurk av vinen og sa med en stemme som ikke var helt stø: «Det var en gang en liten gutt som bodde i et hus langt inne i skogen sammen med bestemor og bestefar, mor og far og den lille søsteren sin. I skogen bodde det også en snill ulv og et slemt lam.» «Men jeg trodde det var ulven som var slem og lammet som var snilt», brast det ut av Leah. «Hysj, Leah, du var så liten den gang at dette husker du ikke. Det er jo akkurat det som er poenget», sa Josef. «En dag tok den lille gutten med seg søsteren sin på en tur i skogen. De gikk langt, mye lengre enn de fikk lov til av mor og far. Da møtte de et lam.» Rebecca pustet ut av lettelse. Enda en ny seier for Jakob. Måltidet var avsluttet. Rut, Jakob og Rebecca gikk for å få sin velfortjente middagshvil, mens Gerda og Adelheid ryddet og vasket opp. Isak sto ved vinduet og så på nymånen. Han smilte ved tanken på Josefs strev med å tenne det første lyset. Isak husket godt første gang han selv fikk lov. Han var vel omtrent på Josefs alder. Nå var han bestefar til gutten, som var så lik ham selv. Josef stilte seg ved siden av ham. «Var det godt å være jøde da du var ung, bestefar?» «Ikke i Polen og Russland. Der var det mange pogromer.» «Hva er en pogrom for noe?» - 22 -
I N G E N V I L H A O S S I - E N J O D I S K FA M I L I E
«Når jødene blir forfulgt som hevn for noe som de ikke er skyld i, som for eksempel ulykker eller fattigdom.» «Var det slik her i Berlin også?» «Nei, i Tyskland var det godt for de fleste jødene. Mange fikk god utdannelse og gode jobber. Forretningen vår blomstret, slik at vi snart kunne utvide den.» «Det varte helt til den store krigen begynte i 1914, ikke sant?» «Jo, da ble det verre, stadig verre. En av krigsvintrene var det mange her i Berlin som sultet.» «Sultet vi?» «Nei, Josef, vi gjorde ikke det, men det var matmangel og vanskelig å få tak i det vi trengte. Det var forferdelig å se på alle de fattige som gikk omkring i gatene og tigget om mat. Vi prøvde å hjelpe der vi kunne, men det monnet så lite. Det verste var alle meldingene om soldatene våre som døde på slagmarken. Vi var så redde for at Jakob ikke skulle komme hjem igjen.» «Hele tiden mens han var borte, drømte jeg om at min far skulle komme hjem i en flott uniform, ridende på en stor hest.» «Vi får bare være glade for at han kom tilbake.» «Det er jeg selvfølgelig.» De ble sittende i taushet en stund, hver med sine tanker. «Du skal være stolt over faren din, Josef. Du vet at han fikk Jernkorset for sin innsats under krigen.» Josef så forsiktig opp på sin bestefar. «Far var med å tape krigen, var han ikke?» «Jo, men han var ikke med å starte den. Det er mennenes plikt å være soldater i kriger som deres eget fedreland er involvert i.» «Du var ikke soldat, bestefar?» «Nei, jeg var for gammel.» Isak smilte. «Nå har vi heldigvis fått Folkeforbundet. Skjønner du hva det betyr?» «At det er noen som ordner opp, slik at det ikke blir flere slike fryktelige kriger?» «Ja, gutten min, akkurat det betyr det. Aldri mer krig. Dessuten har Folkeforbundet akseptert likeverdige rettigheter for minoritetsgrupper, hvilket også omfatter jødene.» - 23 -