NDR Byggjhytta 2025 issuu

Årbok 2025 BYGGHYTTA

Årbok 2025 BYGGHYTTA

Utgiver:

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag

Redaksjon:

Kristin Bjørlykke, Birgitta Syrstad, Øystein Ekroll, Rune Langås

Alle figurer der ikke annet er angitt tilhører NDR.

Våre egne husfotografer, steinhugger Henning Grøtt og driftsteknikker Bjørn Hovdal, har tatt fotografier for NDR i tillegg til artikkelforfatterne selv.

Sats og trykk: BK Trykkpartner A/S, Trondheim

Bilde forside: Restaureringstekniker Ida Johanne Berg Bodvar kontrollerer og sikrer murverket i vinduet over portalen i skipets søndre sideskip. En stein hadde falt ned og ble limt på plass igjen.

Front page: Restoration technician Ida Johanne Berg Bodvar inspecting and securing the masonry above the nave’s south portal after a piece of stone fell down and was refastened.

Bilde bakside: Portrettmedaljong av domkirkearkitekt Olaf Nordhagen på hans gravmonument på Domkirkegården, utført av Stinius Fredriksen. Monumentet ble avduket 18. september 1930. Back page: Portrait medallion of Cathedral Architect Olaf Nordhagen (1883-1925) on his grave monument by the cathedral, designed by the sculptor Stinius Fredriksen. The monument was unveiled on 18 September 1930.

ISSN/ISBN: ISSN 2703-8114 Trondheim, desember, 2025

Øystein

Øystein

Øystein

Oddmund Hoel

Den nye direktøren har ordet

Our New Director

– Har du sett at stillinga som direktør i NDR er utlyst, var spørsmålet eg fekk frå ein ven sist i februar. Det hadde eg ikkje sett, og eg visste heller ikkje all verda om «NDR» ut over at det var nokon i Trondheim som i lange tider hadde restaurert Nidarosdomen og selde billettar til domkyrkja. Då eg bestemte meg for å søkje jobben og måtte finne ut meir om verksemda, vart årbøkene til bygghytta viktige. Og no, etter at eg byrja som direktør 1. juni i år, sit eg sjølv og skriv til den sjette utgåva av årboka.

Årboka viser framfor noko kva Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider er: ei kompetansebasert verksemd. I det ytre er NDR eit mangfaldig føretak som det gler meg stort å fortelje om når folk spør: ein over 150 år gamal statleg etat, tradisjonshandverksbedrift, middels stor reiselivsverksemd, forvaltar av det viktigaste bygningskomplekset i norsk historie, forvaltningsorgan for pilegrimsarbeidet, vaktar av riksregaliane og drivar av eit klebersteinsbrot i Målselv.

I dette konglomeratet er det ein raud tråd: kompetanse og kompetanseutvikling. For meg som ein relativt praktisk orientert historikar og ei fersk fortid frå Kunnskapsdepartementet som forskings- og høgare utdanningsminister, er noko av det mest spanande med NDR korleis den akademiske kompetansen og handverkskompetansen er så tett samankopla, og kor mykje tverrfagleg arbeid som går føre seg og fungerer i det daglege. Denne årboka er eit slåande døme på det: Her er mange av artiklane skrivne av handverkarane som har sitt daglege arbeid i verkstadene og i Nidarosdomen og Erkebispegarden.

I NDR driv handverkarar historiske arkivstudiar, her er akademikarar høgt og lågt på stillasar, her er publikumsvertar og formidlarar med detaljkunnskapar om tradisjonshandverk og Olavs-historia, driftsteknikarar og reinhaldarar som kjenner middelalderbygningar og moderne tekniske anlegg ut og inn, pilegrimsarbeidarar med oversyn over 3800 km pilegrimsleier og sentrale roller i arbeidet på europeisk nivå, kreative kommunikasjonsfolk og ei handfull ryddige administrativt tilsette som held styr på alt. Mykje av det eg har verdsett og trudd på som utdanningspolitikar, skjer faktisk i NDR dagleg!

Når ein har restaurert ein bygning i over 150 år, veit at jobben aldri bli ferdig og veit at neste større jobb (korets nordre fasade) vil ta ti år, hadde det kanskje vore forståeleg om engasje-

Oddmund Hoel ved Kongeinngangen. Foto: Ina Stenvig

Oddmund Hoel by The King’s Entrance

ment og motivasjonen dabba litt av. Men nei då! Eg har på mine få månader i NDR blitt slegen av kor gjennomsyra verksemda er av det store og unike oppdraget.

Då Stortinget etablerte NDR i 1869, var det historiske kjerneoppdraget å gjenreise Nidarosdomen til si fordums prakt. Samfunnet skal i dag vere glad for at NDR vart vidareført etter at gjenreisingsoppdraget i prinsippet vart fullført for nokre tiår sidan. Utvidinga av oppdraget til NDR har vore eit godt grep som det er all grunn til å takke tidlegare politikarar for: Forvaltning av Erkebispegarden, bygghytta sin status som nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygningar i stein, ansvar for riksregaliane og det nasjonale pilegrimsarbeidet, og vekt på formidling av (og forsking i) den rike og viktige historia NDR forvaltar.

Alt dette har gjort NDR til eit tyngdepunkt og kraftsentrum i norsk kulturvernarbeid med verdi langt utover det opphavlege kjerneoppdraget. Kompetansen er også anerkjent på høgste hald internasjonalt gjennom bygghytta si innskrivinga på UNESCO si verdsarvliste for gode vernepraksisar saman med 17 andre bygghytter i Europa.

Det er ein posisjon NDR skal ta på høgste alvor å utvikle vidare, med blikket festa på framtida. 1000-årsjubileet i 2030–31 for slaget på Stiklestad og helgenkåringa av Olav den heilage er den store moglegheita vår generasjon får til å fornye og styrkje arbeidet med å forvalte bygningane, modernisere historieformidlinga, spreie handverkskompetansen og gje pilegrimsarbeidet eit skikkeleg løft. Dyktige krefter med utspring i Stiklestad-miljøet og nasjonale institusjonar i ryggen har i fleire år arbeidd for å byggje opp Nasjonaljubileet 2030.

Eg har på mine månader i NDR opplevd noko som må kallast eit gjennombrot i arbeidet med 1000-årsjubileet. Trondheim kommune har sjøsett si storsatsing, næringslivet og reiselivet i Trondheim og Trøndelag er i gang, viktige insti-

tusjonar som Nasjonalbiblioteket og Arkivverket har kome i gang med 2030-satsingar, fleire forskingsmiljø har kome på bana og dei kyrkjelege institusjonane har intensivert arbeidet.

Sett frå NDR er det særs gledeleg at stadig fleire samarbeidspartnarar dukkar opp og kan vere med på å gje våre eigne 2030-satsingar endå større tyngd og relevans. Nidarosdomen og Erkebispegarden utgjer eit naturleg sentrum for mykje av 1000-årsjubileet. Den mest markante ytre endringa av Nidarosdomen på lang tid er alt under arbeid: nye og monumentale dører på Vestfronten, ferdige til 2030. Ambisjonane er store, med oppgradering av uteområda rundt bygningane, modernisering av museumsutstillingar og formidlingsarbeid, bok- og forskingsprosjekt, styrking av pilegrimsarbeidet, spreiing av handverkskompetanse og meir fart i eit restaureringsarbeid som slit med å halde tritt med den akselererande forvitringa av Nidarosdomen.

Meir vil følgje, ikkje minst i seinare utgåver av årboka, men det overordna målet er klart og tydeleg. Det er å få fram kjent og ny kunnskap for mange fleire om kor viktig Olav den heilage, gravkyrkja hans (Nidarosdomen), maktsenteret Erkebispegarden og pilegrimstrafikken har vore ikkje berre for Trondheim, men for heile Noreg og Nord-Europa. Kritisk innsikt i historia – i kva som har forma oss som samfunn – er avgjerande for sjølv å kunne forme vår framtid på eit trygt grunnlag. Det ønskjer NDR å bidra til, høgt og lågt, og lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og i eit breitt samarbeid i åra som kjem.

Rune Langås

Bygghytta

– årbok 2025

The Cathedral Workshop

Yearbook 2025

Da er den 6. utgaven av «Bygghytta»; årboka til Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS) her. Igjen en bok med en rekke gode artikler, både faglige og om menneskene i bygghytta. Takk til alle som har bidratt til å få årets bok i trykken.

En av de mest markante hendelsene inneværende år fant sted onsdag 15. januar, da vinner av den kunstneriske konkurransen om utforming av nye dører til nasjonalhelligdommen ble kunngjort. Dette ble den danske billedhuggeren Fredrik Tydén, og han skal utforme de nye dørene i samarbeid med håndverkere fra bygghytta ved Nidarosdomen. Dagens midlertidige vestfrontdører, fra 1930, byttes ut med dører i rødmalt eik med smijernsbeslag. Dette arbeidet vil bli ett av de tydeligste avtrykkene vår generasjon «domkirkearbeidere» etterlater seg på Nidarosdomen.

Du kan lese mer om dette omfattende prosjektet i artikkelen Et nytt kapittel i historien om de nye dørene i Vestfrontens portaler. De nye dørene skal stå ferdig til Nasjonaljubileet 2030, og du kan følge utviklingen av prosjektet i de kommende årbøker.

Årsberetning

Restaureringen av søndre tverrskip har vært det største praktiske prosjektet for bygghytta også i 2025. Etter planen skal det ferdigstilles i 2027, men det er mulig at stillasene må stå til våren 2028. Dette for å beskytte kalkmørtelen som ble benyttet den siste høsten av prosjektet.

De ulike tiltakene på fasaden er forelagt og godkjent av Riksantikvaren. Her kan det selvsagt

Fig.1: Henning Grøtt kontrollerer om vi har målt oss fram til riktige radier og forhold mellom de ulike buene i firpassvinduene i Sørgavlen. Dette gjøres ved hjelp av pappmaler. Henning Grøtt checks if we have measured the correct radius and dimensions of the various parts of the quatrefoil windows in the south transept gable. This is done utilizing cardboard templates.

Fig. 2: Tegninger av nye steiner til firpassvinduer. Disse legges inn i databasen, og er sammen med sinkmaler og originalstein til hjelp for steinhugger i det videre arbeidet. Drawings for new stones for the quatrefoil windows. They are included in our database, and together with zinc templates and the original building stones

dukke opp nye problemstillinger under arbeidets gang.

Av konkrete oppgaver har gipsmakerne tatt 25 avstøpninger denne sommeren. Dette har også vært en del av vår tverrfaglige opplæring, der våre nyansatte har fått innblikk i dette faget.

Steinhuggerne har nå produsert ferdig det meste av stein til fasaden. Det er hugget ca. 150 steiner til Sørgavlen. Det aller meste er horisontale profilbånd og profilerte dekksteiner til parapetgavlen. I tillegg er det blant annet hugget en del baser, noen konsoller, chevronbuesteiner, 9 toppblomster til tårnfialene og nesten 25 kvadersteiner. De mest kompliserte steinene har vært de syv profilsteinene hugget til de tre firpassvinduene i gavlen. (Fig. 1 & 2) Ornamentikk har fasaden lite av og kun tre enkle kapiteler er erstattet.

Murerne har murt inn mange av disse nyhugde steinene, og det har vært et spesielt fokus på å få på plass de horisontale profilbåndene. Det er også hugget ut en rekke ødelagte sementfuger som nå er spekket opp igjen med kalkmørtel.

Snekkerne og smedene har restaurert ferdig dørene på hjørnetårnet. Ved demontering kom dateringen av dem godt til syne. (Fig. 3) Vi kunne også registrere at de ulike delene var overflatebehandlet med et tjæreprodukt før de ble satt sammen.

When

Glassverkstedet har demontert alle glassmaleriene på Sørgavlen, for restaurering og istandsettelse frem til 2027. Et forskningsprosjekt om utforming og testing av nye beskyttelsesvinduer på disse glassmaleriene er også i startfasen.

I det vestlige tårnet er det besluttet å lage 4 nye glassmalerier. Lærlingene våre ferdigstilte et av vinduene basert på barnetegninger fra publikumsprosjektet «Tegn Nidarosdomens nye glassmaleri» under Sommer i Borggården. Mer opp dette spennende prosjektet kan du lese i en av artiklene i årboken.

På grunn av stadige vannlekkasjer gjennom steintårnene og murverket generelt, er det mange «hvite skorper» på fasaden. Dette er kalsittskorper som blir dannet når vann trekker inn i murene og saltet vaskes ut. I sommer er mange skorpene fjernet ved at man hugget de forsiktig bort uten å skade det bakenforliggende murverket.

4: Store mengder kalsittskorper må fjernes. Her har prosessen med å hugge bort skorpene akkurat startet.

Large areas of calcite crusts must be removed. On this photo, the process of removing them has just started.

Deretter skal det benyttes mikro-sandblåser, slik at det aller meste blir tatt bort. Videre vil både tårnene og de fleste profilbåndene bli beslått, for å hindre videre lekkasjer. (Fig. 4)

I et stort restaureringsprosjekt som Sørgavlen skal man ikke undervurdere det faktum at stillasene må bygges om en rekke ganger, slik at man får best mulige arbeidsforhold. Dette har vært

Fig. 3: Ved demontering av dørene kom dateringen godt frem, 1903.

dismantling the corner tower doors, their dating was revealed, 1903.

Fig.

gjort mange ganger allerede, da det må foretas steinutskiftinger på en rekke steder mellom de opprinnelige stillashøydene. Det å ha egne sertifiserte stillasbyggere som løser dette undervegs, er en stor styrke for prosjektet.

Forberedelsene til neste hovedprosjekt, restaureringen av korets nordre fasade, har også pågått inneværende år. Fasaden som ble ferdigstilt sent i 1880-årene, har store mengder kleberstein fra bruddet Grytdal ved Rognes sør for Støren. Beklageligvis ser vi at steinen forvitrer utrolig raskt, noe som igjen innebærer at det er store stein- og murerarbeider som venter oss i dette prosjektet. I år er det bygget stillaser på deler av fasaden for å kunne lage oppslag og maler til en del av steinene som må skiftes ut. Dette er et arbeid som det er viktig å komme tidlig nok i gang med, slik at vi har en del ferdig produsert stein klare til det permanente stillaset kommer opp om noen år.

På det middelalderske murverket på østveggen av kapellene på nordre tverrskip, er det i

sommer utført en testrestaurering. Per Storemyr fra Fabrica kulturminnetjenester as, har stått i spissen for arbeidet sammen med bygghytta. Bygningsdelen er av de mest autentiske middelalderpartiene på Nidarosdomen, og har omfattende skader.

I en rapport fra 2024 ble det anbefalt å etablere flere testfelt for utprøving av konserveringstiltak. Det dreide seg om skånsom håndmeisling av KC-fuger, test av elektrisk verktøy for enda mer skånsom åpning av tynne fuger, erstatning med kalk i fugene, skånsom rensing av murverk med sorte gipsskorper med bl.a. laser samt fjerning av betydelige mengder lav med bl.a. skånsomme mekaniske metoder og etanol.

Testene gikk til dels veldig bra. Å hugge ut sementfugene og erstatte disse med kalk gikk såpass fint at testen med elektrisk verktøy ble overflødig. Derimot fikk vi ikke ønsket effekt ut av laseren, da det var krevende å fjerne de sorte skorpene på en skånsom måte. Trolig lar ikke dette seg gjøre, men vi må i alle fall ta oss tid til

Fig. 5: Oversiktsbilde fra bruddet på Grunnes august 2025. View of the soapstone quarry at Grunnes in August 2025.

å justere/endre metoden for dette arbeidet før vi går videre. Da det i prøvefeltet var lite lav, ble det lite test på fjerning av dette under arbeidet. Planen etter at arbeidet nå blir oppsummert i løpet av vinteren, er å fortsette utprøvinger også neste år. Dette for å ha et godt grunnlag for en fremtidig restaureringsplan for denne bygningsdelen.

Også inneværende år har det vært betydelige utfordringer med steinnedfall fra Nidarosdomen. Vi har tatt inn over oss att dette vil bare fortsette de kommende årene. Av den grunn er sikkerheten rundt kirken det vi har aller størst fokus på. Det utføres fasadeinspeksjoner både inn- og utvendig. Videre skal sikringsgjerdet rundt kirka forbedres. Planleggingen av dette arbeidet skal være ferdig i inneværende år.

Den kontinuerlige restaureringen er selvsagt også helt essensiell for på lang sikt å få slutt på utfordringene med steinnedfall. Til dette trengs naturlig nok store mengder kleberstein, så også i år har det vært drift i bruddet på Grun-

nes i Målselv i Troms. (Fig. 5) Det er Kvanmo Anleggservice as som er vår samarbeidspartner i forbindelse med arbeidet i steinbruddet. I år ga arbeidet oss 43 blokker på totalt 52 m3. Fra tidligere har vi 58 m3 lagret, noe som gir oss godt over 100 m3 på lager. Det er alltid ett spenningsmoment hvor godt vi får nyttiggjøre oss blokkene. Eksakt hva man får ut av hver enkelt blokk ser man ikke før man starter videre bearbeiding av dem. (Fig. 6)

I år ble arbeidet med å tette de flate takene på vestfronttårnene fullført. Dette gjør at vi nå kan starte på restaureringen av det øverste kapellet i søndre vestfronttårn, som er preget av tidligere vannlekkasjer.

I samarbeide med NTNU – Konstruksjonsteknikk, er det utført målinger av vindbelastning på sentraltårnets spir. I løpet av måleperioden på 6 mnd. var vindstyrken på det sterkeste den 17. januar, med en styrke på 30 m/s (storm styrke). Konklusjonen i rapporten er at både stålkonstruksjonen i selve spiret og forankringen

Fig. 6: Noen av blokkene fra årets drift i bruddet på Grunnes. Some of the soapstone blocks quarried this year at Grunnes.

til murverket er sikker. Det utføres også andre rutinemessige klima- og sprekkemålinger i Nidarosdomen og Erkebispegården.

Vi har også foretatt en etterkontroll av restaureringsarbeidene vi har utført etter 1999. Dette gjel-

der da i hovedsak korets søndre fasade. Selv om konklusjonene etter befaringene ikke er helt klare enda, ser det ut til at arbeidene står seg veldig bra.

Ser vi på de ulike verkstedenes arbeider inneværende år, er steinhuggernes arbeid på Sørgavlen

Fig. 7: Murerne Rasmus Trønnes Lian og Chris Pennock under årets kalkbrenning i Bispegata 11. Our masons Rasmus Trønnes Lian and Chris Pennock during this year’s lime burning in the Cathedral Workshop.

allerede nevnt. Det er her de har hatt sitt hovedfokus. I tillegg til de faste steinhuggerne har Robert Morris og Mathilde Cornu jobbet i kortere perioder i verkstedet. Mathilde reiser rundt i Europa for å arbeide i henhold til den gamle tradisjonen compagnonnage, som er oppført på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Spesielt i Frankrike er tradisjonen levende. Hensikten med å arbeide ulike steder er å studere andre arbeidsmetoder, oppdage ulike kulturer og levemåter, og dermed utvikle seg både faglig og på det personlige plan. Sammen med Mathilde kom også en snekker, Ange Sean Hubert Charpentier, som jobbet sammen med snekkerne i en periode.

Av andre oppgaver enn Sørgavlen har steinhuggeverkstedet restaurert biskopskulpturen på oktogonen, som nå har fått seg ei ny hånd. Du kan få et innblikk i dette arbeidet senere i årboken. Vi har også bistått Kirkelig fellesråd med restaurering av familien Brodtkorbs gravmonument på domkirkegården.

Murerne har også hatt sitt hovedfokus på Sørgavlen. I tillegg har de bistått Storemyr med testarbeidene på nordre tverrskip. De har også brent kalkstein i vår egen ovn her i Bispegata 11. (Fig. 7) Året startet imidlertid med et mer ordinært oppdrag, da garderober og bad i Erkebispegårdens Bispefløy ble bygget om.

Inneværende år har det vært avholdt tverrfaglig intern opplæring i murerfaget for to av våre ansatte.

I smia har hovedfokuset vært på to store prosjekter, og produksjonen av de nye vestfrontdørene var en av disse. De har hatt tett dialog med kunstneren både her i Trondheim, på hans atelier i Danmark og på studiereise til NotreDame i Paris. Det har også blitt gjort en betydelig oppgradering i smia for å være forberedt på dette oppdraget. Den 125 år gamle smihammeren fra Bache ble byttet ut med to moderne hamre. Litt vemodig, men nødvendig for å få god og stabil flyt i de kommende års arbeid.

Det andre store prosjektet, restaurering av smijernsrekkverket på Austråttborgen i Ørland kommune, utføres for Statsbygg. Prosjektet er veldig omfattende og krever både kulturhistorisk forståelse og kunnskap om konservering og restaurering av smijern. Et ukjent antall lag maling er fjernet, noe som gjør at vi nå ser tilstanden til rekkverket mye bedre. I tillegg til representanter fra Statsbygg, er både Riksantikvaren og Teknisk museum med i diskusjonene og beslutningene om veien videre i prosjektet. Du kan få et innblikk i smedenes arbeid med rekkverket i en av årets artikler.

Videre er det utført kartlegging og tilstandsvurdering av jern og stålarbeid i Nidarosdomen og Erkebispegården. Til dette har vi hatt hjelp av vår tidligere smed, Odd Inge Holmberget. Arbeidet er dokumentert, og er grunnlaget for fremtidige vedlikeholdsrutiner på våre objekter i jern og stål.

I gipsverkstedet har man i tillegg til arbeidene på Sørgavlen utført noen «hasteavstøpninger» på Nidarosdomen. Her tenkes først og fremst på avstøpning av rikseplet i St. Olavs hånd på Vestfronten. Dette er kraftig forvitret, og vi valgte derfor å støpe det av i forbindelse med fasadeinspeksjonen i september. (Fig. 8)

Fig. 8: Avstøpning tas av St. Olavs hånd med rikseplet. Making a plaster cast of St Olav’s hand with the orb.

Det har vært hele 6 interne restaureringsassistenter på tverrfaglig opplæring i gipsverkstedet. Videre ble det i forbindelse med Norsk gipsmakerforenings årsmøte arrangert en studiereise til København. Dette for å bygge tettere relasjoner med det danske miljøet. Denne kontakten kan bli verdifull for fremtiden, og det var fint å ha den danske gipsmakeren Nick Kristensen i vår stab da denne kontakten skulle opprettes. Vi har også ansatt en ny lærling i gipsverkstedet, Kristine Hanger Kildal. Vi ønsker henne velkommen til bygghytta!

Snekkerne startet også året med bygging av garderobe og bad i Bispefløya. Det er videre utført ytterlige undersøkelser av Grenaderkomplekset i Erkebispegården. Etter snekkernes siste undersøkelser viser det seg dessverre at bygget er i enda dårligere forfatning enn hva man kunne frykte. Veien videre i dette prosjektet vil i stor grad bli bestemt ut ifra hvilke økonomiske ressurser som er tilgjengelig de kommende årene.

Snekkerne har også satt i stand en rekke stoler i Herresalen i Erkebispegården. Dette er stoler fra 1950-tallet som har behov for litt omsorg etter lang tids bruk. Som en kan lese om senere i årboken, har snekkerne vært sentrale i arbeidet med å bygge ny Pilegrimsbod på Frøset i Bymarka her i Trondheim. Dette er et flott samarbeidsprosjekt med våre kollegaer i Nasjonalt Pilegrimssenter, der også våre murere har deltatt som faglige rådgivere i forbindelse med murerarbeidet.

Forberedelser til dørprosjektet har også opptatt snekkerverkstedet. Tekniske løsninger og det å finne eik i riktig kvalitet er noe av oppgavene som er utført. Inneværende høst var det en befaring til aktuelle leverandører av eik for å plukke det rette virket.

På glassverkstedet var lærlingene på to ukers utplassering hos det anerkjente glassverkstedet Peters Studios i Tyskland, en svært lærerik og

positiv erfaring for dem begge. Den 8. mars ble den store lampen til «Olavsflammen» tent på scenen under avslutningsseremonien for Ski-VM i Trondheim. Dette var et flott tverrfaglig samarbeidet mellom glassverkstedets lærlinger og lærlinger fra Aker Solutions Verdal og Langnes og Bakkan.

Glassverkstedet har også hatt eksterne oppdrag; de har restaurert glassmaleriene i Hesby kirke, blyglassvinduer fra 1700-tallet fra både Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og fra Moster gamle kyrkje har blitt restaurert og det er blitt foretatt uttak av glassmalerier fra Narvik kirke. De sistnevnte glassmaleriene, 78 felt fordelt på 12 vinduer, restaureres på verkstedet i Bispegata før de skal monteres tilbake våren 2026. Geir Lyshaug, vår tidligere restaureringstekniker på glass, er leid inn for bistand i arbeidet med Narvik kirke. Artikler om flere av glassverkstedets prosjekter er å finne i årets utgave av Bygghytta.

I årets løp av glassverkstedet hatt to personer på hospitering, en konservator fra Oslo og en konserveringsstudent fra Danmark.

Bygghytta er involvert i to prosjekter finansiert av Kirkebevaringsfondet. Historiske kalkmørtler i middelalderske steinkirker er ett av dem. Prosjektet ledes av NDR, og har kommet godt i gang. Her forsøker vi å samle og analysere de ulike mørtlene som er å finne rundt om i landet og katalogisere disse. Arbeidet skal gi kunnskap om de historiske mørtlene som vil blir en verdifull ressurs for kommende restaureringsprosjekter på landets ulike steinkirker. Samarbeidspartnere i prosjektet er Fabrica Kulturminnetjenester, Norges Geologiske Undersøkelser og Seir Materialanalyse. (Fig. 9)

Det andre prosjektet finansiert av Kirkebevaringsfondet gjelder to piloter for desentralisert studie i bygningsvern og restaurering ved NTNU. Dette er et samarbeid mellom NDR, Innlandet fylke og NTNU, og i høst ble de to

Pennock, NDR. Torben Seir, Seir Materialanalyse. Birgitta Syrstad, NDR. Sanne Spile, Seir Materialanalyse. Rune Langås, NDR. Øystein Digre, NDR. Tom Heldal, NGU, Maarten Broekmans, NGU. The «Historical Lime Mortars» project group meeting in the Archbishop’s Palace.

pilotene gjennomført. Tilskuddet fra Kirkebevaringsfondet skulle benyttes til å ansette en dedikert medarbeider til dette arbeidet, og Åse Huseth fra Publikumsavdelingen har derfor kunnet benytte 50 % av sin arbeidstid til prosjektet. Hun skriver om prosjektet senere i boken.

Forskning- og utredningsoppgavene har som vanlig vært mange og av høyst ulik karakter. Forskningsarbeidet på steinhuggermerkene har i år ført til en rapport om steinhuggermerkene i tverrskipet. Det er også laget en ny omvisning til Sommer i Borggården om det samme temaet.

Digitalisering av tegninger og publisering av både disse og vår fotosamling, går sin gang. Flere tegninger og nærmere 2 500 bilder er nå tilgjengelig i DigitaltMuseum, noe du kan lese mer om i årboken.

Tegninger og nummerering av enkeltsteiner i forbindelse med den pågående restaureringen på sørgavlen har vært en betydelig oppgave. Men det har også vært viktig å klargjøre tegninger til den kommende restaureringen på korets nordre fasade.

Ivaretakelse av interiør og samlingene våre er et kontinuerlig arbeide. Alt fra årlig vedlikehold til planlagte konserveringsoppgaver. Vi har også utlån av våre gjenstander, som Myhlenphorts gravkammerport. Dette er et langtidsutlån til Nordmørsmusea i det nyåpnede kulturhuset Normoria i Kristiansund. Vi har også lånt ut to skulpturer fra steinsamlingen til NTNU Vitenskapsmuseet og utstillingen Havets elfenben. Under samme «sjakkrelaterte» tema bidro bygghytta til å lage NDRs bildeutstilling på Vestfrontplassen og en spesialomvisning på Olavskapellet.

Fig. 9: Prosjektgruppa Historiske kalkmørtler. Fra venstre: Per Storemyr, Fabrica Kulturminnetjenester. Chris

Fig. 10: Gjenstandskonservator Ina Neese fra Sverresborg Trøndelag Folkemuseum rengjør sølvkrusifikset. Technical conservator Ina Neese from Sverresborg Museum cleaning the silver crucifix on the nave altar.

Det har i år vært jobbet med planer for rengjøring av det store sølvkrusifikset i Nidarosdomen, og selve arbeidet ble utført i oktober måned. (Fig. 10) Likeså planlegges en omfattende restaurering av kirkens gyllenlærsstoler og lysekroner.

Tagging har dessverre blitt et økende problem på våre fasader, og fjerning av disse krever ressurser som burde blitt brukt på andre oppgaver. Men det er viktig å fjerne skadebildet på en skånsom måte så fort som mulig. Vår konservator har inneværende år fjernet tagging fra blant annet østsiden av Bakeriet i Erkebispegården.

Domkirkearkitekt Christies årsrapporter og byggeledernes dagbøker er i ferd med å gjøres mere tilgjengelig. Årsrapportene 1872-1907 er ferdig redigert og er tilgjengelig digitalt, og i tillegg er 50 eksemplarer trykt opp. Dagbøkene fra årene 1891-1938 er ferdige og klar til trykking.

Det er skrevet artikler i flere publikasjoner. Øystein Ekroll har bl.a. bidratt til ny bok om Trondenes kirke, som tilhørte Nidarosdomen, og en engelsk artikkel om middelalderske kvinnegravsteiner i Domkirken. Det er også startet skriving av teksten til det nye bokverket om Nidarosdomen som skal være ferdig til 2030. Dessuten har en rekke av våre ansatte bidratt med artikler som gjør denne årboken innholdsrik og lesverdig.

I løpet av året er ny direktør etter Bjørgvin Thorsteinsson ansatt. Dette er Oddmund Hoel som opprinnelig er fra Trondheim. Oddmund er tidligere en norsk politiker, historiker og språkforsker fra høgskolen på Vestlandet. Som tidligere nevnt har vi også ny lærling i gipsmakerfaget. Maximus Cotterill i steinhuggerverkstedet har dessverre valgt å slutte.

Ansatte i bygghytta har vært på en rekke kurs, seminarer og andre typer workshops. Dette er aktiviteter vi har initiert selv, men vi har også blitt forespurt fra andre, både nasjonalt og inter-

nasjonalt. Vi har vært aktive bidragsytere opp mot Kirkebevaringsfondet, Norsk håndverksinstitutt, Kulturnatt Trondheim og Trondheim Middelalderfestival for å nevne noen.

Det er flott å kjenne at man er del av et internasjonalt miljø, akkurat slik bygghytta til en katedral skal være. Vi har deltatt på internasjonal steinhuggerfestival i Halifax i England, på Building Limes Forum sitt årlige arrangement i Wales og på Nordisk Forum for Bygningskalk i Stockholm. Det er holdt foredrag om «Lensherre Oluf Parsberg og Domen» på Nationalmuseet i København, og vi har deltatt på den årlige Dombaumeistertagung. For første gang ble dette arrangert i England, nærmere bestemt London. Vi har også holdt foredrag i York i England i forbindelse med åpningen av de nye verkstedene der.

Dette var noen eksempler på våre aktiviteter i 2025.

Håper årboka faller i smak!

Kristin Bjørlykke

«Et stort og smertelig tap for Domkirken»

– hundre år siden arkitekt Nordhagens død

“A Great and Painful Loss for the Cathedral”

– One Hundred Years Since the Death of Architect Nordhagen

Den 6. november i år var det 100 år siden arkitekt

Johan Olaf Brochmann Nordhagen (1883-1925) døde. Han ble bare 42 år, men hadde allerede betydelige faglige meritter bak seg.1 Han tegnet flere kjente bygninger og anlegg i landet vårt, han var professor i byggekunst ved Norges tekniske høiskole (NTH) i Trondheim, og ikke minst var han kunstnerisk leder for gjenreisingen av Nidarosdomen i perioden 1909-1925. (Fig. 1)

Nordhagens faglige bakgrunn

Olaf Nordhagen ble født 16. mars 1883 i Kristiania, og vokste opp der. Han var sønn av grafikeren og maleren Johan Nordhagen (18561956) og Christine Magdalene Brochmann Johansen (1858-1933) og gift med Thora Hval (1887-1960).

Fra 1898-1902 utdannet Nordhagen seg til bygningsingeniør ved Kristiania tekniske skole.2

Deretter var han assistent hos arkitekt Bredo Greve og hospitant ved Den kgl. Kunst- og Haandværksskole i Kristiania under arkitekt Herman Major Schirmer fra 1902-1905. Siden var han elev i ett år ved Kunstakademiet i København. Der hadde han professor Martin Nyrop som lærer, og han arbeidet i tillegg som assistent hos Nyrop. Nyrop var for øvrig arkitekten bak Københavns rådhus som sto ferdig i 1905. Nordhagen gjennomførte også studiereiser til Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Sverige og Danmark etter at han hadde vunnet konkurransen om å bli kunstnerisk leder ved restaureringen.

1 Overskrift i avisen Nidaros 07.11.1925: «Et stort og smertelig tap for Domkirken, Høiskolen og norsk bygningskunst.»

2 Norsk biografisk leksikon – Bind 7, 2003:32.

Fig. 1: Domkirkearkitekt Olaf Nordhagen (1883 – 1925). NDRs arkiv. Cathedral Architect Olaf Nordhagen (1883 – 1925).

Fra 1906 hadde Nordhagen egen arkitektpraksis i Kristiania, og deltok i flere arkitektkonkurranser som resulterte i bygninger som Artillerikasernen på Akershus festning, kraftstasjonene ved Vemork, Årlifoss, Såheim og Glomfjord, Kråkerøy kirke og Narvik kirke, Bergen offentlige bibliotek samt Fylkesmannsboligen og Ila skole i Trondheim.3 Han hadde flere verv, blant annet som formann i Trondhjems Arkitektforening og formann i komitéen for restaurering av Austrått. På oppdrag for Fortidsminneforeningen utførte han flere undersøkelser og oppmålinger av middelalderkirker i Norge. Slik fikk han verdifull innsikt i eldre norsk kirkearkitektur.

Nordhagen ble kunstnerisk leder for restaureringen av Nidarosdomen etter en konkurranse om gjenreisingen av kirkens vestfront i 1908. Han tiltrådte stillingen 1. november året etter, bare 26 år gammel,4 og ble dermed én av fire domkirkearkitekter som fikk sette sitt eget preg på utformingen av nasjonalmonumentet gjennom de i hovedsak 100 årene det tok å restaurere og gjenreise katedralen. Arbeidet ble imidlertid ingen søndagsskole for Nordhagen, noe vi ser nærmere på i denne artikkelen. Restaureringen og gjenreisingen av Nidarosdomen har alltid skapt stort engasjement blant både fagfolk og menigmann, og Nordhagen fikk mang en strid å stå i gjennom sine 17 år i katedralens tjeneste. Konkurransen om lederstillingen Da Nordhagens forgjenger arkitekt Eilert Christian Brodtkorb Christie (1832-1906) døde var planene for vestfronten enda ikke avklart og det kom derfor krav om at det måtte avholdes en konkurranse.5 Kirkedepartementet oppfordret arkitektene Adolph Fischer, Johan Meyer, Herman Major Schirmer og Paul Due, samt

kunsthistorikerne Lorentz Dietrichson og Jens Thiis til å danne en bedømmelseskomité. Da konkurransen ble utlyst meldte 19 arkitekter sin interesse, og departementet inviterte fem av dem til å delta mot en godtgjørelse.6 Komitémedlemmene Thiis (1870-1942) og Schirmer (1845-1913), fikk imidlertid gjennomslag for at også Nordhagen skulle få anledning til å ta del i konkurransen, dog uten honorar. Da det senere viste seg at bedømmelseskomitéen foretrakk Nordhagens utkast blant to av de innleverte, besluttet Kirkedepartementet likevel å honorere ham på samme vilkår som de andre.7

Konkurransen var hemmelig, og deltakerne benyttet derfor et motto istedenfor navnet sitt på de innleverte forslagene. Da komitéen hadde vurdert utkastene satt de igjen med to; Nidaros gamle sigil, som viste seg å være Nordhagens, og Kristkirken II av Henrik Bull (1864–1953). Da de skulle avgi innstillingen sin greide ikke komitémedlemmene å bli enige.8 En gammel uenighet, som allerede hadde vært tema da Nordhagens forgjenger arkitekt Christie noen år tidligere tegnet sine forslag til vestfront, kom på nytt opp. Striden ble kalt «Rosekrigen». Skulle vestfrontens store sentrale vindu utformes som et franskinspirert rosevindu eller som et engelskinspirert grindverksvindu? Nordhagens utkast hadde rose og Bulls hadde grindverk. (Fig. 4 & 5)

Istedenfor å komme til en endelig beslutning, ba komitéen de to arkitektene om å omarbeide utkastene sine og konkurrere mot hverandre på nytt.9 Dette var ikke Bull interessert i, og Stortinget endte opp med å tilslutte seg budsjettkomitéens enstemmige innstilling om å ansette Nordhagen som kunstnerisk leder og Christies tidligere assistent, arkitekt Nils Ryjord (1875–

3 Norsk biografisk leksikon – Bind 7, 2003:32.

4 Stortingsforhandlingene 1910: St. prp. Nr. I. Hovedpost V, Kap. 1, s. 2.

5 Fischer, 1969:64.

6 Fischer, 1969:66.

7 Stortingsforhandlingene 1909: St. prp. Nr. I. Hovedpost V, Kap. 1, s. 4.

8 Stortingsforhandlingene 1909: Dokument nr. 48, Fra budgetkomitéen, s. 3.

9 Stortingsforhandlingene 1909: Dokument nr. 48, Fra budgetkomitéen, s. 3.

Fig. 2: Nidarosdomens vestfront før gjenreisningen, ca. 1869. Arkivfoto nr. 0341. The west front of Nidaros Cathedral before reconstruction, ca. 1869.

Fig. 3: Jacob Maschius’ kobberstikk fra 1661. Den eldste kjente illustrasjonen av Nidarosdomens vestfront. Arkivfoto nr. 0457. Jacob Maschius’ engraving from 1661. The oldest known illustration of the west front of Nidaros Cathedral.

Fig. 4: Olaf Nordhagens konkurranseutkast «Nidaros gamle sigil», 1908. Arkivtegning nr. 2557. Olaf Nordhagen’s competition entry ‘Nidaros gamle sigil’ (Nidaros’ old seal), 1908.

Fig. 5: Henrik Bulls konkurranseutkast «Kristkirken II», 1908. Arkivfoto nr. 2471. Henrik Bull’s competition entry ‘Kristkirken II’ (Christ Church II), 1908.

1926), som teknisk-administrativ leder.10 Men utformingen av vestfronten var ikke avgjort med dette. Det gjenstod mange runder for Nordhagen med bearbeiding av ulike utkast, og gjennom årene la han frem flere forslag som han deretter trakk tilbake og bearbeidet videre.

Striden i tilsynskomitéen

I 1905, da arkitekt Christie hadde søkt avskjed fra stillingen som domkirkearkitekt, utnevnte departementet en tilsynskomité for restaureringsarbeidene. Den bestod av de tre arkitektene Johan Meyer (1860–1940), Adolph Fischer (1844-1925) og Lars Solberg (1858-1921), med Meyer som formann.11 Billedhugger Gustav Vigeland (1869-1943) som da arbeidet for

10 Stortingsforhandlingene 1910: St. prp. Nr. 1. Hovedpost V, s. 2.

11 Protokoll fra møte i tilsynskomitéen, 01.12.1905.

12 Fischer, 1965:457.

13 Tilsynskomitéens møtebok, 22.02.1908.

14 Dagsposten, 12.06.1911.

restaureringen, kritiserte at det ikke var noen kunsthistoriker med, og foreslo direktør for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Jens Thiis, inn i komitéen.12 Dette fikk gjennomslag noen år senere, i 1908.13

Som nevnt var det Jens Thiis og Herman Major Schirmer som hadde ivret for at Nordhagen skulle få lov til å delta i konkurransen i tillegg til de arkitektene departementet først hadde utpekt. Med tiden skulle det imidlertid komme til en heftig konflikt mellom Nordhagen og Thiis.

Jens Thiis mente det hadde vært et premiss for hans inntreden som kunsthistoriker i tilsynskomitéen at han skulle arbeide med de kunsthistoriske og ikonografiske planene for glassmaleriene og skulpturen på katedralen.14 På dette tidspunktet var det tre ledende kunstnere på hvert sitt felt ved restaureringen: Overordnet for arkitekturen var Nordhagen, for glassmaleriene Gabriel Kielland (1871–1960), som hadde vunnet konkurransen om utforming av disse, og ledende billedhugger var Wilhelm Rasmussen (1879–1965). I 1911 kom det til en konflikt da kunstnerne mente at Thiis blandet seg inn i deres saker. De mente han ble sittende på begge sider av bordet om han både skulle utforme og deretter bedømme forslagene. Thiis på sin side mente at selv om de tre var store kunstnere var de ikke dermed skolert i kirkeikonografi. De burde dessuten utvise større takknemlighet da det var han som i første rekke hadde sørget for at de ble ansatt ved restaureringen og som støttet deres kunstneriske karrierer. (Fig. 6)

Først gikk konflikten internt med tilsynskomité og departement. Tilsynskomitéens leder Johan Meyer hadde sitt svare strev med å roe situasjonen, uten særlig hell. Videre gikk striden ut

Fig. 6: Kunsthistoriker Jens Thiis (1870 – 1942).

Fotograf: Ernest Rude, 1924. Oslo Museum. The art historian Jens Thiis (1870 – 1942).

i offentligheten via pressen der karakteristikker og beskyldninger etter hvert haglet friskt. Da de endelig så ut til å ha landet på et forlik, hadde Thiis med en uheldig timing akkurat lekket ett av sine tidligere brev til tilsynskomitéens leder i avisen Tidens Tegn 15 Her foreslo han en megling eller voldgift i konflikten. Thiis fremholdt at om Nordhagen motsatte seg dette ville det kaste et klarhetens lys over hans motiver og hensikter, og i så fall skulle offentligheten få full beskjed.

Formuleringene i brevet kunne tolkes som en mistenkeliggjøring av Nordhagens motiver i saken, og dermed satte Nordhagen hardt mot hardt. Hvis ikke Thiis trakk seg fra tilsynskomitéen, ville han selv gå av som domkirkearkitekt. Striden endte med at Thiis måtte forlate komitéen i 1911.16 I tilsynskomitéens møtereferat fra 12. juni kan vi lese at Nordhagen vil slutte som domkirkearkitekt hvis Thiis ikke trekker seg fra komitéen, og at komitéformannen trekker seg hvis Nordhagen slutter.17 «Ilde berørt ved dagens begivenhet bad hrr Thiis sig fritatt for at delta i kontinuationsmøtene.»

Utviklingen av utkastene til vestfronten og hovedtårnet

Gjennom årene utarbeidet Nordhagen en rekke ulike utkast til utforming av vestfronten og hovedtårnet på Nidarosdomen. Kritikerne hans kalte de stadige endringene for vingleri, mens tilhengerne tilskrev det hans høye krav til kunstnerisk kvalitet. Om vi følger hovedtrekkene i utviklingen av de forskjellige utkastene kan de grovt oppsummeres slik:

Vinnerutkastet fra 1908 var utpreget dekorert, og tårnene var utstyrt med hjelmer av stein. Sentralt i fronten hadde han et rosevindu med en gavl over som brøt det langsgående parapetet mellom tårnene øverst på fronten.

I 1910 hadde han forenklet tårnhjelmene og

15 Tidens Tegn, 12.06.1911.

16 Ny Tid, 14.06.11.

17 Tilsynskomitéens møtebok, 12.06.1911.

strukket dem i høyden. Rosevinduet hadde fått en kraftigere omramming samt en rad med lansettvinduer under. Slik fikk det nå en mer hybrid form mellom rose- og grindverksvindu. (Fig. 7)

Gjennom 1911 skjedde det flere endringer. På ett av utkastene beholdt Nordhagen tårnhjelm på hovedtårnet, mens vesttårnene ble toppet med åttekantete «kroner» uten hjelm. På det neste hadde hovedtårnet fremdeles hjelm, mens vesttårnene nå var firkantede hele veien opp, med parapeter på toppen og store fialer på hjørnene. Fronten hadde fått en skjermfasade ved at parapetet øverst ble strukket i hele lengden bort til trappetårnene ytterst på hver side av fasaden. Lansettvinduene under rosen var også forhøyet. På det tredje utkastet var tårnhjelmen på hovedtårnet fjernet, og det fikk isteden parapeter og fialer tilsvarende vesttårnene. (Fig. 8)

I 1913 bygget han videre på utformingen av det tredje utkastet fra 1911, men strakk alle tre tårnene ytterligere i høyden. (Fig. 9)

I løpet av 1914 kullkastet Nordhagen planene fullstendig, og presenterte det såkalte «Eposutkastet» som behandles nærmere senere i artikkelen. Han så det ikke lenger som riktig å forsøke å rekonstruere en fortid han ikke hadde spor av, og gikk heller inn for å gi kirken et design med utgangspunkt i eget kunstnerisk uttrykk inspirert av tradisjonell norsk byggekunst. Her skrellet han bort ornamentikken på store deler av fronten, og erstattet den med glatt murverk, noe som skapte en heftig strid. (Fig. 10)

I årene fra 1914-1917 bearbeidet Nordhagen Eposutkastet i ulike varianter med høyere og lavere tårn, brattere og slakere tårnhjelmer, mer og mindre ornamentikk og vekselvis horisontal eller vertikal betoning av de øvre partiene av fronten. På disse utkastene gikk han tilbake til

et parapet over fronten som var begrenset til å strekke seg mellom vesttårnene, og ikke forbi dem tvers over hele fronten. I 1915 lettet han uttrykket på murverket i klerestoriehøyden ved å bryte opp veggflatene med bueåpninger. Hovedtårnet ble forhøyet og fikk større bueåpninger og blindbuefriser. Etter noe mindre bearbeidinger frem mot 1917, tilsluttet tilsynskomitéen seg dette utkastet. (Fig. 11)

Det siste utkastet som tilskrives Nordhagen er to grovt utarbeidede skisser som verken er signert eller datert. Den ene viser fronten tegnet oppå et fotografi av Nordhagens modell av vestfronten fra 1921, og den andre viser et perspektiv av kirken som er tegnet på et fotografi tatt fra sør. Her er skjermfasaden tilbake, toppet med et parapet som strekker seg over hele fronten. Vesttårnene har en avslutning som kan tolkes

Fig. 7: Utkast/Draft 1910. Arkivfoto nr. 1960.

Fig. 7-12 viser et utvalg av Olaf Nordhagens utkast til Nidarosdomens vestfront og hovedtårn fra NDRs arkiv.

Figure 7-12 shows a selection of Olaf Nordhagen’s drafts for the west front and main tower of Nidaros Cathedral.

som parapeter på toppen og lave pyramidetak bakenfor. Murverket på hovedtårnet er forhøyet med et spir lignende dagens, som ble satt opp i Christies tid.

Eposutkastet

Frem til 1914 var alle Nordhagens vestfrontutkast preget av en utforming som er typisk for de historiske, gotiske katedralene. De var forsøk på å rekonstruere Nidarosdomens middelalderske fasade, men siden det var sparsomt med bygningsarkeologiske spor å gripe fatt i ble det en hodepine for Nordhagen å arbeide ut fra et slikt premiss. De originale delene av fronten var ikke bevart høyere enn til og med den nederste skulpturrekken. (Fig. 2 & 3) I 1914 kullkastet

18 Nordhagen, 1914:27.

19 Nordhagen, 1914:8.

han derfor forsøket på rekonstruksjon, og lanserte ideen om at domkirken heller måtte bli «et epos over vår fortid, hvori gammel og ny evne møtes».18 I dette lå det en dreining bort fra forsøket på å rekonstruere en engelskinspirert middelalderarkitektur og heller la seg inspirere av den norske bygningshistorien. På dette utkastet, som siden gikk under benevnelsen «Eposutkastet», har Nordhagen beholdt den andre billedrekken og midtpartiet med rosen og fialene på siden. Gavlen, vestfronttårnene og veggpartiene mellom tårnene og midtpartiet har imidlertid fått et glatt murverk. Begrunnelsen var at han anså at en rekonstruksjon uten bygningsarkeologiske spor å gå etter, aldri kunne bli noe annet enn et «fromt bedrag».19

Fig. 8: Utkast/Draft 1911. Arkivfoto nr. 2011.

Fig. 10: Utkast/Draft 1914 – «Eposutkastet». Arkivfoto nr. 2394.

Fig. 9: Utkast/Draft 1913. Arkivfoto nr. 2273.

11: Utkast/Draft 1917. Arkivfoto nr. 2713.

Fig. 12: Udatert og usignert skisse tegnet oppå et fotografi av Nordhagens kirkemodell fra 1921. Arkivfoto nr. 2711. Undated and unsigned sketch drawn on top of a photograph of Nordhagen’s church model from 1921.

Fig.

Forslaget skapte furore, noe Nordhagen ser ut til å ha forutsett, for med tegningene fulgte det en lengre begrunnelse for de arkitektoniske valgene med tittelen Om fuldendelsen av Trondhjems domkirke. Her kommenterer Nordhagen de kunstneriske svakhetene ved den vitenskapelige tilnærming til restaurering som kjennetegnet Christie og hans generasjon, og kritiserer den engelske kunstskribenten John Ruskins (18191900) pietistiske holdning til inngrep i kulturarven som han mener vil føre til forfall og tap. Han kritiserer også sitt opprinnelige vestfrontutkast av 1908 for å være overgrodd med ornamentikk, i fare for å fremstå som en kjempedekorasjon. Han skriver videre at han hadde begynt å tvile på et design som var så totalt innenfor rammen av en konvensjonell engelsk middelalderkatedral, uten særlig egenart eller norsk særpreg. Nidarosdomens nye rolle som rikssymbol mener han også er et argument for å heller la seg inspirere av norsk byggeskikk. Nordhagen konkluderer

Fig. 13: Historikeren Fredrik Macody Lund (1863 – 1943).

Fotograf: Ernest Rude, 1930. Oslo Museum. The historian Fredrik Macody Lund (1863 – 1943).

med at en sterk forenkling er den rette veien å gå. Han kommenterer også at når tidligere tider har utført tilbygg og gjenreisninger så har man tilført noe fra sin egen tid, og at det er merkelig inkonsekvent å nekte sin egen samtid å gjøre det samme. Argumentasjonsrekken underbygger poenget med at rekonstruksjon av den opprinnelige vestfronten ikke lar seg gjøre, og at gjenreisingen av katedralen herfra må bli et resultat av skapende kunst. Han erkjenner at avveide proporsjoner er første betingelse for arkitektonisk skjønnhet, men at proporsjonsreglene i seg selv ikke er noen garanti for god arkitektur. Avslutningsvis presenterer og kommenterer han et lite eksperiment han har foretatt med å plassere Eposutkastet inn i et geometrisk skjema, og konkluderer med at han egentlig har truffet ganske godt selv om skjemaet i utgangspunktet ikke lå til grunn. Nettopp geometriske skjema var virkelig noe Nordhagen kom til å bli konfrontert med da arkitekten

Holger Sinding-Larsen (1869-1938) og historikeren Fredrik Macody Lund (1863-1943) gikk til krig mot de nye ideene hans, og vi fikk den såkalte «systemstriden» som varte og rakk i årene mellom 1915-1923. (Fig. 13)

Systemstriden

Fra starten av var det et mål for restaureringen å gjenreise Nidarosdomen slik den opprinnelig hadde vært. I referatet fra Stortingsforhandlingene i 1883 kan vi se gjengitt Bedømmelseskommisjonen for Throndhjems domkirke sin norm for arbeidene i forbindelse med en konflikt mellom arkitekt Christie og hans tidligere assistent Joakim Mathisen (1857-1896):

«Ved Bedømmelse af disse Arbeider gaar vi ud fra den Norm, som maa ansees for den eneste Rette ved Restaurationen af et historisk Mindesmærke, nemlig at Bygningen gjengives sit oprindelige Udseende, forudsat dog at der i praktisk Henseende ikke maatte være noget til Hinder derfor. Frembyder imidlertid Bygningen selv ingen Veiledning i nævnte Henseende, maa der sees hen til samtidige Bygninger, først i Indlandet og dernæst andetsteds, i nærværende Tilfælde nærmest i Normandiet eller England.»20

Sinding-Larsen og Macody Lund holdt hardt på at katedralen skulle gjenreises som den hadde vært. På tross av at de bygningsarkeologiske sporene var minimale, mente de at det kunne la seg gjøre siden Macody Lund angivelig hadde gjenoppdaget det geometriske systemet som kirken opprinnelig var konstruert etter. Dette systemet presenterte Macody Lund i foredrag både i Kristiania og i Trondhjem sommeren 1915. Samme år skrev Sinding-Larsen i artik-

kelen Trondhjems Domkirke og Nordhagens sidste utkast i tidsskriftet For kirke og kultur, at Nordhagens forslag setter «husmandsstemplet» på domkirken og «er oprigtig talt det rene galematias».21 I Dagsposten kaller Macody Lund Eposutkastet for «lodden hallingdalsgotik».22

Sinding-Larsen, som i nevnte artikkel berømmer Nordhagens «fantastiske» konkurranseutkast fra 1908, fortviler nå over det nye utkastet som «i sin tørhet virker forstemmende». Han mener Nordhagens redegjørelse til tider er pinlig ulogisk, som for eksempel når han både roser og fullfører skipets indre etter Christies rekonstruksjonsplan, samtidig som han ved vestfronten fordømmer rekonstruksjon som «fromt bedrag». Han hevder videre at Nordhagen «vil anvende domkirken som forsøksobjekt for sine netop tilegnede estetiske teorier om moderne arkitektur».23 «Med al respekt for Nordhagens fremragende evner: Trondhjems Domkirke er en for stor klenodie til at skulle tjene som raaemne for hans digtning i sten over vor gamle bygningskunst».24

Etter å ha holdt foredrag for Stortingets medlemmer om det geometriske systemet Nidarosdomen angivelig skulle være konstruert etter, fikk Macody Lund i 1915 gjennomslag for økonomiske midler til å utrede teorien sine.25 Dermed ble det opprettet en instans i direkte konkurranse med den ansvarlige ledelsen ved restaureringen. Macody Lund engasjerte Sinding-Larsen som sekretær og arkitektene Adolf Jensen, Harald Sund og Chr. Lange til å lage tegninger av kirken etter sitt system. Lange var en av arkitektene som i sin tid hadde konkurrert om lederstillingen samtidig som Nordhagen, og etter offentliggjøringen av Macody Lunds konkurrerende utkast ble det ymtet om at det hadde «en

20 Stortingsforhandlinger 1883. Dokument nr. 17, s. 2.

21 Sinding-Larsen, 1915:211.

22 Dagsposten, 01.11.1915.

23 Sinding-Larsen, 1915:206.

24 Sinding-Larsen, 1915:213.

25 Stortingsforhandlinger 1923: St. prp. Nr. 47, s. 2.

umiskjendelig likhet med hr. Langes oprindelige konkurranseprojekt».26 I Tidens Tegn er konklusjonen at «Det eneste sikre, som kan sies om hr. Macody Lunds system er, at det stemmer til punkt og prikke med hans – egne tegninger.»27 (Fig. 14)

Konflikten begrenset seg ikke til vestfrontens design og byggestil. Beregninger basert på Macody Lunds proporsjonssystem ga også helt andre dimensjoner til de øvre delene av skipet enn det Nordhagens rekonstruksjonsplaner opererte med. Det dreide seg om forhøyelse av både klerestorieetasjens langvegger og hvelvet i midtrommet. I Redegjørelse vedkommende planerne for skibet fra 1915 forsøker Nordhagen å vise at Macody Lunds «gjennemført hæslige

26 Tidens Tegn, 07.07.1916.

27 Tidens tegn, 09.07.1916.

28 Nordhagen, 1915:22.

29 Nordhagen, 1915:8.

Fig. 14: Fr. Macody Lunds forslag til rekonstruksjon av Nidarosdomens vestfront og hovedtårn, tegnet av arkitekt Harald Sund.

Illustrasjon fra hans avhandling Ad Quadratum.

Fr. Macody Lund’s proposal for the reconstruction of the west front and main tower of Nidaros Cathedral, drawn by Architect Harald Sund. Illustration from his thesis Ad Quadratum.

løsning» stred mot både estetiske, bygningsarkeologiske og statiske forhold, og at den heller ikke hadde grunnlag i analogier.28

Da Christie tidligere hadde tegnet sine planer for skipet la han opp til en lik høyde på skip og kor. For skipets del ga denne høyden på klerestorieetasjen og hvelvet en noe trykkende form man senere ikke var helt tilfreds med. Avdekkingen av et gammelt takspor i hovedtårnets vestvegg ga imidlertid grunnlag for å øke takhøyden på skipet. I tillegg hadde Nordhagen i 1909 gjort en studie av fire bevarte steiner fra anfanget til det opprinnelige hvelvet og mente gjennom dette å kunne vise at det opprinnelig hadde vært høyere enn Christies plan.29 På denne bakgrunnen fikk han i 1910 godkjent en noe økt høyde

på klerestorieveggen og hvelvet.30 Få måneder senere fant man nok et gammelt spor i hovedtårnets vestvegg; en ca. 1,5 meter lang rest av en skjoldbue. Forsøket på å rekonstruere skjoldbuens radius på basis av denne resten viste et toppunkt ca. 40 cm over Christies plan og ca. 88 cm under Nordhagens. Steinen var svært forvitret og på spørsmål om planene igjen skulle revideres etter dette sporet, mente tilsynskomitéen det var unødvendig da Nordhagens gjeldende plan fullstendig kunne rettferdiggjøres gjennom sin betydelige arkitektoniske vinning.31

Nordhagen kritiserte det estetiske resultatet av beregningene i Macody Lunds system, der skjoldbuene i klerestorieetasjens langvegger ble liggende på et høyere nivå enn toppunktet for hvelvet, og at grindverket i klerestorievinduene dermed ble liggende i skjul inne i hver sin nisjeaktige grotteformasjon.32 (Fig. 15) Forlengelsen av søylene i grindverket ville i tillegg utgjøre både et statisk og et estetisk problem. Den veldig høye og bratte hvelvformasjonen ville også på ugunstig vis komme til å fremheve en trykkende karakter i koret.33 Macody Lunds hvelvhøyde lå ca. 243 cm over Christies plan, og ca. 75 cm over Nordhagens. Med Macody Lunds høyde på klerestorieetasjen ville for øvrig det gamle taksporet komme til å gå ca. 125 cm ned i langveggenes mur, noe Nordhagen mente i seg selv beviste at løsningen var arkeologisk umulig.34 Det var også et annet arkeologisk spor i hovedtårnets vestvegg som Nordhagen fremholdt at kom i konflikt med Macody Lunds hvelvhøyde, nemlig døråpningen til hovedtårnets triforiehøyde. Med en slik hvelvhøyde ville en del av døråpningen havne under hvelvets skjoldbue og bli synlig inne i skipet.35

30 Nordhagen, 1915:9.

31 Nordhagen, 1915:17.

32 Nordhagen, 1915:20.

33 Nordhagen, 1915:20.

34 Nordhagen, 1915:16.

35 Nordhagen, 1915:15.

36 Sinding-Larsen, 1917:33.

37 Sinding-Larsen, 1917:36.

38 Sinding-Larsen, 1917:26.

I artikkelen Macody Lund og Trondhjems domkirkes geometriske system, som først ble publisert i det svenske kunsttidsskriftet Ord og Bild i 1916 og senere her hjemme i publikasjonen Macody Lund i 1917, kvesset SindingLarsen pennen ytterligere. Nå kom det til direkte personangrep. Her minner han om at Nordhagen ikke fikk stillingen som domkirkearkitekt fordi han seiret overlegent, men fordi konkurrenten Henrik Bull ikke ønsket å delta i den omkampen som juryen la opp til mellom de to.36 Han går over til å karakterisere Nordhagens konkurranseutkast som uskolert og fantasifullt, og kommenterer at siden han var så ung ved tiltredelsen, så måtte man ansette Christies tidligere assistent som teknisk leder for å bøte på hans manglende erfaring. Videre at Nordhagens ungdommelighet og manglende klarhet for oppgavens krav viste seg gjennom stadig skiftende utkast som hver gang ble erklært å være det endelige, for så å bli trukket tilbake igjen. Etter seks års famling, skriver han, er Nordhagen tilbake til utgangspunktet; ruinen.37 Sinding-Larsen angriper Eposutkastet for ikke å forholde seg til prinsippene som ble skissert for restaureringen av Nidarosdomen, og formulerer noe som kan se ut som en til dels fri gjengivelse av bedømmelseskommisjonens tidligere nevnte norm:

«Kirken skulde gjenreises, som den maatte antas at ha været, da den stod i sin fulde glans, i nøie overensstemmelse med de bevarte deles anvisninger, – hvor saadanne manglet, støttet til utenlandske analogier, og hvor ogsaa saadanne savnedes, i karakter med kirkens stilpræg.»38

I 1917 behandlet tilsynskomitéen, utvidet med

report, 1915.

de renommerte danske og svenske arkitektene Nyrop og Østberg, Nordhagens bearbeidede vestfrontutkast.39 Sammenlignet med utkastet fra 1914 var dette lettere og mer gjennombrutt. Komitéen ga sin varmeste tilslutning og hevdet overfor departementet at utkastet på ingen måte innebar noe brudd med den utarbeidede instruksen. Utkastet ble også hyllet med taler og fest i Kristiania Arkitektforening.40 Macody Lund hadde fremdeles ikke ferdigstilt

39 Tilsynskomitéens møtebok, 19-22.02.1917.

40 Teknisk Ukeblad, nr. 19-1917, s. 220.

utredningen sin, og det var strid om hvor langt man kunne gå i byggearbeidene på skipet uten å foregripe eventuelle nye premisser dersom Lunds system skulle få tilslutning. I mellomtiden gikk arbeidene i skipet på sparebluss og andre oppgaver på kirken ble prioritert. Man begynte så smått å uttrykke utålmodighet med når saken om vestfronten skulle avklares, og i 1919 forelå endelig Macody Lunds avhandling om det geometriske systemet, Ad Quadratum på norsk.

Fig. 15: Plan for skipet i Nidarosdomen: Nordhagen vs. Macody Lund. Fra Nordhagens redegjørelse, 1915. Plan for the nave in Nidaros Cathedral: Nordhagen vs. Macody Lund. From Nordhagen’s

Fig. 16: Snitt gjennom Nidarosdomens skip etter Macody Lunds forslag. Illustrasjon fra hans avhandling Ad Quadratum. Cross-section of Nidaros Cathedral’s nave according to Macody Lund’s proposal. Illustration from his thesis Ad Quadratum.

(Fig. 16)

Macody Lund hadde imidlertid krevd at arbeidet skulle bedømmes av en uavhengig internasjonal komité, og avhandlingen måtte derfor oversettes til både engelsk og fransk. Dette tok tid, og i tillegg skulle komitéen sette seg grundig inn i stoffet før beslutningen falt. Først i 1922 ble saken endelig avgjort da komitéen underkjente Macody Lund sine teorier i en seks punkts erklæring til departementet. Her slo de blant annet fast at «Komitéen antar enstemmig at det paa ingen maate er godtgjort i den utredning hr. stipendiat Macody Lund har git av det geometriske system, som han har paavist i sit verk «Ad Quadratum», at Trondhjems domkirke i nogen del eller nogen tid kan ha været planlagt

41 Teknisk Ukeblad, nr. 43-1922, s.1.

42 Stortingsforhandlinger 1923: St. prp. Nr. 47, s. 7.

eller bygget efter dette system.»41

Fra Stortinget ble det besluttet at gjenreisningsarbeidet skulle gjenopptas etter den ledende arkitektens plan, med prioritet av midtskipets langvegger, gavl og tak, samt vestfrontens sentrale del. Håpet var å komme i mål med skipets interiør til 1930-jubileet og 900-årsmarkeringen for slaget på Stiklestad. Det ble besluttet å inntil videre utsette approbasjon av de delene av fronten som striden hadde stått om, men at den kunstneriske lederen likevel kunne fortsette å arbeide med planene for utformingen av disse delene.42

Nordhagens tidlige død I det korte tidsrommet mellom 6. november 1925 og 24. januar 1926 ble restaureringen hardt rammet. Med bare to og en halv måneds mellomrom døde begge de fremste lederne, først Nordhagen og deretter Ryjord.

Nordhagen døde bare 42 år gammel, kort tid etter at en svulst på hjernen var oppdaget. Han etterlot seg ektefellen og seks sønner i alderen 2,5-15 år. Han ble bisatt en knapp uke etter dødsfallet, den 11. november, og gjennom denne uken kan vi telle over 100 større og mindre minneord og reportasjer om ham, fra rundt 40 ulike norske og svenske aviser, i restaureringens klipparkiv. (Fig. 17)

Fig. 17: Sørgetog for Olaf Nordhagen. Bilde fra avisen Nidaros, 12.11.1925. Funeral procession for Olaf Nordhagen. Photo from the newspaper Nidaros, 12 November 1925.

Bisettelsen ble dekket med stort oppslag på første side av Trondhjems Adresseavis den 12. november, med følgende overskrift: «Olaf Nordhagen blev i gaar bisat under enestaaende stor deltakelse. En vakker og gripende høitidelighet. – Kranse fra kongen og dronningen, stortinget og regjeringen.» Videre beskrives begivenheten blant annet slik:

«Den overordentlig store deltagelse i sørgehøitideligheten, det rike væld av blomster og kranse fra nær og fjern, fra institutioner, foreninger og private, vidnet paa en storstilet maate om den høie position Domkirkens bygmester indtok i det norske folks

bevissthet og om den smerte og sorg alle føler ved hans tidlige bortgang. Fra private og offentlige bygninger vaiet flagene paa halv stang, og kirkeklokkerne tonet i middagstimerne sin tunge og manende klang ut over byen, som i den hvite vinterdragt var præget av en forunderlig ro og stilhet. Tusenvis av mennesker var paa benene og hadde tat opstilling utenfor Domkirken og i de gater, hvorigjennem det imponerende sørgetog maatte passere for at naa til krematoriet paa Tilfredhet kirkegaard. Det blev i sandhet en av de mest storslagne begravelse som har fundet sted i Trondhjem.»

Arkitekt Nordhagen ble hyllet som en genial kunstner og byggmester, og han anses for å ha hatt stor betydning for utviklingen av norsk arkitektur. Etter hans planer, under ledelse av arkitektene John Tverdahl (1890-1969) og August Albertsen (1877–1956), stod skipet i Nidarosdomen ferdig til jubileet i 1930. Selve vestfronten var da oppført med rosevinduet og opp til og med nivået for den andre skulpturrekken. (Fig. 18 & 19)

Fig. 18: Vestfronten av Nidarosdomen ved jubileumsåret 1930. Arkivfoto nr. 3490.

The west front of Nidaros Cathedral by the jubilee in 1930.

Kilder:

Fischer, Gerhard: Domkirken i Trondheim – Kirkebygget i middelalderen. Bind 2. Forlaget Land og kirke. Oslo 1965.

Fischer, Gerhard: Nidaros domkirke – Gjenreisning i 100 år, 1869-1969. Forlaget Land og kirke, Oslo 1969.

Nordhagen, Olaf: Om fuldendelsen av Trondhjems domkirke. Trondheim 1914.

Nordhagen, Olaf: Trondhjems domkirke – Redegjørelse vedkommende planerne for skibet. Trondhjems domkirkes restaureringsarbeider. Trondhjem 1915.

Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bind 3. Universitetsforlaget. Oslo 1986.

Norsk biografisk leksikon, Bind 7. Kunnskapsforlaget. Oslo 2003.

Sinding-Larsen, Holger: Trondhjems domkirke og Nordhagens sidste utkast. For kirke og kultur. Kristiania 1915.

Sinding-Larsen, Holger: Macody Lund og Trondhjems domkirkes geometriske system. Macody Lund. Alb. Cammermeyers Forlag. Kristiania 1917.

Stortingsforhandlinger 1883. Dokument nr. 17.

Stortingsforhandlinger 1909: St. prp. Nr. I. Hovedpost V, Kap. 1.

Stortingsforhandlinger 1909: Dokument nr. 48.

Stortingsforhandlinger 1910: St. prp. Nr. I. Hovedpost V, Kap. 1.

Stortingsforhandlinger 1923: St. prp. Nr. 47.

Tilsynskomitéens møtebok 1905-1928. Historisk arkiv, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

Thiis, Jens: Jens Thiis redegjørelse til Kirke- og Undervisningsdepartementet, 10.04.1911. Dagsposten, 12.06.1911.

Thiis, Jens: Striden ved domkirken. Det siste aktstykke. Direktør Thiis nye erklæring, 30.05.1911. Tidens Tegn, 12.06.1911.

Domkirkestriden endt. Direktør Thiis gaar. Ny Tid, 14.06.1911.

Den nye domkirkestrid. Dagsposten, 01.11.1915.

Resultatet av hr. Macody Lunds system. Tidens Tegn, 07.07.1916.

«Systemet». Tidens Tegn, 09.07.1916.

Trondhjems domkirke. Den utenlandske komités dom. Teknisk Ukeblad, nr. 19-1917.

Trondhjems domkirke. Den utenlandske komités dom. Teknisk Ukeblad, nr. 43-1922.

Olaf Nordhagen blev i gaar bisat under enestaaende stor deltakelse. Trondhjems Adresseavis, 12.11.1925.

The architects

Fig. 19: Arkitektene John Tverdahl og August Albertsen utenfor en av Nidarosdomens vestfrontportaler i slutten av 1920-årene. Arkivfoto nr. 2754.

John Tverdahl and August Albertsen outside one of Nidaros Cathedral’s west front portals in the late 1920’s.

Eva Stavsøien

Et nytt kapittel i historien om de nye dørene i Vestfrontens portaler

A New Chapter in the History of the New Doors in the West Front Portals

Innledning

I forrige kapittel, publisert i Bygghyttas årbok 2024, ble det avslutningsvis gjort rede for at juryen hadde valgt ut tre finalister i konkurransen om den kunstneriske utformingen av de nye dørene til Nidaros Domkirke. De utvalgte kunstnerne fikk deretter anledning til å bearbeide sine idéskisser videre, før de på nytt ble fremlagt for juryen.1

For å gjøre historien om dette arbeidet og utfallet av konkurransen kort: Den 15. januar kunngjorde NDR at juryen hadde utpekt en vinner, den danske kunstneren Fredrik Tydén. Han er født i 1985 og er billedhugger, utdannet ved Billedhuggerskolen ved Det Kongelige Danske Kunstakademi. (Fig. 1)

Tydéns vinnerutkast tar utgangspunkt i massive dører i eik, med hengsler og ornamentikk i smijern, slik han har forstått at kirkedører ble konstruert og tilvirket i middelalderen. Konstruksjonsmåte, materialer og håndverksmessige utførelse får behørig oppmerksomhet i utkastet, men det kunstneriske uttrykket og tankene bak, kommer naturlig nok sterkest til uttrykk.

Når det gjelder overflatebehandling av treverket på dørenes utside, har kunstneren latt seg inspirere av tidligere tiders polykrome forhold til kirkearkitektur, og viser i den forbindelse til munken Theophilius læresetning: «The doors should be stained red».2

De røde overflatene vil danne bakteppe for smijernsornamentikk i form av et stilisert «Livets tre», sentralt plassert på dørene. Gotikkens generelt «viltvoksende» uttrykk og mer spesielt Vestfrontens arkitektur, har vært inspirasjonskilde til ornamentikkens komposisjon. I

1 Bakgrunn for konkurransen, konkurranseprogram og juryens sammensetning fremgår av artikkelen «Nye dører på domkirkens vestfront - den kunstneriske konkurransen», publisert i Årbok 2024 Bygghytta.

2 Fra en engelsk oversettelse av den vitenskapelige utredningen: «Schedula diversarium artium», som antas å være skrevet av Roger av Helmarshausen under pseudonymet Theophilius på 1100-tallet.

Fig.1: Fredrik Tydén, den glade vinneren av konkurransen om kunstnerisk utforming av de nye dørene. Fredrik Tydén, the delighted winner of the competition for the design of the new doors.

vinnerutkastet beskriver Tydén det slik: «Hovedtanken om at Vestfronten i Nidarosdomen facade ligner et træ, hvor stammen eller midteraksen er Kristus, understøttes i hovedportalens centrale motiv, hvor træets knopskydende stamme væver dørene sammen på midten, og intensiverer den vertikale bevægelse i den opadstræbende centrale akse».3 (Fig. 2)

På innsiden av dørene vil treverkets egen farge komme til sin rett, her med utskjæringer som dekorative elementer. Mønsteret på denne siden er i utgangspunktet identisk med den utvendige smijernsornamentikken, men innvendig er alle

grener og kvister fjernet, slik at kun bladene gjenstår. Uten disse sammenbindende elementene, vil utskjæringene fremstå som fritt virvlende blader og gi assosiasjoner til løvfall.

Det som presenteres i idéskissen er overordnet design samt de bærende konseptene og metodene bak arbeidet. Kunsteren og Bygghyttas snekkere og smeder, som skal produsere dørene, vil i tiden fremover samarbeide om å bearbeide og videreutvikle så vel konstruksjon, som design. I denne prosessen vil det også være behov for et tett samarbeid med ingeniør, arkitekt og teknisk tegner.

3 Nye døre til Nidaros Domkirke af Fredrik Tydén/ Konkurrencetrin 2, s.5.

Fig. 2: Illustrasjon av de nye dørene, hentet fra Tydéns vinnerutkast. Illustration of the new doors, taken from Tydén’s winning design.

3: I sentrum av Sandefjord stiftet Oddmund Aarø nærmere bekjentskap med eikematerialets særegenheter. Observatøren er ikke navngitt. In the city centre of Sandefjord, Oddmund Aarø became more familiar with the peculiarities of oak material. The observer is not named.

Fig.

«Godt begynt er halvt fullendt» 2025 vil gå inn i historien som det store prosjekteringsåret. At materialer skal anskaffes, produksjonslokaler tilrettelegges og den håndverksmessige utførelsen planlegges, er brikker i et større «puslespill». Terrenget inntil Vestfronten skal senkes, slik at adkomsten gjennom de nye dørene blir trinnfri, og Vestfrontplassen skal oppgraderes. Eksisterende dører i portalene skal tas ut, og de både høyere og tyngre, nye dørene skal settes inn.

Bruken av de nye dørene er også tema for diskusjon: Skal de være i daglig bruk eller kun benyttes ved spesielle anledninger og i seremonielle sammenhenger? For at brikkene i «puslespillet» skal komme på plass, må en rekke

problemstillinger belyses og beslutninger fattes. Noe vil være interne anliggender, mens det i andre sammenhenger fordres dialog med biskop, menighet og beslutningsmyndigheter, som Riksantikvaren og Trondheim kommune.

For å håndtere det som til daglig betegnes som «Dørprosjektet», er det nedsatt en prosjektgruppe, hvor kunstneren og håndverkerne er selvfølgelige medlemmer. Marie Louise Anker, fagdirektør kulturminneforvaltning, er prosjektleder og Rune Langås, avdelingsdirektør for Bygghytta, innehar rollen som byggeleder. Til bistand med statiske beregninger, tekniske løsninger og konstruksjonstegninger har NDR engasjert Prosjektutvikling Midt-Norge.

Fig. 4: En entusiastisk gjeng foran en av dørene i Notre Dame de Paris. Fra venstre; Jane Geddes, Jens Strassegger, Magnus Vartdal og Fredrik Tydén.

An enthusiastic group in front of one of the doors in Notre Dame de Paris. From the left: Jane Geddes, Jens Strassegger, Magnus Vartdal, and Fredrik Tydén.

Samarbeidet om bearbeiding og videreutvikling av vinnerutkastet til de nye dørene er allerede godt etablert i prosjektgruppen. Kunnskap innhentes, utvikles og deles, konstruksjonsløsninger og dimensjonering vurderes, materialkvaliteter diskuteres og materialer som anskaffes, utprøves i praksis og funksjonstestes.

Underveis har kunstnerens forslag om massive dører med horisontal inndeling av dørbladene blitt skrinlagt. I midtportalen blir det en to-fløyet dør i full høyde, i de smalere sideportalene blir det ett dørblad. For at dørene skal bli så stabile, lette og tette som mulig, er det valgt en konstruksjonsløsning, som utenfra fortsatt kan oppfattes som massiv; rammeverksdører kledd med planker på utsiden. Foreløpig er det ikke avgjort om rammeverket skal kles på samme måte innvendig eller om det skal være synlig.

Beslutningen om konstruksjon og inndeling av dørene har vært av essensiell betydning for videre progresjon i arbeidet.

For å forsikre oss om at dørene vil fungere som forutsatt med den valgte konstruksjonsmåten, og ha mulighet til å gjøre eventuelle tilpasninger av konstruksjons-, funksjons- og produksjonsmessig karakter, skal det først produseres en prototype i målestokk 1:2,5. Denne forventes ferdigstilt våren 2026, og senere på året vil forhåpentligvis både snekkere og smeder være i gang med produksjon av dørene som etter hvert skal settes inn i Vestfrontens portaler.

Her står vi – hvor går vi?

Snekkerne i Bygghytta har utvilsomt bredere erfaring med andre treslag enn eik, men har innhentet gode råd og fått et innblikk i eikematerialets særegenheter gjennom kontakt med erfarne båtbyggere. (Fig. 3)

Det gunstigste utgangspunktet for å få tak i den «perfekte» materialkvaliteten, ville utvilsomt være å blinke ut trær på rot. Med flere års tørketid etter felling, er ikke dette en reell mulighet.

Eik er heller ikke det mest brukte treslaget i Norge, så for å finne leverandører av materialer i ønsket kvalitet og passende dimensjoner, måtte vi lete i Danmark og Sverige. I løpet av høsten har snekkerne og kunstneren besøkt tre utvalgte leverandører. Hos den mest aktuelle av disse, vil de i første omgang bestille materialer til prototypen. Går alt som planlagt, vil produksjon av denne komme i gang på førjulsvinteren. Med dette arbeidet følger muligheter for å finne svar på spørsmål relatert til f.eks. utforming av sammenføyninger og hvilket verktøy som er best egnet til å skape den overflatestrukturen kunstneren ønsker.

Sett i forhold til de nye dørenes størrelse og vekt, blir snekkerverkstedet både lite og upraktisk. Et inneklima, med relativt høy temperatur og lav luftfuktighet, er heller ikke gunstig for trevirket. Andre muligheter for et passende produksjonslokale må derfor vurderes. I den forbindelse kan «kaldlageret», i samme bygning som snekkerverkstedet, eller en plasthall i driftsgården være mulige løsninger.

Smedene har så langt hatt det tetteste samarbeidet med kunstneren. Dette er relatert til at detaljering og dimensjoner i ornamentikk og konstruksjonsmessige elementer må vurderes og utprøves før endelig design kan besluttes og tegnes ut i full størrelse. For å studere autentisk design og tekniske løsninger på smijernsarbeid fra middelalderen, har kunstneren og smedene besøkt Notre-Dame de Paris. Med på studieturen var også Jane Geddes, kunsthistoriker med utvikling av design og teknikk for smijernsarbeid i middelalderen som spesialfelt. (Fig. 4)

Det praktiske smedarbeidet vil utvilsomt bli svært omfattende. Tilrettelegging av smia, inkludert anskaffelse av to nye maskinhammere, har derfor vært en viktig del av forberedelsene. - Å finne den optimale smijerns- eller stålkvaliteten en annen.

Til hengsler og andre elementer av konstruksjonsmessig betydning, må materialet tåle de

trykk-, strekk- og bøyekreftene det vil bli utsatt for. For å kunne smi de fine detaljene i den rike ornamentikken, vektlegges andre materialegenskaper. Ifølge smedene kan «gammelt» jern være det mest velegnete, de har derfor anskaffet prøver på omvalset jern fra England for å prøve ut hvordan dette fungerer i praksis.4 Ved en tilfeldighet har de også kommet over jernelementer demontert fra Gamle Bybro i forbindelse med restaureringen av denne for noen år tilbake. Dersom tester og praktisk utprøving av dette gir gode resultater, kan gjenbruk av et materiale med lokal tilknytning bidra til å gi de nye dørene en interessant tilleggsdimensjon.

Overflatebehandling av treverk og smijern er av visuell og estetisk betydning. Den primære funksjonen er likevel å beskytte materialene mot nedbryting. I så måte ligger det en spesiell utfordring i at eikematerialets relativt høye innhold av garvesyre vil angripe jernet, spesielt i innfestingspunktene. Dette innebærer at overflatebehandlingen av de respektive materialene må være egnet til å isolere dem fra hverandre.

Når det legges store ressurser i valg av materialer og produksjon av dørene, er det med henblikk på et varig resultat. Overflatebehandlingene skal bidra til varigheten, og må dermed spesialtilpasses til formålet.

På dette fagfeltet mangler NDR den nødvendige spisskompetansen, og har derfor engasjert Arja Källbom, metallurg og tradisjonsmaler med overflatebehandling av stål som spesialfelt. Hennes oppdrag vil være å komponere/tilpasse overflatebehandlinger og fargenyanser på disse for både treverk og smijern, basert på tradisjonelle «oppskrifter».

Overflatebehandlingenes funksjon og visuelle uttrykk vil selvfølgelig bli testet. Testene utføres ved at prøvestykker utplasseres slik at de utsettes for klimatiske forhold tilsvarende det dørene

4 Se gjerne: https://www.toppandco.com/expertise/wrought-iron/

Will the new doors be the same red color as Ingrid Marie Finnset Heiene’s guide cape, like the painted woodwork in the Archbishop’s Palace, or will the shade be different? Only time will tell...

skal stå i. Det ideelle stedet for dette er på de eksisterende dørene i Vestfrontens portaler, eventuelt at annet sted på Vestfronten. Visuelle og estetiske faktorer, som hvordan overflatenes fargenyanse og glansgrad fremstår og oppfattes under ulike vær- og lysforhold, vil også best kunne vurderes og bedømmes i det som vil bli de nye dørenes nære omgivelser. (Fig. 5)

I og med at de nye dørene er meldt inn som et prosjekt for Nasjonaljubileet 2030 - Norge i tusen år, bør de være på plass i portalene i god tid før dette. I hht. foreliggende fremdriftsplan skal dette skje i 2029. Utviklingen frem mot dette kan du følge i Bygghyttas årbok de kommende årene og på https://www.nidarosdomen.no/ndr/nasjonalt-kompetansesenter/nye-dorer

Fig. 5: Vil de nye dørene få samme rødfarge som Ingrid Marie Finnset Heienes guidekappe, som det malte treverket i Erkebispegården eller blir nyansen en annen? Det vil tiden vise...

Henning Grøtt

Erkebiskopens nye hånd

A New Hand for the Archbishop

Hånden til biskopskulpturen utvendig på søndre oktogonkapell var i mange tiår savnet, og tidlig i 2025 ble det bestemt at den skulle gjenskapes for å komplettere figuren.

Det var store skader og mangler på Nidarosdomen da restaureringsarbeidet startet opp i 1869, da det bare hadde vært sporadiske reparasjoner og smårestaureringer i de siste 400 år. Det ble prioritert å arbeide med oktogonkapellene etter at kapittelhuset sto ferdig restaurert i 1871, og i denne forbindelse ble også bispeskulpturen komplettert etter å ha vært i svært dårlig stand. Alt i 1762 skrev Gerhard Schøning at det på søndre kapell «har staaet et Hovet med Hals og

Fig. 1a-b: Vindusgruppen i søndre oktogonkapell, med restene av biskopsskulpturen i vindusbåndet før restaureringen i 1872. Arkivfoto 088b

The remains of the sculpture in 1872, before restauration.

Skuldre.» Over hundre år senere skrev domkirkearkitekt Christian Christie i «Beretning om de i det andet halvaar udførte arbeider ved Domkirkens restauration til sommeren 1873»:

«Under Vinduet paa Kapellets Sydside staar – omsluttet af Vinduesbaandets Profil – Levningerne af en Figur, hvis Hoved og høire Underarm er borte. Den venstre Haand holder en Stav. Hovedet og den afbrudte Arm er nu paasat. Det er antaget, at Figuren har fremstillet en Bisp. Levningen af den høire Arm tyde paa, at den har været løftet, hvorfor den nye Arm har faaet en saadan Stilling.» (Fig. 1)

Fig. 2: Ferdig restaurert skulptur i 1873. Arkivfoto 122

The restored sculpture in 1873.

Det aktuelle kapellet har hatt en nær forbindelse til biskopens liv og levnet. På 1600-tallet ble det omtalt som «erkebiskopens palliumskapell», og skriftestolen var i sin tid plassert der. Videre er kapellet gravsted for biskop Erik Pontoppidan (1616-1678).

Da bispeskulpturen utenfor kapellet ble restaurert, er det stor sannsynlighet for at det var steinhugger Ole Laulo som fikk oppgaven med å hugge det manglede hodet og armen. (Fig. 2) Skulpturens nye høyre hånd gikk med årene tapt, og var savnet i over 70 år. Det var derfor på høy tid å få på plass en ny.

Jeg begynte oppgaven med å dra til vårt magasin på Dora, hvor alle våre gipskopier av skulpturer og ornamenter fra Nidarosdomen er lagret. Vi fant ikke bare én, men to kopier av biskopen. Disse var ganske ulik i utseende. Det var ingen tvil om hvilken som er den riktige, da den ene gipsfiguren på en måte er deformert i forhold til originalen. Vår gipsmaker Anne Offergaard mente at selve formen må ha blitt deformert før andre gipskopi ble utført. Uansett, det var ingen av kopiene som hadde den tapte hånden intakt. (Fig. 3)

Anne kunne fortelle at det lå en gipshånd i en eske inne på gipsverkstedet, og det viste seg å være en avstøpning av den tapte hånden. (Fig. 4) Denne ble montert på gipskopien. Det er en del merker på hånden som kan tyde på at den er blitt brukt til å kopiere en gang tidligere, men jeg er usikker på når det kan ha vært gjort. Jeg valgte å bruke et punkteringsapparat for å lage en mest mulig nøyaktig steinkopi av gipshånden. (Fig. 5) (Bruk av punkteringsapparat er beskrevet i artikkelen «Punkteringsapparat – et kopieringsverktøy» i årbok for 2021.)

Den originale steinen fra middelalderen er hugd i en type kleberstein vi kaller for Trondheimskleber. Denne er antakelig tatt fra Kuhaugen i Trondheim, et lokalt brudd som ble brukt for å reise Nidarosdomen, men som ikke lenger er tilgjengelig. Figurens hode fra 1873 er hugget i samme type kleber. Steinen jeg brukte til den nye kopien er fra Klungen på Øysand, et nedlagt brudd i den samme klebersteinsåren som Kuhaugen. NDR har liggende noen små steinblokker fra et tidligere prøveuttak fra Klungenbruddet, og vi klarte å få ut et tilstrekkelig stort emne til hugging av biskopens hånd. (Fig. 6)

I midten av juli ble det satt opp stillas på søndre oktogonkapell, og biskopens nye hånd kunne settes på plass. Et gjenstående steinfragment fra den originale hånden måtte fjernes fra skulpturen, og et originalt messingdybel med smeltet bly rundt, ble tilpasset den nye hånden. Hånden ble festet til skulpturen med et to-komponent epoxylim, og fugen ble fylt med kalkmørtel. Det hele ble holdt på plass med sykkelslanger, som ble knyttet rundt biskopen. (Fig. 7) Skulpturen ble vannet hver dag i to uker for at kalkmørtelfugen ikke skulle tørke ut for hurtig.

Den 18. juli ble stillaset tatt ned, og atter kan erkebiskopen velsigne besøkende som passerer søndre oktogonkapell.

Fig. 3: Gipskopiene i magasinet på Dora. The plaster casts in the lapidary at Dora.

Fig. 5: Forfatteren under arbeidet med den nye hånden. Punkteringsapparatet vises midt i bildet. The author during work on the new bishop’s hand. The pointing machine is visible behind him.

Fig. 4: Gipshånden funnet på gipsverkstedet. The plaster hand found in the plaster workshop.

Fig. 6: Huggeprosessen. The carving prosess.

Fig. 7: Den nymonterte hånden holdt på plass med en sykkelslange.

Photo of the hand freshly mounted, held in place with a bicycle hose.

Elisabeth Voss Sinnerud

Nytt glassmaleri til Nidarosdomen

A New Stained Glass Window for Nidaros Cathedral

I fjor fikk barn i alderen 6-16 år en helt spesiell mulighet til å være med å prege Nidarosdomen. Riksantikvaren hadde godkjent NDRs forslag om å erstatte treplatene i vindusåpningene øverst i søndre tverrskipstårns vestre tårn med glassmalerier. (Fig. 1) Forslaget innebar at de nye glassmaleriene skulle ha motiv tegnet av barn, og utføres i glass av bygghyttas lærlinger i blyglasshåndverkerfaget, Rakel G. Lyng og Ylva R. Grøset. Årstidene ble valgt som tema for de totalt fire glassmaleriene, som alle har plass til seks motiver. I 2024 skulle motivene være inspirert av sommeren.

Under NDRs publikumsarrangement Sommer i Borggården, ble det avholdt daglige tegneverksteder med Rakel i spissen. Hun tok også med de påmeldte gruppene på en liten omvisning i Nidarosdomen for å få inspirasjon.

Lærlingene kunne fortelle om engasjerte og kreative deltakere på tegneverkstedet, og i løpet av de ti dagene arrangementet varte kom det inn over 200 forslag til motiv. Det var en sann glede å se alle de flotte tegningene!

Etter en utvelgelsesprosess ble det til slutt valgt ut hvilke seks motiver som skulle realiseres i glass. (Fig. 2-7) De seks kunstnerne som står bak motivene er Frida Verkinslien Myren, Maja Leuf, Eira Sund-Gorset, Danny Erlingsen Hamou, Ylva Kjie Ellefsen og Maria Østgård.

Lærlingene Rakel og Ylva skulle utføre tre motiver hver. Å «oversette» de ulike tegningene til glassmalerier krevde ulike løsninger og teknikker. Lærlingene brukte flere teknikker de allerede var kjent med, blant annet maling på

Fig. 1: Foto av Nidarosdomens søndre tverrskip, med markering rundt tårnet der glassmaleriene skal monteres.

Photo of the south transept of Nidaros Cathedral. The tower where the stained glass windows will be installed is marked with a circle.

glass med tradisjonell glassmaling, emalje eller silverstain1 og sandblåsing av overfangsglass.2

(Fig. 8-10) I tillegg ble det behov for å lære en ny teknikk der glasspulver i forskjellige farger smelter sammen med overflaten på glassbitene. (Fig. 11) Gjennom mange tester og utprøvninger kom lærlingene frem til hvilke teknikker som ga de beste resultatene med hensyn til å gjengi tegningene.

1 Silverstain er en blanding av sølvnitrat og rød leire som blandes med vann og males på glassoverflaten. Når glasset brennes i glassbrennerovnen reagerer sølvnitratet med glasset, og etterlater en gul overflate på glasset når den røde leiren vaskes bort etter brenning.

2 Overfangsglass er en benevnelse på glass som under produksjonen av selve glassplaten har blitt laget med to lag glass i forskjellige farger. Dette gir mulighet for å fjerne deler av den ene laget for å eksponere fargen på glasslaget under, noe som gir to forskjellige farger innenfor samme glassbit.

8: Glassbit til krabbemotivet, der det er brukt overfangsglass som er blitt sandblåst.

Glass piece where flashed glass has been sandblasted to get part of the crab motif.

Fig. 2: Krabbe tegnet av Eira Sund-Gorseth. Crab drawn by Eira Sund-Gorseth.

Fig. 3: Ugle tegnet av Danny Erlingsen Hamou. Owl drawn by Danny Erlingsen Hamou.

Fig. 4: Sommerfugl tegnet av Ylva Kjie Ellefsen. Butterfly drawn by Ylva Kjie Ellefsen.

Fig. 5: Kanin tegnet av Maria Østgård. Rabbit drawn by Maria Østgård.

Fig. 6: Solsikke tegnet av Maja Leuf. Sunflower drawn by Maja Leuf.

Fig. 7: Rev tegnet av Frida Verkinslien Myren. Fox drawn by Frida Verkinslien Myren.

Fig.

10: Testing av ulike typer emaljefarger for å se hvilke som kan matche sommerfuglmotivet. Testing different types of enamel paints to see which ones can match the butterfly design.

Fig.

9: Påføring av tradisjonell glassmaling med pennesplitt.

Application of traditional glass painting with a pen nib.

Fig. 11: Testing av glasspulver i ulike farger som smelter fast i glassoverflaten. Testing of glass powder in various colours that fuses onto the glass surface.

Fig.

Underveis i prosessen ble de seks unge kunstnerne invitert på besøk til glassverkstedet. Her fikk de og deres foresatte innblikk i den praktiske utførelsen av glassmaleriene. De som ønsket, fikk også prøve å skjære glass under kyndig veiledning av Rakel. (Fig. 12)

Da de seks motivene var ferdigstilt ble de montert sammen til et helhetlig glassmaleri der også signaturene til kunstnerne ble inkludert. (Fig. 13)

Det ferdige resultatet ble stilt ut under årets Sommer i Borggården. Glassmaleriet skal monteres øverst i et trappetårn der publikum til vanlig ikke har tilgang, noe som gjør det ekstra fint at det kunne stilles ut på bakkenivå slik at det kunne sees på nært hold.

Tanken er at prosjektet gjentas årlig fremover, til vi har fire nye glassmalerier til vindusåpningene i tårnet. Under årets Sommer i Borggården var temaet høst, og vi kan avsløre at det også da kom inn fantastisk flotte forslag.

Fig. 12: Skjæring av glass under kunstnernes verkstedbesøk. Glass cutting during the artists’ studio visit.

Fig. 13: Det ferdige glassmaleriet med temaet «Sommer». The completed stained glass window with the theme ’Summer’.

14: Lærlingene Rakel G. Lyng og Ylva R. Grøset foran de seks utvalgte tegningene. The apprentices Rakel G. Lyng and Ylva R. Grøset in front of the six selected drawings.

I tillegg til å gi Nidarosdomen flotte nye glassmalerier fra vår tid, håper vi at prosjektet også øker interessen for faget som ligger bak.

Tilbakemeldingene på både prosjektet og ikke minst på det ferdige glassmaleriet har vært overstrømmende positive! (Fig. 14)

Eira

Danny Ylva

Maria Maja Frida

Fig.

Guro Berge Vistad

Pilegrimsbua på Frøset

The Pilgrim Cabin at Frøset

Bygghyttas snekkere Oddmond Aarø og John Inge Haraldseid arbeider med taket. The Workshop’s carpenters Oddmund Aarø and John Inge Haraldseid at work with the roof.

Siden 2018 har Nasjonalt pilegrimssenter drevet prosjektet «bærekraftige servicebuer», langs Gudbrandsdalsleden. Prosjektet er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB, gjennom først én tildeling i 2018, og en ny tildeling i 2022 for å bygge enda flere buer. En servicebu, som etter hvert fikk tilnavnet pilegrimsbu, består av toalettfasiliteter, tilgang på rent vann, tilgjengelig ladestrøm til småelektronikk, samt en tilknyttet gapahuk for å kunne ta en god pause under tak. Buene skal kombinere tankene om funksjon, bærekraft og tradisjon.

Vi er svært takknemlige for at Sparebankstiftelsen DNB med disse tildelingene gjør det mulig for oss å tilrettelegge enda bedre infrastruktur langs Pilegrimsleden for langvandrende pilegrimer, og samtidig styrke lokalt eierskap og allmenn bruk av leden. Den økende trafikken på Pilegrimsleden fordrer god infrastruktur, både for å gi gode opplevelser til de vandrende, og for å skåne miljøet mest mulig. Disse buene er i ferd med å bli en kjede av flotte og bærekraftige signalbygg langs våre pilegrimsleder - noe vi synes er veldig flott!

Med den varierte bruken av Pilegrimsleden er den både et nasjonalt og internasjonalt kulturhistorisk reiselivsprodukt, en arena for refleksjon og «den indre reisen», og et godt tilrettelagt og lett tilgjengelig folkehelsetilbud. Nettopp denne bredden ønsker vi å møte med pilegrimsbuene. Årboka for 2023 («Nye pilegrimsbuer») forteller mer om prosjektets første fase: Arkitektstudentkonkurranse for utvikling av en prototyp, bygging av de to første buene (Stange og Øyer), samt bygghyttas bidrag i evaluering av disse to første buene for forbedring og noe mer standardisering for fremtidige buer.

Pilegrimsbu

i Trondheim

Allerede i 2023 gikk vi i dialog med Trondheim kommune (avdeling idrett og friluftsliv) om det kunne være interesse for å få bygget en pilegrimsbu langs Pilegrimsleden i kommunen. Kommunen var umiddelbart positiv, men

under forutsetning av at bua kunne utvides til å bli fullisolert og dimensjoneres for stor bruk - hele året. Kommunen har sterkt eierskap til Pilegrimsleden, og jobber samtidig med å bygge flere toalettfasiliteter på viktige utfartssteder for turfolk i Bymarka. Slik ble bua både et spesifikt tiltak for Pilegrimsleden gjennom kommunen, og samtidig et tiltak som passet inn i eksisterende satsning på å styrke det lokale friluftslivet. Kommunen var villig til å bekoste en egenandel for utvidelsen til helårsdrift, og videre ta på seg drift og vedlikehold av anlegget i 10 år – en betydelig kostnad.

Etter formell avklaring av interesse, ble en arbeidsgruppe bestående av kommunen, Nasjonalt pilegrimssenter og det regionale pilegrimssenteret på Nidaros Pilegrimsgård enige om plassering. Valget falt på en tomt ved Frøset i Bymarka, nær Granåsen. Tomten ligger rett ved Pilegrimsleden, og herfra er det ca. 11 km igjen til Nidarosdomen. Om vinteren passerer skiløype rett forbi. Like ved tomten ligger også det gamle småbruket Frøset, som i dag eies av Dronning Maud Minne Høgskole for Barnehagelærerutdanning (DMMH). Ute er det tilrettelagt med en naturlekeplass, og området brukes mye av høgskolen i både undervisning og praksis (natur og friluftsliv). Området er også mye brukt av barnehager og skoleklasser ellers. DMMH ble kontaktet, og var svært positive til tiltaket.

Tilpasning

For Nasjonalt pilegrimssenter var det viktig at også denne bua skulle beholde sitt tydelige særpreg med elementene fra den opprinnelige arkitektkonkurransen – en pilegrimbu skal være gjenkjennelig i både uttrykk og prinsipper. Det skal vektlegges tradisjonshåndverk, lokale materialer og høy kvalitet. Pilegrimsbuene er i utgangspunktet uisolerte buer for bruk i sommerhalvåret, så en byggteknisk tilpasning av tegninger fra arkitekt var nødvendig, inkludert grunnarbeid.

Videre hadde man etter evaluering av de første buene i prosjektet, besluttet å standardisere

og pre-fabrikere takkonstrusjonen for alle kommende buer. Noe arkitektbistand var derfor nødvendig for å tegne ut nye tilpasninger og justeringer for også de uisolerte fremtidige buene. Videre vil tegningene for Trondheims-bua være tilgjengelige som prototyp på helisolert bu, om det skulle bli aktuelt igjen senere i prosjektet.

Valg av håndverkere og materiale

I tillegg til tidlig dialog med kommunen, søkte Nasjonalt pilegrimssenter tidlig råd hos kollegene i bygghytta. Og ikke bare råd – men et spørsmål om håndverkerne her hadde mulighet til å bidra i planlegging og/eller bygging. Å kunne dra nytte av den unike håndverkskompetansen om material og håndverk som finnes her, både på mur og tre, og la denne få sette sitt preg på Pilegrimsbua så nært pilegrimsmålet Nidarosdomen, er av stor verdi og signaleffekt for hele prosjektet. Fra bygghytta ble pilegrimsbua på Frøset vurdert som et såpass relevant og interessant prosjekt, at svaret ble ja.

I tillegg til Oddmund Aarø og John Inge Haraldseid sentrale bidrag i snekkerarbeidet, var Chris Pennock rådgiver på de murertekniske valgene.

Gjennom drøftinger med både arkitekt, håndverkere og kommunen landet man følgende overordnede valg for bua: En fortsatt kombinasjon av mur og tre, og en første anvendelse av den nye takkonstruksjonen. Gapahuken gjøres langt større enn på de andre buene, for å kunne huse eks. en skoleklasse eller barnehage på tur. Selve bua får tre toalettrom (fullverdig vann og avløp), hvorav ett blir universelt tilpasset. Anlegget får kortreist torvtak fra Byneset, med beslag og takrenner i kobber. I byggefasen planlegges også temakveld for byens historielag om både muring og treverk.

Planlegging av mur

Pilegrimsbuene er i utgangspunktet uisolerte, og er bygget med tradisjonell tørrmur. I og med at denne bua skulle bygges fullisolert for helårsbruk, ble det valgt å mure med en kalkrik mørtel. Mørtelen er en blanding av kalk fra Hylla og NHL-mørtel, og det ble brukt ca. 1 m3 av begge. Etter sementens inntog er det sjelden vi ser nybygg murt med kalkrike mørtler, men her har vi altså utført arbeidet i den gamle tradisjonen. Skifersteinen som er benyttet er fra Oppdal, og for å få liv i murverket ble det bestilt

Pilegrimsbua ferdig med innlagt vann, lademuligheter og tre toaletter.

The completed pilgrim cabin with running water, charging facilities and three toilets.

Detaljer som viser det gode håndverket. Details demonstrating the well-executed work.

Pilegrimsbuas bakside med panel og kobberbeslag. I bakgrunnen gapahuken.

The pilgrim cabin’s rear side with cladding and copper fittings.

stein i ulike dimensjoner. Likeså ble det benyttet kleberstein for å få murt et hjørne som det viste seg var vanskelig å få fint ved bruk av skifer.

Trearbeid: Takkonstruksjon og gapahuk Bygghyttas første store arbeidsinnsats var å sette opp takkonstruksjonen og få bua tett. Som ledd i standardisering av buenes takkonstruksjon, var materialet til taket allerede bestilt og lå klart ved snekkerverkstedet i Bispegata. Å få standardisert buene, slik at de har en gjenkjennbar silhuett hvor enn i landet de står, er et bevisst valg. Selve bua er en moderne konstruksjon, men bygghytta har likevel hatt stort fokus på tradisjonelle materialer og god materialkvalitet. Den utvendige kledningen er av gran i 1,5 x 8 tommer. Virket ble tatt ut sør for Jonsvannet i Trondheim, og skjært på saga til Ola Bjørset. Panelet ble høvlet for hånd ved snekkerverkstedet i bygghytta. Grana som er benyttet er godt over 100 år gammel, og er forholdsvis tettvokst.

Bygghytta har i aller størst grad satt sitt preg på gapahuken tilknyttet pilegrimsbua. Til denne er det benyttet gran i forholdsvis kraftige dimensjoner. De kantskjærte stolpene er omtrent 10 x 10 tommer, noe som gjør at snølasten i Bymarka ikke blir et problem. Vi trodde kanskje stolpene visuelt sett ville bli for kraftige, men når vi nå ser sluttresultatet synes vi dimensjonene ble

Baksiden av gapahuken. The rear side of the open shelter.

Gapahuken. The open shelter.

fine. Taket er bygget med 4 x 8 tommers sperrer somer felt ned i stolpene og dyblet med trenagler. Lektene er 5 x 5 tommer, og takene har taktro og torvtak. Bord og benker i gapahuken er laget i massiv furu, tatt ut i Klæbus skoger. Disse bør tåle ulik framtidig bruk.

Vi håper pilegrimsbua blir til glede for både pilegrimer og andre små og store turfolk i mange år fremover.

Ståle Gjersvold

Restaurering av glassmaleriene i Hesby kirke

Restoring the Stained Glass Windows in Hesby Church

I løpet av de siste årene har vi hatt mangt et spennende eksternprosjekt å henge fingrene i på glassverkstedet. Ett av dem er restaureringen av glassmaleriene i Hesby kirke. Dette er en flott steinkirke fra middelalderen, bygget på 11-1200-tallet. De lærde strides om nøyaktig når. Kirken ligger fint til, litt nordvest på øya Finnøy i Rogaland.

Hesby kirke er ombygd og restaurert ved flere anledninger, og ved en restaurering i 1960 fikk den vakre glassmalerier i tre vinduer i østveggen i koret. (Fig. 1) Disse er laget av kunstneren Frøydis Håvardsholm. Hun var en meget velrenommert billedkunstner og illustratør,

og har utsmykket mang en kirke med vakre glassmalerier: Asker kirke, Nordstrand kirke og Trefoldighetskirken i Oslo for å nevne noen. I forbindelse med den nå pågående restaureringen av Hesby kirke, ble glassverkstedet ved NDR kontaktet for å ta en titt på de nevnte glassmalerier. Det viste seg at både rammer og glass hadde omfattende skader som kan tilskrives en uheldig monteringsmetode tilbake i 1960. Nedre deler av stålrammen var helt opprustet pga. kondens, og hadde sprengt og deformert de nedre delene av glassmaleriene. (Fig. 2) Dette er en liten historie om hvordan vi tilbakeførte Frøydis Håvardsholms glassmalerier tilbake til sin fordums prakt.

Fig. 1: Frøydis Håvardsholms glassmalerier. The stained glass windows of the artist Frøydis Håvardsholm.

Fig. 2: Skadet blyglass og rust på ramme. Rust damage on the steel frame and damaged glass.

I løpet av noen hektiske februardager i 2022 ble glassmaleriene og dets rammer demontert. (Fig. 3) De ble behørig pakket inn og ned i solide trekasser, for så å bli sendt til vårt verksted i Trondheim. Hvor omfattende restaureringen skulle bli, var ennå ikke avgjort. Vi hadde fått et estimat på at de øvrige arbeidene inne i Hesby kirke skulle være ferdige til etterjulsvinteren 2025, slik at vi da kunne sette glassmaleriene inn igjen. Øvrige arbeider ved vårt verksted gjorde at vi ikke kunne begynne med glassmaleriene fra Hesby før mot slutten av 2022.

Det første vi gjorde var å ta glassfeltene ut fra stålrammen. (Fig. 4) Dette for å kartlegge tilstanden både på glass og på stålrammene. Etter en rådslagning med representanter for oppdragsgiver (Fabricia kulturminnetjenester) ble vi enige om nivå på restaureringen. Kun to felt skulle restaureres, de nederste feltene på de to vinduene på sidene. De øvrige syv feltene kunne gjenbrukes uten andre tiltak enn en grundig rens. Hva rammene angår, så ble det enighet om at de nederste 15-20 cm måtte erstattes med nytt, spesialtilpasset vinkeljern av konstruksjonsstål. En

tid var ny ramme i messing med i diskusjonen, men pga. stålrammenes gode tilstand, bortsett fra i bunnen, ble det bestemt å gjenbruke og reparere de gamle. Det ble videre bestemt at etter at utbedringene var gjennomført, skulle rammene galvaniseres før de fikk et toppstrøk i sort. (Fig. 5) Galvaniseringen av stålrammene samt en ny metode for å montere dem skal gjøre at problemene med kondens og rust ikke oppstår igjen.

Fig. 3: Demontering i februar 2022. Dismantling the windows in February 2022.

Fig. 4: Artikkelforfatteren tar glassfeltene ut av stålrammen. The author removing the glass panels from the steel frame.

Fig. 5: Ferdig restaurerte stålrammer. The restored steel frames.

Da omfang og metode for restaurering var klarlagt, var det bare å sette i gang med arbeidet. Min kollega, smeden Jens Strassegger, tok ansvar for stålarbeidene og jeg for glassarbeidene. Det neste som da sto for tur, var å fotografere, dokumentere og tegne av de to feltene som skulle restaureres. (Fig. 6) Dette var i seg selv en utfordring, da de to feltene hadde en buling pga. rustsprengingen av rammen, på drøyt 50 mm. (Fig. 7) Blyprofilene ble avtegnet etter beste evne, og det ble foretatt en skadekartlegging. Det ble funnet to små brudd i glassbitene helt nederst i borden, samt et lite brudd lengre opp i det ene feltet. Bulingen tatt i betraktning, er det helt utrolig at det ikke var flere skader på glasset. Dette kan nok ene og alene begrunnes med at de nedre deler av de to glassfeltene består av veldig små biter i en bord. Her er det blyprofilene som i all hovedsak har tatt opp deformasjonen når stålrammene har rustet.

Fig. 6: Blyprofilene ferdig opptegnet. Drawing of the lead strips.

Fig. 7: Det sto ille til med nedre del av glass og ramme. The lower parts of the frame and glass were in a bad condition.

Det neste jeg gjorde var å ta bitene ut av det gamle blyprofilet, et møysommelig arbeid som krever den aller største forsiktighet. Blyprofilet strekkes, kappes og det lirkes og lures for å få løs glassbiten. Dette gjøres på en og en bit, til alle er frigjort fra blyprofilene. (Fig. 8) Før man begynner å sette «puslespillet» sammen igjen må alle bitene rengjøres og de skadde bitene repareres. Det viste seg at en av de to små bitene likevel ikke var skadet slik det kunne se ut ved skadekartleggingen, men strukturen i glassbiten kunne se ut som brudd. Da ble det bare to biter å reparere, og den minste ble, grunnet at den var så liten, reparert med UV-lim. Det var simpelthen ikke plass til å bruke vår foretrukne, reversible metode som er en kobberfoliereparasjon.

Denne metoden ble brukt på det andre bruddet, der biten var litt større. Man limer på en tynn kobberfolie på bruddflatene på de to glassbitene og lodder dem sammen. (Fig. 9)

Deretter var det bare å sette i gang og «pusle sammen» bitene i nytt blyprofil, lodde alle skjøtepunkter med loddetinn og kitte for- og bakside med linoljekitt. De nyrestaurerte glassfeltene ble så lagt ned i de nyrestaurerte rammene for å se om de passet. (Fig. 10) De øvrige syv feltene ble nøye renset. (Fig. 11 & 12) Vinduene ble så satt på lager i påvente av montering.

På bakgrunn av andres erfaringer og anbefalinger, utarbeidet vi et prinsippnotat med forslag til

Fig. 8: Glassfelt under demontering. Dismantling a glass panel.

Fig. 9: Eksempel på kobberfoliereparsjon før og etter. Example of repair of a glass piece with copper foil, before and after.

Fig. 10: Det passet perfekt. A perfect fit.

Fig. 11 & 12: Ferdig restaurerte felt. Two restored glass panels.

13: Tverrsnittskisse av opprinnelig montering av glassmaleriene. (Ill. Elisabeth Voss Sinnerud)

ny montering av glassmaleriene i Hesby kirke. Denne ble godkjent av Riksantikvaren i januar 2025. Tidligere var blyglassene montert med beskyttelsesglass på utsiden. Som navnet tilsier, ble dette gjort for å beskytte blyglasset. Vinduene var montert på en slik måte at det oppstod kondens mellom blyglass og beskyttelsesglass, noe som førte til at den indre stålrammen rustet. (Fig. 13)

De gamle beskyttelsesglassene sto fortsatt i kirkeveggen i galvanisert ramme, og skulle gjenbrukes uten tiltak. De var fortsatt i god stand. Den nye metoden gikk ut på å flytte glassmaleriene og rammene lengre inn i kirkerommet. De ble pusset inn, og det ble satt igjen en åpen luftespalte i topp og bunn. (Fig. 14) Dette skal skape en «skorsteinseffekt», som gir god luftsirkulasjon mellom beskyttelsesglass og blyglass. Når det er varmere ute enn inne, vil luftlaget i mellomrommet varmes opp, stige og gå ut i luftespalten i toppen. Når det er kaldere ute enn inne, vil luften i mellomrommet kjøles ned, synke og gå ut i luftespalten i bunnen. Dette er intensjonen med den nye monteringsmetoden.

Section drawing of the new mounting of the windows.

I medio februar fikk vi beskjed om at alt skulle være klart for montering. Vi pakket glassmalerier og utstyr og dro av gårde. Da vi kom fram, ble vi noe overasket. Situasjonen var ikke helt slik vi hadde blitt forespeilet, og vi kunne nok med fordel ha ventet noen måneder til før vi sluttførte arbeidet. Til tross for dette satte vi i gang med monteringen, og nøyaktige oppmålinger ble foretatt. Dette for å fastslå hvor store luftespaltene skulle være. De skal være 25-30 % av flateinnholdet i bunnen av vinduene mellom blyglass og beskyttelsesglass, og det kreves en individuell oppmåling og tilpassing av hvert enkelt vindu. Dette er viktig for å oppnå den ønskede «skorsteinseffekt» og optimal luftgjennomstrømning. (Fig. 15)

Forskaling ble satt opp, sidefalsene ble pusset ut i ønsket dybde med KC-mørtel (kalk/cement) og luftespalter i ønsket størrelse ble satt igjen i

Fig.

topp og bunn. (Fig. 16) KC-mørtel ble godkjent brukt da underlaget bestod av galvanisert stål og sementmørtel og fordi prosessen er fullt reversibel. Den nyrestaurerte stålrammen ble så montert med sementbasert lim og settskruer. Deretter ble rammen pusset inn med samme materiale som underlaget, altså KC mørtel, og luftespalter ble også her satt igjen. (Fig. 17) Det ble montert to klebersteinsklosser under hvert vindu for å ta av litt for vekten.

Det som nå gjensto var monteringen av glassfeltene i stålrammen. De ble satt inn i sort linoljekitt, og en pen kittfals ble lagt fra glassmaleri til ytterkanten av stålrammen. (Fig. 16) Etter dette var oppdraget utført, og jeg håper oppdragsgiver er fornøyd og at vi klarte å innfri med å tilbakeføre Frøydis Håvardsholms glassmalerier i Hesby kirke til sin fordums prakt.

Skulle du nå være i Finnøy-området, ta en stopp ved Hesby kirke. Disse glassmaleriene er verdt turen alene! (Fig. 17-20)

Fig. 15: Luftespaltene. (Ill. Elisabeth Voss Sinnerud) The air ventilation shafts.

Fig. 16: Artikkelforfatteren monterer glassfelt. The author is mounting a glass panel.

Fig. 17: Ferdig resultat vindu 2. Window 2 is completed.

Fig. 18: Ferdig resultat vindu 1. Window 1 is completed.

Fig. 19: Ferdig resultat vindu 3. Window 3 is completed.

Fig. 20: Ferdige vinduer, og som man ser var ikke alt ferdig selv om vi var det! The windows are complete, but there is still a lot of work to do!

Øystein Ekroll

Smijernsrekkverkene på Austrått

The Wrought Iron Railings at Austrått Manor

Trappen og loggiaen på Austrått etter at restaureringsarbeidet var fullført i 1961. Foto: Jak. Brun. The stairs and loggia at Austrått Manor after the completion of the restoration in 1961.

Austrått slott på Ørlandet ble reist av Ole Bjelke i 1650-åra og sto ferdig i 1656. Det er et av Norges viktigste byggverk fra barokken med utsmykking i stein, jern og tre. Ved en stor brann i 1916 ble det meste av treverket ødelagt, mens dekorasjonene av stein og jern klarte seg bedre. Slottet sto ferdig gjenreist i 1961.

Det bevarte smijernet består av to hoveddeler. Den første er rekkverket i dobbeltrappa med repos i midten. Den andre er det todelte rekkverket i «loggiaen» med initialene til byggherren og to av hans koner og årstallet 1655.

Gjennom flere år har det blitt observert at smijernet er angrepet av rust. Det er tydelig at dobbeltrappa ble ombygd på et tidspunkt; trappevangene er lengre enn rekkverket, og rekkverket er til dels nedfelt i trinnene. Dette har skapt rustskader, og det har derfor vært et sterkt ønske om å konservere rekkverkene for å unngå videre utvikling av skader og forfall. Statsbygg henvendte seg til bygghytta som fikk oppdraget.

Rekkverkene ble demontert i oktober 2024, og fraktet til våre verksteder i Bispegata 11. For

å kunne fastslå om det var rester av farger og/ eller forgylling på jernet, ble det undersøkt av teknisk konservator. Dette gav ingen funn, og i løpet av sommeren 2025 er rekkverkene derfor blitt sandblåst for å fjerne tykke lag med nyere maling. Deretter ble en detaljert tilstandsrapport med forslag til tiltak utarbeidet.

Rekkverkene ligger nå lagret i påvente av Riksantikvarens avgjørelse i spørsmålet om hva som skal gjøres og hvordan arbeidet skal utføres.

Fjerning av sementfuging omkring festet for rekkverket. Removing cement around the foot of the railings.

An example of how the railings were

to the stairs.

Oppsetting av stillas for demontering av rekkverkene. Building a scaffolding for dismantling the iron railings in 2024.

Eksempel på innfesting av rekkverket i trappen, delvis nedfelt i trinnene.

fastened

Eksempel på original sammenfesting av elementer med splinter.

An example of how the various parts of the railings were joined originally with split pins.

Sammenfestingen etter fjerning av splinten.

The connection of railings the after the removal of the split pins.

Deling av elementer med skjærebrenner.

Dividing a part of the railings with a cutting torch.

Det ene rekkverket i loggiaen med initialer etter demontering. The first half of the loggia railing with initials, after dismantling.

Det andre rekkverket i loggiaen med årstallet 1655 etter demontering. The other half of the loggia railing with the year 1655, after dismantling.

ene

Det

trapperekkverket etter demontering, med Frans Lukas Thulesius og Lennart Hoffmann. Part of the railing after dismantling, with Frans Lukas Thulesius (left) and Lennart Hoffmann (right).

Trappen og loggiaen etter at rekkverkene er demontert. The stairs and the loggia after the dismantling of the railings.

Rustbusters! Smedene Magnus Vartdal og Jens Strassegger er klare til sandblåsing av rekkverkene!

Rustbusters! The blacksmiths Magnus Vartdal and Jens Strassegger all set for sandblasting the railings!

Midtre delen av trapperekkverket etter sandblåsing. The central part of the railing of the stairs after sandblasting.

Midtre delen av trapperekkverket med skadekartlegging. The central part of the railing of the stairs after mapping the damage.

Sammenføyning av to deler etter sandblåsingen. Detail after sandblasting showing how two elements of the railing were joined together.

Oppsprekking og foliering av jern etter sandblåsingen. Cracks and foliation of the iron after sandblasting.

Elisabeth Voss Sinnerud

Den nye Olavslampa – et lærlingeprosjekt

The New St. Olav’s Lamp – an Apprentice Project

Etter initiativ fra komiteen for Nasjonaljubileet 2030, ble NDRs lærlinger i blyglasshåndverkerfaget, Rakel G. Lyng og Ylva R. Grøset, invitert til å være med på et spennende samarbeidsprosjekt.

Ideen var å engasjere lokale lærlinger i utformingen og utførelsen av en stor utgave av de lampene som brukes til å frakte Olavsflammen fra olsokbålet i 2020 frem til jubileet i 2030. Den store Olavslampa skulle tennes under avslutningsseremonien for Ski-VM, 8. mars 2025, og brukes under ulike arrangementer frem mot nasjonaljubileet.

Det overordnede ansvaret og koordineringen av prosjektet ble lagt til komiteen for Nasjonaljubileet 2030, Stiklestad Nasjonale Kultursenter/ Museene Arven og Kulturtjenesten i Verdal kommune. Som koordinator for NDRs bidrag, deltok også Øystein Digre. Ideene til utforming av både selve lampa og motivene til glassfeltene var det lærlingene Rakel og Ylva som sto for, godt hjulpet av steinhugger Espen Sørburø som bisto med spissing av ideer og praktiske løsninger.

Fig. 1: Design for de seks glassfeltene i lampa. Ylva har laget de tre til venstre og Rakel har laget de tre til høyre. Designs for the six glass panels. Ylva has made the three panels on the left, and Rakel has made the three panels on the right.

Bestillingen var ganske åpen, og lærlingene kom opp med mange forskjellige forslag til utforming av lampa. Gjennom en prosess der ideene ble spilt videre til den overordnede prosjektgruppa, ble utformingen stadig mer konkretisert.

Det ferdige forslaget ble en sekskantet lampe med en høyde på drøye 3 meter. På hver av

sidene var det et motiv, og toppen av lampa var utformet som en krone. Etter ulike forslag og skisser, ble det i samråd med prosjektgruppa avgjort at de seks motivene på lampa skulle symbolisere det norske flagget, det samiske flagget, prideflagget, jordbrukslandskap, fjord og fjellandskap samt nordlyset.

Fig. 2: Ylva R. Grøset ved siden av de utskårne stålpanelene.

Ylva R. Grøset standing next to the steel panels.

De ferdig utskjærte stålplatene ble levert til glassverkstedet ved NDR. Der kunne Rakel og Ylva skjære ut alle glassbitene og montere dem i lampa. (Fig. 4)

Rakel og Ylva fordelte temaene seg imellom, og gikk i gang med design for tre motiver hver. Prosjektgruppa fikk se skissene underveis, og det var enighet om å ikke fremstille motivene for bokstavelig, men heller mer forenklet og abstrakt. Etter mange runder med designskisser ble det gjort grep for å ivareta helheten, slik at de seks motivene fikk fellestrekk som gjorde at de hadde et samsvarende uttrykk. (Fig. 1)

Basert på tegningene fra NDR ble blikkenslagerarbeidet utført av lærlinger i blikkenslagerfaget, sammen med verkstedleder ved Langnes og Bakkan Blikkeslagerforretning i Verdal. Sokkelen ble utført av lærlinger fra Aker Solutions Verdal under veiledning av deres fagansvarlige. Vi hadde et par veldig spennende turer til Verdal for å se arbeidet utført i stål i full størrelse, og opplevelsen var udelt positiv! (Fig. 2 & 3)

Som i de fleste prosjekter måtte det gjøres tilpasninger underveis. Den største justeringen måtte gjøres mot slutten av prosjektet, da tester viste at gasslampa ikke ga sterkt nok lys til at glassmotivene ville vises på den sterkt opplyste medaljescenen på Torvet. Løsningen ble å bruke lyskastere programmert for å illudere flammer.

Det ble en flott tenning av lampa på torvet, der de fleste involverte i prosjektet var med på scenen. Ungdommer fra Stiklestad idrettslag, sammen med biskop i Nidaros bispedømme, Herborg Finnset, brakte Olavsflammen fra Stiklestad opp på scenen, mens Hildegunn Øiseth spilte på lur. Sametingspresident Silje Karine Muotka holdt tale og tente lampa sammen med ungdommene. Samtidig som lampa ble tent, ble foto av motivene vist på store skjermer på scenen, noe som gjorde at selv publikum som sto lengst bak kunne se dem. (Fig. 5)

Fig. 3: Montering av kronen på lampa hos Langnes og Bakkan. Assembling the lamp at Langnes and Bakkan.

Fig. 4: Rakel G. Lyng skjærer ut glassbiter til ett av designene. Rakel G. Lyng cutting glass for one of the designs.

For lærlingene Rakel og Ylva ble dette et prosjekt som ga et reelt innblikk i hele prosessen fra en idé til et ferdig produkt samt arbeid opp imot en kunde. Prosessen fra en relativt åpen idé og overordnede tanker frem til det konkrete og endelige sluttproduktet, besto av idémyld-

ring, møter, skissering, samarbeid, entusiasme, frustrasjoner og stolthet. Dette ble en uvurderlig erfaring i prosjektarbeid som vi er veldig takknemlige for at lærlingene våre fikk ta del i.

(Fig. 6)

Fig. 5: Tenning av Olavslampen på scenen på Trondheim torv under avslutningsseremonien til Ski-VM 2025. Lighting of the St. Olav Lamp on the stage at Trondheim market square during the closing ceremony of the Nordic World Ski Championships 2025.

Fig. 6: De seks ferdige glassmotivene. The six completed motifs in glass.

Åse Huseth

Videreutdanning innen bygningsvern og restaurering

Further Education in Restoration and Building Protection

I 2025 deltar NDR i et pilotprosjekt som har som mål å etablere et nytt etter- og videreutdanningsprogram (EVU) innen bygningsvern og restaurering ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Planlegging og gjennomføring av det nye studiet er et samarbeid mellom

Institutt for arkitektur og teknologi ved NTNU, Seksjon for kulturarv – bygg og landskap i Innlandet fylkeskommune og NDR. Intensjonen er å etablere et modulbasert EVU-studium, med emner som kan settes sammen til en bachelorgrad i bygningsvern og restaurering. Piloten

Eksempel på oppmåling av «Grenaderen» i Erkebispegården. An example of manuel surveying in the “Grenaderen” building in the Archbishop’s Palace.

går over tre semestre fra våren 2025, med planleggingsfase gjennom hele pilotperioden og gjennomføring av studiemoduler høsten 2025 og våren 2026.

Et stadig økende fokus på bærekraft, rehabilitering og kulturminnevern i byggenæringa skaper behov for flere fagpersoner med kompetanse innen bygningsvern og restaurering. I 2023 lanserte regjeringen sitt omfattende bevaringsprogram for landets kulturhistorisk viktige kirkebygg. Det ble bevilget 10 milliarder kroner over de neste 20-30 årene til vedlikehold og restaurering av landets fredede og listeførte kirker. Kirkebevaringsfondet vil i årene framover utløse en stor oppdragsportefølje med prosjekter av ulik størrelse.

Det er avgjørende at håndverksbedriftene som tar på seg disse oppdragene innehar nok og riktig kompetanse, for å sikre at arbeidet utføres på en forsvarlig måte. Det vil derfor i årene fremover være behov for et omfattende kompetanseløft innen byggenæringa. Dette behovet vektlegges også i bevaringsstrategien, der kunnskap og kompetanse er ett av fire innsatsområder.

I 2019 ble bachelorstudiet i Teknisk bygningsvern og restaurering ved Høgskolen i Sør-Trøndelag/NTNU lagt ned. Det er nå behov for at et lignende studium etableres igjen. I 2025 bevilget Kirkebevaringsfondet og NTNU midler til oppstart av piloter på fagene tre og stein/mur. Det ble satt ned ei arbeidsgruppe med representanter fra NTNU, Innlandet fylkeskommune samt Åse Huseth fra NDR. Arbeidsgruppa har siden mars jobbet med planlegging og gjennomføring av pilotene samt planlegging av det videre bachelorprogrammet.

Studiet vil være modulbasert, og fagmodulene skal kunne tas som enkeltemner eller settes sammen til en emnepakke som kvalifiserer for en bachelorgrad i bygningsvern og restaurering. Vi ønsker å tilby en kombinasjon av teoretiske og praktiske fellesemner, som dokumenta-

sjon, tilstandsvurdering, verneteori, lovverk og arkitekturhistorie. I tillegg vil det gjennomføres praksismoduler med spesialisering på den enkelte students håndverksfag. Til sammen skal modulene gi studentene bred kompetanse innen de arbeidsprosessene som inngår i større restaureringsprosjekter, fra prosjektering og tilstandsanalyse til praktisk håndverksutførelse på byggeplass, og kvalifisere for oppgaver både innen prosjektledelse og innen arbeid som utøvende håndverker.

Studiet retter seg mot håndverkere med fagbrev eller tilsvarende som ønsker å spesialisere seg innen bygningsvern. Enkelte moduler vil også være relevante for arkitekter eller ansatte innen forvaltning. I pilotperioden rekrutteres studentene blant utøvende håndverkere fra Innlandet fylke og NDR. På sikt ønsker man å kunne rekruttere bredere. Siden dette er en etterutdanning, og studentene kombinerer jobb og studier, vil undervisningen være samlingsbasert og desentralisert, og skal i så stor grad som mulig foregår nært studentenes arbeidssted.

NDR etableres som læringsarena for fagene stein og mur, og vil ta imot studenter på veiledet spesialfaglig praksis fra våren 2026. I pilotperioden har man også valgt å inkludere smedfaget. NDR er i en særlig posisjon som Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein. Bygghytta ved NDR er et unikt håndverksmiljø med høy kompetanse på restaurering og praktisk utførende håndverk, og er derfor en naturlig bidragsyter inn i det nye studiet. Dette vektlegges også i tildelingen fra Kirkebevaringsfondet. Det er et mål at studiet skal ha et tydelig tverrfaglig fokus. Det skal gi studentene forståelse for helheten i et restaureringsprosjekt og ulike deler av et skadebilde, og gjøre dem i stand til å kunne innhente riktig kompetanse etter behov. Her vil også NDR kunne spille en sentral rolle. Bygghytta representerer ulike fag, også flere av de mindre håndverksfagene, og har bred erfaring med tverrfaglig arbeid.

Mange av NDRs håndverkere gjennomførte bachelorgraden i Teknisk bygningsvern og Restaurering ved HiST/NTNU i perioden 20082019. Dette bidro til å styrke kompetansen til bygghytta, og til økt fokus på ikke bare å ta vare på de tradisjonelle håndverksfagene, men også på utvikling og forskning på handverk. NDR gjennomfører i dag et omfattende internopplæringsprogram for nye ansatte. Det er et ønske at det nye studiet skal kunne erstatte deler av denne opplæringa, samtidig som det vil gi ansatte i bygghytta en formell utdanning innen bygningsvern og restaurering.

Høsten 2025 ble det gjennomført to studiemoduler på 7,5 studiepoeng hver: TBBY 6001 Introduksjon til teknisk bygningsvern og bygningshistorie og TBBY 6002 Tegning, dokumentasjon og oppmåling. Ti studenter, deriblant steinhuggerne Anita Gjersvold og Alex Adams og mureren Jetmir Raistaj fra NDR, i tillegg til tre tømrere, to smeder og to malere fra Innlandet, deltok på første samling i september. Studentene hadde base i Grenaderen i Erkebispegården –ett av byggene NDR har forvaltningsansvar for. Bygget fra 1700-tallet var opprinnelig et militært verksted, og har i senere tid blitt drevet som serveringssted. Grenaderen har stort behov for rehabilitering, og står i dag tomt. Studentene brukte bygget som objekt for oppgaver i tegning, dokumentasjon og oppmåling. Det ble også

gjennomført kurs i arkivsøk i statsarkivet på Dora, og Rustkammeret bisto med tegninger fra sine arkiver som studentene benyttet i rapportskriving. Andre samling ble gjennomført i oktober. Det ble holdt forelesninger i norsk og europeisk arkitekturhistorie fra antikken til 1800-tallet, og det ble gjennomført befaringer på blant annet Selbu- og Værnes kirke. Studentene fikk også et innføringskurs i overflatebehandling, med praktiske oppgaver i NTNUs verksted på Kalvskinnet

Flere av NDRs ansatte bidro under begge samlingene, både med tilrettelegging for arbeidene i Grenaderen og med omvisninger og forelesninger. Det ble gjort befaringer i Nidarosdomen med ulike temaer knyttet til bygningshistorie, restaurering og restaureringsfilosofi. Studentene ble også kjent med de ulike verkstedene og deres arbeidsmetoder. De fikk en grundig gjennomgang av restaureringen av Kongeinngangen – det siste større restaureringsprosjektet som er ferdigstilt av bygghytta, og en innføring i de ulike metodene og verktøyene NDR benytter for oppmåling og dokumentasjon. NDRs bidrag og aktive rolle under samlingene viser bredden i virksomhetens kompetanse og den sentrale plassen NDR kan ha i det nye studiet, også utover rollen som læringsarena for den spesialfaglige praksisen.

Høstens studentkull. Fra venstre Lennart Hoffmann, Per Roger Bekken, Bodil Nørdsti, Jetmir Raistaj, Anita Gjersvold, Alex Adams, Ivar Gjermundstad Høgnes, Pål Lien, Bjørn Thomlevold. This year’s students.

Øving på maling med sjablonteknikk. Mønsteret blir tegnet på stiv plast og deretter skåret ut med skalpell. Malingen blir påført med en hard pensel som blir holdt loddrett.

Exercise in stenciling technique. The pattern is drawn on hard plastic and then cut out with a scalpel. The painting is done with a stiff brush held vertically.

Eva Stavsøien

I historiske kollegers fotspor på Allmenningen

In the Footsteps of Historical Colleagues at Allmenningen

Innledning

I «Restaureringsplan for Nidarosdomen 20242035» er et av de prioriterte tiltakene å sikre tilgang til steinmaterialene det kan bli behov for til restaureringsarbeidet i et lengre tidsperspektiv.

Det største volumet vil være kleber, men vi må ikke glemme at Nidarosdomen også betegnes som «den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene».1 I så måte er marmorsøylene et relativt fremtredende arkitektonisk element. Nå er det et kjedelig faktum at katedralens mange og til dels lange søyler ikke vil leve evig. Når de før eller

senere må erstattes med nye, må det være mulig å skaffe til veie egnet materiale til produksjon av disse. Med «egnet» forstås her autentisk materiale, altså marmor fra samme forekomst som ble benyttet til de originale søylene.

Søylemarmoren finner vi blant annet på øya Allmenningen, utenfor Roan i Åfjord kommune. (Fig. 1) Både i middelalderen og i perioden 18801911 hentet våre forgjengere emner til søyler herfra. Etterlatenskapene fra deres virksomhet er fortsatt godt synlige i form av uttaksspor og skrottipper. Dersom slike spor kan være av førreformatorisk opphav, vil det innebære at hele eller deler av området klassifiseres som et automatisk fredet kulturminne.2

Kulturminnemyndigheten, som i dette tilfellet er Trøndelag fylkeskommune, har foreløpig ikke gjort de nødvendige undersøkelsene og registreringene for å kunne vurdere vernestatus i de tidligere bruddområdene.

En relevant «innledende øvelse» til vurdering av muligheter for fremtidig tilgang til marmor fra Allmenningen, ville dermed være en befaring på stedet sammen med representanter fra fylkeskommunens seksjon for kulturminneforvaltning.

Allmenningen og marmorforekomsten der Den om lag 1,7 km² store Allmenningen og naboøya Været, ligger nær skipsleia og var i tidligere tider et livlig fiskevær. I dag er øyene fraflyttet og bebyggelsen benyttes som fritids-

1 Av Per Storemyr i fbm. lanseringen av hans bok «Nidarosdomens grunnfjell» i 2015. Se artikkel med samme tittel på: Nidarosdomen: Den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene | Per Storemyr Geoarchaeology & Conservation 2 Jf. Lov om kulturminner §4.

Fig. 1. Allmenningen markert på kartutsnitt fra norgeskart.no. Allmenningen marked on a map excerpt.

Stonemason Espen Sørburø and the author entering the strait separating Allmenningen from the neighbouring island Været. The quarry area is located on the opposite side of the island.

boliger. Den eneste adkomstmuligheten er med privat båttransport.

Hovedforekomsten av marmor ligger på den sørøstre siden av øya, og det er her vi finner sporene etter våre forgjengeres bruddvirksomhet. Marmor, som andre bergarter, er et materiale av varierende opphav og dertil hørende variabler når det gjelder så vel egenskaper som utseende. Varianten vi finner på Allmenningen er en såkalt dolomittmarmor, den er grovkornet, har hvit til lys grålig farge og er ispedd betydelige innslag av årer og linser bestående av kvarts, feltspat og glimmer.3 En materialkvalitet med bearbeidingsegenskaper som definitivt ikke skaper begeistring hos steinhuggerne. At våre forgjengere valgte å ta i bruk Allmenningsmarmoren kan ha vært

relatert til at forekomstens naturlige kløvretning eller «benking» er gunstig med tanke på bryting av lange, relativt smale emner.4 Øyas beliggenhet tett på tidligere tiders hovedferdselsåre var nok heller ingen ulempe.

Ut på tur

Båtturen fra Hongsand til Allmenningen er ikke lang, men vind av raskt skiftende styrke og retning kan være utfordrende. Muligheten for en utrivelig båttur eller enda verre; å bli liggende værfaste på «den ytterste nøgne ø», førte til flere utsettelser av turen. Den 19. juni kom vi oss omsider av gårde. Seks steinhuggere, tre arkeologer fra fylkeskommunen og lokalkjente Jorunn møttes hos Roan Rorbu og Camping, hvor vi hadde leid to båter. (Fig. 2)

3 Opplysningene er hentet fra: https://geo.ngu.no/api/faktaark/mineralressurser/visImiNasOreOmr.php?objid=15103&p_spraak=N

4 Med «benking» forstås en bergstruktur med oppsprekking i parallelle lag av høvelige dimensjoner.

Fig. 2. Steinhugger Espen Sørburø og artikkelforfatteren på vei inn i sundet som skiller Allmenningen fra naboøya Været. Bruddområdet er lokalisert på motsatt side av øya.

A significant proportion of the rock extracted from a quarry is discarded. Here, one of the spoil heaps from the last period of quarrying.

Vel ute på øya lokaliserte vi fort de yngste bruddområdene. De store skrottippene, som på avstand kan forveksles med utrasinger fra berget, er det mest iøynefallende. På nærmere hold ser man tydelige spor etter hullene som ble boret for å kunne kile løs høvelige emner. (Fig. 3 & 4)

Etter litt leting fant vi også de mer beskjedne og tilgrodde sporene etter det som betraktes som middelaldersteinbruddet. Her er det benyttet en annen bryteteknikk: kilehullene er større og tilhugde, ikke borret. I disse ble det satt inn kiler, om disse var av metall eller tre vet vi ikke. Metoden som ble benyttet for å splitte berget var ulik, avhengig av materialet i kilene. Ble det brukt metallkiler, slo man på disse til steinen delte seg langs med rekken av kilehull. Trekiler derimot, ble vannet slik at treverket ekspanderte. Effekten av dette var også at steinen delte seg, sannsynligvis en mer tidkrevende, men også langt mer komfortabel metode. (Fig. 5)

I håp om å utvide kunnskapen om middelalderens bryteteknikk, verktøy og hjelpemidler, kunne det være interessant å utføre forsøk relatert til dette i forbindelse med eventuelle fremtidige uttak av søyleemner.

Arkeologene fra fylkeskommunen benyttet anledningen til å måle inn og kartfeste brudd-

Fig. 4. Gjenstående halve borehull fra tidlig 1900-tall. The remaining halves of drilled holes from the early 1900s.

Fig. 3. En betydelig andel av steinen som blir tatt ut i et steinbrudd vrakes. Her fra en av skrottippene etter den siste driftsperioden.

området, for å legge inn info om dette i kulturminnedatabasen Askeladden. Ved en senere anledning kan det bli aktuelt å foreta mer detaljerte arkeologiske undersøkelser og registreringer.

De visuelle forskjellene og avgrensingene mellom det som kan være førreformatorisk bruddvirksomhet og den mer moderne driften er tydelige. På bakgrunn av dette kan det være håp om relativt enkel saksbehandling, dersom NDR i fremtiden skulle ønske å hente ut løsblokker eller foreta mindre uttak av stein der det allerede er brutt stein på «moderne» vis.

En del formaliteter må likevel påberegnes, noe som også innebærer å innhente tillatelse fra grunneieren.

Denne «veien videre» får vi komme tilbake til når den blir gått. Frem til det blir aktuelt: Takk for en fin tur med godt faglig og sosialt utbytte! (Fig. 6)

Fig. 5: Hugde kilehull fra middelalderen studeres og diskuteres. Chiseled wedge holes from the Middle Ages are studied and discussed.

Fig. 6. Axel Hoem (ansatt ved NDR 1899-1950) etterlot en varig signatur. Axel Hoem (employed at NDR from 1899 to 1950) left a lasting signature.

Øystein Ekroll

Bein og stein - sjakkbrikkar og steinskulptur

Bone and Stone – Chess Pieces and Stone Sculptures

Funnet av ei sjakkdronning i kyrkjeruinen under Folkebiblioteket i 1885, er grunnlaget for teorien om at Lewis-sjakkbrikkane er laga i Trondheim. Figuren ser dessverre ikkje ut til å vere bevart, men det vart heldigvis laga ei god teikning. (Fig. 1) Etter funnopplysingane var figuren brannskadd, og kan derfor seinare ha gått i oppløysing. Dette funnet er på den eine sida lite å bygge på, men på den andre sida er dette også eitt av dei svært få til no kjende funna i Europa av ein tydeleg parallell til dei berømte Lewis-sjakkbrikkene. Lewis-brikkane er av dei fleste daterte til tredje fjerdedel av 1100-talet (ca. 1150-75), og dette var ein svært kreativ periode i Trondheim.1

1 Caldwell 2010: 37-38.

Skulpturkonsollane på tverrskipskapella

Dei tre utstikkande tverrskipskapella på Nidarosdomen har skulpterte konsollar under takskjegget. Desse skulpturane har aldri tidlegare blitt nærare undersøkt eller sett i samanheng med sjakkbrikkane. Dei er små og vanskelege å undersøke på nært hald, og er bokstavleg talt blitt liggande i skuggen av dei større og meir naturalistiske skulpturane på den gotiske delane av Domen. Denne artikkelen vil presentere konsollane for å klarlegge om dei kan opplyse den handverksmessige bakgrunnen for sjakkbrikkane.

Opprettinga av erkesetet i 1153 førte til store byggearbeid på katedralen, med ei stor utvi-

Fig. 1: Dronningsjakkbrikke funnen i 1885 i kyrkjeruinen under det gamle Rådhuset (i dag Trondheim Folkebibliotek). Etter Krefting 1890. Chess queen of ivory, found in 1885 in the church ruin under Trondheim Town Hall.

ding av den gamle Kristkyrkja frå 1070-90 i anglo-normannisk romansk stil. Det første byggetrinnet mellom ca. 1150-80 var tverrskipet, med sine to utstikkande dobbeltkapell (i to høgder) mot aust og forhallen mot nord med eit Mikaelskapell over. Dei to nedre kapella, særleg Johanneskapellet i søndre tverrskip, var fullførte seinast i 1161 då det vart vigsla av erkebiskop Øystein Erlendsson. Dei tre øvre kapella, Maria-, Olavs- og Mikaelskapella, må ha blitt fullførte i løpet av 1160-åra. Alle desse tre kapella har skulpturar under takskjegget. (Fig. 2) Til saman er det bevart 37 skulpterte konsollar på tverrskipet: 24 på Olavskapellet, 10 på Mikaelskapellet og 3 på Mariakapellet (her er dei fleste konsollane utan skulptur). I tillegg er det bevart 7 lause konsollar utan sikker plassering.

Samtidig med tverrskipet vart det også bygd eit treskipa skip i anglo-normannisk stil, og det hadde truleg også ei stor gruppe skulpterte konsollar under takskjegget. Dette skipet vart rive og erstatta av det gotiske skipet omkring 1250-60, og berre små restar av det har overlevd. Gruppa med lausfunn av konsollar kan stamme frå dette skipet, særleg dobbeltkonsollane.

Desse konsollane er den best bevarte steinskulpturen i Trondheim frå denne perioden, og

2 Fritzner 1896: 446 (smið, smiða)

A double corbel from the mid-12th century, perhaps from the Romanesque nave

det er derfor interessant å samanlikne dei med sjakkbrikkane som er daterte til same tid. Har dei like trekk, og kan ein utan vidare samanlikne steinskulptur med kvalrosstann? Var det dei same handverkarane som laga begge delar? Eller er det så ulike materialar at det var to ulike grupper handverkarar som skar i bein og hogde i stein?

På gamalnorsk vart det same ordet – smiða –brukt om alt handverksarbeid i tre, bein, stein og metall, både jern, sølv og gull.2 Den norrøne historia om smeden Volund fortel at han smidde

Fig. 2: Konsollfrisa på sørsida av Olavskapellet på Nidarosdomen. Arkivfoto 7011. The corbel frieze of the south side of St Olav’s Chapel in Nidaros Cathedral.

Fig. 3. Dobbeltkonsoll frå midten av 1100-talet, kanskje frå det forsvunne romanske skipet i Nidarosdomen. I dag i Museet Erkebispegarden.

of Nidaros Cathedral.

både våpen og smykker av gull og sølv. I mange dialektar blir ordet smide enno brukt for å spikke i tre. Når smed står åleine, betyr det i dag alltid jernsmed. Når det same ordet er brukt om arbeid i mange ulike materialar, tyder det også på at dei same handverkarane kunne arbeide i mange ulike materialar, t.d. gullsmed og sølvsmed. Ein steinsmed kan vere både ein som lagar steinprodukt og ein som lagar jernverktøy til steinbryting.

Bein og stein er nokså like materialar å arbeide med, ved at begge er harde. Treverk er derimot langt mjukare, særleg når det skal skjerast i ferskt treverk som krev ein annan teknikk og anna verktøy. Den harde klebersteinstypen som konsollane er laga av (klorittskifer eller grønskifer frå Øysand), er lett å forme når han kjem rett frå steinbrotet («bergvåt»), men blir hard og skifrig når han tørkar.3 Den detaljerte utforminga viser at konsollane må vere hogde kort tid etter at steinen var henta ut frå berget.

Konsollane på tverrskipskapella er delvis utforma som menneske, delvis som menneskeliknande skapningar og delvis som reine fantasivesen. (Fig. 4) Men alle har eit ansikt, og det er særleg to av dei som det er interessant å samanlikne med Lewis-brikkane. Desse to konsollane vart i 1993 skifta ut med kopiar, og er i dag utstilte i Museet Erkebispegården.

Konsollsteinane er 27 cm høge og 18-20 cm breie. Figurane er litt mindre: dei to heilfigurane er 21 cm høge og 13-14 cm breie. Den eine framstiller ein mann med knebukse og lue, (Figur 5a) den andre ei naken kvinne (Figur 5b). Ansikta er store i forhold til kroppen, og måler 16 x 11 cm (mannen) og 14 x 11 cm (kvinna). Lewisbrikkane som er forma som heilfigurar er til samanlikning 7,0 – 10,3 cm høge.

Dette var ingen ny tradisjon i Trondheim. Ei gruppe bygningssteinar frå ca. 1120, kanskje frå kong Øystein Magnussons Nikolaikyrkje i

Fig. 4. Kvinnekonsollen på sin originale plass på det søraustre hjørnet av Olavskapellet.

The corbel of a nude woman in its original position on the SE corner of St Olav’s Chapel.

Fig. 5 a-b. Mann t.v. og kvinne t.h. frå hjørna på Olavskapellet, ca. 1160.

The faces of corbels showing a man (left) and a woman (right), from the corners of St Olav’s Chapel, c.1160.

Fig. 6. «Livstrekapitelet» (h = 38 cm) frå ei ukjent kyrkje i Trondheim, ca. 1120. Arkivfoto 7151. The «Tree of Life» capital from an unknown church in Trondheim, dated to

kongsgarden, er rikt dekorerte med små figurframstillingar, t.d. «Livstrekapitelet». (Fig. 6)

Det same gjeld fleire steinar i same gruppa. Eit lite relieff av ein geitebukk («Syndebukken») på eit kapitel i nordre tverrskip viser også denne «miniatyrkunsten». (Fig. 7)

Sjakkbrikkane av kvalrosstann

Ansikta på tverrskipskonsollane har mange like trekk med sjakkbrikkane: ansikta er langstrakte med ei kraftig, firkanta hake. Munnen er liten og smal, anten som ein rett strek eller med munnvikar som vender nedover. Augene er overdimensjonerte og spissovale med borra pupiller, og dei fleste er omgitt av ein smal, glatt vulst.

Av sjakkbrikkane er det dronning- og biskopsbrikkane som er mest like Trondheimsbrikken. (Fig. 8 & 9) Kongane og dei fleste krigarane har heilskjegg, som gir ei anna utforming av nedre

Fig. 7. «Syndebukkapitelet» frå ca. 1160 ved inngangen til Lektoriet i nordre tverrskip (Kvinnenes Minnekapell). Arkivfoto 5187.

The «Scapegoat Capital» from c.1160 by the entrance to the Women’s Memorial Chapel in the north transept.

del av ansiktet. Utforminga av ansikta på steinskulpturen og sjakkbrikkane er så like at dersom det ikkje var dei same kunstnarane som laga

c.1120.

kunstverka, så var det nær kontakt mellom dei. Skulpturen på Nidarosdomen har tidlegare blitt lite studert i relasjon til Lewis-sjakkbrikkane. Materialet viser at det ved katedralen og erkesetet i Trondheim var eit handverkarmiljø som kunne produsere steinskulptur i små

Fig. 8 a. Dronningbrikke frå Lewis-funnet. The Trustees of the British Museum. Chess queens from the Lewis find.

format. Erkebiskopen mottok kvalrosstenner frå Grønland som skatt og avgift, så det var nok råmateriale å arbeide i.

Kvalrosstenner som gåver og handelsvare Grønlandske kvalrosstenner var eit kostbart

og eksklusivt materiale til langt ut på 1300talet, då afrikansk elfenbein vart tilgjengeleg i større mengder. Kvalrosstann var eigna som gave mellom fyrstar og høgtståande folk. Dei er derfor av og til omtalt i brev og andre dokument som er bevart til vår tid. Nokre døme:

Ein gong mellom 1162-72, på same tid som Lewisbrikkane og tverrskipskonsollane vart laga, sende ei kvinne i Noreg gåver til bror sin Ernisius, som då var abbed i St. Victor-klostret i Paris, m.a. eit isbjørnskinn og ei kvalrosstann.4 Ernisius var engelsk, og søstera hans var gift med ein norsk stormann.

4 Regesta Norvegica I, nr. 137.

I 1224-25 sende kong Håkon 4 Håkonsson som gåve til kong Henry 3 av England tretten jaktfalkar/geirfalkar (girofalcones), tre kvite og ti grå, kvalrosstenner (dentes cetinas) og eit isbjørnskinn (furraturam) som kom via Island. Håkon hadde hatt menn på Island i to år for å skaffe desse verdfulle fuglane.5

Det kom store mengder kvalrosstann frå Grønland til Trondheim på 11-, 12- og 1300-talet. Omkring 1280 fortel erkebiskop Jon i eit brev til paven, at han får kvalrosstenner og kvalrossreip (dentibus et funibus balenarum) i tiende frå Grønland, i tillegg til oksehuder, selskinn

5 Diplomatarium Norvegicum XIX, nr. 167; Regesta Norvegica I, nr. 536.

Fig. 8 b. Dronningbrikke frå Lewis-funnet. The Trustees of the British Museum. Chess queens from the Lewis find.

Fig. 9. Biskop frå Lewis-funnet. The Trustees of the British Museum. Bishop from the Lewis find.

og andre varer. Han spør om dette kan selgast i staden for å sende varene til Roma. Pave Martin IV gav han løyve til det, ettersom det ville vere vanskeleg å sende varene til Roma, og han vil derfor heller ha gull og sølv.6

I 1316 innprenta kong Håkon 5 i ei rettarbot, at utanlandske kjøpmenn skulle betale utførseltoll av ei mengd produkt, inkludert kvalrosstenner (tannvaru).7 I 1327 mottok pavens sendemann seksårstiende frå erkebiskop Eiliv i form av sølv, gull og 24 kvalrosstenner, verdsett til 12 mark sølv.8 I tillegg betalte erkebiskopen same året seksårstienden for Grønland bispedøme i form av 227 lispund kvalrosstenner og Peterspengar for Grønland bispedøme med 3 lispund kvalrosstenner.9 Det er heilt tilfeldig at dokumenta er bevart for akkurat desse åra, så vi må kunne rekne med at dette var ein normal mengde tiende.

1 lispund er 6,17 kg, så 230 lispund tilsvarer til saman 1419 kg. Ei kvalrosstann kan vege 3-5 kilo, så tienden frå Grønland utgjorde ca. 3-500 tenner for ein periode på seks år, dvs. ca. 50-80 tenner i året. Det betyr at minst 25-40 kvalrossar vart fanga kvart år. Dette er vel å merke berre det som vart betalt i tiende. Kvalrossprodukta, både tennene, huda og spekket/oljen, hadde stor verdi for grønlendarane som handelsvare. Storparten vart eksportert via Noreg til utlandet for å skaffe seg nødvendige varer, t.d. korn. Litt av fangsten kan også ha blitt brukt på Grønland til reiskap, verktøy o.l.

Omtale av sjakk og sjakksett Kong Håkon Håkonsson og dronning Margrete Skulesdotter lét den franske riddarromanen ’Tristan og Isolde’ omsetje til norsk i 1226 med tittelen «Saga af Tristram ok Ísönd». Teksten er delvis omarbeidd for å passe betre inn i

6 Diplomatarium Norvegicum I, nr. 71.

7 Norges gamle Love III, nr. 47.

8 Regesta Norvegica IV, nr. 504.

9 Regesta Norvegica IV, nr. 521 & 522

10 The Romance of Tristan and Isolde: 3.

11 Saga af Tristram ok Isõnd: 26.

12 Diplomatarium Norvegicum III, nr. 202.

norske tilhøve. Originalen fortel at den unge og foreldrelause Tristan vart oppfostra i ei borg ved kysten av Normandie. Nokre kjøpmenn frå Noreg klarte å lure Tristan ombord i skipet sitt, og førte han bort som eit rikt bytte: «certain merchants of Norway, having lured Tristan to their ship, bore him off as a rich prize.».10 Planen var å selge han som slave i England.

Den norske versjonen er langt meir utbrodert og fortel at Tristan gjekk ombord i eit skip med norske handelsmenn (norrænir kaupmenn) som la til i hamna ved slottet. Skipet var lasta med pelsverk, isbjørnskinn, kvalrosstenner (tannvara), falkar og haukar, tørrfisk, tjøre, tran, svovel samt alle slags norrøne handelsvarer (grávara ok hvítskinn ok bjorskinn, svartr safali, tannvara ok bjarnfeldir, gáshaukur ok grávalir ok margir hvítvalir, vax ok húðir, bukkaskinn, skreið, tjara, lýsi ok brennisteinn, ok allskonar norræn vara).

Tristan legg merke til eit vakkert sjakksett med brett (skáktaflsborð), og utfordrar ein av kjøpmennene til eit parti sjakk. Han blir så oppslukt av spelet at han ikkje merkar at kjøpmennene, som har bestemt seg for å bortføre den unge prinsen, løyser fortøyningane og let skipet drive frå land. Når Tristan merkar kva som skjer, er båten langt frå land.11 Handel med slike luksusvarer var tydeleg nok ein kjent situasjon for det norske publikummet.

I 1340 vart verdisakene til kong Magnus Eriksson, som var lagra på Båhus slott, registrerte i samband med skifte av høvedsmann. Mellom gull- og sølvgjenstandane vart det også opplista eit stort sjakksett laga av elfenbein: Jtem vnum grossum skaktawæll de fiilsben factum.12 Dette var tydeleg nok svært verdfullt, passande for ein konge.

Så seint som i 1555, i det latinske bokverket «Historia om dei nordiske folka», fortel den landflyktige svenske erkebiskopen Olaus Magnus at kvalrosstennene vart brukt til kunstferdig utskårne sjakk- og brettspelbrikkar. Han fortel vidare at alle framståande menn i Norden kunne spele sjakk godt.13 Dette er nok ei overdriving, men funn av sjakkbrikker i ulike materialar viser at kunnskapen om spelet var levande gjennom heile mellomalderen i Norden.

Konklusjon: samanlikning bein og stein Skulpturkonsollane på tverrskipet i Nidarosdomen er ikkje tidlegare undersøkte i detalj, og er heller aldri trekte inn i diskusjonen om kven som laga Lewisbrikkane og kvar det vart gjort. Dei mange like ansiktstrekka, og den samtidige dateringa av sjakkbrikkane og konsollane på Domen, gjer at det er godt tenkbart at alle er blitt laga i det same handverksmiljøet som vart grunnlagt ved Nidarosdomen seinast i samband med nybygginga av Domen i 1150-åra. Det vart også laga små bygningsfigurar og relieff i Trond-

13 Olaus Magnus, 21. bok, kap. 29.

Litteratur:

heim alt omkring 1120, som dekor på kapiteler og vindaugsomrammingar. Figurutsmykkinga i stein på tverrskipskapella frå ca. 1150 og framover var også i lite format, med relieff og skulpturar som var opptil 18-20 cm høge. Erkebiskopen hadde dessutan jamn tilførsel av kvalrosstenner frå Grønland som skatt og tiende, så materialet var sikra.

Arbeid i kvalrosstann og kloritt- eller grønskifer er ikkje ulikt. Begge er harde materialer, men kan formast med den same typen lett handverktøy. Det vesle formatet på steinfigurane gjer at formingsarbeidet ikkje er grunnleggande ulikt, særleg når steinen er «fersk» (bergvåt). Studiet av tverrskipsskulpturen styrker dermed teorien om at Lewisbrikkane verkeleg er laga i bygningsmiljøet ved Nidarosdomen.

Takk til tradisjonshandverkar Jon Anders Fløistad for diskusjon og gode opplysingar om arbeid i bein og tre.

Caldwell, David H., Mark A. Hall & Caroline M. Wilkinson: The Lewis Chessmen Unmasked. National Museums of Scotland. Edinburgh 2010.

Caldwell, David H. & Mark A. Hall (eds.): The Lewis Chessmen. New Perspectives. Edinburgh 2014

Diplomatarium Norvegicum I-XXIII. Christiania 1847 -

Ekroll, Øystein: Museet i Erkebispegården. Domkirkens skulptursamling. Trondheim 1997

Havets elfenbein/Sea Ivories. Katalog. NTNU Vitenskapsmuseet. Red. James Barrett & Ellen Grav. Trondheim 2025

Huseth, Åse: Lewis-brikkene – kom verdens mest kjente sjakkbrikker fra Trondheim?

Bygghytta 2024, 106-110.

Krefting, Otto: Undersøgelser i Trondhjem. Kristiania 1890

Magnus, Olaus: Historia om de nordiske folken (1555), I-IV. Stockholm 1976.

McLees, C, Ekroll, Ø. 1990. ‘A drawing of a medieval ivory chess piece from the 12th-century church of St Olav, Trondheim, Norway’. Medieval Archaeology 34, 151-154.

Norsk Historisk Leksikon, red. Rolf Fladby, Steinar Imsen & Harald Winge. Oslo 1974

Regesta Norvegica I-X. Utgitt av Riksarkivet. Oslo 1989-2015

Saga af Tristram ok Ísönd. København 1878

The Romance of Tristan and Isolde. www.studenthandouts.com

Cecilie Bergan

Tegningsarkivet ved NDR –

digitalisering og tilgjengeliggjøring

Digitalizing NDR’s Architectural Drawing Archive and Making It Accessible

I 2008 kom Stortingsmelding nummer 24 som presenterte Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv. Det har siden den gang vært et mål fra statlig hold at kulturarvsmateriale fra både arkiv, museum og bibliotek skal digitaliseres og tilgjengeliggjøres på digitale plattformer. Både som ledd i formidling og forskning, men også med tanke på bevaring.

I NDRs tildelingsbrev er også et av hovedmålene at Nidarosdomens og Erkebispegårdens historie skal gjøres tilgjengelig og formidles til publikum ved hjelp av moderne metoder. En måte å bidra til måloppnåelse på er ved å gjøre det kulturhistoriske materialet ved restaureringen tilgjengelig for allmenheten gjennom digitale plattformer. NDR har flere samlinger med verdifullt kulturhistorisk materiale. Helt siden restaureringens begynnelse i 1869 har virksomheten tatt vare på fotografier, tegninger og annet arkivmateriale som dokumenterer aktiviteten ved Nidarosdomen. I tillegg er det tatt vare på større samlinger av blant annet bygningsstein, skulptur, gipsavstøpninger og blyglassvinduer. Smakebiter herfra er utstilt i Museet Erkebispegården, men mesteparten ligger lagret i NDRs magasiner. Se mer detaljert om dette rikholdige materialet i artikkelen «NDRs historiske samlinger» i årboken for 2023.

Tegninger

Dokumentene i det historiske arkivet brukes på daglig basis av håndverkerne og forskerne ved restaureringen, og er en uvurderlig kilde til kunnskap om Nidarosdomen. (Fig. 1) Tegningssamlingen utgjør en egen underserie i det gamle, avslutta papirarkivet, og er sortert etter tema i egne kataloger. Samlingen rommer i overkant av 7000 papirtegninger - de eldste antas å være fra 1840-årene. Her dokumenteres både hvordan kirka så ut før restaureringsarbeidet tok til og hvordan den ser ut i dag. Samlingen inneholder også tegninger som viser alternative forslag til

Fig. 1: Steinhuggerne Henning Grøtt og Ida J. Bodvar sammenligner stein i kirka med oppmålt stein på en eldre tegning. Stonemasons Henning Grøtt and Ida J. Bodvar comparing the stones in the wall of the church with those marked on a drawing from the archive.

Fig. 2: Hvelvsøylekonsoll fra sentraltårnet. Oppmålingstegning av arkitekt Alf Hofflund, 1881. Arkivtegning 1222 Corbel supporting the vault of the central tower. Drawing by Architect Alf Hofflund, 1881.

gjenoppbygging – detaljerte og forseggjorte planer som det aldri ble noe av – tegnet av restaureringens arkitekter. Det er med andre ord en god miks av både realistiske oppmålings- og dokumentasjonstegninger og mer fantasifulle rekonstruksjoner.

I tillegg til tegninger av selve kirkebygget er det også tegninger av inventar og verktøy, av tekniske installasjoner og elektriske løsninger, av gravminner og minnesmerker, av skulpturer og glassmalerier, av bygningsdeler samt av verksteder og tilbygg. (Fig. 2-6) Det finnes til og med grunnplaner med sirlig inntegnet nummerering for sitteplasser i forbindelse med ulike jubileer og festligheter – alt nummerert og tegnet for hånd. Format og papirkvalitet varierer også veldig; alt fra gjennomsiktig foliepapir til tykk kartong, fra usignerte skisser på små avrevne papirbiter, til 1:1 tegninger av større bygningsdeler. Det er et stort spenn i både størrelser og typer.

Digitalisering

NDR har innredet egne magasiner i sine lokaler i Bispegata. Her oppbevares papirarkivet, som rommer både tegninger og foto. Når ansatte

tidligere har hatt behov for å ta en nærmere titt på dokumenter fra arkivet, har de blitt plukket fram og skannet, slik at man har kunnet jobbe med digitale versjoner. Dette minsker slitasje på originalene, men det har også gjort at det er de ansattes behov som har styrt hvilke arkivstykker som frem til nå har blitt digitalisert. I 2023 ble det derimot besluttet at arbeidet med digitalisering skulle intensiveres. Det ble utlyst en 3-årig prosjektstilling, og undertegnede har siden våren 2024 jobbet med digitalisering og tilgjengeliggjøring av både foto og tegninger. Foreløpig er det digitalisering av tegningene som har vært hovedfokus.

Vi digitaliserer papirtegningene ved bruk av en storformatskanner. Den tar dokumenter med en bredde opp til 106 cm; lengden begrenses av størrelsen på den ferdige lagrede filen – opp mot 4 GB lagring per skann. Tykkelsen på papiret kan være maks 2 mm. Ikke alle tegningene lar seg skanne av det utstyret vi har tilgjengelig. En god del er enten for store eller for tykke, mens andre er for skjøre til å føres gjennom en skanner. Disse tegningene listeføres fortløpende, og må avfotograferes på et senere tidspunkt.

Fig. 3: Sideskipsgesims i skipet. Oppmålingstegning av arkitekt Nils Ryjord, 1901. To fotografier viser hvordan deler av gesimsen ble seende ut etter restaurering. Arkivtegning 1527

A piece of the original cornice in the side-aisle in the nave, drawn by Architect Nils Ryjord, 1901. The attached photos show how the restored cornice turned out.

Fig. 4: Forslag til utforming av rosevinduet i vestfronten. Rekonstruksjonstegning av arkitektene Olaf Nordhagen og August Albertsen fra 1913. Arkivtegning 2577

A design for the Rose Window in the West Front, by Architects Olaf Nordhagen and August Albertsen, 1913.

Fig. 5: «Forsøk på elektrisk nymontering av de gamle messinglysekronene i koret». Arkitekt Helge Thiis 1936. Arkivtegning 4429

Drawing made by Architect Helge Thiis in 1936 on how to refit the old brass chandeliers from the choir with electric wire.

Fig. 6: Rekonstruksjon av skipets tverrsnitt. Forsøk på å finne «hvelvtoppens beliggenhet». Arkitekt Olaf Nordhagen 1918. Arkivtegning 4320 Reconstruction of the nave, cross-section. An attempt to find the height of the vault. Architect Olaf Nordhagen 1918.

Så snart arbeidet med skanning og avfotografering er ferdigstilt og det foreligger gode digitale versjoner av arkivstykkene, er planen å overlevere det fysiske materialet til Arkivverket. Som statlig virksomhet underlagt Kultur- og likestillingsdepartementet, er NDR forpliktet til å avlevere sitt arkivmateriale til Arkivverket1 etter en viss tid. Før dokumentene er ferdig digitaliserte, er virksomheten avhengig av å ha nærhet til det fysiske materialet.

En liten del av tegningssamlingen er allerede avfotografert og avlevert til Arkivverket. Dette gjelder de største tegningene som på grunn av

format og størrelse ikke har latt seg skanne på vanlig vis. Arbeidet med avfotografering ble gjort av fotografer på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Tegningene hviler nå trygt hos Statsarkivet på Dora, hvor NDR har fått et eget magasin. Etter hvert skal også de tegningene som nå skannes, forflyttes dit i forbindelse med avlevering. (Fig. 7)

Tilgjengeliggjøring

I 2017 inngikk NDR avtale med KulturIt på Hamar om å ta i bruk samlingsforvaltningssystemet Primus og formidlingsløsningen DigitaltMuseum. I denne perioden ble det eldste

1 Arkivverket skifter navn til Nasjonalarkivet fra og med januar 2026, i forbindelse med at ny arkivlov trer i kraft.

Fig. 7: NDRs tegningsmagasin hos Statsarkivet på Dora i Trondheim. NDRs archival storage room at the Regional State Archive at Dora in Trondheim.

fotomaterialet skannet og digitalisert. I første omgang var målet å registrere fotografiene i Primus, for deretter å publisere de på Digitalt Museum. Arbeidet med registrering er i all hovedsak ferdigstilt, nå pågår arbeidet med publisering. I stedet for å legge ut hele samlingen under ett, publiseres et titalls fotografier om gangen. Nå er det tegningssamlingen som står for tur. Hver enkelt tegning skal registreres i Primus, før den publiseres på DigitaltMuseum. (Fig. 8)

Ved å ta i bruk KulturIts løsninger blir våre fotografier og tegninger søkbare på en helt

annen måte enn tidligere. Dette er særlig positivt for våre egne ansatte, som bruker mye tid på å navigere i materialet i det daglige. I tillegg får flere nå mulighet til å fordype seg i de rikholdige og spennende samlingene. Vi håper at tilgjengeliggjøringen bidrar til ny forskning, også fra andre miljøer utenfor vår egen virksomhet. Forhåpentligvis vil det bli enklere for skoleelever, lærere, forskere og andre historieinteresserte å ta et dypdykk ned i restaureringens kildemateriale. Det blir spennende å se hva dette bringer av ny kunnskap om både Nidarosdomen og NDR framover.

Fig. 8: NDRs samlinger på nettstedet DigitaltMuseum. https://digitaltmuseum.org/ndr NDR’s collections as they are presented on the webpage DigitaltMuseum.

Kjersti Kristoffersen

Steinhuggermerkene som kilde til kunnskap om stilskiftet i nordre tverrskips triforium

Mason’s Marks as a Source of Knowledge about the Change of Style in the North Transept Triforium in Nidaros Cathedral

Innledning

Bak østre hjørne på orgelgalleriet i nordre tverrskip, altså i overgangen mellom østre og nordre triforiegang, skjer det en brå endring i stildetaljer – et stilskifte. (Fig. 1) For et utrent øye er stilskiftet tydeligst på kapitelene. Det ble brukt foldekapiteler i østre triforium, men på begynnelsen av den nordre triforiegangen ble det tatt i bruk waterleaf-kapiteler. (Fig. 2) Foldekapitelene er i anglonormannisk stil, mens waterleaf-kapitelene er i en stil som kalles overgangsstil. Nedre deler av tverrskipet er også utformet i anglonormannisk stil.

Ellers vises stilskiftet på utformingen av åpningene i grindverket i buene mot hovedrommet i tverrskipet. Før stilskiftet var disse runde, mens etter stilendringen ble de utformet som firpass. Et så brått stilskifte midt i en bue er uvanlig, for oftest forekommer stilskiftet mellom ulike nivåer og/eller mellom ulike bygningsdeler. Waterleafkapitel var «siste skrik» i England i andre halvdel av 1100-tallet da tverrskipet ble bygd. Bruken av dette kapitelet viser at man hadde god kjennskap til hva som var moderne på den andre siden av Nordsjøen.

Det er mange ubesvarte spørsmål om stilskiftet i nordre tverrskip. Ett sentralt spørsmål er om det var en byggestopp etter at østre triforium og nordøstre hjørne i triforiet sto ferdig. Et annet

1 Kristoffersen, 2024: 50-59.

sentralt spørsmål er om steinen etter stilskiftet ble hugd av «nye» steinhuggere som kom utenfra, eller av «gamle» steinhuggere som hadde hugd stein i en annen stil tidligere.

Steinhuggermerkene i tverrskipet er det eneste kildematerialet om steinhuggerne. Tidligere har det vært vanskelig å få kunnskap om byggingen av triforiet og de som hugde steinen, for steinhuggermerkene ble systematisk registrert og lagt inn i en database først for noen få år siden. For mer informasjon om tverrskipet, steinhuggermerker og slike merker som kildemateriale, se artikkelen til undertegnede i fjorårets årbok.1

Tema for denne artikkelen er altså steinhuggermerkene som kilde til kunnskap om stilskiftet i triforiet i nordre tverrskip. Først blir steinhuggermerkene og databasen presentert, deretter blir materialet innvendig på triforienivå analysert. Målet med analysen er å undersøke om det var en byggestopp etter at østre triforium sto ferdig, og om steinen i den nye stilen ble hugd av «nye» eller «gamle» håndverkere?

Steinhuggermerkene på triforienivå i nordre tverrskip

Innvendig på triforienivå i nordre tverrskip har det blitt registrert totalt 340 steinhuggermerker; 214 i triforiegangene, 20 i vindeltrappa og 106 i Mariakapellet. Det har blitt funnet merker på

Fig. 1: Nordre tverrskip mot nord. Nordre triforiegang bak orgelgalleriet, østre triforiegang er til høyre for galleriet. North transept facing north. The north triforium passageway lies behind the organ gallery, while the east triforium passageway is to the right of it.

Architectural features

følgende arkitekturelementer: kvader, dør, base, halvsøyle, søyle og bueåpning.2 (Fig. 3) Det har blitt funnet ett merke på en søyle. (Fig. 4) Dette er interessant, for tidligere har det ikke blitt observert merker på søyler i tverrskipet.

Ellers er det påfallende at det ikke har blitt funnet merker på kapitel i triforiet, fordi det har blitt funnet mange merker på kapiteler på nivået under, altså på arkadenivå. Etter å ha undersøkt kapitelene nøye, er det ingen ting som tyder på at de har hatt merker opprinnelig. Forskere forklarer bruk av steinhuggermerker med akkordlønn, og fravær av merker med fastlønn.3 Ettersom kapitelene på triforienivå ikke har merker, så er det sannsynlig at disse steinhuggerne hadde fastlønn. Det er et interessant spørsmål hvorfor steinhuggerne hadde fastlønn, men dette spørsmålet er vanskelig å besvare.

Databasen – et verktøy for å kunne analysere steinhuggermerkene

Materialet i tverrskipet er så stort at man er nødt til å ha en database for å kunne arbeide med dette. Min kollega Øystein Aarlott Digre, har bygd en database til steinhuggermerkene i programmet FileMaker.

Det har blitt lagt inn mye informasjon i databasen. Først: hvor i tverrskipet merket har blitt registrert, deretter: på hvilket arkitekturelement det finnes, hvilken byggefase det tilhører, hvilket motiv det er utformet som samt om det har borehull. De ulike steinhuggermerkene har en egen ID som består av bokstaven S pluss et tall.

Databasen har vært viktig i arbeidet med å analysere steinhuggermerkene på triforienivå, for den har gjort det mulig å få oversikt over hvilke merker som har blitt funnet i ulike deler av triforiet samt hvilke arkitekturelementer merkene har blitt funnet på. Dette har vært avgjørende for å kunne besvare problemstillingene. Spesielt har det vært viktig å kunne søke på funnsted, og derfor er informasjonen om dette detaljert. Man kan søke på bygningsdel, utvendig eller innvendig, nivå i bygningsdel, himmelretning i bygningsdel samt veggflate og rom i bygningsdel. (Fig. 5)

Byggestopp og nye steinhuggere?

Tidligere har det blitt påpekt at det er et tydelig stilskifte i nordøstre hjørne i nordre tverrskips triforium. Endringer i stil kan i en del tilfeller forklares med et opphold i byggearbeidene, og derfor er det mulig at det var en byggestopp

2 Kristoffersen, 2025:62.

3 Kristoffersen, 2025: 7.

Fig. 3: Arkitekturelementer med steinhuggermerker innvendig i triforiet i nordre tverrskip.

with stonemason`s marks inside the triforium in the north transept.

Dette er den eneste søylen med steinhuggermerke.

Shaft

etter at østveggen og nordøstre hjørne i triforiet sto ferdig. En byggestopp vil som oftest føre til en utskiftning av håndverkere, for når arbeidet stoppet opp ble disse arbeidsledige og måtte finne seg arbeid et annet sted. Framgangsmåten for å undersøke om det virkelig har vært en byggestopp i triforiet, vil derfor være å undersøke hvordan steinhuggermerkene fordeler seg på de tre triforiegangene, altså om de kan finnes igjen på begge sider av stilskiftet eller ikke.

Først må vi se nærmere på materialet som inngår i undersøkelsen. Det er viktig å være klar over at ikke alle steinhuggermerkene er bevart og at det er varierende bevaringsforhold i de tre triforiegangene. Det er best i østre triforium, for der har det blitt registrert 121 steinhuggermerker, mens i nordre og vestre triforium har det bare blitt registrert henholdsvis 68 og 25 merker. Dette gjør at det ikke er mulig å få et helt klart bilde av hvilke steinhuggere som har arbeidet i området.

Fig. 2: Nordre triforiegang mot øst. Foldekapitel bakerst og waterleaf-kapitel foran.

North triforium facing east. A scallop capital at the rear and a waterleaf capital at the front.

Fig. 5: Søkefeltet i databasen. The search field in the database.

Fig. 4: Søyle med steinhuggermerke i nordre triforiegang.

with a stonemason’s mark in the northern triforium passageway. This is the only shaft with a stonemason’s mark.

Det har blitt registrert totalt 47 ulike steinhuggermerker innvendig på triforienivå. Dette er et stort antall, og derfor er det sannsynlig at antall merker gir en god pekepinn på antall steinhuggere. Ettersom det ikke har blitt funnet merker på kapiteler er det sannsynlig at det var noen flere.4

I triforiegangene har det blitt registrert 34 ulike steinhuggermerker. For å finne ut om steinhuggerne i østre triforium kan finnes igjen i de to andre triforiegangene, har det blitt undersøkt hvordan de ulike steinhuggermerkene fordeler seg mellom de ulike gangene. Det viser seg at seks merker har blitt funnet i både østre, nordre og vestre triforiegang og fem merker i både østre og nordre triforiegang. Videre er det to merker som har blitt funnet i både vestre og nordre gang. Ellers er det elleve merker som bare har blitt funnet i den østre gangen, sju bare i den nordre og tre bare i den vestre.

Merkene kan deles inn i to grupper; merker som har blitt funnet i to eller flere triforieganger samt merker som bare har blitt funnet i en av de tre triforiegangene. Den første gruppa består av 13 merker, mens den andre består av 21 merker. Ettersom det er 13 merker som kan finnes igjen i en eller to triforieganger i tillegg til den østre triforiegangen, så er det ingen ting som tyder på at det har vært byggestopp og full utskiftning av håndverkerne. Noe som også bekrefter dette, er at mange av steinhuggermerkene i triforiegangene kan finnes igjen i nedre deler av tverrskipet som er bygd i samme stil som østre triforium.

Et sentralt spørsmål om stilskiftet i triforiet har dermed blitt besvart, for det er ingen ting som tyder på at endringer i kapiteler kan forklares med en byggestopp. Dette gjør at man må se på stilskiftet som et aktivt valg. Et annet sentralt spørsmål om stilskiftet, er om steinen i den nye stilen ble hugd av «nye» eller «gamle» steinhuggere? Dette er interessant fordi det sier noe om hvordan et stilskifte foregikk. Hvis steinen ble

4 Kristoffersen, 2025: 62-64.

hugd av «gamle» steinhuggere, kan man anta at det var kunnskap om den nye stilen lokalt, mens hvis den ble hugd av «nye» steinhuggere så var det ikke det.

Det har tidligere blitt påpekt at kapiteler er det arkitekturelementet som stilskiftet vises best på. Ettersom det ikke har blitt funnet merker på kapiteler, er det vanskelig å undersøke hvilke steinhuggere som har hugd steinen i den nye stilen. Men den nye stilen vises også på et annet arkitekturelement, nemlig åpningene i grindverket som er utformet som firpass. (Fig. 6) Ettersom firpassene er en del av murverket i bueåpningene, er det naturlig å se på alt av stein med steinhuggermerker i dette området.

Det er bare i østre og nordre triforiegang at det har blitt funnet steinhuggermerker på den veggflaten som vender inn mot hovedrommet i tverrskipet. I nordre triforium har det blitt funnet 17 merker på profilstein, 13 merker på steinen inne i bueåpningene, tre på halvsøyler og ett på en søyle.

Først skal vi se på hvilke merker som har blitt funnet i bueåpningene. Steinhuggermerkene S002, S011 og S043 har blitt funnet henholdsvis en, elleve og en gang på steinen i bueåpningene. Merket S011 har blitt funnet på et firpass, mens de andre har blitt funnet på annen stein, blant annet en del profilert buestein. Merkene til de tre steinhuggerne har blitt funnet både i østre triforium og på arkadenivå i tverrskipet, noe som viser at de tre har vært i bygghytta over lengre tid.

Det er også interessant å undersøke hvilke steinhuggermerker som er funnet på andre typer profilstein, altså på tre deler av en halvsøyle samt en søyle. Merkene S035, S045 og S054 har blitt funnet en gang hver på halvsøylene, mens merket til S028 er å finne på den ene søylen med merke. Alle merkene har blitt funnet på arka-

denivå, mens to av fire har blitt funnet i østre triforium, noe som viser at profilsteinen med merker ble hugd av «gamle» steinhuggere.

Det er interessant at selv om mye av steinen på triforienivå ble hugd av «gamle steinhuggere» så er det tydelig at arbeidslagene var satt sammen på en annen måte enn på arkadenivå. Der ble det aller meste av den finhugde steinen hugd av en liten gruppe steinhuggere, altså at noen få hugde veldig mye stein. Selv om flere av steinhuggerne også er med på triforienivå, så er det tydelig at det der er andre steinhuggere som har hugd profilsteinen.

Litteratur:

Et steinhuggermerke utformet som et lite kors, merket til S011, er det merket som har blitt funnet på mest profilstein. Dette har blitt funnet både i østre og nordre triforium. Det er klart at alt av profilstein med merker har blitt hugd av «gamle» steinhuggere, altså etablerte steinhuggere i bygghytta. Likevel er det mulig at en eller flere «nye» steinhuggere har hugd kapitelene, men ettersom kapitelene ikke har merker er det ikke mulig å finne ut av om det er tilfelle. (Fig. 7) Det ser altså ut til at det er mer kontinuitet enn endring blant steinhuggerne i dette stilskiftet.

Kristoffersen, Kjersti: Steinhuggermerkene på arkadenivå i tverrskipet – en kilde til ny kunnskap. Bygghytta. Årbok for 2024. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider

Kristoffersen, Kjersti: Steinhuggermerkene i tverrskipet i Nidarosdomen som kilde til kunnskap om steinhuggerne og bygghytta. Rapport fra forskningsprosjekt på steinhuggermerkene i søndre og nordre tverrskip. Upublisert rapport, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Trondheim 2025.

Fig. 6: En åpning i grindverket utformet som et firpass. An opening in the tracery designed as a quatrefoil.

Fig. 7: Steinhuggermerket S011 på murverk i triforiet. The stonemason’s mark S011 on masonry in the transept triforium.

Øystein Ekroll

Parapet eller utstikk? Utforming av tak og takverk på

Domen i historisk perspektiv

Parapets or Eaves? The Design of the Cathedral Roofs in a Historical Perspective

Det er mange problem og utfordringar med vedlikehaldet av Nidarosdomen. Det kanskje største er nedbør i form av både regn og snø som må førast bort frå tak og murar for å unngå skader på bygningen. Katedralen sin arkitektur, med mange tak, tårn og vinklar, gjer dette ekstra vanskeleg. Koret og skipet fekk ved restaureringa tak med parapet etter engelsk modell – smale gangar langs takfoten med ein brystning på utsida. Parapeta er årsak til store vedlikehaldsproblem som gjer at takløysingane bør vurderast på nytt. Det første spørsmålet er om Nidarosdomen verkeleg hadde slike parapet i mellomalderen? Dersom svaret er nei, så reiser det eit nytt spørsmål: skal parapeta bevarast, eller kan dei fjernast som ei uhistorisk og teknisk dårleg løysing?

Innleiing

Når det snør i Trondheim – og det kan det gjere halve året – får Nidarosdomen med sine store takflater sin rikelege del. Dei bratte, koparkledde taka gjer at snøen sklir ned og pakkar seg saman i parapeta, dei smale gangane med brystning ved takfoten på koret og skipet. (Fig. 1) Då må fleire arbeidslag ved NDR ut med spade og først måke snøen frå midtskipstaka ned på sideskipstaka, og der står neste lag klar til å måke all snøen vidare ned på bakken. Tungvint og hardt arbeid, men dersom snøen ikkje blir fjerna straks, vil han tine og skape lekkasjar som er farlege for murverket. Det er eksperimentert med å legge varmekablar i parapeta, men dei har avgrensa effekt, for den smelta snøen og isen frys på nytt nokre centimeter unna kablane. Det er også laga trelemmar som blir lagt over midtskipsparapetane, slik at snøen skal skli over desse og ned på sideskipstaka, men trelemmane sperrar tilgangen til parapeta og det er eit stort arbeid å legge dei på plass og fjerne dei vår og haust. All snøen må uansett måkast frå sideskipstaka og ned på bakken.

Historisk bakgrunn

Nidarosdomen har brent fem gangar gjennom historia, i 1328, 1432, 1531, 1708 og 1719. Dei eldste takkonstruksjonane vi har sikker kunnskap om, vart reiste etter den siste brannen i 1719. Men alle desse vart skifta ut ved restaureringsarbeidet som starta i 1869. Dei fleste bygningsdelane har i dag takkonstruksjonar av stål, og berre kapittelhuset og tverrskipet med dei små kapella har takverk av tre. Nesten alle taka er i dag dekte med falsa koparplater, men frå 1870-åra og fram til 1980-talet var fleire av dei mindre taka dekte med blyplater. I dag er det berre bevart eit blytak på nordsida av Olavskapellet.

Ved restaureringa rekonstruerte arkitekt Christie taka på både koret og skipet med utvendige parapet. Dei eldste bygningsdelane frå før ca. 1210 – tverrskipet med dei utstikkande kapella, kapittelhuset og oktogonen – har derimot tradisjonelle saltak med utstikk (takskjegg). Er dette historisk korrekt? Kva seier kjeldene og bevarte bygningsspor om takløysingane i mellomalderen og fram til 1719? Hadde taka nokon gong

Fig. 1. Joseph Carter måkar snø i parapeten over skipet. Joseph Carter shoveling snow in the central nave parapet.

parapet, eller er dette berre eit påfunn av arkitekt Christie etter å ha besøkt katedralar med parapet i England og Frankrike?

Kva veit vi om tak og takverk i mellomalderen?

Dei to eldste framstillingane av Nidarosdomen stammar frå 1658 og 1661, og begge viser katedralen sett frå nord. (Fig. 2 & 3) Dei er laga heilt uavhengig av kvarandre og viser den same situasjonen med litt ulike detaljar. Den eldste vart laga av den svenske militæringeniøren Olof Nauclerus under den kortvarige svenske okkupa-

sjonen av Trondheim i 1658, og vart attfunnen i eit svensk militærarkiv tidleg på 1900-talet. Den yngste er eit koparstikk laga av den trønderske presten Jakob Maschius, som illustrasjon til eit langt dikt han skreiv om Nidarosdomen, og er datert 1661 i graveringa.

På denne tida stod skipet utan tak, men dei andre bygningsdelane har saltak med utstikk (takskjegg). Både oktogonen og sentraltårnet har åttekanta spir med utstikkande ‘skjørt’ nedst.

Fig. 2. Nidarosdomen i 1658. Oppmålingsteikning av den svenske landmålaren Olof Nauclerus. Nidaros Cathedral in 1658. Survey by the Swedish cartographer Olof Nauclerus.

Spiret på sentraltårnet var heile 60 m (110 alen) høgt, ein imponerande trekonstruksjon reist i 1638. Det var utan tvil det høgaste spiret her i landet i samtida, og konkurrerte med Vår Frue i København om å vere det høgste spiret i heile Danmark-Noreg. Mange av dei små hjørnetårna var alt fjerna for å gjere taktekkinga lettare, spare utgifter til vedlikehald og unngå lekkasjar. Taka var tekte med tjøra trespon og bord (sutak) fram til 1660-åra, men deretter vart norsk og hollandsk skiferstein brukt i stort omfang.1 Frå 1705 vart koparplater og hollandsk blåglasert takstein brukt på koret og tverrskipet, også etter brannen i 1719.

1 Lysaker 1973: 61, 120, 168.

Men korleis var taka utforma i mellomalderen?

Den einaste indirekte opplysinga stammar frå mellomalderballaden «Bendik og Årolilja», der kongen, faren til Årolilja, seier at:

«Olavskyrkja i Trondheim, ho er tekte med bly. Bendik sko’ inkje livet njote, var ho enn tri gonger ny».

Det er usikkert om dette berre er eit litterært grep eller byggjer på fakta, men det er funne restar av smelta bly under restaureringsarbeidet som kan stamme frå takbly, t.d. på kvelven over

Fig. 3. Nidarosdomen i 1661. Koparstikk av Jacob Maschius. Nidaros Cathedral in 1661. Copper engraving by Jacob Maschius.

Fig. 4a-b. Takverket i Værnes kyrkje frå ca. 1140-60 (over), med dei utskårne maskene på stikkbjelkane (under). Dei romanske delane av Nidarosdomen hadde truleg også liknande tak. The open roofwork of Værnes Church, from c.1140-60, with carved wooden corbels. There were probably similar roofs in the Romanesque parts of Nidaros Cathedral.

«Kongeinngangen».2 Det er også nyleg oppdaga at den utvendige sørveggen på Mariakapellet er full av blydropar som stammar frå ein av brannane, men det er uvisst kva for ein.3

Bevarte takverk i Trøndelag

Trøndelag kan vise til fleire godt bevarte kyrkjetakverk frå 1100-talet, t.d. Værnes, Selbu, Alstadhaug, Hustad og Mære. (Fig. 4a-b) Dette er takverk som har overlevd utan problem i 850 – 900 år, med takstolar med doble sperrepar, skråstivarar og hanebjelke. Takstolane kvilte på murreimer – to parallelle bjelkar langs murkrona som var haldne saman med korte stikkbjelkar. Stikkbjelkane hadde utskorne masker på endane som stakk inn i rommet. Alle takverka var opphavleg opne heilt opp i mønet, noko som skapte stor romhøgd.

Det ytre taket bestod av opptil tre lag: først eit undertak av ståande (vertikale), kantstilte bord; desse var dekte av liggande (horisontale) krumme bord med overlapping (som ein klinkbygd båt). Undersøkingar viser at mange kyrkjetak i lang tid stod med berre slike planketak, for plankane er både vérslitne og tjøra. Over plankane fekk taka som regel eit lag med tjøra spon som kunne skiftast ut enkeltvis eller flekkvis når dei råtna. Slik var så godt som

2 Bergstrøms dagbok 9.3.1877.

3 Pr Storemyr, pers.med.

alle kyrkjetak utforma fram til 16-1700-talet. Slike tak var svært brannfarlege, særleg ved lynnedslag. Fleire av brannane på Domen starta nettopp ved lynnedslag.

Tverrskipet:

Desse trønderske takverka vart modell for dei nye takverka i tverrskipet og dei to tverrskipskapella som arkitekt Christie rekonstruerte i 1890åra, med litt tillegg av element frå stavkyrkjetakverk. Som ung arkitekt omkring 1860, hadde Christie laga oppmålingar av fleire takverk på stav- og steinkyrkjer. Det er all grunn til å tru at tverrskipet og kapella hadde liknande takverk på 11-1200-talet.

Utvendig gjorde Christie eit nytt grep: han laga ikkje takutstikk, men avslutta takflata i kant med det ytre murlivet og la inn ei smal takrenne i overgangen. Den øvre delen av muren og gesimsen blir derfor meir eksponert for vér og vind. Dette har ført til ei merkbar forvitring av mange av dei gamle figurkonsollane gjennom dei siste 130 åra. Dette er eit stort bevaringsproblem, som må vurderast opp mot den noverande takløysinga. Alt tyder på at begge tverrskipa vart bygde på 1100-talet med open takstol og med utskårne stikkbjelkar slik som i Værnes, Mære og Selbu. Det noverande takverket er oppført i 1902-03

med Værnes som modell, men arkitekt Christie la inn tverrstilte kne mellom foten av sperrene, eit trekk han henta frå takverka i stavkyrkjene.

(Fig. 5) Rosevindauga i gavlane viser at det var ein open takstol i tverrskipet, men takstolane kan like gjerne ha vore underkledde med ein tønnekvelv av treplankar som vart dekorert.

I Mariakapellet ved nordre tverrskip, viser murverket spor etter ein slik tønnekvelving av tre. Fleire kyrkjer, både av stein og tre, har enno slike tønnekvelvingar, t.d. Tingvoll og Vestre Slidre (steinkyrkjer), og Urnes og Torpo (trekyrkjer).

Det er ikkje observert spor i murverket etter feste for bjelkane i takverket, men øvre del av murane var så skada at alle slike spor var forsvunne for lenge sidan. På 1700-talet hadde begge tverrskipa flat himling i same høgd som murkrona, og himlingen skar dermed tvers over vindauga i den bevarte nordgavlen. Mikaelskapellet over forhallen mot nord hadde før restaureringa også tak med utstikk og vindskier, men

6 a-b. T.v. Forhallen og Mikaelskapellet ved nordre tverrskip før restaurering, med teglsteinstak og vindskier. T.h. forhallen etter restaurering. Gavlen er gjort høgare og tekt med kleberplater. Taket har kortare utstikk enn før, og bakkenivået er senka.

The north transept porch and St Michael’s Chapel before and after restoration, with a higher gable and a new roof.

dette erstatta Christie med ein høg gavl med dekkplater og manglande utstikk. (Fig. 6 a-b)

Fig. 5. Takverket frå 1902-03 i tverrskipet, inspirert av Værnestaket med element frå stavkyrkjetakverk.

The 1902-03 roofwork in the cathedral transept, inspired by the Værnes roof and combined with elements from stave church roofs.

Fig.

Kapittelhuset:

Ingen spor tyder på anna enn at kapittelhuset alltid har hatt eit saltak med utstikk. Fram til 1869 hadde bygningen vanleg sperretak. Det har tretakverk også i dag, reist i 1871.

Oktogonen:

Før 1872 hadde taket over oktogonomgangen pulttak med utstikk. Over midtrommet sto ein stor kuppel med lanterne som var reist etter brannen i 1719. (Fig. 7) Midtromsmuren hadde opphavleg sju spisse gavlar, men ca. 1510-20 vart rommet mellom gavlane fylt med murverk slik at det vart ei jamn murkrone rundt heile midtrommet. Spiret frå denne tid er truleg det same som vi ser på bileta frå 1658 og 1661. Arkitekt Christie fjerna dette sekundære murverket, og fann bjelkehol i murane som han tolka som spor

4 Christie 1877: 198-202.

5 Bergstrøms dagbok 10.01.1189.

etter feste for sperrer til eit åttekanta trespir. På grunnlag av desse spora rekonstruerte han forma på det spiret som står der i dag, men det er ein stålkonstruksjon utan forsøk på å gjenskape den gamle trekonstruksjonen.

Christie presenterte funnet av spora etter den gamle takkonstruksjonen i ein artikkel i Fortidsminneforeininga si årbok for 1876, (Fig. 8) men argumentasjonen hans er vanskeleg å følgje.4 Det Christie ikkje var klar over, var at midtromsmuren var blitt demontert og oppattbygd ca. 151020. Den takløysinga han fann spora etter var derfor kanskje ikkje den opphavlege, eller det kan ha vore ei blanding av spor frå fleire byggjefaser. Dei seks store skulpturane mellom gavlane vart utan tvil sett inn ved denne ombygginga.5

Fig. 7. Nidarosdomen mellom 1860 og 1869. Alle taka har utstikk og vindskier på gavlane. Nidaros Cathedral between 1860 and 1869. All building parts have traditional roofs.

Fig. 8. Christies rekonstruksjon av takverket over midtrommet i oktogonen og dokumentasjon av spora som han bygde rekonstruksjonen på. Etter Christie 1877. Architect Christie’s reconstruction of the octagon’s original roof construction.

Fig. 10. Arkitekt Christies teikning av spora etter det eldste takverket over oktogonomgangen. Det indre holet B går tvers gjennom støttepillaren.

Etter fjerninga av det gamle taket på omgangsmuren (Fig. 9) fann Christie spor på murkrona og i hjørnepillarane etter ein eldre takkonstruksjon.6 (Fig. 10) Murkrona hadde hatt to parallelle murreimer til taksperrene, og desse bjelkane hadde gått inn i utsparte hól i hjørnepillarane. Den inste (B) gjekk tvers gjennom hjørnepillaren. På hjørnepillarane var det hogd inn eit takspor som viste vinkelen på taket over omgangen. Det var ingen spor etter parapet på omgangen eller midtrommet, og hjørnepillarane ville uansett hindra eit slikt.

Dei to kapella mot nord og sør hadde eit nyare saltak (frå 1719) med vindskier og utstikk, men kapellet mot aust hadde bevart ein oppstikkande gavl med dekkplater og eit gavlornament.

6 Christies innberetning 2. halvår 1874.

Architect Christie’s sketch of the traces of the original ambulatory roof. The hole B goes through the corner buttress.

Fig. 9. Taket på søraustre side av oktogonomgangen ved oppstarten av restaureringa i 1872, med utstikk, dobbelt bordtak og takstein over dette.

The roof on the octagon ambulatory before restoration began in 1872.

Fig. 11. Gavl og møne på austre oktogonkapell før restaureringa, bygd opp ca. 1520. Arkivfoto 0024. The gable and roof of the octagon’s east chapel from c.1520 in 1872, before its restoration.

(Fig. 11) Med dette som modell gav Christie dei to andre kapella liknande gavlar og nye tak utan utstikk. Taka slutta i kant med ytre murliv, og den rikt dekorerte gesimsen vart dermed sterkt eksponert for regn og frost. Christie var ikkje klar over at gavlveggen på austkapellet vart murt opp på nytt ca. 1510-20, og utforminga med oppstikkande gavl med dekkplater kan stamme frå denne ombygginga. Øvre delen av gavlen vart delvis utskifta med nye steinar i 1970-åra.

Oppsummering tverrskip og oktogon: Dei bygningsdelane som er eldre enn ca. 1220, ser alle ut til å ha hatt tradisjonelle saltak med utstikk/takskjegg. Det er ingen spor etter parapet eller vasspyarar.

7 Christie 1888: 35 & Pl. V, stein a og oppriss B.

Midtskipet og sideskipet i koret: Bileta frå 1658 og 1661 (Fig. 2 & 3) viser at midtskipet på koret då hadde saltak. Sideskipa hadde pulttak som dekte gesimsen som er dekorert med det antikke greske ornamentet ‘løpande hund’ (spiralmenader/bølgespiral). Maschius viser ein liknande gesims på midtskipet, men det må vere ein feil. Han har nok bygd på restane av originalgesimsene i kvar ende av muren. Midtskipsveggane vart heilt nybygde etter brannen 1531 og arkitekturen var enkel, men solid. Sideskipsveggane er derimot originale, men Christie nemner ingenting i sine rapportar om funn, observasjonar eller restar av ein parapet. Han nemner heller ingenting om spor på murkrona etter golvet i ein passasje. Grunnlaget for rekonstruksjonen av parapetet på sideskipet var funnet av ein enkeltstein, men denne kan like godt ha stått ein annan stad.7 (Fig. 12a-b)

Fotografia og oppmålingane frå før restaureringa viser heile tre takspor med ulik vinkel på veggen i sentraltårnet. Dei to brattaste har same utgangspunkt på ytre murliv av kormuren. (Fig. 13 & 14) Det brattaste taksporet på nordsida går på skrå over døra frå vindeltrappa og gjorde henne ubrukande. Delar av dette taksporet er enno bevart på veggen over døra, og mønet på dette taket låg i flukt med toppen av sentraltårnet (klokkeetasjen). Det mellomste taksporet sneiar akkurat nedre hjørnet av døropningen. Det slakaste taksporet ser derimot ut til å stoppe ved dørterskelen og kunne gi plass til ein parapet, men døra ligg altfor høgt til det.

Kor gamle var desse tre takspora? Alle tre takspora er berre hogd nokså rått og grunt inn i veggen av kvadermur. Dersom taket var godt planlagt, ville arkitekten kanskje ha utspart eit skikkeleg spor i veggen med plass til taktekkinga. Over dette burde det stå ei utstikkande dekklist som skulle verne overgangen mellom taket og tårnet mot lekkasjar, men det er det heller ingen spor etter.

Fig. 12a-b. De n einaste steinen (a) som ark. Christie tolka som rest av parapeten på sideskipet i koret, og hans rekonstruksjon av korleis steinen hadde stått plassert (A og B). Etter Christie 1888

The single building stone (a) on which Architect Christie based his reconstruction of the choir aisle parapet.

Fig. 13. Oppmåling av øvre del av sentraltårnet mot aust (koret) før restaurering. Triforieetasjen har på nordsida tre ulike takspor. Dei to første takspora stoppar ved etasjebandet til klokkeetasjen. Dette bandet sluttar ved det tredje taksporet, som kan ha halde fram vidare oppover. Arkivteikning 1044.

Survey of the upper part of the central tower before restoration, showing three different rooflines.

Fig. 14. Rivinga i 1888 av takverket frå 1719 over koret, sett mot vest. Veggen i sentraltårnet viser eit eldre, brattare takspor som etasjebandet på tårnet (mellom triforiet og klokkeetasjen) ser ut til stoppe ved. Arkivfoto 528.

Demolishing the 1719 choir roofwork in 1888. The central tower wall shows a steeper and older roofline.

Oppmålinga av veggen før restaureringa viser at berre hjørna av tårnet var kvadermurte. (Fig. 13) Den delen av tårnveggen som skulle skjulast av taket og berre sjåast frå loftet, for det meste er oppført av grov, tukta stein. Det var heller ingen grunn til å lage ein kostbar kvadermur som skulle ligge usynleg under taket.

Arkitekt Christie tok utgangspunkt i det nedste og slakaste taksporet då han rekonstruerte midtskipsveggane og taket i koret. Det er usikkert kvifor han gjorde dette valget, men truleg fordi denne vinkelen passa med at det profilerte etasjebandet mellom tårnet sitt triforium og klokkeetasjen på kvar side stoppa i kant med dette taksporet. Denne vinkelen ville også gi plass til ein parapet over kortaket med tilgang gjennom tårndøra. Etasjebandet har ein profil som tyder på ei datering til 1200-talet.

Eit viktig spørsmål er: korleis var tilgangen til ein eventuell parapet på koret sine sideskip? Einaste tilgangen til sideskipa på nord- og sørsida av koret er gjennom vindauge i tverrskipet sitt klerestorium, ei upraktisk og risikabel

The north side of the choir roof where it abuts the central tower.

Above the door, traces of the steepest roofline is still preserved.

løysing. Trappetårnet i motsett (austre) ende av koret har ingen spor etter utgang til ein parapet. Midtskipstaket har på sørsida tilgang frå aust gjennom ei dør i vindeltrappa i oktogonen. I motsett ende er det ingen tilgang frå sentraltårnet. På nordsida er det tilgang berre gjennom ei dør frå vindeltrappa i det nordaustre hjørnet av sentraltårnet. (Fig. 15 & 16) Denne døra kunne tale for at det var ein parapet her, men døra ligg så høgt i muren at det er fleire trinn ned til parapeten, og det er dessutan svært lett å falle ned her. Derfor la arkitekt Christie inn ei sikring i form av ein høgare parapet ved denne døra. Det brattaste taksporet skar tvers over denne døra.

I kvar ende av midtskipsveggen på sørsida av koret var det bevart restar av ein stor skulptur over gesimsen. (Fig. 17 a-b-c) På nordsida var det ingen restar av slike skulpturar. Christie rekonstruerte likevel slike skulpturar på begge sidene av koret som «renneberarar» som støtta utstikkande vassrenner eller -spyarar. Restane av

16. Døra som fører frå vindeltrappa i sentraltårnet ut til parapeten. Ved døra har arkitekt Christie gjort parapeten høgare som sikring for dei som går ut døra.

The doorway leading from the central tower spiral staircase to the choir parapet. Architect Christie heightened the parapet by the door as a safety measure.

desse figurane tyder på ei yngre datering av dei enn resten av veggen, slik som figurane som står mellom gavlane på oktogonen. Den grove utforminga tyder på ei datering til 1400-talet. Dei kan indikere ein parapet, men det kan også tenkast andre forklaringar, t.d. støtte for takkonstruksjonen. Eller vart regnvatnet samla på nokre få punkt for å unngå store skader på sideskipstaka?

Ei oppmåling frå 1886 viser ingen takspor på klokkeetasjen. (Fig. 13) Det kan ha samband med at det var vanskeleg å få undersøkt og målt opp dette veggpartiet på grunn av den store høgda. Det var grenser for kva ein arkitekt skulle risikere for historisk kunnskap.

Men dersom det ikkje var parapet på koret, kva var då funksjonen til utgangen frå vindeltrappa i sentraltårnet på dette nivået? Den mest sannsynlege forklaringa er at døra gav tilgang til takflata for inspeksjon og reparasjon av takflatene. I så fall må vi tenke oss ein stige langs tårnveggen

Fig. 15. Nordsida av kortaket i dag, der det støyter inn til sentraltårnet. Over døra er restar av det brattaste taksporet synleg.

Fig.

Fig. 17 a-b-c. Trappetårnet på sørsida av koret før restaurering. T.v. teikning 1865 av Heinrich E. Schirmer, i midten utsnitt av arkivfoto 252 (delvis løynt bak hjørnet av sørgavlen på tverrskipet). Kortaket skjer over døra frå trappetårnet. T.h. dagens situasjon. Skulpturen i overgangen vegg/trappetårn er den same, og kan tene som utgangspunkt. Three views of the choir’s SE staircase tower: Left, drawing from 1865 before restoration. Center: Photo from c.1875 before restoration. Right: Today, after restoration.

for å kunne kome opp til mønet. Slike takstigar (av jern) er enno montert på både tverrskipet og skipet for å lette inspeksjon, men også for å gi tilgang for brannvesenet. Dei fire hjørnetårna på tverrskipet, som er rekonstruerte av Christie, har også dører som fører ut til takflatene og slike stigar.

Oppsummering av koret: Sideskipsparapeta har berre tilgang frå vest gjennom vindauga i klerestoriet i tverrskipa, ikkje gjennom dører. Parapetet på sørsida av midtskipstaket har tilgang frå trappetårnet i oktogonen, og parapeten på nordsida har tilgang frå vindeltrappa i sentraltårnet. Ingen av dørene ser ut til å vere bygde som utgang til ein parapet, men heller til inspeksjon av takflatene. Det er derfor lite som tyder på at det gotiske koret var planlagt og bygd med parapet, men heller med saltak med utstikk.

8 Nordhagen 1915: 14.

Skipet:

Skipet vart også rekonstruert på papiret av arkitekt Christie med parapet på både sideskip og midtskip. Det siste var heilt borte, så Christie rekonstruerte det på fritt grunnlag med same kvelv- og mønehøgde som i koret. Dette er nokså merkeleg, sidan eit fotografi frå 1860-åra tydeleg viser eit takspor på sentraltårnet sin vestvegg. (Fig. 18) Oppmålinga av tårnveggen i 1886 viser merkeleg nok ikkje takspor. (Fig. 19)

Derimot viser ei teikning frå 1880-åra eit tydeleg takspor på vestveggen av tårnet (Fig. 20)

Ved restaureringa av sentraltårnet sin vestvegg vart det i 1910 derimot funne takspor både mot nord og sør.8 (Fig. 21) Ved finrensing av muren kom det også fram eit spor etter skjoldbogen til kvelven i midtrommet, som viste at kvelven var 16 tommar (ca. 40 cm) høgare enn Christie sin rekonstruksjon. (Fig. 22) Dei fann også dørop-

Fig. 18. Eit fotografi frå 1860-åra av sentraltårnet som viser eit sannsynleg takspor etter nordsida av midtskipstaket.

Detail of a photo of the central tower from the 1860s showing the probable roofline from the north side of the central nave.

Fig. 19. Oppmåling av vestsida av sentraltårnet i 1886 før restaurering. Det er ikkje avmerka takspor. Seinare har ein person skrive «Det gamle Takspor? a.» på skrå øverst t.v. Dei to triforievindauga er delvis tilmurte. Dei sto opphavleg over takflata til det romanske skipet. Arkivteikning 1042.

Survey of the central tower’s western side in 1886, before the restoration. No rooflines are shown.

Fig. 20. Teikning av tverrskipet og sentraltårnet utført av Lars Solberg mellom 1884 og 1891. Merk det tydelege taksporet på vestveggen i sentraltårnet. Arkivteikning 1060/foto 5857. Drawing of the south transept and the central tower, between 1884 and 1891. Notice the roofline on the west wall of the central tower.

ningen som førte frå triforiet i sentraltårnet inn til loftet over midtskipskvelven, og lenger nede stod døropningen frå tårntrappa til klerestoriegangen i skipet. Det var derimot ingen spor etter ein utgang frå tårntrappa til ein parapet langs midtskipet.

Bygginga av øvre delen av midtskipet vart planlagt og for det meste utført av arkitekt Nordhagen. Han fann at den nye midtskipskvelven måtte gjerast ein del høgare enn den opphavlege, «mere trykkede form», og heva derfor kvelven 49 tommar (ca. 125 cm).9 Dette låg innanfor rammene til den godkjende planen frå 1909. Nordhagen meinte at mange engelske katedralkvelv ikkje var høge nok, t.d. at Englekoret i Lincoln som truleg var modell for skipet i Nidarosdomen «forringes noget i sin virkning ved det trykkede hvelv».10

Nordhagen rekonstruerte både midtskips- og sideskipsveggane med parapet, men utan å diskutere dette. (Fig. 23)

Klokkeetasjen i sentraltårnet var tradisjonelt datert til midten av 1500-talet, og det var eit viktig argument for å rive heile etasjen.11 Seinare er det hevda at denne etasjen stamma frå seinmellomalderen, og det må vere korrekt.12 Taksporet på vestsida av klokkeetasjen viser heilt klart at klokkeetasjen var eldre enn 1531-brannen, for etter brannen sto skipet utan tak heilt til 1930. Det er påfallande at arkitekt Christie ser ut til å ha ignorert all denne kunnskapen.

Sentraltårnet har godt bevarte vindeltrapper i begge vesthjørna som no ville vere den mest naturlege tilgangen til ein parapet langs midtskipstaket, men ingen av dei har spor etter utgang mot vest.

Sideskipa kunne ha hatt utgang til ein parapet frå klerestoriet i tverrskipet, men murverket her var så godt bevart at det var heilt klart ingen spor etter ein utgang her. På vestveggen i nordre tverrskip var det eit godt bevart takspor som viste at det ikkje var plass til ein parapet her (Arkiv 1042). I dag har sideskipsparapeta tilgang frå triforieetasjen i dei to vesttårna, men heile denne etasjen er nybygd og det var ingen spor etter eventuelle utgangar til sideskipsparapeta. Det var heller ingen spor på murkrona til sideskipsmurane.

Det er heilt uvisst om dei to vesttårna i mellomalderen vart bygde høge nok til at det kunne vere utgang frå dei til ein parapet langs midtskipstaket. Ei slik løysing ville vere tungvint, og dessutan var tårna bygde etter at det meste av skipet var ferdig – dersom dei då i det heile vart bygde så høgt.

Oppsummering av skipet: Dei funne tak- og kvelvspora og Nordhagens rekonstruksjon av takvinkel og takhøgde, viser at midtskipet like gjerne kunne ha hatt tak utan parapet. Det er funne berre eitt sikkert takspor, sjølv om taket må ha brunne både i 1328, 1432 og 1531. Dette i motsetning til dei tre sikre takspora på koret.

Dagens tak – er det den rette løysinga historisk og funksjonelt?

Arkitekt Schirmer, som studerte Nidarosdomen heilt frå 1842, ville restaurere heile katedralen utan parapet. (Fig. 24) Ein parapet var tydeleg nok ikkje i hans tankar, kanskje på grunn av klimaet.

Arkitekt Christies motsette valg av tak med parapet på koret og skipet er aldri blitt problematisert i diskusjonen. I artikkelen frå 1888, der han la fram argumenta for parapet over sideskipa på koret bygd på funnet av éin stein, har

9 Nordhagen 1915: 17.

10 Nordhagen 1915: 17

11 Fischer 1965: 262 & note 31 s. 649)

12 Hauglid 1978: 15 & Pl. 55.

Revised survey from c.1910 of the central tower’s western

han også teikna inn ein parapet på midtskipet utan å kommentere eller forklare dette valget. Kanskje tok han det som ei sjølvsagt løysing. Hans rekonstruksjon av skipet hadde også parapet, sjølv om han ikkje presenterer eit einaste funn eller argument for dette. Etterfølgarane, både Olaf Nordhagen og Helge Thiis, ser ut til å ha rekna det som sjølvsagt at skipet skulle ha parapet på både sideskip og midtskip.

Men når ein studerer bevarte bygningsspor og restar av eventuelle parapet, så blir det vanskelegare å akseptere denne løysinga på skipet og

koret. Mangelen på sikre spor etter tilgang til parapeta i form av dører, kan skuldast dårleg planlegging og endringar i byggjeplanane. Det samla inntrykket av gjennomgangen blir likevel at vi manglar sikre bevis for at det nokon gong har eksistert parapet på Nidarosdomen i mellomalderen.

Fig. 21. Revidert oppmåling frå ca. 1910 av triforieetasjen i sentraltårnet mot vest med takspor, etter at veggen kunne undersøkast nøyare på nært hald. Utført av Aug. Albertsen. Jamfør også foto frå 1860-åra (Fig. 18). Arkivteikning 1237.

wall, showing rooflines.

Fig. 22. Ark. Nordhagens reviderte plan for kvelvhøgda i skipet, ca. 2 alen høgare enn ark. Christie sin rekonstruksjon. Christies innmurte etasjeband og dekklist for taket er i dag berre synleg på loftet over skipet. T.h. står det «Gammelt takspor». Teikning av Olaf Nordhagen og Aug. Albertsen 1915.

Architect Nordhagen’s revised plan for the nave vaults after finding traces of the wall ribs on the central tower wall. His vault is 4 feet higher than Christie’s reconstruction.

Fig. 23. Detalj av Nordhagens plan for takverket over skipet, med parapet, teikna av Aug. Albertsen og datert 1915. Detail of Architect Nordhagen’s design for the nave’s new roofwork.

Fig. 25. Ark. Christies rekonstruksjon av skipets tverrsnitt frå 1903, bygd på bevarte originalsteinar (markert med raudt). Teikning av Nils Ryjord. Arkivteikning 1678b.

Architect Christie’s reconstruction of the nave elevation from 1903, with original stones marked in red.

Fig. 24. Ark. Schirmers rekonstruksjonsteikning av Nidarosdomen frå 1859, utan parapet og med tradisjonelle tak med utstikk på alle bygningsdelane. Etter Schirmer & Munch 1859. Architect Schirmers reconstruction drawing of Nidaros Cathedral from 1869, with traditional roofs without parapets.

Litteratur:

Bond, Francis: Gothic Architecture, vol. II. London 1913.

Chr. Christie: Bidrag til Domkirkens Bygningshistorie. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1876. Kristiania 1877

Chr. Christie & Otto Krefting: Forslag til rekonstruktion af korets klerestorium, strebepillarer og østgavl ved høikoret i Trondhjems domkirke. Norsk teknisk Tidsskrift 1888, 2. hefte. Side 33-36 Fischer, Gerhard: Domkirken i Trondheim, I-II. Oslo 1965

Hauglid, Roar: Nidaros Domkirkes sentraltårn. Opprinnelse, historie og fremtid. Trondheim 1978

Lysaker, Trygve: Domkirken i Trondheim, III. Oslo 1973

Munch, P.A. & H.E. Schirmer: Throndhjems Domkirke. Christiania 1859 Nordhagen, Olaf: Om fuldendelsen af Trondhjems domkirke. Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider, december 1914. Waldemar Janssens boktrykkeri, Trondhjem Nordhagen, Olaf: Trondhjems domkirke. Redegjørelse vedkommende planerne for skibet. Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider, oktober 1915. Waldemar Janssens boktrykkeri, Trondhjem

Elisabeth Voss Sinnerud

Nidarosdomens

glassmalerier, del 2: Gaven fra Det skandinaviske selskap,

«British-Scandinavian Society» i London

The stained glass windows of Nidaros Cathedral, part 2:

The gift from the “British-Scandinavian Society” in London

Ganske samtidig som Kong Oscar II donerte glassmalerier til Nidarosdomens kor og oktogonomgang 1, ble det donert glassmalerier til Nidarosdomen fra Det skandinaviske selskap, «British Scandinavian Society», i London.

Utgangspunktet var at formann og kasserer i foreningen, Andrew Johnston, i 1878 forhørte seg med restaureringsledelsen om muligheten for at foreningen kunne gi en gave til katedralen. Arkitekt Christie var positiv, og det var først tenkt at foreningen skulle donere glassmalerier til koret. Men da kom Kong Oscar IIs ønske om å donere glassmalerier til Nidarosdomens kor og oktogon, og dette fikk forrang. Arkitekt Christie foreslo derfor at den skandinaviske foreningen i stedet kunne gi glassmalerier til kapittelhuset, som var den første bygningsdelen som ble ferdigrestaurert i gjenreisningsperioden. Johnston etterspurte vinduenes posisjon og utforming i riktig målestokk.

Han spurte også Christie om hvorvidt det var firmaer som kunne utføre glassmaleriene i Trondheim, noe vi trygt kan anta at Christie svarte benektende på. Christie sendte Johnston tegninger og mål på fire vindusåpninger i kapittelhuset; tre fra alterommet og ett like utenfor alter-

1 Les mer om Kong Oscars glassmalerier i NDRs årbok fra 2024.

Drawing of the ground plan of the chapter house, with the four window openings closest to the altar marked in red.

rommet mot nord.2 (Fig. 1) Johnston engasjerte glassmalerifirmaet James Powell & Sons i London til å utføre glassmaleriene.2

Prosessen gikk videre gjennom korrespondanse mellom Christie, Johnston og James Powell. Johnston hadde foreslått at de fire glassmaleriene kunne fremstille St. Georg av England, St. Andreas av Skottland, St. Patrick av Irland og St. Olav av Norge.3 Det ble diskutert hvorvidt det var ønskelig med figurfremstillinger i helfigur som fylte hele vinduet, Christie mente de ville bli for dominerende i rommet. Helt ornamenFig. 1: Tegning av grunnplan kapittelhuset, med de fire vindusåpningene nærmest alteret markert med rødt.

2 Kildematerialet til artikkelen er i stor grad hentet fra Audhild Fayes bok; Glassmaleriene i Nidarosdomen, del 1, 2000, fra sidene 16-19.

3 Dagsposten Trondheim 1877-1945, torsdag 27. desember 1877 s.2, via nb.no.

tale, nonfigurative motiver ville gi mer lys inn i kapellet, og var rimeligere. Det ble oppnådd enighet om en mellomting, med medaljonger med figurative scener omgitt av mønstrede border kombinert med helt ornamentale glassmalerier. Christie spesifiserte at det var viktig at fargene i motivene ikke ble for mørke.

Vi ser at Christie selv tegnet en skisse til et ornamentalt glassmaleri, som Powell helt tydelig har brukt som utgangspunkt for det ornamentale glassmaleriet. (Fig. 2) Christie sendte også med foto av ornamentikk fra norske stavkirker, da han helst så at ornamentene gjenspeilte denne stilperioden.

Johnston mente at det måtte være flere vindusåpninger i kapittelhuset enn de fire han hadde fått opplysninger om, og skrev at det ville være bedre å bestille glassmalerier til alle vinduene på samme tid, for å få en helhetlig stil. Dette var Christie enig i, men han hadde ikke trodd at det rent økonomisk ville være mulig å få donert glassmalerier til alle vinduene. Han hadde derfor prioritert de fire vinduene nærmest alteret. Christie og Johnston ble enige om at de øvrige vinduene også skulle inkluderes, og skulle få ornamentale, nonfigurative glassmalerier. Christie sendte tegninger i full størrelse av de fem siste vindusåpningene slik at Powell kunne tegne forslag til design.

Innsamlingen av donasjoner startet ved at Johnston presenterte glassmalerisaken på det årlige møtet i den skandinaviske foreningen i London. Her kunne de som ønsket å donere, tegne seg på en liste. Etter oppdrag fra Johnston hadde Christie skaffet til veie en liste over briter som hadde besøkt Trondheim, dette fra gjestebøker på byens hoteller. Johnston kontaktet disse for å spørre om de ønsket å donere en sum til de nye glassmaleriene. I NDRs arkiv finnes et eksemplar av brevet som ble sendt ut, og av det kan vi lese både at restaureringskomiteen har godkjent Powells design til glassmaleriene samt at den totale kostnaden ble estimert til £250. (Fig. 3)

Sketch for stained glass window drawn by Architect

It corresponds to the stained glass window in

Innsamlingen kom ikke helt i mål, men det lyktes Johnston å samle inn nok til å bekoste de fire glassmaleriene nærmest alteret. Det endelige regnskapet viste at den totale summen for disse ble på drøye £95. I dagens verdi tilsvarer det ca. 25 000 kr. Kasserer Johnston dekket selv differansen med en ekstra donasjon på £14,5 for

Fig. 2: Skisse til glassmaleri tegnet av arkitekt Christie. Den tilsvarer glassmaleriet i fig. 6.

Christie.

fig. 6.

3: Brev fra British-Scandinavian Society, sendt ut til potensielle donatorer for å få bidrag til glassmalerigaven til kapittelhuset. Fra NDRs arkiv.

Letter from the British-Scandinavian Society, sent to potential donors for the stained glass gift to the chapter house. From the NDR archives.

Fig.

at regnskapet skulle gå opp.4 Trolig var det på grunn av manglende finansiering at de siste fem glassmaleriene aldri ble utført.

I juni 1879 var de fire glassmaleriene ferdigstilt. Powell kunne fortelle pr. brev at Sveriges kronprins hadde sett dem på verkstedet i England, og var begeistret. Glassmaleriene ble sendt fra Hull til Trondheim med båt, og ble raskt montert i kapittelhuset. (Fig. 9 & 10)

Powell sendte også med beskyttelsesnetting til montering på utsiden av vinduene. Glassmaleriene kom dessuten med kobbertråd klar til innsetting, noe som forteller at det ble montert stormstag5 på dem.

Av de fire glassmaleriene hadde to figurative motiver og to hadde ornamentale mønstermotiv. Det eksisterer fotografier av tre av dem, ett med kun ornamentikk og to av de med motiver.6 Trolig var de to ornamentale glassmaleriene nærmest identiske. (Fig. 4-6)

På det ene figurative glassmaleriet ser vi at den nederste medaljongen viser påskelammet nederst og nattverden øverst. Det andre glassmaleriet viser Moses som slår vann av klippen nederst og Jesu dåp øverst. Rundt motivene er det ornamentale border som helt tydelig er inspirert av stavkirkeornamentikk.

Tilbakemeldingene på glassmaleriene var delte. Både Christie og Krefting 7 mente at de ornamentale var vakre, mens motivene i de to øvrige var for mørke. Christie mente at det mørkeblå glasset som var brukt gjorde at de vakkert malte bordene ikke syntes skikkelig. Krefting mente at glassmaleriene var så mørke at de gikk over i tristhet. Powell svarte på tilbakemeldingen fra

4: Foto av ett av glassmaleriene donert av British-Scandinavian Society og utført av James Powell & Sons. Motivene forestiller Moses som slår vann av klippen og Jesu dåp.

Photo of one of the stained glass windows donated by the British-Scandinavian Society and executed by James Powell & Sons. The motifs depict Moses striking water from the rock and the baptism of Jesus.

4 NDRs arkiv Db-0091

5 Stormstag er tversgående stenger, oftest i jern, som er festet i murverket på hver side av vindusåpningen. Kobbertråder, som er loddet fast til glassmaleriet, tvinnes rundt stormstengene. Dette gir en ekstra støtte til glassmaleriet, både i vind og storm, og i forhold til tyngdekreftene.

6 NDRs fotoarkiv, fotonr. 0449, 0450 og 0455.

7 Otto Krefting, arkeolog og inspektør ved restaureringen i arkitekt Christies tid.

Fig.

Fig. 5: Foto av ett av glassmaleriene donert av British-Scandinavian Society og utført av James Powell & Sons. Motivene forestiller påskelammet og nattverden.

Photo of one of the stained glass windows donated by the British-Scandinavian Society and executed by James Powell & Sons. The motifs depict the Paschal Lamb and the Last Supper.

Fig. 6: Foto av ett av glassmaleriene donert av British-Scandinavian Society og utført av James Powell & Sons. Motivet er nonfigurativt, med ornamenter inspirert av mønster fra stavkirker.

Photo of one of the stained glass windows donated by the British-Scandinavian Society and executed by James Powell & Sons. The motif is non-figurative, with ornaments inspired by patterns from stave churches.

Christie at han var lei seg for å høre at de figurative motivene var for mørke, men han var glad for at Christie utover dette likte glassmaleriene.

Resultatet viser ulempen med at de som utførte glassmaleriene ikke hadde mulighet til å besøke stedet der de skulle stå. Glassmaleriene i kapittelhusets apsis fikk begrenset med naturlig lys fra utsiden. På grunn av plasseringen inn mot nordre oktogonkapell, gjaldt dette særlig vinduet lengst mot sør. (Fig. 7) At kapittelhuset i tillegg ligger på nordsiden av Nidarosdomen, gjorde at det trolig kom mindre lys gjennom glassmaleriene enn det Powell & Sons hadde regnet med.

Figur 4 viser at ett av glassmaleriene hadde en bord i klart glass i ytterkant. Denne ble satt inn etter at glassmaleriene kom til Trondheim, etter Christies ønske. Powell uttrykte sterk skepsis til tiltaket, som han mente ikke ville få en heldig effekt. Dette fremgår til en viss grad på fotografiet, men ville vært langt mer fremtredende på stedet. En slik bord som slipper inn mye lys gjør riktignok rommet litt lysere, men det har motsatt effekt på selve glassmaleriet. De motivene som allerede var for mørke, ville det ha vært enda vanskeligere å skjelne når man ble blendet av lyset som strømmet gjennom den klare borden.

Fig. 7: Kapittelhuset sett fra øst, med vindusåpningen mot nord markert med rødt. The chapter house seen from the east, with the window opening to the north marked in red.

Da glassmaleriene var kommet på plass, etterspurte Johnston fotografier av dem for å sende til de som hadde donert penger. I et brev til Christie skrev han at han håpet det ikke skulle ta mange år før han fikk se glassmaleriene i kapittelhuset med egne øyne. Hvorvidt han besøkte Trondheim og fikk sett dem på plass forteller historien dessverre ingenting om.

(Fig. 8)

Mellom 1919 og 1921 møtte de britiske glassmaleriene samme skjebne som Kong Oscars

glassmalerier gjorde, de ble erstattet med glassmalerier tegnet av Gabriel Kielland.

De britiske glassmaleriene fra kapittelhuset er dessverre ikke å finne i NDRs magasin. Det er mulig at de ble lagret i magasinbygningene i Erkebispegården som brant ned i 1983, og dermed gikk tapt. Vi kan derfor ikke selv gjøre oss opp en mening om virkningen av disse glassmaleriene og hvorvidt de var for mørke. Svarthvitt fotografier er jo ikke det beste utgangspunktet for gjengivelse av glassmalerier.

Fig. 8: Foto fra innsiden av kapittelhuset, der glassmaleriet på fig. 5 sees til venstre. Photo from inside the chapter house, where the stained glass window in fig. 5 is seen on the left.

Fig. 9: Transportkasse til glassmaleripaneler, sendt fra J.Powell & Sons fra London via Hull til Trondheim i 1880-årene. A crate for shipping stained glass panels, sent from J. Powell & Sons from London via Hull to Trondheim in the 1880s.

Fig. 10: Merkelappen med firmanavnet, og sjablongmaling på treverket. The label with the company name, and the company name also stenciled on the crate.

Øystein Ekroll

Suvenirar i kleberstein

Soapstone Souvenirs

Dei mange gode steinhoggarane ved NDR har også laga andre gjenstandar. I lange tider har pauser i arbeidet blitt brukte til å lage småting av kleberstein som kunne selgast til turistar. Sidan 1980-talet vart det særleg laga store og små «Olavskors» i store mengder som vart selde gjennom kiosken eller på marknaden under Olavsfestdagane. Inntekta gjekk til reise- og studielauget ved NDR sine reiser til utlandet.

I eldre tid vart det laga små figurar og gjenstandar som steinhoggarane selde direkte til turistane. I april flytta steinhoggarane ut frå verkstaden til dei opne skura rundt vestfrontplassen. Her stod dei til oktober når kulden gjorde lysta til den oppvarma verkstaden større. Turistane kunne gå rundt omkring og samtale med steinhoggarane, og små handlar kunne gjerast direkte.

I ei tid med dagsløn på eit par kroner, kunne salget av ein liten pynteting av kleberstein gi kjærkomne kroner eller øre i lomma.

Slik handel er aldri omtalt i verksdagbøker eller rapportar, så det verkar som at dette var noko leiinga såg gjennom fingrane med. Det var også ein del meir «offisielle» oppdrag gjennom verksemda, som hogging av små kopiar av vestfrontstatuer som gåver til fortjente personar. Dette vart utført enten som privatoppdrag til avtalt pris, eller som ein del av arbeidstida. Det var særleg figuren av Evangelisten Johannes frå vestfronten som var populær til dette formålet.

Til slikt arbeid kunne brukast avfall eller avskjær frå steinsaga, dersom kvaliteten på steinen var god nok. Men det blir fortalt at det ofte vart henta steinar frå «steinrøysa neri bakken» - ein haug med mellomaldersk bygningsstein nederst

på Domkyrkjegarden mot Marinen. Her hadde det stått eit skur fylt med bygningsstein, men det hadde råtna ned for lenge sidan slik at steinane hadde rausa saman. Her var det mykje «Trondheimskleber» av god og tett kvalitet.

På antikvitetsmesser og marknader dukkar det stundom opp slike små klebergjenstandar. NDR får også ofte spørsmål frå folk som har kjøpt eller arva slike ting om alder, motiv og verdi. Artikkelforfattaren har samla på slike klebergjenstandar gjennom fleire år, og vil her presentere eit utval av dei. Nokre få er signerte og daterte, men dei aller fleste er anonyme og kan grovt daterast til slutten av 1800- og første halvdel av 1900-talet.

Gjenstandane kan delast i tre grupper:

- Skulpturar

- Profilsteinar

- Skrin og beger

Skulpturar

Steinhoggarane hadde rik tilgang til modellar gjennom stein- og skulptursamlinga. Dessutan var det gipsavstøypingar av alle skulpturane som kunne brukast som modellar. Figurane var brukte som brev- og parpirvekter på skrivebord, eller berre som rein pynt. Skulpturane var nok dei mest populære blant turistane, og samlinga har åtte ulike.

Den finaste og mest kjende er nok «Fidla», ein skulptur av ein musikar inne i oktogonen som er laga etter brannen 1328. (Fig. 1) Instrumentet er eigentleg ei strykeharpe, eit instrument som enno eksisterer. Mannen sit med beina i kryss og er kledd i kjortel og tettsitjande hette. Med

Figur 1: Musikar med strykeharpe i oktogonen, utført etter brannen i 1328. The sculpture of a man playing the bowed harp in the octagon, made after the 1328 fire.

Figur 6 er signert «KM» som må vere Karl Myhre («Steinfuten») som var ein av beste steinhoggarane ved bygghytta, og arbeidde her i 48 år frå 1875 til 1923.

Eit mannsansikt med lue, montert på ein skrå flate, er vanskeleg å finne ein direkte modell til. (Fig. 7) Det same gjeld tre groteske masker som ser ut til å vere inspirerte av ulike konsollar på korgesimsen. (Fig. 8, 9 & 10) Figur 10 er datert 1901, men signaturen er dessverre uleseleg.

høgre handa stryk han bogen over strengane, og den venstre handa stikk gjennom instrumentet frå undersida og plukkar på strengane. Han strekker hals og er kanskje i ferd med å synge? (Fig. 2 & 3)

Ein liten mannsfigur frå skrankeveggen i oktogonen vart også laga etter brannen i 1328. Originalen er i dag utstilt i Museet Erkebispegarden. (Fig. 4) Samlinga har to utgåver av denne, den eine er montert på ei skrå flate og den andre er frittståande. Mannen har open munn, smale auge og ein karakteristisk hatt med vid kant som er dregen ned over øyrene. (Fig. 5 & 6)

Ein heilt spesiell skulptur er eit lite dyre- eller drakehovud med open kjeft, store hoggtenner, lange øyrer og eit lite skjegg. Modellen er truleg draken over Olavsbrønnen på oktogonen, datert til omkring år 1200. Figuren er gjennombora, og kanskje var han tenkt som eit pipehovud? I så fall ville røyken stå ut av dragekjeften. (Fig. 11 & 12)

Profilstein

Ein uvanleg gjenstand er ein liten profilstein med romansk profil: to glatte vulstar som flankerer eit «diamantsnitt». (Fig. 13)

Skrin og beger

Små skrin med lokk i ulike former var tydeleg nok svært populære, og dei hadde også ein funksjon. Botn og sider er limte saman av tynne kleberplater, og lokket er dekorert med bladverk

Figur 2: Modell av musikaren med strykeharpe. H = 10 cm. Souvenir of the man playing the bowed harp.

Figur 3: Modell av musikaren med strykeharpe sett frå sida. Souvenir of the man playing the bowed harp, seen from the side.

Figur 4: Mannsfigur med breibremma hatt frå skrankeveggen i oktogonen, utført etter brannen i 1328. Man with a wide-brimmed hat from the octagon screen wall, made after the 1328 fire.

som endar i ein knopp. (Fig. 14, 15 & 16)

Eit større skrin på 18 x 12 x 11 cm har bladverk og sikk-sakkborder på alle fire sider, og lokket har liknande dekor med ein stor knopp. Under kvart hjørne er det limt på små klossar. Innsida er kledd med grøn fløyel, og skrinet kan derfor tolkast som eit smykkeskrin. Det er truleg laga av Josef Ankile, ifølge sonen Jan Ankile som også var steinhoggar ved NDR, og skrinet stammar i så fall frå 1920-åra. (Fig. 17 & 18)

Høgdepunktet i samlinga er eit 27 cm høgt, åttekanta beger på høg, firkanta stett og fot. (Fig. 19 & 20) Lokket, sidene og foten er dekorerte med tre- og femflika blad og sikk-sakkborder. Begeret er sett saman av tynne kleberplater, og foten og begeret er samanfesta med ein jernskrue. Innsida av begeret er kledd med raudbrun fløyel. I begeret ligg eit lite avisklipp frå 1924, som fortel at prost Nielsen på Inderøy skulle flytte til nytt kall i Sem ved Tønsberg. Begeret er derfor truleg bestilt som ei gåve i samband med flyttinga. Dekoren tyder på at Josef Ankile også kan ha laga dette flotte begeret.

Figur 5: Liten modell av mann med breibremma hatt, montert på skrå flate. H = 9 cm.

Souvenir of the man with the wide-brimmed hat.

Figur 6: Byste av mann med breibremma hatt. H = 15 cm. Souvenir of the man with the wide-brimmed hat.

Figur 7: Mannshovud montert på skrå flate som igjen står på flat base på 12,5 x 8 cm. Hovudet = 8 cm langt.

Souvenir of a male head mounted on a flat base.

Figur 8: Grotesk maske, montert på skrå flate på flat base på 9 x 7 cm. Hovudet er 5 cm langt. Head of a monster, mounted on a flat base.

Figur 9: Grotesk maske, montert på skrå flate som står på flat base på 8 x 8 cm. Hovudet = 6 cm langt. Head of a monster, mounted on a flat base.

Figur 10: Grotesk maske montert på skrå flate på 6 x 6 cm. Hovudet = 5 cm langt. Head of a monster, mounted on a flat base.

Figur 11 & 12: Drakehovud med skjegg og lange øyrer. Pipehovud? H = 6 cm. Dragon’s head with a beard and pointed ears.

Figur 13: Profilstein med glatte vulster og «diamantsnitt». Mål = 10,5 x 7,5 x 7 cm. Molded stone with smooth rolls and a nailhead border.

Figur 17 & 18: Smykkeskrin, største mål 18 x 12,5 cm. H = 11 cm.

A large casket or jewel box.

Figur 14, 15 & 16: Små skrin på 7-8 x 5-6 cm. Three small caskets.

Figur 19 & 20: Lokkbeger med firkanta fot og åttekanta beger. H = 26 cm. A tall casket with square base and octagonal box.

Øystein Ekroll

Frå Erik til Leo: Ein kvalross til pave Leo X

From Erik to Leo: A Walrus Head for Pope Leo X

Erkebiskopen

Erkebiskop Erik Valkendorf var fødd rundt 1465 på Fyn i Danmark, og kom til Noreg som sekretær for prins Christian, den seinare kong Christian 2. I 1510 klarte kong Hans og prins Christian å få Erik innsett som ny erkebiskop i Nidaros. Etter den obligatoriske reisa til Roma for å hente palliet – det kvite ullbandet som var embetsteiknet for ein erkebiskop – frå pavens hand, var han våren 1511 på plass i Trondheim. Forgjengaren Gaute Ivarsson hadde styrt heilt sidan 1475 og var blitt svært gammal, så det var nok av oppgåver å ta fatt på.

Nidaros bispedøme var enormt, og omfatta nesten halve landet – heile det nordafjellske Noreg frå Stadt og Dovre i sør til Vardø i nordaust. Som biskop måtte Erik også visitere sitt eige bispedøme, og etter planen skulle han besøke alle prestegjelda kvart tredje år. Det var truleg altfor optimistisk, for i tillegg kom det administrative arbeidet som erkebiskop og leiar av det norske riksrådet med mange og lange reiser sørover. Sommaren 1513 var t.d. Erik i København til kroninga av Christian som dansk konge, og sommaren 1514 krona han Christian

Fig. 1. Vardø på slutten av 1500-talet, med kyrkje og borg/slott. Bustadhusa er ei blanding av tømmerhus og jordgammer. I nedre delen står det også nokre fiskehjellar med tørrfisk. Utsnitt av Jan Linschotens kart frå 1594.

Vardø c.1590, with church and castle. The dwellings are a mixture of timber houses and earth houses. In the lower part scaffolds used for drying codfish.

til norsk konge i Oslo. I 1515 leia Erik ein stor delegasjon som reiste til Brüssel for å føre prinsesse Elisabeth, som skulle gifte seg med kong Christian, til København.

Reisene til Finnmark

Å visitere rundt Trondheimsfjorden og på Møre var éin ting, men ei ferd til Nord-Noreg heilt til Aust-Finnmark kravde stor planlegging. Reisa måtte starte på våren så snart seglingsesongen starta, og ein måtte vere heime att i Trondheim før hauststormane gjorde seglinga altfor farleg. Alternativet var å overvintre nordpå. Det var heller ikkje så greitt å forlate Trondheim om sommaren, med olsokfeiringa som eit høgdepunkt.

Det ser ut som erkebiskop Erik gjorde ei visitasreise nordover alt i 1512, for å gjere seg kjent med bispedømet. Reisa skal ha gått heilt til Vardøhus.1 (Fig. 1) Etter alt å døme gjorde han også ny ei ny visitasreise til Finnmark og Vardøhus i 1519. Den reisa gav eit heilt spesielt resultat som denne artikkelen skal handle om.

Brevet til paven

Etter den første reisa skreiv Erik ei reiseskildring i form av eit langt brev på latin som han sende til pave Leo X, og som er bevart.2 (Fig. 2) Dette er den første kjende topografiske skildringa av ein norsk landsdel. Originalen finst i Vatikanbiblioteket, og den svenske erkebiskopen Olaus Magnus kopierte ordrett store delar av teksten i det store verket sitt om Historia de gentibus septentrionalibus (Historia om dei nordiske folka) i 22 delar eller «bøker» frå 1555.3 Olaus laga også det første kartet over Norden og Nord-Atlanteren – Carta Marina frå 1539 – som viser ei mengd ulike monster i havet. (Fig. 3)

Erik starta teksten med å skildre dei store avstandane og det låge folketalet i bispedømet,

med berre 52 prestegjeld, fire kloster og ein einaste liten by (Trondheim). Det var fisket etter torsken (stokkfisken/tørrfisken) som gjorde at folk kunne leve der lengst mot nord. Deretter skildra han midnattsola, mørketida, regnet og den sterke vinden. Til slutt kom ei skildring av folket, som var ei blanding av kristne og heidningar, og som budde i jordholer med opning i taket, dvs gammer.

Midt i teksten står eit stykke om store og farlege dyr i havet, trollkvalar som kan bli 2-300 alen (120-180 m) lange. Dei truga med å angripe erkebiskopen, men Gud og St. Olav frelste både han og følget hans frå farene.

Eit anna farleg sjødyr hadde firkanta hovud med mange skarpe horn, 10-11 alen lange. Augene

1 Storm & Karlsen 1902: 3; Hamre 1943: 61.

2 Storm & Karlsen 1902: 1-23.

3 Olaus Magnus, 21. bok, kapittel 5.

Fig. 2: Pave Leo X, portrettert av Rafael ca. 1518-20.

Pope Leo X, portrait by Rafael c. 1518-20.

var 8-9 alen i omkrins, og den gloraude pupillen var ein alen i tverrmål. Då Erik heldt messe i Makkaur, angreip eit slikt udyr skipa hans og ville kvelve dei, så mannskapet måtte berge seg i land i ein lettbåt.

Enno verre var sjøormane, som varierte frå 30 til 150 alen (18-45 m) i lengde og var 5 alen (3 m) tjukke. Det firkanta hovudet var større enn resten av kroppen. Dei var glade i menneskekjøt, og jakta på sjømenn.

Til slutt var det også eit anna fælt udyr som vart kalla Rosmer, med ein kropp som var 11-13 alen (7-8 m) lang og 7-8 alen (4-5 m) tjukk. Dyret hadde «eit forferdeleg hovud, som overalt er rikt på tenner, men især er det væpna med to store tenner i overkjeven, kvar av dei ein alen lang (…) Dei har stivt, børsteaktig skjegg som er ei

4 Storm & Karlsen 1902: 13.

handflate langt, tjukt som halm; dei har pigga skinn, to fingerbreidder tjukt, som er utruleg fast og sterkt».4

Rosmer (bokstavleg ‘havhest’) er kvalross, eit dyr som få kjende tidleg på 1500-talet. På 11-1200talet kom kvalrossprodukta frå Grønland, men det var no hundre år sidan siste kontakten med samfunnet der. Alternativet var å reise langt inn på russisk område, forbi Kola og aust for Kvitsjøen, men dette var fiendeland og geografien ukjent.

Svært få hadde sett ein levande kvalross, og gamle historiar og skipperskrøner vart derfor utvida i alle retningar. Til slutt var kvalrossen blitt til eitt av dei verste udyra i havet. Dei første bøkene med tresnitt på 1500-talet hadde mange fantasifulle framstillingar, og når både den

Fig. 3. Utsnitt av Olaus Magnus sitt Nordenkart (Carta Marina) frå 1539 som viser Finnmark. Øverst t.h. over Vardøhus (Vardahus) ligg ein kvalross (Ros Maruspiscis) som klamrar seg fast til berget.

Details of Olaus Magnus’ Carta Marina from 1539 showing Finnmark. Above Vardøhus in the upper right corner, a walrus (Ros Maruspiscis) is clinging to the rocks.

norske og den svenske erkebiskopen gjekk god for det, så måtte det vel vere sant?

Olaus Magnus laga eit tresnitt av menn som jakta ein kvalross, som er utstyrt med fire føter og hoggtenner i underkjeven. (Fig. 4) Etter overtrua kraup kvalrossen på land for å beite doggfriskt gras. Stundom sovna dyret på land og klamra seg fast til klippane, og det var berre då han kunne fangast. Mennene lurte seg innpå og festa ein solid krok gjennom skinnet til kvalrossen nær stjerten. Deretter kasta dei stein på dyret for å vekke det, og då det vakna og rømte til sjøen vart ein stor del av skinnet hengande att og det var lett å ta livet av dyret.

Det var særleg tennene som var ettertrakta og verdfulle. Dei vart brukte til kostbare små gjenstandar, skrin, bispestavar, sverdfeste og særleg til sjakkbrikkar, som var svært populære i Norden. Alle framståande menn kunne sjakk, og dei brukte også spelet for å teste karakteren til unge menn som ville gifte seg med døtrene deira. Var dei tålmodige, og tålte dei både med-

5 Olaus Magnus, 21. bok, kap. 28-29.

og motgang?5 Dei berømte Lewis-brikkane i British Museum er skårne i kvalrosstann og truleg laga i Trondheim ca. 1150-75 (sjå også artikkelen «Bein og stein»).

Kvalrosshuda var også verdfull. Ho vart strimla opp og fletta til tau som var dei sterkaste samtida kjente, og vart særleg brukt til skipstau. Spekket vart kokt til olje som vart brukt m.a. til smøring av skip, og var det einaste som kunne verne skipa mot pelemark.

Olaus Magnus-bildet vart kopiert i fleire verk utover på 1500-talet, og skapte i lang tid inntrykket av korleis kvalrossen såg ut. (Fig. 5)

Kvalrossen – eit havmonster?

Erik Walkendorf si skildring var meir nøktern. Det var fordi dette var eit dyr han sjølv hadde sett, i motsetning til trollkval og sjøorm. Han nemner ikkje dyret i brevet til paven, men vi veit frå ei anna kjelde at reisefølget til erkebiskopen i 1519 klarte å drepe ein kvalross på ei strand i Finnmark, truleg eit streifdyr frå Svalbard. Dette

Walrus hunting in Finnmark. Woodcut by Olaus Magnus 1555.

var så spesielt at erkebiskopen fekk folka sine til å skjere av hovudet og legge det i salt for å bevare det. Kanskje vart ikkje planen tenkt med det same, men etter kvart bestemte Erik seg for å sende hovudet til pave Leo X i Roma, som han visste var interessert i alle slags naturfenomen. I desse åra reiste europearane til Amerika, Afrika og Asia, og tok med heim alle slags merkelege og eksotiske ting og skapningar. Eit monster frå det høge nord ville utfylle biletet godt.

Erkebiskop Erik var svært oppteken av det norrøne samfunnet på Grønland, og ville ta opp kontakten på nytt. I samtida trudde ein at Grønland var landfast med Finnmark, og det var truleg leitinga etter denne seglingsvegen langs

6 Møller Jensen 2022: 412-433.

fastlandet som gjorde at Erik var så interessert i Finnmark.6 Det var visstnok på oppdrag av kong Christian 2 at dette skjedde, for å sikre dansknorsk kontroll over områda. Fleire andre land, særleg England, prøvde også å finne ei nordleg rute til India. Det var fare for at dei også kunne legge Grønlend og andre nordområde under seg. I tillegg til dei rike naturressursane, var Erik også oppteken av å kristne innbyggarane i dei nordlege områda.

Ein attraksjon i Strasbourg Å sende eit nedsalta kvalrosshovud fleire tusen kilometer over land og hav frå Finnmark til Roma, verkar som ein vill idé som kanskje ville blitt skrinlagt ved nærare ettertanke. Men det

Fig. 5. Seinare tolking av Olaus Magnus si skildring av kvalrossen (Rosmarus). A later interpretation of Olaus Magnus’ depiction of a walrus.

kom i alle fall langt på veg, sjølv om vi ikkje kan vere sikre på at det nådde heilt fram til Roma.

I 1551 publiserte den lærde sveitsiske legen Konrad Gessner (1516-65) det første bandet i Historia animalium (1551-58), eit stort verk på 4 band og 4500 sider om dyreriket. Det fjerde bandet (1558) handlar om fisk og havdyr. Her er også kvalrossen med, og kjelda hans er eit måleri av ein kvalross som hang i rådhuset i Strasbourg, saman med eit langt dikt som er lagt i munnen på kvalrossen. (Fig. 6)

Hovudet ser naturalistisk ut, men kroppen er heilt misforstått med fire føter. Det var sjølvsagt ingen som visste korleis resten av kroppen såg ut. Forklaringa på at eit kvalrosshovud kom til Strasbourg ligg i diktet, som er på samtids-tysk. Det sluttar slik:

Von Nidrosia der Bischoff hat

Mich stechen lassen an dem gstad.

Pabst Leo meinen Kopff geschickt

Gen Rom da mich manch Mensch anblickt. Zu Straβburg hat man den auch gesehen/ Tausent fünffhundert ists geschehen Und neunzehen Jahr umb Weinacht zeit/

7 Gessner 1551-58 (1604) IV: 210-211.

Ein starck gebiβ hat mich geholffen nicht.

Frå Nidaros biskopen let meg stikke i hjel på stranda, og sende hovudet mitt til pave Leo.

På vegen til Roma har mange menneske sett meg. I Strassburg har ein også sett det, i tusen og fem hundre er det skjedd, og nitten år ved juletid (= 1519).

Sterke tenner hjalp meg ikkje.7

Kvalrossen vart tydeleg vist fram som ein attraksjon langs reiseruta, sikkert mot betaling, og var nok ein liten sensasjon. I Strasbourg gjekk det så langt at hovudet vart måla og hengt opp i rådhuset til minne om hendinga, men komplettert med ein heil kropp.

Teikna av Albrecht Dürer?

Konrad Gessner samla ei mengd illustrasjonar til verket sitt, og brukte også nokre av teikningane til Albrecht Dürer, m.a. av eit nasehorn. Dürer har faktisk også laga ei berømt teikning av hovudet av ein kvalross, som er datert 1521. (Fig. 7) Teksten seier at «dette dyret som eg har teikna hovudet til, var fanga i havet ved Nederland og var tolv alen lang med fire føter». Ifølge spesia-

Fig. 6. Den norske kvalrossen framstilt på eit maleri i rådhuset i Strasbourg, kopiert i Gessner 1558 (1604-utgåva).

The Norwegian walrus depicted on a painting in Strasbourg City Hall, copied in Gessner 1558 (1604 edition).

Fig. 7. Albrecht Dürer si teikning av eit kvalrosshovud, datert 1521. British Museum. Albrecht Dürer’s drawing of the head of a walrus, dated 1521.

listar på Dürer er både årstalet og teksten påført seinare av ei anna hand enn Dürer.8

Vi veit at Dürer var i Nederland i 1520 for å studere skrotten av ein stranda kval, men dagboka hans nemner ingenting om ein kvalross. Påstanden om at dyret hadde fire føter er rein fantasi. Dürer utmerka seg tvert imot ved svært naturtru framstillingar av dyr. Det er nok derfor han har teikna berre hovudet av dyret.

Men ved å spegelvende tresnittet til Gessner blir det tydeleg at det er så mange like trekk at det må vere det same hovudet som sto modell for begge! Både utsnittet av dyret, vinkelen og detaljane er svært like. (Fig. 8) Dürer kan ha teikna det ekte hovudet, eller han kan ha brukt ei eldre teikning som førelegg. Det første er nok det mest

8 Berger 1996: 90

Fig. 8. Spegelvendt framstilling av kvalrosshovudet i Gessner 1558 (1604-utgåva) The walrus head in Gessner 1558 shown mirrored, underlining the similarities between this and Dürer’s drawing of a walrus head.

sannsynlege, men det får vi nok aldri klarlagt. Maleriet som er grunnlaget for det enkle tresnittet i boka til Gessner, er heller ikkje Dürer sitt grunnlag. Det viser nettopp eit firfota dyr, men er ikkje så detaljert som Dürer si teikning. Dette var nok laga av ein lokal kunstnar på oppdrag av byrådet. Denne kvalrossen minner mest om framstillinga hos Olaus Magnus.

Det er langt mellom Nürnberg og Strasbourg, men vi kjenner ikkje reiseruta til kvalrossen. Det mest sannsynlege er at hovudet gjekk frå Trondheim via Bergen med skip til Amsterdam, og vidare med båt oppover langs Rhinen. Kanskje vart reiseruta lagt innom dei viktigaste byane sørover gjennom Tyskland for å skape stor blest og interesse, og dermed inntekter, for dei som hadde fått oppdraget med å frakte kvalrossen den lange vegen til Roma. Det er usikkert om kvalrosshovudet til slutt nådde fram til Roma, men i alle fall gjorde erkebiskopen sitt manuskript det.

Epilog

To år seinare, i februar 1522, kom erkebiskop Erik sjølv til Roma for å søke hjelp og støtte frå pave Leo. Han hadde kome i konflikt med kong Christian 2. Men det var for seint: pave Leo døde den 1. desember 1521, og eksotiske gaver var derfor til lita hjelp. Erik kjende også den nyvalde paven Hadrian 6, men han var i Spania. I den lange ventetida på at den nye paven skulle kome til Roma, kunne Erik kanskje besøke samlingane i Vatikanet og der møte ein gammal kjenning frå Finnmark? Dessverre døde Erik av pest i november 1522, før han hadde fått lagt fram saka si for den nye paven.

Litteratur:

Berger, John: Albrecht Dürer: Watercolours and Drawings. Taschen GmbH. 1996

Gessner, Konrad: Historia animalium I-IV. Basel 1551–58 (1604).

Hamre, Lars: Erik Valkendorf. Trekk av hans liv og virke. Oslo 1943 Magnus, Olaus: Historia om de nordiske folken (Roma 1555), ny utgåve 1–4. Stockholm 1976

Møller Jensen, Janus: Korstoget til Grønland. København 2022

Storm, Gustav & K.H. Karlsen: Finmarkens Beskrivelse af Erkebiskop Erik Walkendorf. Det norske geografiske selskabs aarbog XII. Kristiania 1902

Bergan, Cecilie, f. 1982, ansatt 2024, MA arkeologi, MA kulturminneforvaltning

Bjørlykke, Kristin Selboe, f. 1964, ansatt 1989, tømrer, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA arkitekturvern

Ekroll, Øystein, f. 1957, ansatt 1992, middelalderarkeolog, Ph.D, førsteamanuensis

Gjersvold, Ståle, f. 1966, ansatt 1999, murer, steinhugger, blyglasshåndverker, restaureringstekniker

Grøtt, Henning, f. 1972, ansatt 1995, teknisk tegner, steinhugger, BA restaureringstekniker

Hoel, Oddmund Løkensgard, f. 1968, ansatt som direktør 2025, Ph.D historie

Huseth, Åse, f. 1976, ansatt 2010, rådgiver formidling, MA engelsk

Kristoffersen, Kjersti, f. 1975, ansatt 2006, middelalderarkeolog, cand.philol.

Langås, Rune, f. 1966, ansatt 1983, steinhogger, BA restaureringstekniker, avdelingsdirektør Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS)

Sinnerud, Elisabeth Voss, f. 1985, ansatt 2014, glassmaler, BA architectural glass, BA restaureringstekniker

Stavsøien, Eva, f. 1961, ansatt 1988, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA kulturminneforvaltning

Syrstad, Birgitta, f. 1971, ansatt 2003, middelalderhistoriker, cand.philol.

Vistad, Guro Berge, f. 1986, ansatt 2022, fung. avdelingsdirektør Nasjonalt pilegrimssenter, MA religionsvitenskap

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) utøver statens ansvar for restaurering, drift og vedlikehold, forskning og formidling av Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, og er utpekt av Stortinget til å være et nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein.

NDR er delt i fire avdelinger, der Bygghytta er den som ivaretar forskning og det håndverksfaglige knyttet til bygningene. I middelalderens Europa var det vanlig å organisere byggingen av katedralene i en bygghytte. Den var lokalisert ved siden av eller i nærheten av katedralen, og her var flere håndverksfag representert.

NDRs bygghytte er den eldste i Norden, og ble opprettet i 1869 for å restaurere og gjenoppbygge Nidarosdomen. I 2020 ble den innskrevet på UNESCOs liste over gode vernepraksiser sammen med 17 andre bygghytter i Europa.